The Rolling Stones ankommer Fornebu 23. juni 1965. FOTO: ARBEIDERBLADET/ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV

The Rolling Stones tilbake til Fornebu

Mandag kommer The Rolling Stones tilbake til Fornebu. Nå for å spille der. For 49 år siden skapte de kaos på flyplassen ved starten på sitt første besøk i Norge. Arbeiderbladet fulgte gruppa tett denne dagen.

Helg

The Rolling Stones landet på Fornebu flyplass om ettermiddagen 23. juni 1965. Der var det nærmest unntakstilstand. De fem guttene fra London var utfordrerne til The Beatles. En skitnere, litt mer farlig utgave av Liverpool-gruppa som mange mente allerede var utfordrende nok. Men The Beatles spilte aldri i Norge. 24. juni 1965 gjorde derimot The Rolling Stones en av de mest omtalte opptredenene i Norges pophistorie, i Messehallen på Sjølyst. To konserter samme kveld, for å være helt presis. Ikke helt utsolgte, men gruppa spilte for 4.000-5.000 mennesker til sammen. Når de nå kommer tilbake på Telenor Arena er det for 23.000, med billetter som koster 100 ganger mer, og ble utsolgt på 15 minutter.

- Jeg ble litt kjent med dem. Selv om Rolling Stones hadde stått fram som bøller, oppdaget jeg fort at det var et image. Når vi pratet var de helt vanlige og dannede. Det gjelder de fleste artistene jeg har møtt. Det er som oftest de som har karrierer som varer i tre uker som er vanskelige, sier Erik Heyerdahl. Han var musikkjournalist i Arbeiderbladet på 60-tallet, og en av de få som kom tett på The Rolling Stones under deres første besøk i Norge.

Les eksklusivt intervju med The Rolling Stones fra 1965

Norge skjønte ikke helt hva som skjedde denne dagen. The Rolling Stones hadde hatt noen mindre singelhits i forveien, med «It’s All Over Now», «Little Red Rooster» og gått helt til topps med «The Last Time». Men forhåndsomtalen i pressen var begrenset. Bare VG registrerte så vidt at ungdommer i Oslo hadde stilt seg i kø foran billettluken. «Er det en tidens tomhet som fylles på denne måten - et hulrom som vårt samfunns svekkede sjelsevner samler til en høyspent lykke», undret avisens kommentator. Oslos ungdommer var i alle fall høyspente nok. De hadde møtt opp i hopetall på Fornebu da gruppa landet. Vi setter over til Arbeiderbladet:

«Da den hylende massen ble klar over at idolene ikke kom den vei de vanlige dødelige tar, gjennom tollen, startet skaren et drabelig angrep på de solide stengsler som omgir selve flyplassen. I løpet av noen sekunder var flere hundre kommet over gjerdene. Politi og alt tilgjengelig mannskap på flyplassen ble satt inn for å snu den popskrikende horden. Brannbilen som alltid står klar kjørte opp og satte spruten på de fremste i flokken. Flokken ble slått tilbake. Da de skjønte at Steinene ikke var å treffe gikk lufta liksom ut av ballongen. En dame av yngste pop-årgang sank gråtende om på en plen og stønnet: - Dette møkkalandet. Få’kke se Rolling Stones engang».

Les også: Siste gang, enda en gang?

Arbeiderbladets navnløse reporter på Fornebu fikk derimot sett gruppa selv: «De langhårede virket slitne og uopplagte. Bukser og jakker så ut som eierne hadde sovet i dem i de tre siste ukene.» De ser vitterlig ikke sånn ut på bildene, men fordommene sto kanskje i veien for gruppa. Som forsvant i drosjer til Hotell Viking (i dag kjent som Royal Christiana), der hysteriet fortsatte. Det kan ha vært som beskrevet i Lars Saabye Christensens roman «Beatles»:

«Plutselig ble det stille rundt oss, dønn stille en brøkdel av et sekund, så braka det løs igjen, enda verre enn før. Og alle pekte og stirra i samme retning. I åttende etasje kom et ansikt til syne, med massevis av langt blondt hår.

- Det er Brian! Ropte Gunnar inn i øret mitt.

Det var Brian Jones. Jeg var stum. De andre skreik. En jente foran oss segna om på fortauet, sa bare sukk og datt i asfalten. Ansiktet i vinduet var borte igjen. To purk bante seg vei gjennom mengden og løfta opp piken.

- Det er Mick, var det én som skrek. Det er Mick.»

Rolling Stones fikk en hektisk første ettermiddag i Oslo. Med en kort pressekonferanse, der Erik Heyerdahl møtte ei gruppe som håpet at folk ville oppføre seg fint under deres besøk.

«Vi synes det er hyggelig at de reagerer på oss på den måte som frisk ungdom bør gjøre når de føler seg engasjert. Sterk avstand tar vi fra all mulig form for hærverk», uttalte de. The Rolling Stones spiste etterpå middag på restauranten El Morocco, underholdt av den lokale gruppa The Green Onions. Tallerkener skal ha blitt kastet, flasker kan ha blitt knust. Ryktene om hvor de var spredte seg fort, og gruppa måtte flykte både fra fansen og regningen.

- Dette var en deilig sommerdag i Oslo, forteller Erik Heyerdahl. Sankthansaften. En av gruppas første frikvelder på lenge. Ingierstrand bad ble foreslått som et rolig og intimt sted for å trekke seg litt tilbake, men også her ble det for stor ståhei for de fleste. Gruppa ville tilbake til hotellet, men ingen drosjer ville lenger kjøre dem, av frykt for å få bilene ramponert. Brian Jones kastet seg inn i Erik Heyerdahls Folkevogn.

- Det er den eneste gangen min røde boble fikk politieskorte. Men da vi kom fram til hotellet trodde jo ingen av dem som ventet utenfor at Rolling Stones skulle komme i en Folkevogn. Vi vakte ingen oppmerksomhet. Jeg fikk være med opp i suitene deres, forteller Heyerdahl. Her ble det en lang kveld, der han fikk nok informasjon til å skrive et langt, eksklusivt intervju med bandet.

- De ble nektet mer drikke fra hotellet da serveringen stengte. Da ringte de ned til resepsjonen og spurte hva hele hotellet kostet. Jeg dro hjem til meg selv og hentet noen flasker hjemmelaget vin. Den syntes de var god. «The best I’ve ever tasted», sa Mick Jagger. Den var ganske sterk også. Jeg forstår godt at de trengte noe å slappe av på, men det ble aldri noe fyll her.

Hva gruppa foretok seg dagen etter er mindre godt dokumentert. Inntil kvelden for konserten opprant: «Inne i den svale hallen en summende forventing, nervøse ordensvakter, politifolk utstyrt med radiosendere og megafoner, trippende arrangører, på plattformen et rot av ale de elektroniske apparater som skal til for å formidle den nye tids rytme med tilstrekkelig lydstyrke til et øresterkt publikum», rapporterte Arbeiderbladet.

En mye omtalt episode i norsk rock handler om oppvarmingsjobben til The Pussycats. Manageren Sten Ekroth skal ha betalt 200 medlemmer av fanklubben til å sitte på første rad, og forlate salen når de lokale heltene var ferdige. Mye tyder på at dette er en myte. Påfunnet stemmer, men ifølge Per Kristian Olsens bok om The Pussycats dreide det seg om 50-60 fans, plassert rundt på femte og sjette rad. Mange av dem lot naturligvis være å forlate salen slik planen var. Det er tvilsomt om opptrinnet ble lagt merke til, i ståheien som oppsto da The Rolling Stones ble annonsert av konferansieren, den kjente orkesterlederen Kjell Karlsen.

The Rolling Stones var på scenen i 25 minutter. De spilte korte sett på denne tida, og tilfanget av egne sanger var ikke stort. Dette var fortsatt tidlig i karrieren deres. De hadde nettopp gitt ut «(I Can‘t Get No) Satisfaction» på singel i Storbritannia, men den sto ikke på programmet i Norge. Gruppa hadde heller ingen umiddelbar tro på det som senere er blitt deres mest kjente sang. Den ble en stor hit i Norge senere på sommeren, og tok over 1.-plassen Fra «Help» med The Beatles godt ut på høsten.

Mick Jagger «appellerte klart og bevisst til mer eller mindre utviklede seksuelle følelser blant de unge tilhørerne», skrev Erik Heyerdahl. Som etter å ha kommet tett på gruppa dagen i forveien viser god journalistisk integritet ved nærmest å slakte opptredenen deres. «The Rolling Stones skuffet i går», sto det å lese i Arbeiderbladet.

- Jeg var nok feil mann å sende. Jeg var 26 år. Jeg var for gammel. Det var en annen popmusikk som tilhørte mitt hjerte. Frank Sinatra, Doris Day, Franke Laine og sånt. Jeg tilhørte en annen tid, forteller han i dag.

«(Prestasjonene) lå ikke høyere enn vi er vant til fra andre og mer lokale band».

«Når to-tre tusen unge sterke stuper hyler ekstatisk med musikken og dobbelt så mange hender klapper i takt og utakt var det bare i perioder mulig å oppfatte musikken», sto det videre i anmeldelsen.

Langt senere har Heyerdahl fått en viss støtte fra Keith Richards:

- Det var merkverdige tider. Du lurte på poenget med å være musiker. Når alt du gjør er å stå der og bli skreket til. Det overrasket oss veldig. Du lager ei plate, du drar på turné - og ingen hører etter. Det var forvirrende, for å si det mildt. Det fantes ingen lydanlegg som kunne få et band til å overdøve 4.000 jenter, sa Keith Richards da vi traff ham i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien «Life».

Til tross for hysteriet gikk konserten av stabelen uten problemer. Petter Hjerpseth og Oslo AUF hadde ansvaret for vaktholdet. 40-50 mann som var godt vant fra søndagsarrangementene deres på Karusellen i Samfunnssalen. AUF hadde også hatt besøk av Zombies og Spotnicks, og hadde allerede selv presentert Swinging Blue Jeans i Messehallen, i en mindre sal, men likevel med 1.600 mennesker innenfor. De kunne håndtere ungdom. De måtte være spesielt oppmerksomme på oppstusset rundt The Pussycats, og for å kontrollere massene bestemte Hjerpseth at lyset skulle være på under konserten.

- Den ble en suksess, men jeg vet ikke om Rolling Stones var så fornøyde selv. De hadde ikke mye til scene, det var sørgelige greier med en plattform med en steinvegg bak, sier Hjerpseth i dag. Han synes det er rart å tenke på at gruppa er tilbake etter alle disse årene, og karakteriserer det som «fenomenalt».

Vi som ikke fikk oppleve denne store kvelden får et lite inntrykk av oppstusset rundt The Rolling Stones i 1965 i dokumentarfilmen «Charlie Is My Darling». Fra en turné i Irland noen måneder etter det første norgesbesøket. Med Stones i karakteristisk struttende form på scenen. Her får også alle være med dem utenfor scenen. Det virker som de synger og spiller hele tida, enten det er gamle engelske slagere på toget, eller, noe overraskende, ferske Beatles-låter på hotellrommet. Vemodig er det å se på den ungdommelige utstrålingen og entusiasmen, mens kameraet dveler ved ansiktene deres. Men aller tristest er bildene av Brian Jones, når han sier at han slett ikke er sikker på hva slags framtid han har i The Rolling Stones. Fire år etter var han død.

I et intervju i denne filmen setter Mick Jagger tingene i perspektiv.

- Vi ble fortalt at popmusikken er en flyktig greie, at den hadde kort holdbarhet. Vi lager ei plate, den kommer inn på listene, og vi kunne holde på i ett år, kanskje ett og et halvt, sier han. Dette er altså i 1965. Jagger er selvsikker og fornøyd med at de fortsatt er i full sving to år etter gjennombruddet.

Etter at Rolling Stones forlot landet i 1965 kom de ikke tilbake før det var gått 25 år til. Den gangen var det allment antatt at det ville bli siste sjanse til å se The Rolling Stones på scenen. Mick Jagger hadde nettopp fylt 47, Keith Richards var 46, og man kunne ikke anta at det gikk an å holde på stort lenger. Siden har det gått 24 år til, og de har besøkt landet en rekke ganger. Denne uka fikk vi vite at Mick Jagger er blitt oldefar. Og The Rolling Stones står fortsatt oppreist på scenen. Det er nesten ikke til å tro.

- De fleste popstjerner har én stor suksess, og så forsvinner de langsomt. Det er fantastisk at gruppa fortsatt holder på, sier Erik Heyerdahl. Som ikke skal på konsert med The Rolling Stones denne gangen.

The Rolling Stones spiller på Telenor Arena mandag. Konserten er utsolgt.

Det første norgesbesøket til The Rolling Stones får en egen temakveld på 
Popsenteret i Oslo i morgen kl. 17.00. Med flere av dem som møtte gruppa i forbindelse med besøket.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Kilder:

Arkivene til Arbeiderbladet og VG.

Per Kristian Olsen: «Det store popeventyret - Pussycats og norsk rock i 60-åra» (Cappelen)