Turistene fra helvete

LESVOS (Dagsavisen): Flyktningene treffer land like ved den lille tavernaen To Kyma på Lesvos’ nordøstkyst. Tavernaeier Paris Laoumis løper ned mot vannet og roper at jeg skal følge etter. Vi hører barneskrik og høye stemmer. Plutselig er plenen foran den åpne restauranten full av våte båtflyktninger. Noen gråter, andre ler. Flere går fram til inngangen til tavernaen for å be om hjelp. Jeg har kommet til Lesvos for å skrive om flyktningkrisen i Hellas. Men det er ingen andre her enn tavernaeierne, et par lokale og meg. Hver uke ankommer tusenvis av flyktninger strendene på Lesvos, uten noen form for hjelpeapparat. Før jeg vet ordet av det, deler jeg ut vann og tørre klær. De nyankomne er høflige. Ingen går inn på tavernaen. En jente i 20-årene ber om sko, hun mistet sine i sjøen. Jeg gir henne sandalene mine. En annen peker ned på våte strømpebukser. Jeg rister på hodet.

En kvinne med fire redde, våte barn forsøker å forklare hvorfor de dukker opp her, midt i middagen, i det ellers så idylliske greske øysamfunnet. Hun står på kne foran tavernaen med tårer i øynene, mens hun tar av minstemannens våte bukser og trer en for stor Barcelona-drakt over datteren. Kvinnen snakker ikke engelsk, men det er ikke vanskelig å forstå hva hun vil si. Hun gestikulerer og imiterer bombefly i lufta. «Boom», sier hun og slår ut med armene. Hun drar opp kjoleermene og viser fram brannsår. Hun begynner å gråte. «War», sier hun. «Syria.» «Not good.»

En kvinne besvimer. «Hospital!» roper noen. Tavernaeier Paris Laoumis vet at det er langt til nærmeste sykehus. Han ringer likevel. Kona Theamo Laoumis deler ut vann og går rundt med et fat spinatpai. Men flyktningene er mer redde enn sultne. En kvinne med en to måneder gammel baby på armen tar på seg de tørre løpesokkene mine. Hånden hennes blør etter møtet med den steinete stranden, og tavernavertinna klipper opp et skjerf for å binde såret. De vil til Sveits, forteller kvinnen. Eller hvor som helst der det er trygt. Gruppen roer seg snart. Folk smiler. En mann spør meg hvor de er, i hvilket land? «Al Younaan», gjentar flere, Hellas på arabisk. En gruppe venner tar en feirende selfie. De har klart det.

Mahmod Alkalel (26) tenner seg en røyk. Han har reist fra Damaskus sammen med kona Olfat og et vennepar. De smiler bredt og tar flere bilder.

– Europa! smiler Mahmod Alkalel og lager V-tegn med fingrene.

De er pent kledd. Mange av båtflyktningene har tilbrakt måneder, noen år, i Tyrkia og i Libanon. Alkalel og vennene dro fra Syrias hovedstad for fire uker siden. De hadde håpet på fred i det lengste, men har nå solgt alt de eier for å begynne på nytt i Europa. De er glade for å være framme. Men den lange reisen deres har bare så vidt begynt. Som de aller fleste jeg snakker med, vil venneparet til Tyskland. Men før de kommer dit, hvis de når så langt nord, skal de tilbringe dager, kanskje uker i en flyktningleir her på øya. Trolig vil de ta ruta stadig flere flyktninger forsøker seg på: Fra Hellas til Makedonia til Serbia, Ungarn, Østerrike, så til Tyskland eller Sveits, Belgia eller Nederland. I Ungarn har myndighetene bygd en mur mot Serbia for å holde flyktningene ute. Bare de som har mest ressurser, kontakter og flaks, når helt til Sverige eller Norge.

LES OGSÅ: Rekordmange flyktninger

På grunn av EUs Dublin-avtale skal flyktninger i teorien få søknaden sin behandlet i det landet de først blir registrert i. Hellas har for lengst gitt opp og gir alle syriske flyktninger seks måneders opphold, så de kan komme seg videre. Også Italia lar flyktningene reise. Den lille øya Lesvos var ikke forberedt på flyktningkrisen. Hellas er i dyp økonomisk krise og har verken penger eller infrastruktur til å gi flyktningene helt grunnleggende hjelp. I år har det kommet 120.000 flyktninger bare hit, over 75 prosent flere enn i fjor. De fleste kommer fra borgerkrigsrammede Syria, andre fra Afghanistan, Iran, Eritrea og Somalia. I dag er flyktningleirer tilbake i Europa. I Aten, i Calais, i Budapest, i Baden i Østerrike. Over halvparten av de mange flyktningene fra Syria, Afghanistan, Jemen og Somalia jeg snakker med, sier de vil til Tyskland. Andre sier Sverige, Nederland, Belgia. Bare én sier Norge, og bare etter at jeg har sagt hvor jeg er fra.

Ahmed Abu Baker fra Jemen sier han har en bror i Norge, og jeg låner ham telefonen min. Selv ble han frastjålet alt han eide, penger og mobiltelefon av tyrkisk politi, sier han. Broren svarer ikke, eller det er feil nummer. Baker smiler fra øre til øre likevel, han sier det er Guds vilje at vi har møttes, at han kom til Europa akkurat denne dagen. Han samler våte klær og mat i en svart søppelsekk og løper etter de andre.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Én time etter skrikene i mørket har roen lagt seg på tavernaen. Paris Laoumis har svettedråper i hele ansiktet. Han og kona har løpt rundt med omsorg og tepper i én time, det ble en sen kveld. De er vant til båtflyktninger, de har kommet til den greske kysten og tavernaen i flere år. Men aldri så mange som i sommer. Og aldri så redde som i natt, sier Theamo Laoumis. Jeg skal opp igjen ved morgengry neste dag for å møte flere flyktninger, båtene kommer ofte ved soloppgang. Det blir en kort natt. Men jeg sover i rene lakener i trygghet, bak en låst dør. Alle de som kom i natt, må sove ute.

Morgenen etter møter jeg de samme flyktningene ved en parkeringsplass fire kilometer unna, der en buss skal hente dem og ta dem med til flyktningleirene i øyhovedstaden, Mytilini. Smilene er færre i dag. Mannen med en bror i Norge har fått feber, han ber om sykehus, men må vente på bussen. Fram til nylig måtte flyktningene gå de 60 kilometerne til mottakssentrene. Nå kjører FN flyktningene i innleide busser. På veien mellom de idylliske, små greske byene på Lesvos er vandrende flyktninger blitt et dagligdags syn. En morgen møter jeg en gruppe nyankomne syrere som rusler langs den greske landeveien. Ved første øyekast ser de ut som turister. De bærer små sekker på ryggen, en mann drar på en trillekoffert. To av dem studerer et kart over fotturer i fjellene. De smiler høflig når jeg stopper. De spør om jeg kan hjelpe og sier de kom med båt tidlig denne morgenen fra Tyrkia. De har våte klær og store smil, men lurer på hvilken øy de har havnet på og hvor de skal gå.

Jeg er den første europeeren de møter på reisen. Som journalist skal jeg være en observatør, men i møtet med flyktninger som ikke får noe hjelp, blir det umulig. Igjen blir jeg en slags flyktningguide. Jeg følger dem til busstoppen, der jeg ringer en kvinne som har kontakt med FN-bussene. De spør etter mat. Jeg har bare vann. Kurdiske Maxima Suleiman på 15 år snakker perfekt engelsk, til tross for at skolen i Aleppo i Syria har vært stengt de siste tre årene på grunn av krigen. Hun sier hun fikk en bok av William Shakespeare av læreren sin da skolen stengte: «Much Ado About Nothing» («Stor ståhei for ingenting»).

– Jeg har lest den om og om og om igjen, sier hun og forklarer den engelske aksenten med TV-serien «Downton Abbey» om britisk adel tidlig på 1900-tallet.

Suleima sier hun er på vei mot Tyskland sammen med onkelen, som tidligere jobbet som journalist i det borgerkrigsrammede landet, to kusiner og en fetter.

– Hellas er vakkert, akkurat som Syria var, sier 15-åringen.

LES OGSÅ: Her går Asias farlige sjørute

Og det er nydelig utsikt her vi venter, høyt oppe i en fjellandsby med utsikt over det blå Egeerhavet og Tyrkia i horisonten. Oliventrær og hvite hus gir et glimt av paradiset de håper de har nådd. I Syria er det ikke lenger vakkert, sier Suleima.

– Alt er på en måte borte. Og alle er triste på grunn av krigen.

Den lille familien tørker 100-eurosedler og røykpakker i sola. Onkelen tar et familiebilde med telefonen sin. Alle smiler. De fleste flyktningene som kommer hit, er fra Syria og Afghanistan, og det er tydelige forskjeller mellom de to flyktninggruppene. Syrerne har mer penger og snakker bedre engelsk. En spør om de kan ta taxi i stedet for å vente på gratisbussen. Mange er fra Syrias middelklasse, de er pent kledd og har god utdannelse. Syrerne har også bedre sjanse til å få bli. På grunn av borgerkrigen får så godt som alle innvilget sine søknader om asyl. Flyktninger fra Afghanistan har derimot ikke automatisk beskyttelsesbehov, som det heter. De første sju månedene i år fikk drøye 60 prosent av afghanere innvilget sin søknad om beskyttelse i Norge.

I 11-tida om morgen kommer den første bussen, som skal ta flyktningene til del to av det som for de fleste skal bli en lang og vanskelig reise. Hoveddelen av flyktningstrømmen til Europa har flyttet seg fra Italia til Hellas denne sommeren. Overfarten fra Tyrkia er kortere og tryggere, vi kan se den tyrkiske kysten herfra. De er på vei til Mytilini, der de skal registreres før videre transport til Aten. I de overfylte leirene er det flere hjelpeorganisasjoner. Men her, langs vannkanten, hvor over 60.000 mennesker har kommet i gummibåter så langt i år, er det ikke en eneste hjelpeorganisasjon. FNs høykommissær for flyktninger sier de er her, når jeg ringer og spør. De har en koordinator i en av kystbyene og opplyser at de deler ut vann og energibarer. Jeg møter ingen. Det gjør heller ikke de mange hundre flyktningene som kommer i løpet av de to døgnene jeg er her.

Idet en ny båt treffer stranden, ser jeg en lokal mann som haster den i møte. Jeg har sett ham før, med kikkert mot horisonten, jeg tror han vil hjelpe. Men da båten treffer den steinete bunnen, løper han ut og tar motoren, mens flyktningene, denne gang fra Afghanistan, hopper i land. Ifølge flere lokale, selges motorene for 200 euro hver. En håndfull menn har delt den 14 kilometer lange kyststripen mellom seg og får ofte flere båtmotorer om dagen. En annen gresk mann tilbyr flyktningene skyss til Mytilini for 150 euro. Han sier bussen ikke kommer og at bare han kan redde dem. Jeg blander meg i samtalen og forteller om bussen, at den er drevet av FN, at den er gratis. Mannen blir rasende. Ti minutter senere ser jeg ham kjøre av gårde med tre unge afghanere. Det er mange som står klare til å tjene penger på Europas flyktningkrise og den lange reisen de krigsrammede menneskene er tvunget til å ta for å komme seg nordover.

En fastboende brite, Eric Kempson, er blitt knutepunktet for folk som vil hjelpe. Siden i vår har han skaffet donasjoner og koordinert frivillige og turister til å møte båtflyktningene når de kommer, vise dem vei og dele ut juice, brød, vann og frukt. Flere flyselskaper lar nå turister ta med 20 kilo ekstra bagasje gratis, så de kan ta med klær og utstyr til flyktningene.

– Vi jobber fra fem om morgenen til ti om kvelden, sier Kempson.

60 år gamle Kempson har langt hår, hvit caps, lyseblå øyne og en liten, blå bil han kjører de svakeste flyktningene i. En ny båt har kommet. Jeg har tom bil og blir med Kempson til ankomststedet sju kilometer unna. Igjen er det vanskelig ikke å bli en del av hjelpekorpset. Tre syriske familier med til sammen tolv barn har akkurat kommet. En liten gutt nekter å ta av seg flytevesten og leker fornøyd i vannkanten. Faren gir ham vannet vi har tatt med. Jeg fyller opp den lille leiebilen med en av familiene, med to voksne og fire barn. To år gamle Tim Said Issa er yngstemann. Han har nyklipt hår og store øyne og lener seg over luftanlegget i forsetet, på fanget til moren. Uten tilfeldig hjelp som denne, vil familien måtte gå sju kilometer i den brennende sola. Vi kjører gjennom små feriebyer langs havet og smale steinstrender. Vi ser europeiske barn leke og plaske rundt store plastringer i vannet.Et øyeblikk tror jeg det er de samme som flyktningene hadde med seg. Men disse er lysegrønne, ikke svarte. Det er leker, ikke redningsutstyr. Fra bilen ser Hellas ut som det paradis flyktningene har drømt om. På stranda ligger solbrente badegjester side om side med punkterte gummibåter. Langs veien ser traskende turister rart på den smekkfulle, lille leiebilen min, med en kvinne med hvit hijab i forsetet. Familien fra Syria smiler derimot hele veien og takker igjen og igjen på kjøreturen til byen Molvos, der en parkeringsplass er blitt gjort om til en provisorisk flyktningleir. De får en presenning å sitte på, bananer å spise. Trebarnsfar Hasan Naes viser meg bilder på telefonen sin fra hjembyen Edleb i Syria.

Han viser fram det som en gang var familiens hjem, som nå er et utbombet hus, hvitt av støv, med en ødelagt barnesykkel foran en knust vegg. Han viser meg bilder av sin venn som ligger bevisstløs med blodige bandasjer rundt hodet. Vennen overlevde, forsikrer han. Men familien var nødt til å dra. Den yngste datteren er bare ti måneder gammel og har for stor bleie og en ny, prikkete kjole noen frivillige har tatt med. Familien mistet alle eiendelene sine i overfarten, og fra nå av lever de av donasjoner fra turister og lokale.

– Vi gjør det for barna, sier Naes og peker på fireåringen som leker tilsynelatende bekymringsløst på den skitne presenningen.

De frivillige turistene har stablet et imponerende hjelpekorps på beina. Men det er helt avhengig av enkeltpersoner, og ingen her er profesjonelle hjelpearbeidere. Jeg spør Eric Kempson hva de trenger mer av, om de har behov for flere hender eller mer utstyr.

– Det vi trenger, er en hjelpeorganisasjon. Og en ny flyktningpolitikk, sier Kempson.

For det finnes i dag ingen lovlig måte å søke beskyttelse i Europa på. Flyktningene er nødt til å krysse grenser i mørket og betale menneskesmuglere store penger for å komme i trygghet. Overfarten fra Tyrkia tar under en time og koster opp mot 2.000 euro. En flybillett til Europa er langt billigere. Men flyktningene fortsetter å komme, hele døgnet. Mange lokale øyboere har fått nok av de mange flyktningene. En servitør fnyser når jeg sier jeg skriver om flyktningkrisen.

– Kjør på! Dere er mange som skriver. Jeg ønsker dem vel. Men dere viser bare én side av saken. 80 prosent av dem som kommer, er menn. Og ikke alle er snille. Ikke alle er krigsofre, sier hun, men vil ikke utdype eller gi meg navnet sitt.

Stratos (29), som jobber på det lokale supermarkedet, forsøker. Selv har han ikke noe imot dem. Men de er for mange, og den greske økonomien er allerede på hell. Hvis turistene uteblir på grunn av flyktningene, hva skal de gjøre da? Det er blitt for mye på en gang, sier Stratos. Folkeavstemningen, budsjettkuttene, den dype økonomiske krisen og nå flyktningkrisen. I byen Molvos er motstanden stor, og hjelpere som Eric Kempson forteller om trusler og utskjelling. I øyhovedstaden, Mytilini, er stemningen mildere. Utenfor flyktningleiren Moria er murene tagget med slagord til støtte for migrantene. «Dere er ikke alene», lyder ett, skrevet på engelsk. Et annet, på gresk: «Solidaritet med flyktningene». Flere hundre grekere jobber som frivillige i leirene.

LES OGSÅ: Turist i flyktningehavet

Jeg er blitt venn på Facebook med noen av flyktningene jeg har møtt og får stadig oppdateringer. En har nådd Serbia. En annen sitter fast i Aten uten penger. En tredje har ikke logget seg på siden vi møttes.

På vei tilbake til hotellet den siste dagen, etter å ha kjørt flere syriske familier til parkeringsplassen, skimter jeg nok en båt i havet, på vei mot land. Den ligner ikke de greske fiskebåtene som duver fredelig i vannet dag og natt. Båten kommer nærmere. Det knyter seg i magen, jeg håper jeg har sett feil. Det har jeg ikke.

Blåskjorter på besøk

I en provisorisk flyktningleir i øyhovedstaden, Mytilini, har flere hundre syrere slått seg ned i påvente av å bli registrert av politiet. Her er ingen matutdeling eller hjelp. Det er satt opp tre dusjer langs et gjerde, og en vannkran. Et par frivillige organisasjoner tilbyr legehjelp. Ifølge flere hjelpearbeidere er flyktningleirene på Mytilini dårligere driftet enn i land som Kongo og Sør-Sudan.

Da Dagsavisen besøkte flyktningleiren, var også Norges EU-minister, Vidar Helgesen (H), på øya. Gjennom EØS-midlene vil Norge bruke 13,5 millioner kroner på flyktningsituasjonen i Hellas i løpet av det neste året. Det skal gi 180 nye plasser, ifølge Helgesen. Med et lite kobbel sikkerhetsvakter, norske byråkrater, et par lokale politikere og en tolk går Helgesen mellom telt og barn i flyktningleiren Kara Tepe. De lyseblå skjortene skaper oppsikt i flyktningleiren, og flere spør meg hvem de er, om de er her for å hjelpe? Helgesens følge stopper i skyggen av et tre og snakker med en håndfull mannlige flyktninger fra Syria. Helgesen håndhilser og stiller spørsmål.

– Hvor mye fikk dere med dere hjemmefra? Følte dere dere trygge under båtturen?

Syrerne svarer som best de kan. De forteller om misbruk fra tyrkisk politi, om sabotører underveis og om en båttur som føltes alt annet enn trygg. De sier de søker et trygt liv, at de har flyktet fra krigen. Helgesen lytter og nikker. Han takker for praten og rusler videre, forbi beige telt og ventende, sovende flyktninger og barn som leker.

Etter besøket sier Vidar Helgesen at Europa både har og viser ansvar i møtet med flyktningkrisen.

Helgesen gjentar at en må få raskere retur av mennesker som ikke trenger beskyttelse og at Europa må få Dublin-avtalen til å fungere bedre.

– I dag reiser flyktningene gjennom hele Europa for å nå Tyskland eller Sverige. I alle land blir de møtt med motstand, og de betaler i dyre dommer. Er det noe som tyder på at Dublin-avtalen vil fungere?

– Vi vil nok se endringer i Europas asyl- og flyktningpolitikk, sier Helgesen.

Han mener også Norge gjør en god innsats, blant annet gjennom EØS-midlene. En økende del av EØS-overføringene skal gå til Hellas og flyktningbehandling de neste sju årene. Norske myndigheter har også sendt skipet «Peter Henry von Koss» til Hellas og «Siem Pilot» til Italia for å støtte EUs grensekontroll i Middelhavet. Etter vårens store politiske kompromiss om at Norge skal ta imot 8.000 flyktninger de neste tre årene, vil neppe Norge ta imot flere på en god stund, sier Helgesen.

På Lesvos er det få som er enige i at Europa tar ansvar. Både greske myndigheter, flyktninger og hjelpeorganisasjoner krever bedre respons. I en ny rapport fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ber FN Europa om å vise mer solidaritet. Det må finnes andre måter å nå Europa på, ber Vincent Cochete, lederen for UNHCRs Europabyrå.

– Hellas og Europa må lede responsen til denne krisen, som bare kan løses gjennom mer solidaritet innenfor og utenfor EU, sier Cochete. I Brussel møtes EUs ledere stadig til krisemøter. Til nå er bare en frivillig ordning om at også land i nord må ta imot flere flyktninger, blitt diskutert. Samtidig fortsetter flyktningene fra Syria og Afghanistan sine farlige reiser i Europa.