- Vi skulle kjøpe et speil.
Da det ble iverksatt full bombealarm i Oslo denne uka, var Stian Berger Røsland på IKEA sammen med Fredrik (1 1/2 år) og Jenny (snart 4 år).
- Det er et tungt sted å være med to små barn, men så lenge man har en plan for hva man skal gjøre der, går det på et vis, forteller byrådslederen i Oslo som var midt i ferien.
Kona var på jobb i advokatfirmaet Wiersholm i Vika. Røsland forsøkte å dirigere ungene i riktig retning på IKEA. Men de var mer opptatt av å handle ting på egen hånd.
- Det første jeg fikk var en SMS gjennom varslingssystemet til Beredskapsetaten i Oslo kommune. Der sto det at det var funnet en mistenkelig pakke, og at det var iverksatt evakuering og at mer info ville følge.
«Skal du snakke i mobiltelefonen igjen, pappa?» spurte datteren som har begynt å lure på hva pappa egentlig jobber med.
- Jeg vet ikke om dere merket det, men det som var så underlig med den dagen var at det virket alvorlig. T-baner, trikker og busser stoppet. Folk måtte evakuere fra kontorene sine. Kona mi måtte også gjøre det.
- Og du var fortsatt på IKEA?
- Jeg var på IKEA. Etter hvert var jeg i bilen. Men det ble ganske raskt avklart hva som hadde skjedd, så vi dro hjem.
Men han kunne ikke fortsette ferien riktig enda. Hjemme ventet pressen.
- Det er utrolig hva man kan få gjort med «Dora the Explorer». Vet dere hva det er? Et veldig populært barneprogram. Det er hakket over «Drømmehagen».
Røsland stuet Fredrik og Jenny foran TV-en. Så gikk han ut og snakket med TV 2, NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen.
- Du gikk hardt ut mot den amerikanske ambassaden?
- Ja! Altså, hardt og hardt. Jeg synes det er helt riktig at man reagerer og slår alarm. Men når det ble klart at dette skyldtes en menneskelig feil, da må man si det som det er, be om unnskyldning og gjøre opp for seg. Nå sa de jo unnskyld til slutt, så det tror jeg var bra.
- Men de har ikke gjort opp for seg?
- Nei, det har de ikke. De har kanskje ikke plikt til å gjøre det, men jeg synes likevel at det er en god leveregel. At man gjør opp for seg.
- Du virket sur og var veldig udiplomatisk til deg å være.
- Jeg ble litt sur fordi det var en god del mennesker i Oslo som kjente på frykt og usikkerhet den dagen. Det er fryktelig mye plunder og heft for folk når T-baner, trikker og busser står. Sånne operasjoner koster også fryktelig mye. Og dette var helt unødvendig. Det har irritert meg. Men det er kanskje ikke så ofte jeg viser det.
Nei, det har han helt rett i. Røsland er ikke typen som viser følelser offentlig.
- Det er mange som sier det, særlig de som kjenner meg sier at jeg framstår som...hva skal man si...kjølig. Ja, kjøligere i medier enn det jeg er. Det er riktig. Jeg legger litt bånd på meg når jeg framstår offentlig. Det synes jeg i og for seg man skal gjøre også. Man trenger ikke å velte alle sine øyeblikks emosjoner over befolkningen.
- Og så snakker du veldig pent.
- Gjør jeg det? Ja, jeg gjør kanskje det. Det er noen som sier at jeg høres litt skriftlig ut. Jeg tror det er en yrkesskade. Jeg er jurist av utdanning og det...nå holdt jeg på å si bidrar til, ler han.
På skrivebordet har han bilde av seg selv med Clinton og Cheney.
- Høyre er jo egentlig veldig USA-vennlige.
- Ja, og jeg er det jeg òg. Det er klart at USA er en av våre aller beste venner, men gode venner må også kunne kritisere og påpeke feil hos hverandre. Og så må man kunne tilgi hverandre.
- Har du tilgitt dem?
- Ja.
Byrådslederen måtte også avbryte ferien da romfolket slo leir utenfor Sofienberg kirke. Da ble Fredrik og Jenny med pappa på pressekonferanse i Rådhuset. Røsland skal ha vært lettere stresset. For etter pressekonferansen visste han ikke helt hvor ungene hadde blitt av. Det viste seg at «en veldig snill dame» på kontoret hadde tatt dem med til Aker Brygge og kjøpt is.
- Har du hørt om det, spør han og ler.
- Min kone var på jobb, så de måtte bli med meg. Vi har nesten aldri pressekonferanser her på Rådhuset, men da hadde jeg dårlig tid, så vi måtte gjøre det sånn.
Byrådslederen går forbi turistene som er i Rådhuset. Fotografen knipser bilder i de ulike rommene. Midt under knipsingen blir Røsland var på hva han har på seg. Han bøyer hodet ned og betrakter klærne sine:
- Jeg tror dette blir den første reportasjen av meg i olabukse og uten slips. Det er sjokkerende.
Røsland vinker til en nonne som en flink skolegutt, og går bort og snakker med henne.
- Hun var lærer på St. Sunniva. Det er en katolsk privatskole. Jeg gikk der, forteller han.
Vi spør om Røsland var en dårlig elev, men søster Gunnhild nekter å si noe stygt om ham.
Tilbake i redaksjonen kommer vi på at vi glemte å spørre Røsland om han fikk kjøpt speil på IKEA.
- Ja, og mer til, svarer han per e-post.