Bilde 1 av 5
Reportasje

Velkommen, Syria!

I tida som kommer skal kommunestyrer over hele landet avgjøre om de skal bosette flyktninger fra Syria. I Østfold bestemmer Ap-styrte Hobøl seg på mandag, mens Hvaler-ordfører Eivind Norman Borge for lengst har sagt ja. Selv om han er Frp-er.

HVALER (Dagsavisen): Det blåser en frisk kuling over ferjeleiet på Skjærhalden denne tidlige junidagen, men likevel er det ikke vanskelig å se at Hvaler-skjærgården er selve sommerparadiset i Østfold. Det er en skikkelig «Vi på Saltkråkan»-idyll rundt oss, med knallblå sjø, røde bygg på brygga og lyden av spredte måkeskrik i ørene. Ved kai ligger ferjene og taxibåtene som blant annet tar folk ut til Søndre Sandøy, Ap-familien Stoltenbergs favoritt-feriested, og like bak øya skimter vi Sveriges grønne åser.

Der borte i øst har de snart tatt imot 60.000 flyktninger fra Syria. I Norge har vi hittil tatt imot rundt 4.000, mens partiene på Stortinget nå har bestemt seg for å ta imot 8.000 mennesker over tre år. Det skjedde etter at opposisjonen hadde forhandlet med regjeringen, og der både Frp og SV etter hvert trakk seg ut. Opprinnelig var tallet 10.000 over to år. Hittil har rundt 300 av 428 kommuner svart på om de vil bosette flyktninger eller ikke. Men mange har bedt om utsatt frist, og de neste to ukene vil kommunestyrer over hele landet ta en endelig beslutning.

Her på Hvaler har de for lengst sagt ja til å ta imot ti ekstra syriske flyktninger. Fem flyktninger i år, pluss fem til i 2016. Neste sommer står det kanskje noen syriske flyktningbarn her på kaia og ser på båtene som tøffer ut til Søndre Sandøy. Kanskje blir det barn fra de utbombede, syriske byene Homs eller Aleppo – eller fra flyktningleirene i Jordan, Libanon eller Tyrkia.

Ordføreren på Hvaler, Eivind Norman Borge, ønsker de ti ekstra flyktningene hjertelig velkommen til den lille skjærgårdskommunen, som har knappe 5.000 innbyggere. Han forsikrer om at de som kommer hit fra Syria skal få «hele pakka»: Bolig, helsehjelp, norskkurs, skole og barnehage. Men i likhet med partiet sitt, Frp, er han egentlig helt imot at Norge skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger, og han stemte også mot de ti ekstra til Hvaler. Han syns det holdt med de 20 flyktningene Hvaler allerede har sagt ja til å bosette. Men når flertallet i kommunestyret først har tatt en beslutning om å si ja, som en av de første kommunene i landet etter at statsråd Solveig Horne sendte ut sin oppfordring i april, så har han ingen problemer med det.

LES OGSÅ: Flyktet fra 10.000 Syria-flyktninger

– Nei, nei, overhodet ikke. Jeg har stor respekt for det demokratiske flertallet. Jeg er ordfører og jeg skal forsvare dette vedtaket, sier Borge, her inne på kontoret sitt i Hvaler rådhus. På døra hans henger en barnetegning, med påskriften: «Fint at vi har deg!». Han er snart ferdig med sin andre periode som ordfører, og Borge forteller om gode erfaringer han har gjort med de asylsøkerne og flyktningene som allerede er integrerte i kommunen. De er ikke mange, men det har visst gått bra med dem. Med varme forteller Borge om en enslig, mindreårig asylsøker fra Afghanistan han kjenner, som nå har gått ferdig videregående, og er i ferd med å utdanne seg til ambulansesjåfør.

– Alltid blid, den gutten, han jobber støtt, smiler Borge.

– Jeg mener at mulighetene for at flyktningene skal bli en ressurs for oss, er større jo færre vi tar imot. Vi kan hjelpe få, men vi kan gjøre det på en skikkelig måte. Det er vanskelig å skaffe bolig til dem, og det er veldig ressurskrevende for kommunen når vi får voksne mennesker hit. Det tar mye lengre tid å integrere dem, enn barn og ungdommer.

– Men nå står vi overfor den verste flyktningkatastrofen i vår tid på grunn av krigen i Syria. Og vi ser TV-bilder fra Middelhavet der folk bæres i land, både døde og levende?

– Ja, og det er jo helt forferdelig. Vi kan ikke skyve unna grusomhetene på noen som helst måte, men jeg tror nok også at media bruker noen av disse bildene bevisst til å røre ved hjertene våre. Jeg tror dessverre vi også er nødt til å innse at vi ikke greier å hjelpe hele verden, sier Borge, som likevel mener Norge bør gjøre mer for Syria. Men da tenker han på økonomisk hjelp «der de er».

– Det å ta en masse flyktninger hit til Norge, det hjelper ikke noen. Vi greier ikke å ta imot så mange, og samtidig gjøre dem til ressurser for seg selv og det samfunnet de bor i. Vi bør ikke gå lenger enn til Sverige for å se hvordan saker og ting utvikler seg der. Vi gjør de menneskene en bjørnetjeneste ved å ta så mange hit, mener Borge, som tenker på Sverige har tatt imot snart 60.000 syrere, i tillegg til andre flyktninggrupper. I Sverige er det også fri bosetning, mens Norge som kjent lar kommunene bosette flyktninger. Kommunene kan selv bestemme om de vil si ja eller nei til dette.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Hvaler-ordføreren er tydelig på at han syns de svenske naboene på den andre siden av sundet gjør dette på helt feil måte. Han sukker oppgitt, og rister på hodet når han tenker på det.

– Bare vent, så skal du få se, hva som kommer til å skje i Sverige. Det er skremmende, sier han alvorlig.

– Hva tenker du vil skje?

– Det jeg faktisk er mest redd for, er at enkelte svensker kommer til å ta loven i sine egne hender. Folk blir mer og mer opphissa, og jeg synes det ser ut til å bli en veldig, veldig dårlig utvikling i Sverige. Det er den store mengden av flyktninger som de tar imot som er problemet, og at de bosetter seg hvor de vil.

– Tenker du på de mange som er samlet i Malmö, eller Södertälje?

– Siden du nevner Malmö, så ser du jo hva som skjer der. Ikke engang ambulanser tør å kjøre gjennom enkelte områder i den byen. Det er nesten lovløse tilstander. Det som skjer, er jo at vi på sikt ødelegger vårt eget samfunn. Det er jo det som er i ferd med å skje i Sverige, sier Hvaler-ordføreren.

Ordfører Borge er heller ikke sikker på at alle flyktninger fra Syria har så godt av å komme til et fremmed land langt mot nord.

– De kommer fra noe helt fryktelig, og så tror de at de kommer til det forjettede land, der melk og honning renner i alle bekker. Men så er alt fremmed. De har ingen identitet eller eierskap til det landet de kommer til, og kan kanskje oppleve det som enda mer fryktelig hvis de blir sittende i flyktningmottak. Det er umenneskelig, sier ordføreren, tydelig engasjert.

– Men grunnen til at folk er blitt sittende i kø på mottakene, er vel at norske kommuner ikke vil ta imot dem?

– Ja, og det har igjen med kommuneøkonomien å gjøre, med boliger og ressurser. Jeg mener vi må hjelpe flyktningene der de er, og bruke FN-styrker for å beskytte dem slik at de ikke blir utsatt for overgrep. Tenk på alle de som ikke eier ressurser! De som kommer hit, de har faktisk ressurser, de betaler tross alt kyniske menneskesmuglere for å komme hit. De som må bli igjen, har ikke de ressursene, mener Borge.

– Vi bør uansett stoppe de som flykter før de drar til Europa. Vi bør hjelpe dem der nede, og sørge for at de har en trygg tilværelse.

– Tenker du at FN skal bygge flere flyktningleirer i Syrias naboland?

– Nei, ikke bare leire, det bør jo være en ordentlig infrastruktur, steder der de føler at det er trygt, inntil de føler det er mulig å flytte tilbake til sitt eget land. For kriger varer jo heldigvis ikke evig. En dag må jo krigen i Syria ta slutt.

– Men FN har nå innstendig oppfordret europeiske land til å ta imot flere flyktninger, og bosette dem?

– Men har FN gjort noen særlig innsats sjøl, da? FN kunne gjort så mye mer for de flyktningene der de er. Kan de liksom bare si til naboen: «Du får ta det, du?»

Seniorrådgiver i Amnesty International Norge, Ina Tin, har lenge jobbet for den internasjonale kampanjen «Velkommen Syria». Kampanjen har pågått i hele vinter, og mange Amnesty-aktivister rundt om i landet har drevet lobbyvirksomhet overfor sine kommuner for å inspirere dem til å bosette flyktninger. Tin understreker at det fortsatt er viktig at Norge og andre europeiske land fortsetter med å gi økonomisk bistand slik at man kan hjelpe Syria-flyktningene «der de er», altså internt i Syria og i nabolandene. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mangler midler til å hjelpe alle som trenger det i regionen, og sist Tin var i Jordan, måtte det kuttes i matrasjonene til flyktningene. Men Tin forklarer at bakgrunnen for Amnestys kampanje, er UNHCRs oppfordring til verdenssamfunnet om å bosette ti prosent av Syrias fire millioner flyktninger som befinner seg i nabolandene. De FN mener ikke kan hjelpes «der de er».

– Det er minst 380.000 flyktninger i Syrias naboland, som er ekstra sårbare og som UNHCR mener trenger gjenbosetting, sier Tin.

Det er særlig disse Amnesty krever skal bli de som bosettes i de norske kommunene som sier ja.

– Dette er mennesker med spesielle medisinske behov, det er bombeofre, torturoverlevende, det er enslige kvinner med barn på flukt, det er enslige mindreårige, folk som trakasseres på grunn av seksuell orientering, eller forfølges av det syriske regimet i nabolandene av politiske eller religiøse årsaker, sier Tin.

Ina Tin har selv reist rundt i Jordan og Libanon og intervjuet noen av disse flyktningene fra Syria. Hun kom hjem med historier det ikke er så lett å riste av seg.

– Det er så mange forferdelige historier. Men også noen få solskinnshistorier. Av de jeg intervjuet der nede, og som har blitt bosatt seinere, har de utelukkende havnet i Sverige eller Tyskland. Jeg møtte noen av dem igjen i Sverige, og fikk se hvor vanvittig viktig det er for disse menneskene å få en ny sjanse, sier hun.

– Tyskland og Sverige er de to landene i Europa som gjør en skikkelig innsats. Resten tar ikke tilstrekkelig ansvar, mener hun.

Særlig en historie har gjort inntrykk på Ina Tin. I Jordan intervjuet hun en 45 år gammel mann, tidligere interiørdesigner fra den utbombede byen Homs i Syria. På trykk her i Dagsavisen kaller vi ham «Ahmed», fordi han er redd for represalier fra Assad-regimet, som han var med på å demonstrere mot under «den arabiske våren» i 2011. Han ble arrestert for dette flere ganger, og en gang for å bryte en beleiring av Homs for å skaffe mat. Ahmed, kona «Aisha» (29) og de tre barna har levd som flyktninger i Amman i Jordan siden høsten 2012. En dag ble familiens nabolag i Homs rammet av et militært angrep, og Ahmed løp ut for å hjelpe de skadde. Like etter kom et nytt angrep, der Ahmed selv ble skadd. Nå sliter han med lammelser og andre helseplager, fordi noen granatsplinter fortsatt sitter igjen i kroppen hans, også i hjernen. Han trenger en komplisert og omfattende operasjon, men UNCHR gir bare støtte til akuttmedisinsk hjelp, og selv har Ahmed verken arbeidstillatelse eller økonomiske midler til å betale for den behandlingen han trenger. I tillegg kommer sikkerhetssituasjonen. Ahmed føler selv at han står på Assad-regimets svarteliste.

– De jordanske legene har dessuten sagt at de ikke tør gi seg i kast med så komplisert operasjon, sier Tin, som traff Ahmed sammen med kona og minstejenta «Layla» på fem år. Hun har blitt traumatisert av det hun har sett av krigen i Syria, og har begynt å skjele. Nå bruker hun briller.

– Ahmed og hans familie er blant dem som UNHCR anbefaler at blir bosatt i et annet land, sier hun, og legger til:

– Ahmed fortalte meg at han tror krigen i Syria en dag vil være over, sett i et tiårsperspektiv. Han sa også: «Når krigen er slutt, vil det ta fem år å rydde landet. Siden vil det ta fem år å rydde opp i våre sjeler. Og så vil det ta minst to generasjoner før Syria heles. Kanskje barna våre kan tilgi».

Fra Hvalers forblåste kyst beveger vi oss videre nordover i Østfold, til innlandskommunen Hobøl, rett ved grensen til Akershus. Generelt har Østfold som fylke tidligere hatt ord på seg for å være dårlig på å bosette flyktninger, og i Hobøl kommune har de bare tatt imot en eneste flyktningfamilie de siste ti årene. Den familien er fra Syria, og kommer fra Hobøls statlige flyktningmottak, som ligger rett overfor herredshuset der ordfører Håvard Wennesland Osflaten holder til. Mottaket er blitt oppgitt som grunn til at det lenge har vært tverrpolitisk enighet i kommunen om å si nei til å bosette flyktninger.

Men på mandag, den 15. juni, kan det faktisk gå mot et ja-vedtak i kommunestyret i Hobøl. Ap, Sp og Venstre danner flertall for å bosette flyktninger fra Syria. Men for å si ja, har kommunen satt betingelser: Staten må på banen med mer penger. Og først når de vet hvor mye penger staten legger på bordet, blir det bestemt hvor mange flyktninger som kan bosettes i Hobøl. Da det tidligere denne uka ble kjent at partiene på Stortinget sa ja til 8.000 flyktninger over tre år, ble det også klart at det vil komme 50 millioner i ekstra tilskudd til kommunene. I tillegg stilles ytterligere 30 millioner kroner til disposisjon for kommunene gjennom Husbanken.

Ordfører Osflaten kommer fra Ap, og var selv til stede på landsmøtet i april, da Ap-leder Jonas Gahr Støre erklærte at partiet vil gå for å bosette 10.000 ekstra flyktninger. Stemningen var høy etter at Støre hadde sagt dette på talerstolen, ja, det var vel nærmest den rene hallelujastemningen i Folkets Hus på Youngstorget. I ettertid ble det klart at Ap sammen SV, KrF og Venstre kunne tvinge regjeringspartiene Høyre og Frp til å bosette de 10.000. Det vil si: Om kommunene vil bosette dem. Det satt nok kanskje en og annen Ap-ordfører i salen og ble litt betenkt.

– Jeg satt i den landsmøtesalen, og jeg føler jo derfor et spesielt ansvar, sier Osflaten.

– Vi er klare på at vi skal ta på oss denne jobben, men vi trenger hjelp fra staten for å greie å bosette dem på en skikkelig måte. Det er ikke bare å plassere folk her, og så tro at alt går av seg selv. Vi har ikke det apparatet som skal til. Vi må skaffe boliger, vi må ansette en flyktningkonsulent, vi skal jo legge til rette for skikkelig integrering. Som vertskommune for det statlige mottaket har vi lenge sørget for helsetjenester, skoleplasser og barnehageplasser for asylsøkerne der. Nå skal vi altså bosette flyktninger i tillegg. Som Ap-ordfører vil jeg så gjerne gjøre dette, men så har jeg noen rammer å forholde meg til. Og de er trange, sier Osflaten, som minner om at Hobøl også er en såkalt Robek-kommune («Register om betinget godkjenning og kontroll»). Det betyr at Hobøl midlertidig er satt under statlig kontroll på grunn av økonomiske underskudd.

– Jeg skal ikke bruke Robek og dårlig råd som unnskyldning, men det er jo en del av bildet her.

Mens det blåste på Hvaler, så regner det i Hobøl. Det pøser ned her vi står utenfor Tomters eneste kafé. Der nede ser vi et passerende tog på Østfoldbanen inn mot Oslo, og et skilt reklamerer med at der inne serverer de «Norges beste pizza». Snart kommer det en Kiwi-butikk her, forteller en hundeeier vi snakker med, og dette er virkelig en kommune der det begynner å skje ting. Det bygges over alt, og Hobøl er en av de kommunene i landet mange flytter til. Her kan man fortsatt få rimelig hus i grei pendleravstand til Oslo, så det kan jo hende kommunens største kjendis, Ingrid Bjørnov, får enda flere naboer. Men vil folk ha flere flyktninger fra Syria her, i tillegg til de som allerede sitter på mottak nede i Elvestad-krysset?

– Jeg syns vi skal si nei. Jeg mener vi har nok med mottaket, sier hundeeieren, som ikke vil gi navnet sitt til avisen.

Og Hanne Merethe Grytnes Skogen, innehaver av Hobøl-bygda Tomters eneste kafé, gjør som ordføreren, og peker på at Hobøl er en Robek-kommune.

– Men om staten kommer på banen med penger, da er vi jo for alle mann, tror hun.

– Jeg er sosialistisk innstilt, og vil at «alle» som trenger det skal få komme. Men vi må ha ressurser til å bosette folk på en god måte. Alt dette diskuteres livlig hos oss nå, sier Skogen.

– Jeg har alltid ment at vi skal imot flyktninger, men nå begynner det å bli litt sånn: Hva skal vi ta dem imot til? Jeg ser jo de vi allerede har fått på mottaket. De sitter der nede på Elvestad, midt i et stort veikryss. Jeg kjørte forbi der i går, og der løper altså barna rundt, rett ved et veikryss på E18. Vi må gi dem noe mer enn det, mener Skogen.

Utenfor kommunens eneste kunstatelier treffer vi innehaver og kunstner Tom Paulsen.

– Selvfølgelig må vi si ja til hjelpe disse menneskene! sier Tom Paulsen kontant til Dagsavisen.

– Hobøl må bare si ja til dette i kommunestyret. Hobøl må også ta sin del. Alt annet vil være flaut, mener han.

– Ja, vi har et flyktningmottak her i kommunen, men vi kan da bosette folk likevel. Vi må hjelpe når det er krise, og jeg syns det er helt traumatisk å se de grusomme TV-bildene fra krigshandlingene i Syria. For ikke å snakke om båtflyktningene i Middelhavet! Vi lever på et herlig sted på jorden, hvorfor skal ikke vi bidra? sier Paulsen, og legger til:

– Svenskene hjalp oss under krigen, hvorfor skal ikke vi hjelpe nå?

Også Kaia Steinberg, ansatt på Hobøls store ridesenter, mener Hobøl må si ja i kommunestyret på mandag. Hun er ute og rir på hesten «Arnt», og forteller at barna fra flyktningmottaket iblant får komme på besøk for å være sammen med hestene.

– Vi bør si ja, men skal man bosette folk, bør man gjøre det ordentlig. Det er ressurskrevende å ta imot og integrere folk, så da er det bedre å ta imot færre, og følge dem opp på en skikkelig måte, mener Steinberg.

Seniorrådgiver Pål Nesse har jobbet så lenge i Flyktninghjelpen at han arbeidet med Balkan også da Norge bosatte krigsflyktningene fra Bosnia på 90-tallet. I løpet av to år tok Norge imot 13.000 mennesker fra Bosnia, og Nesse forteller om en dugnadsånd som var høyst tilstedeværende i norske kommuner. Alle kunne se krigens grusomheter på TV-skjermen, og nyhetene om etnisk rensing og senere massakren i Srebrenica gjorde dypt inntrykk på folk også her i Norge.

– Den store forskjellen på 90-tallet og i dag er den politiske viljen til å finne løsninger, og ikke bare se vanskelighetene, sier han til Dagsavisen.

– Det var ingen i kommunene den gang som nevnte at de ikke hadde «kapasitet». Da het det at man skulle stille opp, da skulle vi se etter løsninger, vi improviserte, og det beste ble ikke det godes fiende. Og vi fikk det til! sier Nesse.

– Det gikk jo over stokk og stein iblant den første perioden, men bosnierne fikk beskyttelse, og det var det de trengte.

– Vi fikk dem inn i alle typer lokaler, men etter hvert kom de jo inn i de vanlige kommuneapparatet, fikk seg arbeid og lærte seg norsk. Da krigen var slutt, reiste mange hjem, mens mange ble igjen i Norge. Så det gikk bra, men i dag mangler denne politiske viljen til å finne løsninger, uten å kreve så ekstremt mye penger for det, sier Nesse. Han tenker på kommunesektorens organisasjon KS som krever at staten må øke tilskuddet til kommunene i forbindelse med mottak av flyktninger fra Syria.

– Norske kommuner får allerede ni milliarder i integreringstilskudd i år. Det er ekstremt mye penger, og er minst tre ganger så mye som Norge bruker på internasjonal humanitær bistand, hevder han.

– Det er vanskelig å forstå at dette ikke er nok penger for norske kommuner. Vi i Flyktninghjelpen mener jo at dette bør være en dugnad for Syria, og da syns vi kommunene kan være med på den dugnaden, uten at det skal legges enda mer penger for hver flyktning fra statens side. De bør se etter enklere løsninger, og få folk i aktivitet og inn i normalsamfunnet fortest mulig. Jeg syns vi bør bygge mer på flyktningenes evner til å ta vare på seg sjøl, og la dem bygge sine egne nettverk. En flyktnings viktigste ressurs er jo seg selv, og evnen til å hjelpe seg selv. Så kan vi heller rykke inn med assistanse hvis de trenger det.

– Men mange kommuner sier et stort problem er mangel på boliger?

– Jeg vet at de sier det. Men som norske studenter, kan flyktningene fint leve med en enklere boligstandard i begynnelsen. Jeg syns uttrykket «der det er hjerterom, er det husrom», passer godt her, mener Nesse.

– Vi trenger ikke vente til alt er på plass, og jeg mener man også bør åpne for at en del flyktninger kan få lov til å finne seg bolig selv. La de som klarer det, finne seg en kommune selv! I fjor kom det 30.000 EØS-innvandrere til Norge som ikke kan norsk. Hvor er de? De har på egen hånd funnet seg et sted å bo, og har forsvunnet inn i det norske arbeidsmarkedet. Det er jo ikke sånn at Norge er «fullt»! Vi bør ikke gjøre dette så byråkratisk og tungrodd. Det norske systemet med at kommunene bosetter, møter seg selv i døra når man ikke greier å ta unna det som tross alt er et beskjedent antall flyktninger.

Tilbake på det forblåste Hvaler, som var en av de tre første norske kommunene som sa ja til å bosette flyktninger fra Syria. Vi treffer på to godt voksne Hvaler-menn, som har søkt ly for vinden på en benk utenfor dagligvarebutikken på brygga. De vil helst ikke ha navnet sitt i avisen, men legger ikke skjul på at de er skeptiske til at det skal komme tusenvis av ekstra flyktninger til Norge.

– Jeg syns de bør få unna køen på mottakene først. De som bare sitter der, de må få noe meningsfylt å gjøre. Det er ikke bra for psyken å sitte i mottak, mener den ene mannen. Han trekker likegyldig på skuldrene når han hører at Hvaler skal at imot ti flyktninger.

– Jeg syns vel heller Norge skal hjelpe dem i Syria, sier han, og legger til:

– Jeg hørte nettopp at PST mener terrorister lurer seg med flyktninger som skal hit.

To voksne damer, som dropper fornavnen­e sine og insisterer på å bli omtalt som «søstrene Elvenes», er derimo­t velvillig innstilt til kommunestyret­s vedtak.

– Jeg syns jo vi i Norge må hjelpe mennesker i nød. Jeg har sett borgerkrigen i Syria på TV, og det er vel ingen som ikke synes det er forferdelig, det som skjer der nede, sier den ene søsteren.

– Men jeg syns også at norske kommuner bør dele på den jobben, sier den andre.

Nå har det blåst skikkelig opp ute på sjøen, og det vanligvis så fredelige farvannet utenfor Skjærhalden er fullt av krappe bølger med hvitt skum. Ikke desto mindre treffer Dagsavisen på en badenymfe nede på bystranda. Marit Molteberg har nettopp tatt seg et friskt sjøbad, og virker helt opplivet av det kalde sjøvannet.

– Hvor mange grader det er i sjøen nå? 10, kanskje. Det var deilig! sier hun.

– Og jeg har da ingenting imot at Hvaler skal hjelpe noen flyktninger. De bør absolutt få komme hit, stakkars mennesker. Det er jo helt forferdelig, det som skjer der nede, sier Molteberg til Dagsavisen, og fortsetter mot brygga og ferjene. Det gjør vi også. Ved ferjeleiet treffer vi Odd Anton Bustgaard.

– Det er helt greit for meg at vi bosetter noen ekstra flyktninger her. Men da må vi ta godt vare på dem som kommer, ikke la dem sitte på mottak. For dette er en liten kommune, så vi klarer jo ikke å ta imot så mange, sier Bustgaard.

Vi blir stående og betrakte ferja som akkurat nå legger fra kai for å gå ut til Søndre Sandøy, og videre til de andre øyene ute i skjærgården. Om et år kan vi jo komme tilbake hit, og se om det står noen syriske flyktningbarn her og ser på båtene. Det bør i alle fall være fem av dem. Eller ti.

Mer fra: Reportasje