Nye takter

The Chieftains gjennom tid og rom

The Chieftains fyller 50 år. Gruppa som gjorde irske folketoner til yndlingsmusikk for en hel verden høres stadig yngre ut.

The Chieftains har en forbausende evne til å bevege seg med tida. På deres nye jubileumsalbum «Voice Of Ages» spiller de sammen med navn som Bon Iver, The Decemberists, Paolo Nutini og The Low Anthem. Lista over sangere de har spilt med før er endeløs. The Chieftains har alltid vist en fremragende vilje til å få den gamle tradisjonsmusikken til å høres helt ny ut.

The Chieftains ble startet av Paddy Moloney, eminent ung fløytist og sekkepipespiller fra Dublin. Han så for seg ei gruppe som med den riktige sammensetningen kunne gi den tradisjonelle folkemusikken en ny lyd. Og en ny lyd ble det. The Chieftains begynte også å bli et fenomen i populærmusikken på midten av 70-tallet, uten å jåle seg til. Folkrocken var et godt etablert begrepet, men The Chieftains spilte ikke noe i nærheten av rock. Et rent akustisk band, uten bass og trommer, med bare instrumentallåter. En manager overtalte den til å gjøre en konsert i Royal Albert Hall i 1975, og fikk dem til å love å bli profesjonelle hvis de solgte ut billettene. The Chieftains ble profesjonelle. De fikk de platekontrakt med Island Records. De lagde musikk til Stanley Kubricks «Barry London». Og da Eric Clapton spilte på en stor konsert på Crystal Palace var The Chieftains «spesielle gjester». De hadde fått et endelig gjennombrudd i rockekretser. Selv om deres utvidede appell ikke alltid ble like godt forstått av konsertarrangørene. Første gangen jeg så dem spilte de i et auditorium på Universitetet i Bergen. Den store stemningen uteble.

De aller fineste platene til The Chieftains er serien fra 60- og 70-tallet, de som bare har nummer fra 1 til 8. Og så selvfølgelig albumet over alle album, «Irish Heartbeat» sammen med Van Morrison. Van The Man har laget en og annen god sang selv i årenes løp. men har han noen gang kost seg mer enn han gjorde i de gamle folkesangene sammen med The Chieftains? Et høydepunkt er slutten på «Carrickfergus», der Morrisons stemme slutter i en lang tone som høres ut som han prøver å etterligne sekkepipa til Paddy Moloney. Vi fikk høre dem sammen i Oslo Konserthus en gang, og satt så langt ute på siden at vi fikk et glimt av Van Morrison inne i kulissene. Mens gruppa sto på scenen på egen hånd han sto der og gliste! Van Morrison var i godt humør! Det ga oss en tro på en bedre verden.

- Musikk kan være et godt håndtrykk mellom mennesker som ellers ikke forstår hverandre, sa Paddy Moloney da The Chieftains var i Oslo for Nobelkonserten i 2003. De har virkelig reist jorda rundt, og var for eksempel det første velkjente vestlige orkesteret som fikk spille i Kina, i 1983. Begrepet «jorda rundt» fikk forresten ny mening da den irsk-amerikanske astronauten Catherine Coleman i fjor fikk med seg fløytene til Paddy Moloney og Matt Molloy for å feire St. Patricks Day i fin stil på Den internasjonale romstasjonen ISS. Her fortalte forteller hun hvor perfekt det er å ha et 100 år gammelt instrument svevende rundt seg, og spilte på den etterpå. Opptaket, med pålegg av The Chieftains selv, er på den nye plata. Vi får bevist at irsk folkemusikk også fungerer i vektløs tilstand!

Albumet med Van Morrison var starten på en lang rekke samarbeider med populære sangere, som så ut til å stå i kø for å få synge med The Chieftains. Rekka av stjernespekkede album begynte med det flotte julealbumet «The Bells of Dublin», med Marianne Faithfull, Kate And Anna McGarrigle, Jackson Browne, Elvis Costello, Nanci Griffith, Rickie Lee Jones og mange andre. De fulgte på med countryplate med Emmylou Harris og Willie Nelson. Det toppet seg med «The Long Black Veil» i 1995, der de spilte med Rolling Stones, Sting, Mark Knopfler, Marianne Faithfull, og Van Morrison igjen. The Chieftains kom med dette også høyt på norske salgslister. De låter riktignok ikke pent når de slår seg løs sammen med The Stones i «Rocky Road To Dublin» med en innlagt «Satisfaction», men disse fire minuttene må være det eneste feilskjæret i karrieren deres. På «Tears Of Stone» fra 1999 har de med Joni Mitchell, Diana Krall, Sinead O’Connor, Sissel Kyrkjebø, og Annbjørg Lien.

- Jeg synes vi er omtrent de samme som vi var for 30 år siden. Publikum kan vurdere sånt bedre enn oss, men fra innsida av gruppa høres det ut som vi fortsatt spiller den samme musikken. Omtrent annethvert år får vi en ny idé til ei plate, og så følger vi den en stund, uten så mye planlegging, sa felespilleren Sean Keane en gang vi snakket med ham. 20 år er gått siden han mente de var de samme som for 30 år siden, og The Chieftains holder stilen. Det nye albumet er en fryd for øret med sine følsomme gjesteopptredener av en rekke fremragende utøvere ny og gammel folkemusikk. stilsikkert produsert av T-Bone Burnett. «When The Ship Comes In» med The Decemberists gir oss enda en verdifullt tilskudd til katalogen av Dylan-versjoner. Bon Iver gir oss gåsehud i morderballaden «Down In The Willow Gardens», og «School Days Are Over» med Low Anthem er rørende i sin feiring av at det er på tide å komme seg ned i minene. Paolo Nutini høres ut som en vaskeekte folkesanger i «Hard Times Come Again No More». Legg til flotte sanger med Secret Sisters, Pistol Annies, Carolina Chocolate Drops, Imelda May og en rekke andre unge beundrere, og The Chieftains høres yngre ut enn noen gang før.

Mer fra: Nye takter