Eldste Davis (20) stryker en av sine 15 hvite skjorter. Klokka nærmer seg sju. Frokosten inntas i stillhet. Bordet er plassert inntil en vegg hvor det henger to bilder av Jesus. Det ene viser frelseren i Amerika, omgitt av indianere. Stua er spartansk innredet. En sofa. Et bord. En tom bokhylle. På soverommet står en køyeseng. Eldste Davis bor sammen med eldste Bolt (20). Begge er fra USA. De eldste forsvinner inn på badet for å knyte slipsene. Når de kommer ut igjen, setter de seg ned ved bordet og begynner å lese. Etter en times stillhet, kikker de opp fra bøkene og diskuterer det de har lest. De leser opp vers fra bibelen og Mormons bok. Snakker sammen med lave stemmer. Ber en bønn.
Vi går ned i garasjen. Davis setter seg bak rattet og kjører mot Sandvika. Bolt dytter inn en CD i musikkanlegget med Mormon Tabernacle Choir. Hjemme i USA likte han å høre på rap og hip hop. Men mormoner på misjon skal ikke bruke musikk som underholdning. De skal ikke høre på sanger med romantiske tekster.
- Det hjelper å lytte til passende musikk når vi skal ut og snakke om Jesus Kristus. Det gjelder å holde tankene rene. Ikke bli distrahert. Skjønner dere hva jeg mener? Spør Bolt.
Framme i Sandvika tar Bolt og Davis på seg sekkene og strener ut på gata. De kaster ikke bort tiden og stopper det første mennesket som kommer mot dem.
- Hei! Vi er ute for å dele Mormons bok.
Mannen ser ned og mumler noe om lite tid. På sin vei får de nei og nei og atter nei. Mange vifter bort boka med hånda. Når menneskene de møter nøler, rekker Bolt og Davis å skyte inn et oppfølgingsspørsmål: - Har du hørt om Mormons bok?
En mann svarer: «Det har jeg sikkert. Men jeg vil ikke!»
En gammel dame litt lenger ned i gata setter opp farten når hun ser dem og sier «no, no, no!» idet de passerer. Bolt og Davis er like blide. På en bru stopper en eldre dame opp. Hun er ikke ute i noe ærend og er vennlig, men ikke så veldig interessert i det religiøse budskapet. Hun vil heller høre hva de mener om Mitt Romney, mormoneren som etter all sannsynlighet blir republikanernes presidentkandidat. Bolt og Davis svarer at de ikke følger så mye med på politikk for tida. Mormonermisjonærer har ikke lov til det. De kan ikke se på TV. Surfe på internett er heller ikke lov. Men én dag i uka kan de lese e-post fra sine nærmeste. Under misjonstiden leser Bolt og Davis utelukkende bøker og magasiner som er utstedt av kirken. Kun to ganger i året kan de ringe hjem. Det er derfor ikke så rart at de ikke har så mye å si om Mitt Romney og den pågående presidentvalgkampen i USA. Romney gjorde selv som Bolt og Davis da han var ung. 19 år gammel dro han ut på misjon. Romney ble sendt til Frankrike. I presidentvalgkampen har han snakket lite om denne tida. Mange konservative kristne i USA ser på mormoner som en sekt av kjettere som ber til en annen Gud enn dem selv.
- Jeg har hørt at dere ikke tilhører en kristen religion. Stemmer det? Spør damen på broen.
Bolt og Davis svarer at de tror på Jesus Kristus og viser til Mormons bok.
Mormonene tror at profeter fra Jerusalem seilte over til Amerika 600 år før vår tidsregning. Men Mormons bok starter mange hundre år senere med profeten Joseph Smith. I 1823, 18 år gammel, skal han ha fått en visjon fra engelen Moroni. Engelen ledet Smith fram til en nedgravd steinkiste på en høyde i delstaten New York. Kisten var visstnok fylt med gullplater med hellige inskripsjoner. Ifølge mormonene fikk Smith hjelp av Gud til å oversette tekstene til engelsk. Det er disse tekstene som utgjør Mormons bok. Mormonene avviser forestillingen om at Gud, Jesus og Den hellige ånd er en hellig treenighet. For mormonene er Gud og Jesus to adskilte fysiske skikkelser. Mormonene skiller seg også fra andre kristne ved at de tror at også avdøde kan bli frelst. Derfor driver de omfattende slektsforskning. I mormonertemplene kan medlemmer av kirken la seg døpe i navnet til en død person.
Over 30 prosent av befolkningen i USA anser ikke mormonene for å være kristne. Dette er nok hovedgrunnen til at Mitt Romney ikke snakker så mye om sin tro og misjon når han driver valgkamp. Men han har sagt at misjonstiden i Frankrike formet ham som menneske.
Damen på broen i Sandvika har tatt over samtalen med de to unge misjonærene.
- Fryser dere ikke?
Bolt og Davis smiler og sier at det går bra.
- Valgte dere selv å reise Norge?
- Nei, vi ble sendt hit.
- Huffameg, svarer damen, som nå presenterer seg som Hjørdis.
- Nei, det er vel ikke så verst her. Dette er jo Sandvika, kremen av Norge. Lykke til, da. Jeg håper dere har fått et godt inntrykk av Norge.
Bolt og Davis nikker høflig og tar farvel. På neste runde i sentrum av Sandvika går det enda dårligere. Men til slutt får de stoppet en eldre mann. Det viser seg at han har fått slag og ser dårlig. Mannen er fra Australia. Han er hyggelig og avviser ikke budskapet. Bolt og Davis spør om de kan komme hjem til ham. Australieren sier han er for dårlig for misjonering nå, men utelukker ikke at de kan møtes ved en senere anledning.
Det er tid for lunsj. Bolt og Davis foreslår pizza. Vanligvis har de med seg mat. Mormonermisjonærene tjener ingenting. Men de får et par tusen kroner i måneden til mat av kirken. Hver misjonær betaler rundt 60.000 kroner til kirken før de drar ut på misjon. Misjonærene jobber alltid sammen to og to. I løpet av misjonsperioden bytter de partner flere ganger. Bolt forteller at han har vært i Fredrikstad, Bergen, Kristiansand, Stavanger, Ålesund og Trondheim, før han flyttet inn i leiligheten på Oslo vest. Mormonermisjonærer er aldri alene. De har ikke lov til å bevege seg ut av syne fra sin partner. Skal en av dem på toalettet når de er ute, må den andre stå utenfor toalettet og vente. De må også sove på samme rom. Bolt og Davis har heller ikke lov å være alene i et rom med en jente. Alle reglene står nedskrevet i en håndbok som misjonærene får utdelt. Hva som står i boken, deles ikke med offentligheten. Men på nettet kan finnes det lister med 150 punkter, skrevet av avhoppere som fikk nok.
Hver dag bruker Bolt og Davis rundt 10 timer på misjonering og to timer på studier. De har én fridag i uka. Men også på fridagen bruker de morgentimene til studier. Det som er igjen av tid går som regel med til praktiske gjøremål - som å vaske klær eller gjøre innkjøp. Det hender at de trener på fridagen. Men misjonærene kan ikke ta del i organisert idrett. Hvis de skal drive med vintersport, må de ha en spesiell tillatelse. Dette gjelder også svømming, fjellklatring og en del andre aktiviteter. Bolt og Davis svarer kort når vi ymter frampå om det ikke er slitsomt å leve så tett på hverandre og følge den endeløse listen med regler hver eneste dag.
- Vi opplever det som en trygghet at vi hele tiden er to sammen. En annen grunn til at vi alltid skal være sammen er nok for at misjonærer skal unngå falske anklager og fristelser.
De mener reglene gjør det lettere å konsentrere seg om oppdraget som er å spre Guds ord. De krangler visstnok aldri.
- Gud har gitt oss frihet til å velge. Det er dette vi vil gjøre. Jeg tror Gud har gitt oss disse reglene for å vise vei til et bedre liv, sier Davis.
På spørsmål om det ikke er vanskelig å holde seg unna jenter, svarer de igjen kort. Det går greit. De fokuserer på andre ting. Bolt og Davis virker i det hele tatt å være såre fornøyd med tilværelsen og sier rett ut at de er lykkelige. Bolt har fortalt at han har en eldre bror som dro til Russland som misjonær. Bolt reiste til Norge før broren kom hjem.
- Da jeg leste brevene til min bror, skjønte jeg at han hadde det bra. Han skrev ikke noe om seg selv, men om menneskene han hjalp. Det virket som han hadde det godt med seg selv og det gikk opp for meg at jeg ønsket å gjøre det samme.
Både Bolt og Davis understreker at de har stilt kritiske spørsmål til egen religion og at de ikke er hjernevasket.
- Jeg ville ikke bare akseptere det jeg lærte av mine foreldre og i kirken. Jeg fikk ikke en åpenbaring som når man skrur på en lysbryter i et mørkt rom. Lyset kom gradvis - som ved en soloppgang, sier Bolt.
Davis hadde det på samme måte.
- Det vanskelig å forklare. Du får en følelse av Guds nærvær som er så sterk at den ikke kan fornektes. Når man får en slik åpenbaring, blir det å tjene Gud viktigere enn alt annet.
Så var det denne boka. Boka som så mange ikke vil høre snakk om. Bolt og Davis har sagt flere ganger at Mormons bok beviser at Smith var en levende profet og at boka beviser at bibelen er sann og visa versa. Bolt og Davis kverulerer ikke. Når de snakker med folk på gata, går de ikke inn i opprivende diskusjoner om hva som er den rette tro.
- Vi vil ikke plage noen og respekterer alle. Hver eneste person er viktig for Gud. Vi vil bare at alle skal få en sjanse til å lære om Mormons bok. Vi vil fortelle folk at de kan få det bedre.
De to misjonærene mener de lærer mye av oppdraget de er ute på.
- Vi lærer å takle motgang og å respektere ulikheter. I løpet av dette året har vi også lært at vi kan være fornøyd uansett hvilke omstendigheter vi lever under, sier Davis.
Bolt sier han likte å se på TV hjemme i USA.
- Nå vet jeg at jeg kan være like lykkelig uten TV og Xbox.
De vil ikke si et stygt ord om alle som møter dem med en avvisende og fiendtlig holdning. I stedet trekker de fram at nordmenn er hjelpsomme mennesker. På spørsmål om hva som er det beste med misjonslivet, gir de samme svar:
- Når vi ser at folk gjenkjenner sannheten i vårt budskap, at de forstår det og aksepterer det - det er de beste øyeblikkene.
Mormonene tror at alle mennesker vil gjenoppstå. Etter oppstandelsen vil hver og en bli dømt og belønnet for det man har gjort i livet. De som har levd etter Jesu Kristi evangelium vil ifølge mormonene få plass i det øverste riket og «bo sammen med sin himmelske Fader og sine familier i hans evige herlighet». Bolt og Davis tror ikke at ikke-troende som har levd et liv i synd blir sendt til et brennende helvete. De ser for seg et sted hvor de må leve i anger - i et mentalt helvete.
Vi kjører mot Asker. Misjonærene skal ut på gata igjen. Det er mange uvennlige blikk og travle mennesker her også. Men denne gangen lykkes Bolt og Davis i å stoppe flere. En albaner blir veldig interessert i boka og avtaler å møte mormonermisjonærene på biblioteket i Asker noen dager senere. Programmet denne dagen inneholder mange stoppesteder. Og snart er vi igjen på veien. Bolt og Davis har avtalt å komme hjem til en kvinne. Det er slik de jobber. Når de treffer noen som vil høre på det de har å si, avtaler de å møte dem senere slik at de får forklart nærmere hva de står for. Davis stopper bilen på en romslig parkeringsplass, men finner ut at vi kan kjøre nærmere huset. Plutselig går Bolt ut av bilen. Davis rygger. Og stopper. Bolt setter seg inn i bilen.
- Hvorfor gikk du ut av bilen?
- En av oss må stå utenfor når vi skal rygge.
- Men det var jo god plass?
- Det står i reglene, sier Bolt og smiler.
Damen som de skal besøke heter Mary. Hun har hatt besøk av mormonermisjonærer før.
- Tror du fremdeles på Jesus Kristus, spør Bolt.
- Ja!
Mary peker på biblene som ligger på bordet. Hun forteller at hun vokste opp i et kristent hjem. Mary sier hun har møtt mange religiøse mennesker i Norge som har fortalt henne at hun ikke bør blande seg med mormoner.
- Dere må gå til andre kirkesamfunn og fortelle hvem dere er. Det som står i Mormons bok er jo ikke motstridende med det som står i bibelen. Men jeg forstår ikke helt den delen med Joseph Smith, sier Mary.
Bolt har et svar klart:
- Hvis du ikke tror på det som står her, tro i hvert fall på Jesus Kristus. Men tror du på Jesus Kristus, da vil du også tro på det som står i Mormons bok.
Bolt og Davis har ikke kommet bare for å misjonere. De har også avtalt at de skal hjelpe til med noe bæring. Mary viser vei inn til et rom fullt av møbler. Bolt og Davis ser rådville ut. Mary har heller ikke helt bestemt seg hvor hun vil ha ting. Men til slutt blir de enige om å flytte noen digre skap fra et sted til et annet. Når de er ferdige, får de seg en aldri så liten overraskelse:
- Jeg har en oppvaskmaskin ...
Mary unnskylder seg. Det viser seg at oppvaskmaskinen står i et annet hus. Bolt og Davis tar på seg jakkene og blir med Mary ut. Når oppdraget er utført, ber de en bønn sammen med Mary: «Vi er takknemlig for at vi fikk komme hit og hjelpe Mary og snakke om Jesus (...)»
Vi sier farvel og setter oss i bilen. Alle unntatt Bolt. Han blir stående ute til Davis har rygget bilen ut på den tomme parkeringsplassen. Så bærer det tilbake til Asker. Til mer misjonering på gata. Etter en time, kjører vi til norsk familie som tilhører samme kirke. Her får vi servert middag og Bolt og Davis kan slappe av en times tid før de må videre.
De har gjort en avtale med en mann fra Filippinene som kom til Norge for to uker siden. Utenfor Rimi i Sandvika plukker de opp Dante og setter kursen mot Mormonenes kirke i Sandvika. De tre setter seg rundt et rundt bord og ber en bønn. Etter at Bolt og Davis har forklart hvordan man bør gå fram for å nærme seg Gud, spør Dante:
- For meg virker det som om Mormons bok bare er en annen oversettelse av det som står i bibelen. Den er jo veldig lik. Hvorfor trenger jeg denne boka?
Davis og Bolt sier at den er et supplement som beviser at det som står i bibelen er sant og at de to bøkene passer perfekt sammen. Davis viser det ved å tre hendene inn i hverandre. Dante ser ikke ut til å la seg overbevise og spør igjen:
- Men for meg er bibelen nøkkelen. Hvorfor må jeg lese Mormons bok?
Davis forklarer at mormonene mener at Gud fremdeles åpenbarer seg for profeter og at Smith fikk åpenbaringen for å gjenoppbygge kirken i en tid med mye religiøs forvirring. Han forteller at de har en profet med to rådgivere i dag og at kirken de tilhører også har 12 apostler.
Dante sitter med foldede hender og lytter.
- For meg er ikke dette noe enkelt valg. Det er stor avgjørelse å ta som jeg må tenke nøye gjennom.
På veien hjem sitter vi igjen med mange spørsmål. De eldste 20-åringene i framsetet er stille. Til slutt spør fotografen: Er det gøy?
- Ja, svarer Bolt og Davis.
Klokka er halv ti. De eldste må hjem. Om en time må lyset være slokket. Og før det må de planlegge neste dag. Som vil være omtrent som denne dagen. Opp klokka 06.30. To timer studier. 10 timer misjonering. Og kanskje 100 nye «nei!» fra nordmenn som ikke vil høre snakk om den besværlige boka. Mormons bok.
jms@dagsavisen.no