Mennesker venter i morgen- timene tidligere denne uka på at asken etter Fidel Castro skal fraktes forbi.

Til Cuba før alle amerikanerne kommer

Alle skal til Cuba. Før omveltningene kommer. Og nå, før alle amerikanerne. Mens Cuba fortsatt er kommunistisk. Fidels død vil kanskje sette fart på prosessen?

 

HAVANNA (Dagsavisen): Sist jeg var på Cuba var i slutten av 2008, like før den cubanske revolusjonen skulle feire sine første 50 år. Det mest revolusjonerende synet siden da er alle, ikke minst unge, som sitter med mobiltelefoner, lesebrett og laptoper på bestemte steder rundt om i Havanna. Cuba er ikke et land der folk flest har internettilgang hjemme. Bare 5 prosent av hjemmene har tilkopling. Det nye er såkalte «wi-fi soner», steder som for eksempel La Rampa, hovedgaten i bydelen Vedado, der det er åpen internettilgang.

La Rampa er like rundt hjørnet fra der jeg bor i Havanna, slik at jeg hver dag opplever langt flere som tilbyr meg wi-fi kort enn de som vil selge «puros» (Havanna-sigarer) eller seksuelle tjenester. De siste er det faktisk blitt ganske få av. Et mulig tegn på at folk tross alt ikke sitter like trangt i det som før.

For to konvertible pesos (CUC) kjøpes wi-fi kort som rekker til én times bruk til å sjekke Facebook, internett eller video-chatte med slektninger eller venner i utlandet. To konvertible pesos tilsvarer en dagslønn på Cuba, der en månedslønn stort sett ligger på 20-25 CUC, eller amerikanske dollar. Det fins 200 slike trådløse nettverkssoner på Cuba, 24 av dem i Havanna, fulgt av provinsen Pinar del Rio, der det er 19. Kvaliteten er ikke alltid den beste, det er mange avbrudd, det klages naturlig nok på prisen, og mange nettsteder er sperret. Bare en forsvinnende liten del bruker nettet til å informere seg om det som skjer i Cuba og resten av verden. Cuba har nå også opplevd organiserte hackere, som har stjålet timer fra andres kontoer og solgt videre til brukere til en lavere pris enn det den statlige teleoperatøren tar.

Det er lørdag kveld. Mørket har senket seg over Havanna. Temperaturen har falt til under de 30. Det er blitt leveligere. Opp og ned sjøpromenaden Malecon cruiser bilene i en jevn strøm. Store amerikanere fra 50- og 60-tallet i blinkende krom og skinnende farger. Røde, blå, grønne, ja selv lyserøde kabrioleter tiltrekker seg turister som for en stakket stund lar seg drømme tilbake i tida.

Der havet slår mot land har cubanerne samlet seg. De prater, de flørter, de diskuterer, de morer seg. Høylydt og åpent på cubansk vis. Ølbokser tømmes og romflasker går fra hand til hand. Nederst i La Rampa, eller Calle 23 som den egentlig heter, er køen lang for å skaffe seg nye forsyninger av øl eller hvit rom, en Habana Club av rimeligste sorten til 3 CUC, eller noe dårligere og billigere på små plastflasker. Hit ned, til Malecon, opplyste kommunistpartiet i september at det vil bli opprettet enda ett av de populære wi-fi-spotene.

«Pakka»

Men wi-fi-soner er ikke den eneste innrømmelsen fra myndighetene til et internettsultent folk. «El Paquete Semanal» heter Cubas svar på Netflix. Strengt tatt er den ulovlig. Men myndighetene ser gjennom fingrene med det som foregår, selv om sensur skal ha skjedd. «El Paquete» er også et eksempel på at en 57 års revolusjonssensur og en nesten like lang amerikansk embargo har lært cubanerne stor oppfinnsomhet.

Som navnet sier kommer «El Paquete» én gang i uka. Den inneholder det siste av alt fra Hollywood-filmer til tv-serier, mobilapper, magasiner og annonser, lik Finn.no. De lastes ned og kopieres av ukjente personer og leveres hver mandag på døra til abonnenter av flere hundre bud, akkurat som våre avisbud. Rettighetsmessig er dette helt ulovlig, men det bryr cubanerne seg like lite om som kineserne. Og med langt bedre grunn mener nok de fleste. Prisen for en pakke er én til to CUC alt etter som hvor mye den enkelte kunden ønsker å få kopiert av budet, som kommer på døra med bærbar harddisk. Dette er blitt så populært at et av Cubas ledende kulturmagasin, Vistar, nå benytter seg av «El Paquete» for å nå ut til et bredere publikum via en PDF-versjon.

En utfordring

Cubansk presse er ikke av den beste i verden. Og ikke den frieste. Det cubanske journalistforbundet (UPEC) forteller oss da også at cubanske medier bør respekteres «selv om de ikke alltid forteller oss alt, tier stille om det som det er viktig blir sagt, eller uttrykker det uten vidd og veltalenhet.»

Men det fins også en uavhengig presse. Den preges av to tendenser, sensur og vekst, ifølge en rapport fra Det interamerikanske presseforbundet IAPA, ført i pennen organisasjonens regionale visepresident, den kjente cubanske opposisjonelle Yoani Sanchez. Men denne pressen sliter både med materielle og legale hindringer. Undergrunnsaviser distribueres for hand, i Havanna og i andre provinser. Fire av dem fikk i desember i fjor en samlet støtte på 250.000 kroner fra Fritt Ord. De største problemene er sensur og selvsensur. Det siste som et resultat av arrestasjoner, forhør og konfiskert materiale. Men ved hjelp av moderne teknologi når den ikke-offisielle journalistikken også ut over Cubas grenser.

Den offisielle pressen har også klart å fornye seg i noen grad, og har brakt saker som ligger nærmere opp til den vanlige cubaners perspektiv. Det betyr ikke at journalister i offisielle medier har unngått sanksjoner. Eksemplene er flere. Vi skal nevne to. I august ble José Ramirez Pantoja sparket fra regionale Radio Holguin, og med det svartelistet i alle offisielle medier. Det ble han fordi han på sin private blogg hadde gjengitt hele talen til visedirektøren i partiets hovedorgan Granma, etter at deler av talen, som var kritisk til Cubas informasjonspolitikk, først var publisert i offisielle medier.

– Mediene er ikke der for å følge våre ledere slik at de kan snakke om sine store resultater, sier Ramirez, som understreker at «cubanske medier må slutte å være så rosenrøde og søte».

BBCs tidligere mangeårige korrespondent, uruguayanske Fernando Ravsberg, har også havnet i skuddlinjen for sine samfunnskritiske Cartas desde Cuba (Brev fra Cuba) og for å ha forsvart Ramirez. Nestlederen i Cubas journalistlag, Aixa Hevia, har gått så langt som å mene at «denne uruguayaneren bør kastes ut av landet.» Etter at han forlot BBC for to år siden, skriver Ravsberg i tillegg til sine «brev» i dag for venstreorienterte spanske Publico.es og Havanatimes.org.

Les også: Hva skjer når turismen kommer for fullt til Cuba?

«Gamle klær»

Det cubanere flest likevel er opptatt av, er å få hverdagen til å gå rundt, og sikre at barna får en framtid og et arbeid. Det er mer penger i omløp blant folk enn før. Restauranter har blomstret opp, også utenfor de vanlige turistområdene. Og de fylles med cubanere, ofte hele familier. Uten at vi derfor kan snakke om velstand. Varemangelen er stor, tilgangen er tilfeldig og det er et svare strev å skaffe mat til å lage hjemme. Import fra ett land én dag, en annen kommer samme vare fra et annet. Én dag finner man en vare i én butikk eller i én markedsbod, en annen dag må man gå et annet sted. Men cubanerne er blitt flinke til å varsle hverandre når de hører om en vare som er i anmarsj. En av mine naboer var oppe før hanen gol en morgen fordi han kvelden før hadde fått høre at poteter ville være å finne på et bestemt marked neste dag.

«Ropas viejas» – «gamle klær» – heter en matrett av strimlet svinekjøtt. Den er populær og kan være ganske velsmakende. Men navnet fører tankene hen på en ting som så lenge jeg kan huske har vært cubanernes stolthet uansett hvor lite de hadde å rutte med: det å være velkledd. Det gjaldt særlig for kvinner. Ikke minst under Fidels «spesialperiode» på 1990-tallet, da 85 prosent av eksportmarkedet forsvant med Sovjetunionens fall, viste hoderystende cubanere hva de mente om besøkende utlendinger som gikk i lurvete klær eller skitne og utgåtte joggesko. Hvorfor i all verden kle seg så sjuskete når de hadde mer enn penger nok til å kle seg smart? Men nå har det utenkelige skjedd, og moten med «ripped jeans» har også gjort sitt inntog på Cuba. Skyldes det økt velstand, eller bare et ønske om å være moderne?

Hvor går så Cuba?

Det tas for gitt at både omveltninger og amerikanere kommer. De siste ser ut til å vente på seg. American Airlines hadde inntil i oktober på sine 56 ukentlige avganger til fem byer på Cuba halvfulle fly og knapt nok det. Men handelsrestriksjoner lettes gradvis. Om de nå ikke reverseres av Trump. Hva så med grunnleggende omveltninger, er de i ferd med å gjøre sitt inntog?

«Kursen er allerede lagt. Vi vil fortsette i et rolig tempo, uten hast, men uten pause, mens vi har i tankene at farten vil avhenge av den konsensus vi kan skape i samfunnet,» sa Raúl Castro til partikongressen tidligere i år.

Som vi har sett har ytringsfriheten sine klare begrensninger.

– Myndighetene trenger å vise at de har kontroll. Men det er blitt større aksept nå for å ytre seg, sier en europeisk diplomat.

Økonomisk er landet inne i en vanskelig periode, selv om Castro har lovt at folk flest ikke skal få merke det. Bygging av en bærekraftig blandingsøkonomi er første prioritet. Det er blitt politisk korrekt både med private selskaper og privates leie av arbeidskraft. Det oppmuntrer til økte klasseskiller, og muliggjør at folk kan forsørge seg selv når staten ikke strekker til. Men ordningen tillater så langt ikke at noen får lov til å bli rike.

Cuba står ikke på stedet hvil. Likevel må vi trolig vente på at en ny generasjon ledere gjør sitt inntog i 2018 før noe grunnleggende skjer. Men det betyr neppe at en endring av ettpartisystemet kommer på dagsorden. Og trolig heller ikke at castrismen kastes på historiens skraphaug.

Les også: Fra Dartford til Havana

Fidels død

Kan Fidels død føre til at reformprosessen skyter fart? For å kunne svare på det, vil det være naturlig å se på hva Fidel Castro har betydd nasjonalt og internasjonalt. Og se på hvor mye innflytelse Fidel har hatt etter at han ble alvorlig syk og 31. juli 2006 overlot makten ”midlertidig” til lillebror Raúl. Og for godt i 2008.

I det som på sett og vis er Castros selvbiografi, samtalene med Ignacio Ramonet, sjefredaktør i månedsavisen Le Monde Diplomatique, gjorde Fidel det klart at han ikke fryktet sosialismen på Cuba ville forsvinne med ham. Tvert imot mente han at hans innflytelse ville øke etter hans død. Det han fryktet mest, var at revolusjonen kunne ødelegges innenfra dersom «vi ikke er i stand til å korrigere våre feil».

Feil har Fidel begått. Det innrømte han selv. Men «de har vært taktiske, aldri strategiske», blant dem «å tro at noen visste hvordan sosialismen bygges.» En annen feil, som Castro ikke innrømmer finner vi i følgende sitat fra Ramonet. «Der han (Castro) befinner seg, høres bare én stemme, hans. Han er ikke uvitende om at en av hans viktigste egenskaper er anvendelsen av ordet, som han bevisst bruker i overbevisnings- og overtalelseskunsten.» Med andre ord, han lyttet ikke nok til andre.

Lojaliteten til Fidel ble alfa og omega for dem som fulgte ham, fra angrepet på militærleiren Moncada i 1953 til innmarsjen til «los barbudos», de skjeggete, i Havanna 1. januar 1959. Og etterpå. De som ikke var lojale, fjernet han.

Ved Fidel Castros bortgang er det mange cubanere som føler genuin sorg, andre føler ikke noe som helst, mens noen igjen, særlig i Miami, føler glede. For noen var Fidel en gigant, for andre en tyrannisk diktator. Men for de fleste cubanerne og latinamerikanere var Fidel en del av deres liv. Castro sto opp mot imperiet og gjorde cubanerne stolte. Som Josefina Vidal, som leder USA-avdelingen i det cubanske utenriksdepartementet, sier det:

– Fidel er Cuba fordi han ga oss virkelig uavhengighet, han ga oss verdigheten og stoltheten over å være cubanere tilbake.

Opprørets tiår

1960-årene var opprørets og frigjøringens tiår, i Europa, så vel som i USA, Asia og i Latin-Amerika. Den cubanske revolusjonen var en viktig del av det hele. Castro ble sannsynligvis den mest innflytelsesrike latinamerikaneren i det 20. århundret. Og kanskje ikke minst en av verdens mest karismatiske politikerne.

Castro-revolusjonen ble i den vestlige verden først sett på som demokratiets seier over diktatoren Batista. Det startet med alfabetisering, jordfordeling og nasjonalisering av utenlandske selskaper. Demokratiet var ikke akkurat som de andre som USA støttet i Latin-Amerika. Men først da USA reagerte på nasjonaliseringene, økonomisk og militært, radikaliserte revolusjonen seg, og Cuba vendte seg til det eneste landet hjelp var å få, Sovjet-Unionen. Cuba ble kommunistisk, Moskvas innflytelse ble stor. Ikke alle som hadde vært med på eller støttet revolusjonen, ble med på den videre ferden. Mange ble utrensket, mange også henrettet, enda flere ble fengslet og mange dro i eksil når anledningen bød seg. Men utenomrettslige drap eller forsvinninger som ellers i Latin-Amerika så man ikke.

Fidel og Che ble selve inkarnasjonen på noe nytt, på nye ideer, et nytt menneske og en virkelig revolusjon. Ches brev om «Sosialismen og mennesket på Cuba» i 1965 var en tekst som oppfordret til revolusjonær handling, oppslutning om Fidels lederskap, og en kraftig kritikk av alle pretensjoner om «sosialrealismen» som den eneste modell for kultur og litteratur. Venstreintellektuelle fra Europa og Latin-Amerika flokket seg til landet. Men åpenheten hadde sine grenser, blant annet overfor homofile.

Castro snudde opp ned på Cuba, og Castro-Cuba ble en ledestjerne for unge over hele Latin-Amerika som ønsket å kvitte seg med undertrykkelse og diktatur. Che dro til Bolivia for å praktisere sin «foco»-teori, men døde der, og det ble aldri skapt «to, tre, mange Vietnam» slik Che Guevaras «Budskap til Tricontinentalen» lød i 1966. Erfaringene fra Sierra Maestra med væpnet revolusjon viste seg ikke å være så lette å eksportere verken til Bolivia eller andre land.

Che Guevaras død

Che ble drept i La Higuera i oktober 1967. Ble han forrådt av Fidel, slik en av Fidels unge opprørere fra Sierra Maestra, siden en av de seks overlevende av Ches geriljasoldater i Bolivia, oberst Benigno (Dariel Alarcón Ramírez), hevdet i en bok som kom ut i 1996? Fidel, under press fra Moskva, måtte gi avkall på å gi våpen-, penge- eller mannskapsstøtte til Che, skriver Benigno, som også sådde tvil om strategien. Geriljasoldatene var «steiner falt fra himmelen midt i skogen. Hva gjorde vi egentlig der?» spurte han seg mange år senere.

Den militære kampen på Cuba ble lettere vunnet enn den som kom etterpå – kampen for å omforme Cuba midt under Den kalde krigen. Castro lyktes på noen områder, feilet på andre. Voluntarisme var ikke alltid nok. Kunne ikke være nok, på Cuba som i Maos Kina.

Tilknytningen til Moskva og frykten som hele tida var der om et angrep fra USA, formet politikken. Den amerikanske embargoen, som det cubanske folk led kraftig under, gjorde også at folk slo ring rundt Fidel og regimet. Den ble en unnskyldning for mye av det som gikk galt. Men da den kalde krigen var over, var ikke Cuba lenger den store ledestjernen i Latin-Amerika, selv om kampen mot USAs hegemoni fikk ny vind i seilene da Hugo Chávez overtok i Venezuela.

På 1980-tallet, da latinamerikanske land falt dypere og dypere i gjeldskrise, analyserte Fidel situasjonen og forsøkte å finne veien til en felles løsning for de gjeldstyngede landene. Men så kom Sovjet-Unionens sammenbrudd og «spesialperioden» for Cubas økonomi, som landet fortsatt sliter med.

Romantikken som forsvant

I dag er revolusjonsromantikken borte, ikke bare på Cuba. De unge har ikke noe forhold til revolusjonen, de drømmer mest om å komme seg bort, skape seg en framtid i utlandet der de kan realisere seg selv. I dag blåser det nye og farefulle vinder over verden. Likevel må det være legitimt å spørre seg slik den argentinske sangeren og skuespilleren Cecilia Rosetto gjør det: «Uten Fidel, hadde Cuba vært et Haiti? Og hva hadde det vært uten den kriminelle blokaden fra verdens sterkeste makt? Uten Fidel, hadde Cuba vært det eneste landet i Latin-Amerika som utryddet all analfabetisme? Hadde dette lille landet stått for de vitenskapelige nyvinningene det har gjort?»

Én ting er sikkert, uten revolusjonen ville ikke all ungdommen som reiser ut være så høyt kvalifiserte at de vil kunne gjøre godt nytte for seg i et globalt arbeidsmarked i krise. Men de ble aldri som Fidel ønsket det da han talte til folket på Plaza de la Revolución etter Ches død i Bolivia: «Og når man spør oss om hvordan vi ønsker at våre barn skal være, så sier vi: Vi ønsker at våre barn skal være som Che!»

Cuba spilte gjennom sin krigføring i Angola en viktig rolle i apartheids fall i Sør-Afrika. Men militæreventyret i Etiopia kunne det vært foruten. Det bar i alt for stor grad Moskvas stempel.

«Cuba er Fidel», skrev partiavisa Granma i sin sørgeutgave. Nå må Cuba klare seg uten sin Fidel. Men det har landet gjort noen år nå, etter hans siste forsøk på å skru klokka tilbake mot slutten av forrige tiår. Da satte Raúl Castro i gang en diskusjon der fem millioner mennesker deltok og det kom inn 1,2 millioner kritiske synspunkter på systemet. Men den dag i dag har ikke reformene gått langt nok. Dissidentene er nå som før kraftløse. De vil ha politiske reformer, folk er opptatt av økonomiske reformer, større frihet på det økonomiske området. Uten dem dør revolusjonen en langsom død. Fidel hadde alltid troen på at folkene ville finne veier for å møte nye utfordringer. Med en Trump i Washington vil det bli viktigere enn på lenge for det cubanske folk.