- Jeg gikk i samme klasse som Anne Grosvold på Journalisthøyskolen, og vi har snakket om dette seinere: Det var ikke mye vi gjorde av oss. Det var ikke mange jenter der på den tida, og vi hadde jo SÅ mange megettalende herrer i klassen vår. Jeg var 20 år, kunne ingenting og sa ikke et ord, men det var jo heller ikke mulig å komme til orde. De gutta der snakka jo i et bankende kjør, sier Annette Groth, som seinere er blitt en av landets mest kjente utenriksjournalister. Siden studietiden tidlig på 70-tallet har hun vært utenrikskorrespondent i London og Washington, sjef i både Dagsnytt og Dagsrevyen, og i dag er hun ankerkvinne og reporter i NRKs «Urix». Det virker rimelig absurd at denne nyhetssluggeren en gang var den stilleste jenta i klassen. Det samme må sies om hennes klassekamerat Anne Grosvold, som siden er blitt landskjent for sin myndige intervjustil i «Dagsnytt Atten».
- Dagbladets Sissel Benneche Osvold gikk i klassen over oss. Jeg tror kanskje hun gjorde litt mer av seg, mener Groth.
Det nærmer seg 8. mars, og den årlige vareopptellingen om hvordan det står til med likestillingen. Annette Groth begynte på Journalisthøyskolen i 1972 og gikk i sine 8. mars-tog, men hun var ikke av dem som sto fremst på barrikadene for kvinners rettigheter på det radikale 70-tallet. Til det var hun for beskjeden, og for opptatt av å kjempe seg fram som en av få norske kvinnelige journalister. Menn var fortsatt i stort flertall, men da Groth begynte i sin første journalistjobb i Agderposten, var det faktisk to jenter der fra før. Det var det også da hun senere jobbet i Aftenposten og Nationen. Men skulle hun på pressekonferanser, hendte det at det utelukkende satt mannlige journalister der - og ofte også mannlige intervjuobjekter. Da kunne det være litt nifst å være eneste jente med journalistblokk.
- Da var jeg mye redd på de stedene der. Jeg var redd for å virke dum og for å stille dumme spørsmål. Nå er jeg jo kjent for bare å drite i det, men den gangen syns jeg det var skummelt. Veldig ofte stilte jeg vel ikke spørsmål, i redsel for å dumme meg ut, sier Groth, som mange år senere skulle bli den eneste norske journalisten som fikk stille USAs president Barack Obama spørsmål da han holdt pressekonferanse i Norge.
- Men selv om jeg følte meg ung og jentete den gangen, så var det jo alltid et par jenter til der. Det var nok verre for dem som begynte et tiår før, mener Groth, som tror hun kom inn i journalistikken akkurat i rett tid.
Det var nemlig på 70-tallet ting begynte å skje. Feminismen var på frammarsj, og allerede i 1980 hadde kvinneandelen av medlemmer i Norsk Journalistlag steget til litt over 20 prosent. Flere kvinner tok utdannelse og flere søkte seg til journalistikken. Viktig var det også at en del mannlige redaktører helt bevisst begynte å ansette flere jenter.
- Jeg kom inn i Østlandssendingen i 1977, og der var nå avdøde Magne Finslo sjef. Han var den første redaktøren jeg hadde som tenkte at det var et poeng i seg selv å ha flere kvinnelige journalister. Det samme skjedde seinere da jeg begynte i Dagsnytt, som da var ganske mannsdominert. Sjefene på den tida må jo ha skjønt at det var lurt. Lurt for arbeidsmiljøet og lurt for journalistikken, fordi du får andre innfallsvinkler og andre saker. På slutten av 1980-tallet hadde Dagbladet en sak om alle de nye damene i Dagsnytt. Det ble lagt merke til, det at Dagsnytt Radio hadde fått mange flere kvinnestemmer. Men de kom ikke av seg selv, påpeker Groth.
- I dag får jeg masse henvendelser fra særlig unge, kvinnelige studenter som lurer på hvordan pokker de skal bli utenriksjournalister. Det er det jo ikke noe enkelt svar på. Men etter min erfaring har det vært mye hardt arbeid, og så har jeg vært heldig og fått sjanser. Jeg har også vært god på å bruke de sjansene jeg har fått. Dette handler jo om det, å få sjansen. På 80-tallet var ikke det noen selvfølge for jenter, hevder Groth.
Tidlig på 1990-tallet var kvinneandelen av medlemmene i Norsk Journalistlag kommet over 30 prosent. Annette Groth ble dessuten ansatt som den første norske kvinnelige korrespondenten i Storbritannia. Særlig det første året var hun en enslig svale. Men det varte ikke lenge før det dukket opp flere jenter fra Norge i London, utsendt fra norske aviser som Aftenposten og Dagens Næringsliv.
- Men i London skilte jeg meg ut i begynnelsen. Blant mine utenlandske kolleger i Foreign Press Association var kvinneandelen veldig liten, det var utrolig mye mannfolk rundt meg. Jeg opplevde generelt pressen i Storbritannia som veldig mannsdominert, og jeg tror kvinnelige journalister der hadde det vanskeligere enn oss fra Norge.
Groth tilbrakte 10 år i Storbritannia, og i tillegg til å være anglofil fra før, hadde hun nå også tapt sitt hjerte til Irland og konflikten der.
- Men ellers pleier jeg å si at jeg hadde den rene journalistiske godteposen der nede. Jeg fikk være med på å dekke alt fra fotball, kongehus, popstjerner, storpolitikk og Nord-Irland. Noen utenriksjournalister syns det er litt under deres verdighet å dekke kongehus og slikt. Jeg syns det var kjempegøy! Det viktigste er å fortelle en god historie, og det skal jeg ha: Det kan jeg, sier Groth.
Tilbake i Norge tidlig på 2000-tallet hadde kvinneandelen i NJ begynt å nærme seg 40 prosent. Annette Groth ble sjef først i Dagsnytt, så i Dagsrevyen, og innrømmer at det ikke alltid var lett å være kvinnelig sjef og få respekt fra mannlige journalister.
- Jeg hadde respekt hos de aller fleste, men det er alltid noen. Jeg syns det var vanskelig å finne den rette balansen mellom autoritet og det å lytte. Jeg merket at jeg skulle ha mer av den evnen til å gi faen, sier Groth, som ikke syns det er verdens største problem at det fortsatt ikke særlig mange kvinnelige redaktører i norsk presse.
- Jeg forstår at en del ikke gidder. Det er veldig mye ansvar og lønningene er ikke alltid noe å rope hurra for. Jeg skjønner godt at folk heller vil være ute i felten, det er jo mye morsommere! sier Groth, og peker på et bilde på kontorveggen av dagens Urix-redaksjon.
- Ser du, der er det ganske bra med damer. Nå er vi så mange at jeg ikke tenker på det lenger, og det må jo være det som er poenget. Om det er 40-60 eller 50-50, det er det samme. Da har jeg slutta å telle, sier Groth, som på tross av all sin journalistiske erfaring likevel «roterte litt i senga» natta før hun skulle stille president Barack Obama sitt ene spørsmål. Selv om hun da nærmet seg 60 år og hadde flere tiår bak seg i journalistikkens tungvekterdivisjon.
- For det var jo tross alt Obama?
- Det var jo det!
hanne.mauno@dagsavisen.no