Bilde 1 av 8
Reportasje

Zineb, Sigolène og Charlie – to år etter

Det er to år siden terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Vi har snakket med to av medarbeiderne som overlevde terroren.

PARIS (Dagsavisen): Det er i dag nøyaktig to år siden to unge brødre trengte seg inn i lokalene til en liten konkurstruet avis i Paris. Væpnet med kalasjnikover stormet terroristene møterommet der medarbeidere i Charlie Hebdo var samlet til redaksjonsmøte. En etter en blir noen av Frankrikes mest berømte tegnere brutalt drept. Deriblant redaktør Stéphane «Charb» Charbonnier. Han hadde fått såpass mange trusler fra islamistiske miljøer for sine provoserende tegninger, at han levde med livvakt. Med sin synlige pistol ble livvakten Franck Brinsolaro et fast element i den kranglende og lattermilde redaksjonen. De vitset også om truslene, både seg imellom og i avisen.

Brinsolaro kastet seg foran Charb da terroristene rettet sine kalasjnikover mot ham, men pistolen hans ble liten i denne situasjonen. Begge ble skutt ned og drept. Til sammen ble tolv personer drept under terrorangrepet.

Den uavhengige satireavisen – som i det daglige vitset med kjærlighetssorg, anmeldte smale filmer og sparket mot alle typer maktutøvelse, utenfor Frankrike kanskje mest kjent for å ha trykt karikaturer av profeten Muhammed – ble symbol på brutal terror. Og kamp for ytringsfrihet. En avis som til da ble lest av rundt 50.000 franskmenn, mobiliserte nå statsledere og store folkemengder, som svarte på attentatet med slagord som «Je suis Charlie».

To år senere lever Charlie Hebdo videre. Med nye tegnere på plass i redaksjonen. Avisen er fortsatt elsket og hatet. Du skal lete lenge etter noen med en nøytral holdning til avisen i Frankrike. Denne uka er de ute med et nytt nummer. I fjor kom første nummer på tysk. Og på nett lever de også på engelsk.

To år etter terrorangrepet har vi snakket med to av dem som jobbet i avisen. En av dem var til stede da terroristene stormet avislokalet. En av dem var bortreist. En av dem jobber fortsatt for Charlie Hebdo. Den andre har sluttet. Møt Sigolène Vinson og Zineb El Rhazoui.

Kommentar: «Donald Trump kan umulig like musikk» (Espen Rusdal)

For nøyaktig to år siden ble hun et offentlig offer. Charlies Hebdos juridiske spaltist Sigolène Vinson (42) gjenopplever stadig de langsomme sekundene hvor hun på kloss hold hadde en kalasjnikov rettet rett mot ansiktet. Dagsavisen møtte henne i november 2016, etter et foredrag hun holdt om sin siste roman, «Le Caillou» (Steinen) i Valence. Hun har aller mest lyst til å snakke om romanen sin, som handler om en kvinne med et sterkt ønske om å bli til en stein, skrevet like etter angrepet. Men Vinson forteller også enkelt om terroristen som valgte å spare henne rett etter at han hadde fyrt løs på flere av vennene og kollegaene hennes med kalasjnikov.

– Jeg har gått mye i terapi og har hatt gode folk rundt meg. Jeg har ikke problemer med å snakke om det, sier hun og forteller:

– Rundt en time etter redaksjonsmøtet hadde begynt, stormet de to svartkledde brødrene inn. De hadde svarte finlandshetter, klærne var også svarte, og kalasjnikovene. «Hvem er Charb?» skrek én av de to. Så, henvendt til redaktøren Charb, kjeftet han: «Du har krenket profeten og skal betale». Så skjøt han sjefen min, rett i fjeset, forteller Vinson der hun nå sitter på et fredelig biblioteket med en stabel av bøker hun skal signere.

– Etter neste skudd kastet jeg meg på bakken. Jeg hørte en tirade, og begynte å krype bortover gulvet. Plutselig sto den ene terroristen over meg og pekte med det kraftige våpenet. Jeg så ham godt. Han virket selvsikker. Det var den yngste av de to brødrene, Chérif Kouachi, vet jeg nå, forteller Vinson rolig.

Hun sier hun så på ham uten hat, kanskje også uten frykt.

– Da endret ansiktet hans seg. Han ristet på hodet, mistet liksom motet, blikket ble helt mildt. Han hadde store, svarte øyne. Han sa om og om igjen: «Ro deg ned, ikke vær redd! Jeg skal ikke drepe deg.»

Nokså umiddelbart etter angrepet gjentok hun ordene hans gråtende på radiostasjonen France Inter: «Vi dreper ikke kvinner, men du må konvertere til islam, bære slør og rope «Allahu Akbar».»

– Han sa han sparte meg fordi jeg var kvinne, men jeg hadde nettopp sett ham skyte tolv av vennene mine, kvinner som menn. Det er fremdeles uvirkelig å tenke på, sier Vinson, som har slitt mye med skyldfølelse, slik overlevende ofte gjør etter katastrofer.

Hun er utdannet advokat, men fikk aldri brukt utdannelsen til å kjempe mot sosial urettferdighet, slik hun hadde forestilt seg. Hun ble heller skuespiller og begynte å skrive. Hun har vært fast frilanser for Charlie Hebdo siden 2012 og er kanskje satireavisens minst høylytte person.

– Jeg er jordnær og praktisk, men også poetisk og undrende, sier hun.

– På redaksjonsmøtene lytter og observerer jeg. Jeg fascineres over de kjappe, slagferdige replikkene, ordduellene og de store latterbrølene. Der har alltid vært mye krangling i redaksjonen, særlig politisk. Folk har sterke meninger, men vi har hatt omsorg for hverandre helt på bunnen.

Hennes rolle i avisen har ikke vært å spissformulere bastante meninger. Spalten hennes handler om underfundige små og store hendelser fra nyhetsbildet. Som type er hun, i Charlie-sammenheng, sjeldent diplomatisk. Dette har også preget måten hun har håndtert de såre konfliktene som oppsto mellom de overlevende i kjølvannet av terroren og den plutselige pengestrømmen den førte med seg.

Hun tror båndet mellom de overlevende går dypere enn alle sårede følelser og uenigheter.

– Var det denne åpne grunnholdningen du har til menneskeheten som også reddet livet ditt?

– Kanskje var der noe moderlig, kvinnelig eller menneskelig i kontakten vår som satte ham ut, sier Sigolène. Fortsatt rolig, med et undrende blikk.

– Jeg holdt hodet kaldt, det var nok avgjørende, fortsetter hun.

– Jeg visste i mitt innerste at jeg måtte fortsette å se på ham, at hvis jeg slapp blikket, ville han skyte. Kanskje så han ikke vennene mine i øynene før han drepte dem. Kanskje registrerte han ikke engang om de var kvinner eller menn.

– Jeg har snakket med flere krisespesialister og lært at jeg aldri vil få svar på hvorfor han sparte meg, at det ikke hjelper meg å gruble på det, betror Vinson. Likevel drar tankene henne ofte tilbake til 7. januar 2015. Saïd (34) og Shérif (32) Kouachi ble drept i en politiaksjon to dager etter.

Sigolène Vinson har ikke deltatt på minnemarkeringer denne uka, men vært sammen med familien i Sør-Frankrike. Hun har ikke egne barn, men i dag skal hun og samboeren passe en nevø og prøve å koble av.

– Jeg minnes den grusomme onsdagen ofte nok som det er og trenger ikke påminnelser, sier Sigolène. Hun er ikke så glad i store folkemengder og har vært lite fremme i offentligheten, sammenlignet med mer utadvendte kolleger.

– Jeg er ikke så flink å snakke for meg på TV, sier Sigolène og legger til at hun er takknemlig overfor dem som har tatt på seg denne rollen og dempet trykket på henne selv.

En av disse utadvendte kollegaene er fransk-marokkanske Zineb El Rhazoui (34). Hun var blant en håndfull ansatte som slapp unna massakren fordi de enda ikke var kommet tilbake på jobb etter juleferien.

– Charlie har aldri vært en vanlig avis og skjebnen har vist at det vil den heller aldri bli, skrev hun i en kronikk i avisen Le Monde dagen etter angrepet for to år siden.

Rhazoui var redaksjonens ekspert på Islam, og kjent som avisens største islamist-kritiker, hun regner selv med at hun var jihadistenes andre målskive, sammen med redaktør Charb. Det tok heller ikke lang tid etter det dramatiske blodbadet før hun fikk bekreftet hvor hatet hun er i visse islamistiske miljøer. Vel en måned etter angrepet begynte fatwaene å hagle mot henne på Twitter. Flere titalls kontoer, som hevdet de representerte IS, rettet drapstrusler mot henne og mannen. Rhazoui har både studert og undervist i arabisk ved universitetet i Kairo, og forsto alle detaljene.

– Dette er mer enn en fatwa, sa hun da jeg traff henne i Paris kort tid etter angrepet:

– Ikke bare oppfordrer de til å drepe meg, det framstår som et påbud. De påkaller det de kaller sine enslige løver i Frankrike og Marokko. I virkeligheten er det snakk om en gjeng idioter. For å drepe meg, om de ikke har kuler eller eksplosiver, foreslås det å isolere meg, knuse hodet mitt med steiner, å sette fyr på meg eller hjemmet mitt.

Når vi snakker med henne på telefon to år etter angrepet forteller Rhazoui at hun er i utlandet. Vi spør ikke hvor hun er, eller hvordan hun bor sammen med familien. Rhazoui lever skjult, under streng bevoktning, og regnes som en av Frankrikes høyest beskyttede kvinner.

– Vi er blodssøsken, sa Simon Fieschi til Zineb da han overraskende våknet fra koma etter å ha blitt skutt av terroristene.

Det ble viktig for de overlevende å komme raskt tilbake i jobb, og redaksjonen sto tett samlet. Avisen skulle ut, som vanlig, førstkommende onsdag. Resultatet ble «De overlevendes utgave». Forsiden var tegnet av Renald Luzier, alias «Luz». Han overlevde angrepet fordi han hadde bursdag samme dag. Luz hadde feiret kvelden før og våknet sent denne onsdagen. Han gikk dessuten en omvei om bakeren på vei til redaksjonsmøtet, for å feire bursdagen litt mer med kollegene.

Tegningen han laget for å hedre sine avdøde venner, viser en gråtende Muhammed som sier «Alt er tilgitt». Folk gikk mann av huse for å få tak i et eksemplar. Noen sov i sovepose utenfor aviskioskene. Veldig mange stilte seg i kø grytidlig om morgenen. Åtte millioner eksemplarer forsvant som varmt hvetebrød. Samme uke fikk avisen 200.000 nye abonnenter og fire millioner euro i rene pengegaver. Ved årets slutt disponerte Charlie rundt 20 millioner euro.

Den plutselige og spektakulære formuen, eller «blodets penger» som Rhazoui kaller dem, splittet mer enn samlet den traumatiserte redaksjonen. Ansatte ble redde for at altfor mange penger skulle komme mellom hendene på få eiere.

Inntil da hadde Charlie Hebdo vært en smal nisjeavis med 50-60.000 ukentlige lesere, på randen av konkurs. Første april 2015 undertegnet tolv ansatte en kronikk i avisen Le Monde der de krevde større åpenhet rundt driften av Charlie Hebdo. «Vi nekter å la en håndfull personer helt eller delvis kontrollere driften av avisen.» Den ble undertegnet av blant andre Zineb, tegneren Luz og utrykningslege og helsespaltist Patrick Pelloux. Kritikken var rettet mot den nye redaktøren, Laurent Sourisseau, alias «Riss» og medeier Eric Portheault, de eneste aksjonærene etter at de kjøpte avdøde redaktør Charbs 40 prosent fra foreldrene hans. Sigolène Vinson signerte også opprøret, men er den eneste av disse som fremdeles jobber for avisen, som frilanser. Hun sier hun trives med de oppgavene hun har der. Hun forstår og bryr seg om Rhazoui og de andre som sluttet, men har også forståelse for den nye redaktøren, Riss.

– Jeg så Riss ligge der på gulvet, skutt med kalasjnikov, blødende. Han var lenge på sykehus. Vi viste ikke om han ville overleve. Jeg skjønner at han ikke evnet å håndtere alt det administrative slik han burde, sier Vinson til Dagsavisen. Det har ikke lyktes å få en kommentar fra Riss til kritikken.

I mai 2015 mai får Zineb El Rhazoui en skriftlig advarsel. Ledelsen sier hun ikke gjør jobben sin, og risikerer å miste den. Selv tolker hun dette som en sanksjon mot protestene. Hun vant publikums støtte gjennom mediene. Flere kampanjer i tradisjonelle og sosiale medier støttet den drapstruede journalisten, som nå også risikerte å miste jobben som hadde ført henne inn i den vanskelige situasjonen.

Den røffe medieyndlingen og forsidetegneren «Luz» ble den første som sluttet i jobben, i mai 2015. Han tok farvel med Charlie og offentligheten med følgende bevingede ord i avisen «Libération»:

– Jeg er ikke lenger Charlie Hebdo, men vil alltid være Charlie.

Han forklarer valget med mangel på engasjement for vanlige politiske saker etter traumet. Mye tyder på at det også kan ha handlet om skuffelse over ledelsens pengehåndtering, men fire millioner euro blir omtrent samtidig satt på en egen konto til ofrene i Charlie Hebdo og den jødiske forretning som dagen etter ble angrepet av terroristen Amedy Coulibaly.

En ny lov påbyr nå Charlie å reinvestere 70 prosent av overskuddet i selskapet. Aksjonærene valgte å blokkere de resterende 30 prosentene for tre år og ikke ta ut noe utbytte. De ville berolige sine ansatte og leserne: Summene fra sjenerøse givere samt solidariske aviskjøpere og abonnenter skulle ikke føre til personlig berikelse for noen. Kapitalen er likevel konsentrert hos Riss og medeier Eric Portheault. De ønsket å åpne opp for flere eiere etter hvert, sa de, men ville ikke forhaste seg. Sameie og samdrift for alle ansatte føler de uansett er uaktuelt.

Les også: Invasjonen i Afghanistan skulle frigjøre kvinnene

– Så mange brautende og meningssterke personligheter kan umulig drifte en avis sammen, sa Riss i en lett selvironisk kommentar til Radiokanalen France Inter.

Den neste som tok farvel, høsten 2015, var Patrick Pelloux. I tolv år hadde han en spalte om sykehusenes små og store utfordringer. Kinoanmelderen Jean-Baptiste Thoret sluttet også. Den siste som har sluttet til nå, er Zineb El Rhazoui. 12. september 2016 sa hun opp selv. Det er vanskelig å drive med undersøkende journalistikk for én som lever i skjul og må si fra til livvaktene to dager i forveien om hun så bare vil innom bakeren og kjøpe en croissant.

– Det er tungt. Jeg er sliten. Likevel er det ledelsens hemmelighold rundt drift og penger som er hovedgrunn for bruddet, sier hun og legger til at de ikke har møtt forståelse for noen av sine krav. Rhazoui er den eneste som offisielt oppgir dette som oppsigelsesgrunn. Når vi snakker med henne forteller Rhazoui om en feministisk gnist som våknet tidlig. Hun stilte lærerne på den muslimske barneskolen i Marokko mange spørsmål, også kritiske. Som hvorfor kvinner arver bare halvparten så mye som sine brødre når foreldrene dør og hvorfor menn kunne ha flere koner. Zineb forteller også om hvordan elever ble slått med spanskrør når de ikke kunne de lange tekstene fra Koranen utenat, på et klassisk arabisk.

– På gymnaset brukte jeg utringede topper og svart neglelakk, for å provosere den skjeggete islamisten vi hadde til lærer, sier hun og legger til at de «hatet hverandre gjensidig».

Selv om hun selv tidlig sluttet å praktisere Islam, ville hun stadig lære mer om religionens opprinnelse og forstå innflytelsen den har på så mange. Hun tok master i religionssosiologi, i Paris og Kairo, og sier at den friheten hun fikk kjenne på i Paris, som kvinne, ga mersmak. Tilbake i Marokko startet hun flere feministiske og antiislamistiske organisasjoner, og sto på barrikadene under den arabiske våren. Den politiske aktivismen førte henne flere ganger i fengsel. Blant annet deltok hun i en stor protest-piknik i 2009. Midt under den muslimske fastemåneden Ramadan spiste hun og kampfeller åpenlyst lunsj i en offentlig park. Dette provoserte myndighetene i det muslimske kongedømmet.

Rhazoui fikk fribystipend til Lubljana i ett år fra organisasjonen ICORN (International Cities of Refugee Network), og flyktet fra Marokko i 2010. Året etter flyttet hun til Paris igjen og ble talskvinne for feministorganisasjonen «Ni Putes No Soumises» (Verken horer eller underdanige). Så, i 2011 spiste hun lunsj med Charlie Hebdos sjefer i Paris. Hun imponerte med engasjement og kunnskaper om Islam og politikk. «Riss» satte ned sin egen lønn for å ha råd til å ansette henne. I februar 2013 økte truslene fra islamistiske miljøer, da Rhazoui sammen med avdøde redaktør Charb ga ut boka «La vie de Mahomet», en tegneserie om profeten Muhammeds liv.

Truslene hadde startet allerede da Charlie Hebdo, som eneste franske avis, gjenga Jyllandspostens karikaturtegninger i 2005. I november 2011 fikk Charlie beviset på at truslene ikke var tomme ord. Redaksjonen i Paris ble brannbombet, men ingen kom alvorlig til skade, den gangen. De siste månedene før det fatale angrepet, var truslene blitt ekstra mange og hatske.

De siste to årene har hun brukt sin ufrivillige berømmelse til å nå flere med sitt feministiske og antiislamistiske budskap. Hun skriver kronikker og bøker og reiser rundt og holder foredrag. Hun har også besøkt Norge, og ble under et besøk i Bergen i mars 2015, kort tid etter angrepet, kjent med gatekunstneren AFK. Grepet av terroren hadde han laget et bilde. Sjablongen «Laugh» viser en muslim og en jøde ler mens de sammen leser en utgave av Charlie Hebdo som det viste seg at Zineb har et spesielt forhold til. Bildene var solgt, men AFK laget en helt egen versjon til Zineb og dro til Paris i påsken og leverte det til henne sammen med flere andre gatekunstnere fra Bergen.

Intervjuboka «13» skrev Zineb etter at terroren igjen rammet Paris og forstaden Saint-Denis. Bare ti måneder etter blodbadet i Charlie Hebdo, fredag den 13. november 2015, startet skuddene ved fotballstadionet Stade de France, under en vennskapskamp mellom Tyskland og Frankrike. Sju terrorister med selvmordsbelter drepte seg selv og 130 ofre. 413 ble skadet, hvorav 99 alvorlig.

– Flere av Bataclan-terroristene var godt kjent av politiet, men fikk bevege seg fritt, kjøpe sine kalasjnikover, sy sine selvmordsbelter og leie biler i øst og vest. Skribenter som meg, derimot, må leve i et omreisende fengsel. Det er helt absurd, sier Rhazoui. I boka intervjuer hun 13 mindre kjente ofre for dette omfattende attentatet. Blant annet broren til én av terroristene.

– Du skulle sett fjesene til livvaktene mine da jeg planla å intervjue broren til en av Bataclan-jihadistene, sier Rhazoui. Både praktisk og emosjonelt, var han den vanskeligste å planlegge intervju med. Men samtalen ble god.

«For meg er min bror Omar et monster», sier Houari Mustefaï i boka og forteller om familiens sorg, sjokk, skam, skyldfølelse og planer om å skifte etternavn. Slike følelser kjenner Rhazoui godt til.

– Også jeg har vært overveldet av denne stikkende samvittigheten, sier hun og forteller at hun spør seg selv i tunge stunder: «Hvorfor fikk jeg leve og ikke min venn Charb?». Skrivingen oppleves som terapi.

– Jeg skulle ønske noen hadde skrevet en slik bok etter angrepene på Charlie Hebdo, sa Zineb på telefonen da boka ble gitt ut, fire måneder senere. Da hadde terroren nettopp rammet Europa igjen, denne gang på Flyplassen og undergrunnsbanen i Brussel.

I september 2016, da Zineb sluttet i Charlie Hebdo, ga hun ut enda en bok hos samme forlag, RING. Det er ikke så kjent som Charlie Hebdo, men kanskje like kontroversielt, elsket og hatet. De har gitt ut flere, frynsete forfattere, ofte med sjokkerende tekster langt til høyre politisk. Zineb mener RING ikke er høyreekstreme.

– De har gitt ut alt mulig, sier hun og understreker at hun selv er verken høyre- eller venstreekstrem.

– Min kamp er for likestilling, ytrings- og religionsfrihet.

I bok nummer to er hun rasende, både på høyreekstremister og det hun kaller muslimske høyreekstremister.

– De hater hverandre, men deler både retorikk og flere verdier. Begge opererer med «oss og dem» og fremstiller muslimer som én gruppe, ikke som individer, sier Rhazoui. Hun sparker også mot selverklærte antirasister som hun mener løper Islamistenes ærend.

– I kategorien «Muslimer» plasseres alt fra ateister fra muslimske land, som meg til brødrene Kouachi». Vi har fint lite felles sier Rhazoui som åpner den siste boka si med å sitere Jean-Paul Sartre Sartre. Han sier kampen mot rasisme ikke bare må rettes mot samfunnet, men også ved selvransakelse. Han selv hadde gitt positive tilbakemeldinger på manuskripter som han syntes var dårlige, kun fordi skribenten var fra én av Frankrikes tidligere kolonier. Slik særbehandling er også rasisme, mener Sartre.

– Islam må tåle kritikk på lik linje med alle andre religioner, gjentar Zineb El Rhazoui.

Les også: Trodde du det var bare sorgen å bo på asylmottak? Da har du ikke vært her.

Mer fra: Reportasje