Alexandra Bech Gjørv.

Sannhetssøkeren

Alexandra Bech Gjørv har et halvt år igjen på å ­finne sannheten om 22. juli 2011. Hun har nok å ligge våken om ­nettene for.

Helg

Alexandra Bech Gjørv har et halvt år igjen på å ­finne sannheten om 22. juli 2011. Hun har nok å ligge våken om ­nettene for.

En tidlig morgen midt på 1980-tallet er en ung jusstudent på vei til ekstrajobben sin i NRKs nye lørdagssatsing «Frokost-TV». Moren hennes, den folkekjære programlederen Toppen Bech, strålte som vanlig foran kamera, mens hun selv skulle gjøre research og løpe ærend i kulissene bak. Det var også hennes jobb å hente gjestene som skulle være med i programmet. Denne morgenen skulle jusstudenten hente ingen ringere enn den legendariske eks-statsminister Einar Gerhardsen. I bilen fikk han fikk vite at hun het Alexandra. «Jeg har bare kjent én annen person med det navnet», bemerket den gamle landsfaderen. Og det var ingen vanlig Alexandra han tenkte på. Det var selveste Alexandra Kollontaj, russisk revolusjonær, venn av Lenin og ambassadør i Norge fra 1923. (Den første kvinnelige sådan.)

 

- Jada. Jeg hentet Gerhardsen! smiler Alexandra Bech Gjørv stolt, nærmere 30 år etter sitt møte med landsfaderen.

Den unge jusstudenten har for lengst blitt ferdig jurist, hun er 46 år gammel og har i mange år vært næringslivsleder og advokat. I et halvt år nå har hun vært leder for den prestisjetunge 22. juli-kommisjonen, utnevnt av en annen statsminister fra Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg. Men det var en gang hun «bare» var TV-personligheten Toppen Bechs datter, en ung jente som dekket frokostbordet i Frokost-TV, gjorde research, og altså plukket opp aldrende arbeiderpartikjemper til grytidlige morgenintervjuer. Hun sier seg enig i at det må ha vært Alexandra Kollontaj Gerhardsen tenkte på.

- Han snakket om at denne Alexandra var «en veninde av Lenin», så det var nok henne! Uansett, jeg så på dette som skikkelig ærefullt, tenk å få hente den gamle statsministeren hjemme i leiligheten hans, da! Dette var en veldig morsom jobb å ha. Frokost-TV var noe helt nytt i Norge på den tida. Det var liksom en blanding av «Skavlan» og «Tore på sporet», sier Gjørv, som selv nettopp ble hentet av Dagsavisen utenfor 22. juli-kommisjonens lokaler i Akersgata.

- Jeg tror kanskje det er mest praktisk at vi møtes på en kafé, sa hun i telefonen på forhånd og viste til alle de tidkrevende sikkerhetsforanstaltningene når man skal sluses inn i kommisjonens lokaler.

Området er sikret etter strenge krav fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, for der inne samler kommisjonen alt av sensitivt materiale etter 22. juli-angrepene. Alle politiets lydlogger, alle PST-dokumenter, regjeringsnotater, avhørsvideoer av Anders Behring Breivik, kort sagt: Alt som kan gi kommisjonen viktig dokumentasjon på hvordan Norge håndterte den nasjonale krisen i timene etter bombeangrepet. Og ikke minst: Der ligger et grunnlag for å trekke noen konklusjoner. Hvor sviktet det? Hvordan skal Norge bekjempe terror i framtida? Hvordan skal Norge bli tryggere?

Mens rettsapparatet tar seg av gjerningsmannen Anders Behring Breivik, skal Alexandra Bech Gjørvs kommisjon altså felle dommen over norske myndigheter. Den skal være «ærlig og usminket», som Stoltenberg formulerte det da han utnevnte henne. Når rapporten leveres 12. august 2012, kan den endre norsk beredskap og få store politiske konsekvenser.

Selv om det var regjeringens ledende parti, Ap, som var terrormålet og som ble så grusomt rammet 22. juli, er Stoltenberg-regjeringen og dens embetsfolk i høyeste grad ansvarlig for landets beredskap slik den framsto den skjebnesvangre dagen. Det ansvaret skal plasseres selv om et par av nøkkelpersonene, PST-sjef Janne Kristiansen og justisminister Knut Storberget, nå har gått av. Når rapporten er ferdig, er nok Alexandra Bech Gjørv det mennesket i Norge som har aller best oversikt over hendelsene 22. juli 2011. Vi må tilbake til Gerhardsens tid og landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig for å finne maken til det ansvaret 46-åringen har tatt på seg.

 

Men den mørkhårede, lavmælte dama vi møter på kafé denne formiddagen ser ikke ut til å føle seg knuget av den store oppgaven. Hun virker rolig og fattet, har Toppen Bechs velmodulerte TV-stemme og utstråler en slags vennlig reserverthet, trolig fordi det er så mye hun ikke kan snakke åpent om. Hun må være så forsiktig. Alt hun holder på med om dagen, er top secret. Hun kan ikke dra hjem til ektemannen sin på Bygdøy og si: «Nå skal du høre hva jeg fikk vite på jobben i dag.» Hjemmekontor kommer heller ikke på tale, selv om hun er en travel trebarnsmor som også skal hente på skole og i barnehage. Man kan ikke akkurat ta med seg hemmeligstemplede PST-dokumenter på bussen hjem.

- Har du tenkt over at arbeidet du gjør kan få store politiske konsekvenser når rapporten er klar?

- Jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Det er klart, av og til så slår det meg at det er en enorm oppmerksomhet rundt temaet i samfunnet. Men jeg prøver å ikke spekulere i politiske konsekvenser, men heller tenke på at en ærlig og usminket redegjørelse med lærdom for øyet, det er vårt mantra. Vi må ikke bli fanget inn i et politisk spill. Det er nok å ligge våken for om natten uansett.

- Har det hendt de siste månedene at du har fått panikk og tenkt: «Hjelp, hva er det jeg har tatt på meg? Jeg må ha vært gal?»

- Nei. Jeg har ikke følt det. Kommisjonen jobber godt sammen. Det er mye arbeid, men hittil syns jeg det har vært givende og fint. Men det jeg tenker mye på, er at vi må få til en rapport som kan leses av vanlige folk. Det er et omfattende arbeid, så vi må samle oss om mange detaljer, men med noen hovedbudskap som er slik at det er til å bli klok av. Det er en enorm utfordring som jeg tenker mye på.

- Men det ligger jo i lufta at man jakter på syndebukker? «Hvem sviktet den dagen?»

- Nei. Det er ikke en jakt på syndebukker vi er satt til å gjøre. Men det er klart, det er jo en jakt på forbedringspotensial. Vi kan nok ikke unngå å påpeke sider som gjør at noen vil bli lei seg og føle seg kritisert. Vi må gjøre dette på en skånsom måte, men slik at det likevel gir et ryddig bilde av ansvarsforhold. Det er jo heldigvis ikke vår oppgave å si noe om rettslig ansvar, men hvis vi mener at man på vesentlige punkter burde gjort ting annerledes, så kan vi ikke la være å få det fram.

- Vi har opplevd et nasjonalt traume. Blir rapporten en slags renselse?

- Det som hendte, må vi beskrive. Og der det ble tatt en avgjørelse som ikke burde vært tatt, så må vi få det fram. Men det viktige er jo å finne ut hvorfor det skjedde. Det kan jo ha vært verdens beste person som befant seg på en uriaspost, uten informasjon, uten opplæring eller uten ressurser. Man kan ikke vike unna for å synliggjøre hva som faktisk skjedde. Det man må gjøre, er å redegjøre for de forutsetningene vedkommende hadde for å gjøre en god jobb. Det kan ofte være bakenforliggende ting som er hovedårsaken til svikt, og ikke at det er noe klanderverdig ved den personen. Men poenget er ikke å pakke det inn. Redegjørelsen vår skal være ærlig og usminket, men ikke rå og slem.

 

Våren 2012 tegner til å bli ekstremt travel i 22. juli-kommisjonen, for tidsfristen i august skal holdes. Denne uka og neste sender kommisjonen ut i alt 9.000 spørreskjemaer til pårørende og berørte etter terroraksjonene. Gjørv vil vite hva de har opplevd. Men hun har allerede møtt mange av de overlevende og pårørende personlig, som hun har møtt redningsmannskaper, politifolk, departementsfolk og PST-folk, og andre på sine befaringer i regjeringskvartalet og på Utøya.

- Jeg har vel møtt alt fra Riksrevisjonen til mannen i vakta, sier Gjørv.

Hun smiler når hun sier det, men det er hele tida et alvor over ansiktet hennes. Møtene med overlevende og pårørende i høst har gjort dypt inntrykk på henne.

- Enkeltsamtaler jeg har hatt med foreldre som har mistet barna sine, der de har vist meg tillit til at mitt arbeid kan hjelpe dem - da svelger jeg litt ekstra. Da kan det hende at man sukker litt tungt, tenker på om man strekker til.

- Og mye av dette kan du vel heller ikke diskutere med mannen din?

- Nei, jeg må være forsiktig med det, gitt! Selv om jeg gjerne skulle hatt lov til det, fordi han er en robust og klok person som vet noe om det å miste en i ung alder, i en bilulykke.

Selv opplevde ekteparet Gjørv å miste sitt første barn like før fødselen.

- Men selv om det var et etterlengtet og helt «ferdig» barn, så er det nok ikke det samme som å miste en ungdom, et voksent barn man har blitt kjent med, med håp og drømmer. Så jeg skal være forsiktig med å sammenligne mitt tap med dem som mistet noen på Utøya, sier Gjørv.

 

Gjørv strevde litt med å venne seg til å hete Gjørv. Det navnet fikk hun da hun i september 2002 giftet seg med Espen Gjørv, sønn av nå avdøde Inger Lise Gjørv, tidligere stortingsrepresentant (Ap) og fylkesmann i Nord-Trøndelag. Sammen med ektemannen Ole Andreas Gjørv restaurerte de hans slektsgård på Gjørv i Inderøy, og dit kom selveste Toppen Bech feiende inn i 1999 da hun lagde sin TV-serie «Herskapelig». Hun ble god venninne med Inger Lise Gjørv, og i ettertid vil myten ha det til at de to damene stakk hodene sammen og arrangerte ekteskapet for barna sine. Denne myten har Espen Gjørv gjort sitt beste for å avsanne.

- Hva er egentlig sant her?

- Altså, det jeg vet, er at disse svigermødrene hadde nok snakket sammen om at barna deres kunne passe sammen. Men det jeg også vet, er at Espen sier at hans mor aldri ville turt å si noe sånt, for da hadde hun visst at han av prinsipp ikke ville hatt noe med meg å gjøre. For sånt skal ikke mødre blande seg i! Men så hadde han lest et eller annet intervju med meg, visste at foreldrene våre var venner, og så syntes han at jeg så ut som en hyggelig person. Så ringte han meg en helt vanlig torsdag og foreslo at vi skulle gå sammen på Høstutstillingen. Så han mener at han ikke hørte et pip fra sin mor. Jeg føler nok at jeg tror på Espens versjon her, avslutter Gjørv sitt partsinnlegg.

Så blir hun ivrig:

- Men: Dette er jo ikke veldig vesentlig for det norske folk! Jeg vil gjerne ha med den setningen: Dette er ikke vesentlig informasjon for det norske folk!

 

Nå har hun og mannen overtatt den herskapelige slektsgården på Inderøy, og planen er at de på sikt skal flytte dit. I 2009 døde Inger Lise Gjørv etter mange års kreftsykdom.

- Jeg beundret henne veldig. Jeg syns hun var en imponerende dame. Hun var syk i over 20 år, men sto i jobben sin som fylkesmann til hun var 70. Om hun måtte til Trondheim for å ta intravenøs cellegift før hun dro på jobben, så bare satte hun seg i bilen og var likevel på Steinkjer før klokka 10. Det var en sånn stamina, en optimisme og en ukuelighet som kunne flytte fjell. Så hvis jeg syns jeg har plager, så tenker jeg av og til på henne, da, sier Gjørv.

Gjørvs viktigste faglige forbilde i arbeidshverdagen er imidlertid partner i Advokatfirmaet Hjort, Else Bugge Fougner. Det var Fougner som overtalte Gjørv til å begynne som advokat der etter mange år i lederstillinger i Hydro og Statoil.

- Men mutter`n er i en særstilling. Da jeg vokste opp, var hun leder, alenemor og hadde et stort kommersielt og operativt ansvar som redaktør i Alle Kvinner. Hun er jo helt klart den viktigste personen som har vært med på å forme mitt liv. Så har vi sjefene mine i Hydro, Eivind Reiten og Egil Myklebust, som har hjulpet meg med å tenke om meg selv. Norsklæreren min da jeg gikk på videregående i Wales ga meg en levende interesse for lesing, sier Gjørv, som også er glad i å skrive, som sin journalistmor.

I mange år hadde hun fast spalte i Aftenposten. Fra sin skipsingeniørfar har hun fått en evne som sikkert kommer til nytte i 22. juli-kommisjonen: Evnen til å uttale seg knapt.

- Han er veldig smart. Ja, nå høres det ut som om jeg mener JEG er så smart, men jeg syns i alle fall at han er veldig smart! Og så er han fascinert av en knapp uttrykksform. Han er veldig godt til å skrive, men meget knapt. Det har jeg fått litt ut av, dette med å være knapp og presis.

- Ligger ikke det i juristspråket ditt også, å være knapp og presis?

- Jeg er nok ikke alltid så imponert over våre juristers knapphetsevne, sier Gjørv, som selv hadde så god særavhandling på jussen at hun faktisk fikk gullmedalje av kongen.

Slik slekter hun på både sin morfar og sin onkel, begge jurister. Og det er til jussen hun skal straks 22. juli-rapporten er levert 10. august. Da blir det igjen ro over Gjørvs liv, og kanskje også ro i Norge.

- De pårørende reagerer forskjellig på arbeidet vi gjør. En mor sa til meg at for henne var alt dette en plage. Hun var enig i at kommisjonen skal prøve å gjøre Norge tryggere, men samtidig føler hun at arbeidet strør ytterligere salt i såret, rører ved noe som hun hadde håpet hun kunne legge bak seg. Det har jeg respekt for. Andre pårørende er veldig opptatt av å komme helt til bunns. Vi har nok et samfunn der vi ikke får noe ro før vi har kommet så langt til bunns som det er mulig.

 

Alexandra Bech Gjørv vasser lydig gjennom snøen på taket. Dagsavisens fotograf skal ta bilde. Vi er på toppen av bygget i Akersgata, der kommisjonen har kontorer, og kan se utover hele regjeringskvartalet, bygd på Gerhardsens tid. Ennå er kvartalet kledd i vinterdrakt. Men om ikke mange ukene starter vårens maratonrettssak mot Anders Behring Breivik. Så blir det sommer og tid for å levere rapporten om det som egentlig skjedde her den 22. juli. Men først må Gjørv posere for fotografen. Hun bruker refleksjonen i vinduet som speil.

- Ærlig og usminket, hører vi henne mumle.

- Jeg tror heller vi sier: «Ærlig og kanskje LITT sminket».

Så tar hun på lipgloss.