Turen går fint. Flyet er i rute og langt der nede stikker Alpene opp. Høye topper, snødekte fjell og dype daler. Du verden for et skue. Vi titter ut og plutselig nærmer det seg landing og vi er framme. I Milano. Klare for avtaler med Leonardo da Vincis «Nattverden» og en forestilling på La Scala. Den berømte gamle operaen. Og jeg vet at vi skal bo rett bak katedralen. Resten av opplevelsene er overskuddsvarer, som de sier i det militære.
Alt går på skinner, koffertene har ikke havnet på vidvanke og bussen venter rett utenfor. Men så begynner det å halte litt. Det er søndag. Kanskje det er årsaken til køen. Trafikken går utrolig tregt og det går som i eventyret. Vi kjører langt og lenger enn langt før vi endelig er framme. Ikke helt framme, men ved sentralstasjonen som skal føre oss til Piazza del Duomo. Derfra er det kort vei til hotellet.
Nå tar det ikke lang tid før vi kan trille og bære koffertene opp til piazzaen. Vi sleper og drar og plutselig er vi oppe. Plassen er stor. Det rekker vi så vidt å konstatere. For der, rett over plassen ser vi den. Duomo di Milano treffer oss rett i fleisen. Så stor. Så utsmykket. Så imponerende. Lysende hvit marmor, det er nesten så du mister pusten. Allerede dagen etter får vi vite at det tok over fire hundre år å bygge den. Arbeidet startet i 1386 og katedralen ble innviet i 1418. Fire hundre år etter det ble fasaden fullført, men det hele var ikke helt ferdig før i 1965 skal vi tro skriftlige kilder. Duomo di Milano er verdens fjerde største kirke. Har 40.000 mennesker lyst til å komme inn på en gang, har den plass til det.
For å si det sånn, det mangler ikke på utsmykninger. Katedralen har over tre tusen skulpturer og statuer på fasaden. Formet som helgener, monstre og dyr. Og øverst oppe, helt på toppen er den største av dem alle. Der står La Madonnina. En fire meter høy, gullbelagt statue av jomfru Maria. Her er det ikke spart på noe. Bare for å ha nevnt det, en katedral er den kirken biskopen har sitt sete i. Med andre ord hovedkirken i et bispedømme. Her på berget brukes ordet domkirke.
Overdådig utsmykket, bygd av marmor med fem skip i gotisk stil. Med lettere hakeslepp sleper vi koffertene nærmere. Vi skal tross alt passere katedralen for å nå vårt mål og har allerede passert Galleria Vittorio Emanuele, et overbygd gågategalleri med kjente motebutikker og mange spisesteder. Plutselig ser vi det. På et sideskip. Hva i all verden? Der, på kirkeveggen, henger en svær reklameplakat for H&M. Du verden, hvilken overraskelse. Litt i stuss lurer jeg på hvordan det er inne i katedralen. Svaret kommer dagen etter. Det er mye å se på, men ingen reklameplakater. Og godt er det.