Den italienske journalisten Fabrizio Gatti har fulgt i båtflyktningenes fotspor og avdekket hvordan menneskesmuglerne opererer i en rekke land. FOTO: FREDRIK BJERKNES

«Skal vi late som om mennesker ikke dør eller skal vi gjøre noe?»

Fabrizio Gatti kjenner båtflyktningenes reise bedre enn noen annen europeisk journalist. Denne uka fikk han UiOs menneskerettighetspris for sine reportasjer.

Hvem: Fabrizio Gatti, italiensk journalist.

Hvorfor: Mottok Universitetet i Oslos menneskerettighetspris denne uka.

Du er den første journalisten som mottar menneskerettighetsprisen til Universitetet i Oslo. Hva betyr denne prisen for deg?

- Jeg er veldig takknemlig og beæret. Med denne anerkjennelsen, hviler det også et stort ansvar. Jeg må fortsette å være et vitne som setter søkelyset på menneskerettigheter.

Du er kjent for å gå undercover og bruke falsk identitet når du har avdekket hvilke forhold vår tids flyktninger lever under. Kan du si litt om hvordan du jobber?

- Til daglig jobber jeg som en vanlig journalist. Jeg gjør intervjuer og driver research, men av og til kommer man ikke tett nok på med vanlig journalistisk arbeid. Da jeg satte søkelyset på mafiaen, var det ikke mulig å si: «Hei, jeg er journalist, kan jeg få snakke med dere?» Grunnen til at jeg valgte å bruke falsk identitet da jeg oppsøkte interneringsleiren på Lampedusa, var at italienske myndigheter hindret både journalister og advokater å komme inn.

I boka «Bilal» fulgte du båtflyktningenes marerittaktige reise gjennom ørkenen mot Libya. Du har uttalt at denne reisen endret livet ditt. Hvordan?

- Når du innser at det systemet du har vokst opp med, viser seg å være et system som fører til at folk dør rett utenfor grensene våre - da er det vanskelig å kjenne seg hjemme i eget land. Med eget land mener jeg hele Europa. Når myndighetene i tillegg later som om det ikke skjer, er det lett å bli pessimistisk. Jeg har bidratt til at folk vet mer om hvordan systemet fungerer, men fremdeles gjør ikke beslutningstakerne noe for å løse den prekære situasjonen. Av og til lurer jeg på om politikerne handler på vegne av smuglermafiaen. Det er mafiaen som tjener på at ingenting skjer.

I «Bilal» og i dine magasinartikler knytter du flyktningstrømmen over Middelhavet til det du mener er nykolonialisme. Kan du gi noen eksempler?

- Migrasjonen vi ser i dag handler om kolonialisme. Vi snakker ikke om mennesker som vil til Europa for å okkupere oss. Vi må spørre: Hva gjør vi i disse landene? Eritreerne flykter fordi presidenten tvinger dem til livslang militærtjeneste. En tredel av båtflyktningene, kommer fra Eritrea. Men ingen europeiske land legger press på myndighetene. I stedet driver vi business der. Vi dumper blant annet kjemisk avfall i ørkenen i Eritrea. Hvis vi bruker landet som søppeldynge, bør vi også gi eritreere som kommer til Europa opphold. Migrasjon handler om utenrikspolitikk, men vi behandler det som et innenrikspolitisk anliggende. Så lenge vi gjør det, er vi dømt til å mislykkes.

Du har uttalt at flyktningpolitikken som føres av EU gir deg en sterk skyldfølelse over å være europeer. Hva er det som opprører deg?

- Som EU-borger er man jo del av dette systemet. Det er mange i vårt samfunn som ønsker å sette menneskerettigheter til flyktningene øverst på agendaen. Men politikerne befinner seg på et annet nivå. Etter skipskatastrofene da 640 mennesker døde, samlet våre folkevalgte seg i Brussel. De mente situasjonen ikke var prekær og valgte å utsette beslutningsprosessen om hva som bør gjøres. Hvis det ikke haster å gjøre noe når 640 mennesker dør, da er vi alle i fare. Jeg tenker spesielt på landene som er inne i økonomiske nedgangstider. Når politikerne ikke evner å komme opp med løsninger, men bare dytter folk tilbake eller lar dem dø, da legger de veien åpen for rasistiske bevegelser. Jeg blir veldig frustrert når jeg ser politikere som utnytter situasjonen og oppildner til nasjonalisme. I Italia er det nå sannsynlig at vi vil få et høyrepopulistisk parti på topp ved neste valg.

160.000 mennesker har så langt tatt sjøveien fra Nord-Afrika til Italia. Hvem er det som kommer?

- I dag er det flest asylsøkere på båtene. Vi bør ikke snakke om det som en migrasjonsrute lenger. Det er snakk asylsøkere som flykter fra krigen i Syria og regimet i Eritrea.

Hvordan er mottakelsen i Italia?

- Veldig dårlig. Den statlige administrasjonen i Italia ligger nede. Det er partiene langt ute på høyresiden som har stått bak mye av politikken på dette området. Etter at flyktningene har fått sine papirer, har de ikke lenger noe sted å sove. Men Italia kan ikke ta imot alle. Vi er inne i dramatiske økonomiske nedgangstider. 1.000 jobber forsvinner daglig. Flere land må komme på banen og ta ansvar.

Pave Francis rettet denne uka kraftig kritikk mot EU-landene. Han mener de har sviktet fundamentalt i behandlingen av mennesker på flukt. Kan han gjøre en forskjell?

- Paven er også statsleder. Hvorfor kan han ikke gi flyktningene midlertidig opphold i Vatikanet? Han kunne gjort det. Han leder en stat. Ved jernbanestasjonen i Roma lever hundrevis av mennesker blant rotter. Paven bør dra dit. Jeg skal ikke dømme ham, men jeg har ikke sett handling fra en mann som har verktøyene til å gjøre noe.

Redningsoperasjonen Mare Nostrum, som italienske myndigheter startet etter skipskatastrofen i fjor, skal nå erstattes av EUs Triton-aksjon - en aksjon som har langt færre ressurser. Hva synes du om at redningsoperasjonen nedskaleres?

- Italienske myndigheter trodde at EU ville hjelpe til da de startet operasjonen. Det har ikke skjedd. Det viktigste nå er å få på plass et felles europeisk asylsystem der man går bort fra dagens ordning med Dublin-avtalen, den fører til at asylsøkerne må bli i det første landet de kommer til. Alle vet at dette systemet ikke fungerer. Vi kan ikke ha åpne grenser, men vi må ha et bedre system enn dagens.

Britene hevder at redningsoperasjonen bare fører til at flere vil komme. Hva sier du til det argumentet?

- Jeg kjøper det ikke. Flyktningene kom lenge før denne operasjonen startet. EU-landene må bestemme seg: Skal vi late som at mennesker ikke dør, late som vi er blinde? Eller skal vi bestemme oss for at menneskerettigheter er grunnlaget for vår kultur. Mener vi det, må vi gjøre noe.