Tilfellet Sande

Det lukter møkk og nypløyde åkre den solfylte vårdagen vi kommer kjørende til Sande i Vestfold. Det har bare gått et kvarter siden vi passerte Drammen, og bare noen minutter siden vi forlot Buskerud fylke og kjørte inn i en av Vestfolds nordligste kommuner. På tross av den korte kjøreturen har landskapet rukket å forandre seg ganske radikalt – fra det industrielle Buskeruds største by, Drammen, til en av Vestfolds små, fredelige landbrukskommuner, Sande. Åkrene, de lave åsene, middelalderkirken fra 1100-tallet, den blide Oslofjorden som blinker blått i Sandebukta der nede ved kysten: Ved første øyekast føles alt veldig Vestfold i Sande.

Likevel har denne grensekommunen, også kjent som Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus’ hjemsted, alltid hatt tette, nære bånd til nabofylket Buskerud og Drammen by. Sande-folk heier på Strømsgodset, drikker Aass-øl og går på Drammens Teater. Ungene spiller håndball i Vestfold krets, men fotball i Buskerud, og blir de skadet på banen, er det rett på legevakta i Drammen. Og ikke minst: Flesteparten av arbeidstakerne i Sande jobber i Drammen. For på tross av de mange rekkene med frukttrær og de store åkrene er Sande med årene først og fremst blitt en pendlerkommune.

Men er dette nok til at Sande i den planlagte folkeavstemningen til høsten sier ja til å gå inn i Buskerud, som en del av den planlagte, nye, kjempekommunen Drammen? Er det nok til at lille Sande frivillig lar seg «sluke» av en stor byregion, sammen med vestfoldkommunen Svelvik, og kanskje utvides med buskerudkommunene Lier, Hurum, Røyken, Øvre og Nedre Eiker? Eller vil de heller, som Sandes egen ordfører anbefaler: Gå inn i et «grønt» landbruksfellesskap med tre andre, små, likesinnede vestfoldkommuner, som Holmestrand, Hof og Re? Eller: Kan Sande fortsette å bare være Sande? Helt alene?

Antakelig ikke. Ved nyttårstider gikk startskuddet for «den store samtalen om den nye kommunereformen, der alle kommuner skal være «ferdig snakka» før sommeren 2016. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og Solberg-regjeringen har oppfordret hele landet til å gå sammen i større, mer «robuste» kommuner. Jan Tore Sanner vil rett og slett tegne opp norgeskartet på nytt. Han vil ikke si et tall høyt, men det ligger jo i lufta at drømmen er at 428 kommuner skal reduseres til cirka 100. Helst skal hver kommune ha minst 15.000–20.000 innbyggere. Da blir Sande, sine drøye 9.000 for liten til å kalle seg en «robust» kommune, altså godt nok rustet til å løse nye og gamle oppgaver. Likevel er det mange i kommunen som vegrer seg for å gi slipp på Sande-navnet. Det kan føles sårt å slette seg selv fra norgeskartet, og miste både kommunevåpen, rådhus og arbeidsplasser. Tilfellet Sande viser at en kommunesammenslåing ikke bare handler om tall og økonomi, men også om sterke følelser, tradisjoner, identitet, gammel naborivalisering og frykten for å forsvinne inn i en stor kommune.

En liten stopp innom Stasjonsgaardens café midt i Sande-bygda bekrefter raskt det vi har hørt på forhånd: At bygda er sterkt splittet, og at kommunens innbyggere er delt i to i kommunereform-spørsmålet, som av enkelte er omtalt som «Sandes viktigste beslutning siden 1838» (da formannskapslovene ble innført, og Sande ble egen kommune). Debatten om kommunesammenslåing har pågått for full styrke hele denne vinteren, og tvilen er stor: Skal vi gå nordover til kommunene i Buskerud, eller sørover til kommunene i Vestfold?

– Vi må selvsagt gå til nord, og slå oss sammen med Drammen, sier Carl Otto Henschien og Tollef Anton Aass Tollefsen, som sitter ved et bord på Stasjonsgaarden og hygger seg med «å løse verdensproblemene».

– Skole, offentlig kommunikasjon, pendlingen, den allerede eksisterende tilknytningen til drammensregionen som naturlig har utviklet seg med årene, ramser Henschien opp, og legger til:

– Jeg er hundre prosent for Drammen!

– Vi har hele tida sogna til Drammen, det er der folk jobber, det er Drammen som er byen vår. Det er ingen her som drar sørover til Holmestrand eller andre steder i Vestfold for å handle, sier Tollefsen.

– Det er bra det blir folkeavstemning til høsten, selv om ordføreren først ikke ville ha det. Nå har han virkelig malt seg inn i et hjørne. Ja, han får bare sitte der og vente på at malinga skal tørke!

Men ved et annet cafébord på Stasjonsgaarden er skepsisen til den nye storkommunen Drammen stor. Særlig om fire–fem buskerudkommuner slutter seg til, slik at «Stor-Drammen» ender opp med nærmere 200.000 innbyggere.

– Jeg er helt for sør, sier Caroline Risa bestemt til Dagsavisen.

– Jeg, hele familien min, og alle jeg kjenner, vi vil sørover, vi vil bli i Vestfold, her hvor vi naturlig hører hjemme. Jeg vil gjerne reise til Drammen og handle, men jeg vil at Sande kommune skal fortsette å tilhøre Vestfold.

– Men hvorfor vil dere så gjerne bli i Vestfold? spør Dagsavisen en annen rundt bordet, Arild Johansen. Svaret kommer kontant:

– Fordi vi er vestfoldinger, vel!

Inne på Sande rådhus, en grå, lite sjarmerende 70-tallskloss, treffer vi en av Norges lengstsittende ordførere, Karl Einar Haslestad (Ap). Han har styrt kommunen i snart 24 år, men tar ikke gjenvalg til høsten. Da kommer en ny ordfører i Sande. Kanskje han eller hun blir Sande kommunes aller siste ordfører? En konsekvens av kommunereformen er jo at det vil tynnes kraftig ut med ordførere her i landet.

– Så du tilhører en snart utdøende rase, du?

Ordføreren smiler skjevt, men rister på hodet.

– Det blir vel ikke så galt. Jeg skal uansett gi meg nå, jeg har sitti et par perioder for lenge allerede, he he! Men jeg hadde jo ikke trodd at jeg skulle bruke mine siste måneder i stolen på å forberede det som kan bli en nedleggelse av min egen kommune, sier Haslestad med en anelse vemod i stemmen. Det vakte stor oppsikt da han i vinter gikk ut og flagget at han og Ap, som har rent flertall, vil «gå sørover», og at de vil slå seg sammen med vestfoldkommunene Holmestrand, Hof og Re. Sandes aller nærmeste vestfoldnabo, Svelvik, har allerede sagt ja til å gå til Drammen, nærmest uten debatt. I Sande blir det ikke så enkelt. Debatten eksploderte da ordføreren flagget sitt syn. Opposisjonspartiene mente prosessen hadde vært for dårlig, og etterlyste mer informasjon og folkeavstemning. Det sier litt at mange av de opprørte utspillene og leserinnleggene kom i buskerudavisen Drammens Tidende. Her i Sande er det ingen som leser vestfold­aviser som Tønsbergs Blad. I motsetning til det store Buskerud, som består av tradisjonsrike dalfører og områder med «egen» identitet, som Hallingdal og Numedal, har vesle Vestfold hatt ord på seg for å ha en sterk fylkesidentitet. Likevel er mediebildet der svært så fragmentert. De fleste i Sande er godt orientert om det som skjer i Drammen, men har ofte ingen anelse om hva som foregår der nede i Tønsberg og Sandefjord.

Vi mistenker nok den lengesittende ordfører Haslestad for egentlig å ønske at Sande fortsetter som Sande. Alene.

– Nei, egentlig ikke, avviser Haslestad.

– Jeg trur at Sande kommune sikrer framtida best med samarbeid i en større konstellasjon. Et innbyggertall på nesten 10.000 burde ellers være liv laga, men jeg ser at vi blir sårbare i forhold til fagmiljøer, spesielt innen plan og bygg, og barnevern. Dette har vi tenkt på i flere år allerede, men Sanner og reformen hans har fått skikkelig fortgang i det. Min mening er at dette går litt for fort, mener Haslestad.

– Fortsatt er det usikkerhet rundt hvilke nye oppgaver kommunene skal løse, og inntektssystemet er heller ikke på plass. Uansett mener jeg Sande har best av å gå sammen med de andre kommunene i Nordre Vestfold, der landbruk, skog- og jordvern står sterkt, og der vi deler de samme, grønne verdiene. De i Sande som «går sørover», er redde for at disse grønne verdiene kanskje blir borte om vi går inn i en bykommune som kanskje får behov for nye landarealer. Holmestrand, Hof og Re tenker likt med oss. Til sammen blir vi ca. 35.000 innbyggere, og møter departementets krav, sier Haslestad som har foreslått at den nye kommunen kan kalles «Nord-Jarlsberg kommune».

– For Jarlsberg, det er et navn som historisk klinger godt her i området.

– «Jarlsberg», da tenker jeg kanskje mest på ost?

Ordføreren ser forbløffet på oss et øyeblikk, og må humre litt.

– Tenker du på «ost», du? Du tenker ikke på gamle grev Peder Anker Wedel Jarlsberg, da? Vestfold er jo et gammelt grevskap!

– Han også, kanskje … Men er Sande først og fremst en jordbrukskommune eller en pendlerkommune?

– Det er jo blitt en pendlerkommune. Folk pendler inn til Drammen, Asker, Bærum og Oslo. Noen veldig få pendler sørover, sier ordføreren som innrømmer at nord-tilhengerne har gode argumenter der.

– Drammen er byen vår, ikke tvil om det. Jeg heier på Strømsgodset, sjøl, jeg, og det hender vel at jeg tar meg en øl fra Aass, også, antyder Haslestad som har gått gymnas i Drammen, og er småbrukersønn fra Sande.

– «Sande i Vestfold» er jo et gammelt begrep. Det er to Sande i Norge, så før postnumrene kom, het vi «Sande i Vestfold». Vestfoldfølelsen er ganske sterk her. Vi har det nære forholdet til det å ferdes på Oslofjorden, og i gamle dager drev vi med hvalfangst, som ellers i fylket. Og så har vi jo en heavy St. Hans-feiring her i Vestfold! Men jeg er også drammens­patriot, understreker Haslestad.

– Jeg heier virkelig på den positive byutviklingen i Drammen!

Ordføreren heier også på at fylkene etter hvert kommer i spill, for det kan gå mot sammenslåinger der også. Av de 19 norske fylkene vi alle har pugget på skolen, kan mange av dem bli søkk borte. Karl Einar Haslestad ser ikke bort fra at Vestfold en dag kan bli slått sammen med Buskerud og Telemark. Da vil jo også vestfoldargumentet for sør-tilhengerne i Sande falle bort.

– Hva skal de kalle seg da? «Buskemark»? spør Dagsavisens fotograf, og vi prøver å se for oss en verden der Telemark og Vestfold ikke lenger finnes. Men ordfører Haslestad ser mest praktisk på det.

– Dette er jo bare administrative grenser. Tenk på kjøreturen dere tok hit fra Oslo, som dere brukte en drøy time på. På den tida har dere vært innom fire fylker! Det burde være unødvendig.

Ordføreren har fått mye kritikk i vinter for sin håndtering av kommunesammenslåingssaken. Opposisjonen har kommet med beskyldninger om dårlig informasjon om begge alternativene, og har etterlyst folkeavstemning. Kommunen gjennomførte først en innbyggerundersøkelse, der nord og sør fikk omtrent like mange prosent, mens et lite mindretall ville at Sande skulle stå alene. Så svevende var resultatet, at Haslestad, noe motvillig, gikk for en folkeavstemning. Det ble formelt vedtatt på siste kommunestyre. Haslestad virker litt amper når vi kommer inn på dette.

– Men er du selv fornøyd med hvordan du har håndtert denne saken?

– Ja. Vi valgte å følge departementets opplegg, med en god runde folkeopplysning og innbyggerundersøkelse først, for så å ta et retningsvalg etterpå, nord eller sør. Sanner advarte jo dessuten mot folkeavstemninger. Siden undersøkelsen kan tolkes i begge retninger, syns jeg nå det er greit å ta en folkeavstemning.

– Frp vil mot Drammen, og kaller dette «den viktigste beslutningen i Sande siden 1838»?

– Ja, det er jo de som vil jage opp stemningen. Dette er i virkeligheten en meget, meget liten justering av en administrativ grense. En kommune er jo ikke noe annet enn en måte å organisere tjenester på. Noen går for sør og noen går for nord, men dette er ikke himmel og helvete! Vi skal leve godt sammen i Sande også etter dette.

– Så det er ikke som under EU-kampen, at familier splittes, mens bror står mot bror?

– Nei da, nei da. Broren min mener noe annet enn meg, det samme gjør mora mi, men vi møtes da som vanlig. Kona mi er for en gangs skyld enig med meg. Dette kommer til å gå bra!

Venstres gruppeleder i kommunestyret, Per Martin Berg, tror også at dette kommer til å «gå bra», men han syns ikke alt har vært fryd og gammen i vinterens debatt. Mens Høyre sitter på gjerdet og KrF og Sp ser mot sør, har Berg og Venstre gitt klart signal om at de vil at Sande skal gå mot nord. Venstre har vært spesielt frustrerte over at ordføreren og Ap ville tvinge fram et retningsvalg mot nord eller sør uten skikkelig informasjon til innbyggerne. Berg er lettet over at man nå får folkeavstemning, med utredning av begge alternativer.

– Vi er strålende fornøyde, for nå blir det utredning både av Vestfold- og Buskerud-alternativet. Nå er vi endelig på rett kurs, sier Berg.

– Det ville jo også være keitete, rent forhandlingsteknisk, om vi bare forhandla en vei. Det var på grunn av den åpenbare splittelsen i bygda at vi fikk denne nye prosessen. Vi kunne ha fatta en beslutning på veldig tynt grunnlag, sier Berg og legger til:

– For oss er det viktig at innbyggerne opplever prosessen som god. Det gir muligheter for forsoning etter folkeavstemningen, uansett resultat. Det vil redusere konflikten og splittelsen vi ser i kommunen, sier Berg, som vi treffer på plassen utenfor Stasjonsgaarden café sammen med Sande Venstre-leder Martin Gran. Vårsola skinner ned på oss alle, og i øyekroken skimter vi bussen til Bragernes torg og Drammen. Den går i skytteltrafikk, men sørover mot vestfoldbyene er det så som så med offentlig kommunikasjon. Mye i Sande trekker uvilkårlig mot Drammen.

– Da jeg gikk på videregående, gikk vi alltid på byen i Drammen. Jeg husker vi så rart på han ene som helst ville ut på byen i Tønsberg. Det var jo også så tungvint å komme seg hjem igjen, sier Gran som har markert seg som en forkjemper for jordvern i Sande. Likevel vil han at Sande skal gå til Drammen. Han er ikke redd for at Drammen skal «sluke» verdifull matjord for å utvide byen.

– Dette er noe vi kan forhandle om. Vi må tenke: «Hva er viktig for oss? Hva kan vi ta vare på, hva kan vi oppnå?» Vi trenger god informasjon og gode forhandlinger. Det er for mye unødvendig frykt for Drammen, mener Gran.

– Ingen liker å bli «spist», men det er forskjell på å bli innlemmet i Drammen, og det å frivillig gå inn for å bygge en ny kommune sammen. Vi bør snakke sammen, og jobbe fram en god løsning. Det er jo ikke slik at drammensfolk vil oss sandefolk noe vondt, mener Berg.

– Men hva med nærdemokratiet, og Sande-politikernes innflytelse om kommunen blir borte fra kartet?

– Det er ikke alltid folk i Sande vil det samme, og jeg regner med at vettet er jevnt fordelt både i Vestfold og Buskerud. Sande vil miste sitt eget kommunestyre, men en løsning kunne være det vi kan kalle «kommunedelsutvalg, slik de har bydelsutvalg i Oslo, foreslår Berg.

– Dessuten kan vi like godt stille oss spørsmålet: Hva kan vi få være med på å påvirke? Som del av en stor byregion vil Sande kunne få prege utviklingen i Drammen, en by som er viktig for oss, der mange jobber og ferdes hver eneste dag.

Du kan ikke se det på dem, men i kantina på Sande videregående skole sitter det elever fra både Sande og Svelvik. Mange er bekymret for hva som vil skje med denne skolen når 200 Svelvik-elever etter hvert forsvinner inn i Drammen og Buskerud. En av de ivrigste forkjemperne for å gå nordover er en av lærerne her, Jan Fredrik Vogt. Han er Frp-eren som i et opphetet kommunestyremøte i vinter uttalte:

«Dette er den viktigste beslutningen i Sande siden 1838!». Han og Frp er også de som tidligst og hardest begynte å kjempe for en folkeavstemning. Nå får de det. Samtidig med høstens kommunevalg, mandag den 14. september, skal folk i Sande gå til urnene.

– Folkeavstemningen satt langt inne, og grunnen til at debatten er blitt så tøff og følelsesladet i Sande, er at vi har hatt for lite fakta. Da går man i skyttergravene med en gang. Vi er ganske splitta, men nå får vi fakta på bordet, og kan begynne å diskutere skikkelig. Hva gir best skole i Sande? Hva gir best helse i Sande? Jeg er kynisk opptatt av hva som gagner innbyggerne i Sande best. Foreløpig tror jeg vi får det best som en del av storregionen Drammen. I Drammen er det et driv og en utvikling som har vakt oppmerksomhet i hele Europa. De har endra imaget sitt, de går forbi Stavanger i verdiskapning, og det er slikt som betaler for tjenestene våre. Skal vi være der ting skjer, eller skal vi være en stor landbrukskommune? Google hva som skjer i en landbrukskommune, da! oppfordrer Vogt.

– Hva sier magefølelsen din om utfallet av folkeavstemningen 14. september, da?

– Jeg tror det blir veldig jevnt, og at det blir avgjort med bare med en håndfull stemmers overvekt. Nå skal vi først ha en skikkelig prosess, sier Vogt.

Men noen i Sande har allerede bestemt seg for hva de mener, fem måneder før folkeavstemningen. Som en av Vogts elever, Christina Aasnæs som vi treffer i kantina.

– Jeg vil gå sørover, mot Holmestrand, Hof og Re, og jeg vil vi skal tilhøre Vestfold, slik vi alltid har gjort. Vennene mine er for Drammen fordi de shopper der og sånn, men jeg vil ikke at Sande skal bli en forstad til Drammen. Da mister vi identiteten vår. Det er jo ikke sånn at vi blir nektet å komme til Drammen for å shoppe, om vi blir i Vestfold!

Lærer Jan Fredrik Vogt smiler når han hører dette.

– Men uansett hva som skjer, så kommer det fortsatt til å lukte møkk her i Sande om våren.