Eskil Pedersen gruer seg ikke. Men han ser heller ikke fram til ettårsdagen som han skal tilbringe på Utøya, i Oslo Domkirke, på Sundvollen og Rådhusplassen.
- Det blir en viktig og sterk dag. Og en hektisk dag. Jeg håper jeg får tid til å stoppe opp og virkelig kjenne på mine egne følelser også.
Det fineste Pedersen har lært av 22. juli, er at mennesker i Norge mobiliserer for hverandre i en krise. De baker for hverandre, klemmer hverandre og tar en ekstra telefon til hverandre. Det viktigste han har lært er at ekstreme holdninger må tas på alvor. Etter 22. juli i fjor sto folket samlet mot rasisme og ekstremisme. Vi gikk i rosetog, og lovte at vi skulle bli snillere mot og flinkere med våre medmennesker. Etter uker med voldsomme og hatefulle ytringer mot romfolket er spørsmålet om vi er blitt det?
- Det at folk tar til motmæle, spør om det er lov til å oppføre seg sånn, tyder på at vi har skjønt at det ikke er nok å gå i rosetog bare når det passer oss, og ikke følge opp ellers. Jeg kan ikke huske at folk brydde seg om dem som gikk over streken i debattene om hijab og snikislamisering før 22. juli. Det gjør vi nå, sier Pedersen.
Lykkelandet
Pedersen mener debatten om tiggerne viser at vi ikke har greid å ta innover oss at det er stor fattigdom også i Europa. Han kaller Norge lykkelandet.
- At noen vil ta del i lykken vår er en god ting. Da moren min vokste opp, emigrerte de til Australia for å finne jobb. Jeg tror ikke noen vil bytte plass med Spania. At mennesker kommer hit er et uttrykk for at vi er veldig heldige, sier han.
AUF-lederen tror aldri vi kommer dit at Norge blir totalt fritt for rasisme og fremmedfiendtlighet, men han ser mange positive tegn.
- Vi ser jo at mange mennesker i dette landet bryr seg om andre. De går i demonstrasjonstog. For asylbarnas rettigheter. Mot rasisme. Det er flere som ser det flerkulturelle samfunnet som en berikelse i dag enn før 22. juli. Vi må ta med oss det, sier han.
Utøyas framtid
«Vi skal ta Utøya tilbake». Ordene falt da Pedersen møtte pressen for første gang etter at terroren rammet ungdommene på Utøya. Da føltes det riktig å si det. Etterpå har det blitt vanskeligere. Mens AUFs ledelse har holdt fram ønsket om å rehabilitere øya og bruke den som leirsted igjen, mener andre det vil være å tråkke på graven til de som ble drept.
- Jeg håper folk forstår at vi bare vil det beste for alle. Det er selvsagt ikke hyggelig at noen blir sinte og triste. Men helt siden 22. juli har det vært et enormt stort ønske i AUF om å ta tilbake øya. Vi lytter til alle synspunkt, men på et eller annet tidspunkt blir man nødt til å ta et valg. Det er AUF som eier Utøya, og det er vi som tar det valget, sier han.
Auf inn i framtida
Mens mange av hans nærmeste medarbeidere gir seg, skal Eskil Pedersen fortsette med politikk. Han stiller til gjenvalg på AUFs landsmøte til høsten.
- Jeg føler meg ikke sliten. Jeg har lyst til å kjenne på følelsen av et valg: å være bekymret over dårlige meningsmålinger. Også gleder jeg meg til å høre Jens snakke.
Pedersen vet at hans navn for all framtid vil bli forbundet med terrorhandlingene 22. juli. Men han håper at hans politiske engasjement vil komme i forgrunnen igjen.
- Høsten skal brukes til politikk. Jeg skal skrive innlegg, stille opp i debatter og snakke om hva jeg mener! Det er ikke noe mål for meg å bli ferdig med 22. juli. Men min ledertid hittil har handlet mye om dette. De to neste åra vil handle litt mindre om det enn før. Min største jobb er å ta AUF fra 22. juli og inn i framtida.