Cubas første tog tøffet av gårde i 1837, som det første i Latin Amerika. Men manglende investeringer og USAs handelsembargo har slitt på Cubas tog. FOTO: ©AJLBER

Togtur til revolusjonen

På toget på Cuba er det ingen som har kontakt med landets dollarøkonomi. Toget er for Cubas fattigste.

 

HAVANNA/SANTA CLARA (Dagsavisen): – Ta med dopapir, rådet en. Ta buss eller bil. Eller gå, rådet en annen, da jeg sa jeg skulle ta toget på Cuba.

Togene på Cuba er notorisk trege og upålitelige. Men det var ikke alltid slik. Lenge før de fleste europeiske storbyer hadde tognett, snirklet Cubas togskinner seg på kryss og tvers over øya. Cubas første tog tøffet av gårde i 1837, som det første i Latin-Amerika, og elleve år før kolonimakten Spania. Mye var takket være sukkerindustrien.

Siden revolusjonen i 1959 og USAs handelsembargo, har lite gått på skinner for den cubanske togindustrien. I dag er de fleste lokomotivene fra USA før 1959, Kina og Sovjetunionen, mens de gamle vognene kommer fra Frankrike, Mexico og andre vennligsinnede nasjoner. Toget er trøbbel, advarte cubanerne i Havanna. De hadde langt på vei rett.

LES OGSÅ: En avlogget generasjon på Cuba

Kronglete start

Togstasjonen varsler om det som skal komme: I en stor mørk hall ser de ventende ut til å ha gitt opp ethvert håp om å komme seg noe sted. Toget til Santiago de Cuba går bare hver tredje dag. Jeg bestemmer meg for Cienfuegos, en liten by ved havet, oppkalt etter revolusjonshelten Camilo Cienfuegos.

– Toget er kansellert, sier damen i informasjonsskranken bryskt.

– Til når, spør jeg?

Hun hever skuldre og øyebryn. Det vet ingen. Men jeg kan ta tog til Santa Clara, byen revolusjonsstyrkene tok kontroll over i 1958, med Che Guevara i spissen. Toget går annenhver dag, og tar i teorien rundt fire timer. Etter å ha blitt sendt fram og tilbake mellom togstasjon og billettkontor (som ligger fem minutter fra hverandre) fire ganger, blitt mildt seksuelt trakassert, ventet på kontoret til en jernbanesjef, svettet og bannet stille, fikk jeg til slutt billett. Det viser seg at bare folk med veldig lite penger eller ekstrem togromanse velger toget som transportmiddel på Cuba. På nattoget til Santa Clara er jeg så vidt jeg kan se, den eneste ikke-cubaneren.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Ingen turister

De som tar toget er Cubas fattige, de som ikke har kontakt med dollarøkonomien. Her er en gymlærer med 55 elever som skal delta på en turnering i taekwondo. Her er Carlos, en bonde fra innlandet, med solbrun hud og grove hender. Her er en aldrende jernbanearbeider, som er sliten etter 40 års tjeneste. 57-åringen byttet jobb fra administrasjonen til avdeling for sikkerhet for å kunne pensjonere seg tidligere. Samme år endret myndighetene reglene. Nå jobber hun på en veiovergang midt i landet, ansvarlig for å senke og heve bommen når toget kommer og går. Hun har tre år igjen.

Kupeen er varm og ukomfortabel, men bedre enn ventet. Vognens unge taekwondokjemper krangler, flørter og danser foran i vogn fire. En elev synger smørsanger med en intensitet og lidenskap Julio Iglesias kan misunne ham. En og annen mobiltelefon lyser opp et ansikt, men stort sett sitter vi der i stummende mørke, på svette togseter.

Da det viser seg at noen har solgt sete 55 til både meg og en trebarnsmor fra Santa Clara, blir det bråk. Jeg får en annen plass, uten nevneverdige problemer. Men her har det vært korrupsjon på gang, sier min sidemann, og alle er enige. Konduktøren, en myndig dame i blå og hvit uniform, tar affære og konfiskerer billetten min. Hun skal sende begge billettene tilbake til de ansvarlige i Havanna, her skal uryddighetene lukes vekk. Revolusjonen bygges på likhet og ærlighet, ikke lureri.

LES OGSÅ: Jubler over nye tider på Cuba

Opprør

Systemet med to valutaer, en for turister, og en for cubanere, skal etter hvert fases ut. Det er et forvirrende system for alle, særlig for cubanere som får betalt sin lønn i pesos, som det går 24 av for hver dollar. En jernbaneansatt tjener rundt 16 dollar måneden. Da jeg forteller at jeg har betalt 10 dollar for billetten, blir min sidemann opprørt på mine vegne. Han forteller familien ved siden av om blodprisen jeg har betalt. Jeg hører stemmer heve seg, ryktene flyter gjennom vogna. 10 dollar! Hun ble lurt! Jeg sier det går greit. Ingen vil høre. Alle er på min side, vi har utviklet et slags fellesskap i løpet av de snart åtte timene sammen. De vet ikke at ti dollar er en helt vanlig turistpris på Cuba. Dette er Cubas fattige. Dette er de som ikke møter dollarindustrien hver dag. Det er hyggelig at de er opprørte på min vegne. Men det er ikke jeg som er lurt. Det er dem.

LES OGSÅ: Obamas Cuba-kupp