Tiden er inne for norsk drama

BERLIN (Dagsavisen): NRKs dramasjef er i rampelyset, en norsk bransjestjerne med «Skam» som vekslingsvaluta og en Emmy-pris i baklomma på en av verdens største arenaer for nytenkning innen film og TV-drama. Scenen var en helt annen i 2004 mens Ivar Køhn jobbet som filmbyråkrat.

Emmy-kampanje

Da satte han seg et hårete mål, og han turte å si det høyt. Norge skulle vinne en internasjonal Emmy, den høyeste utmerkelsen en TV-serie kan få. Han ble prosjektleder for «Emmy 2007», som skulle samle hele den norske film- og TV-bransjen og vinne en Emmy i løpet av tre år. Det gjorde de ikke.

– Jeg husker jeg var på et seminar i Los Angeles og besøkte Universal Studios, og plutselig så jeg en dør der det sto «West Wing - Writers Room». Jeg gikk inn og følte det som en religiøs opplevelse rett og slett, sier dramasjefen til Dagsavisen, om hvilke forbilder han hadde da Emmy-målet ble tegnet opp.

Da Ivar Køhn uttalte at Norge skulle vinne en Emmy ristet mange på hodet. Foto: Mode Steinkjer

På banen

Det skulle gå 13 år før han kunne innkassere premien, og i mellomtiden hadde han altså blitt dramasjef i NRK. Brødrene Gjermund og Vegard Stenberg Eriksens «Mammon 2» vant Emmy for beste internasjonale drama, og Norge dilter ikke lenger etter seriemesterne i Danmark. Den norske misunnelsen på danskenes serier som «Forbrytelsen», «Borgen» og «Broen» har vært merkbar, men nå svinger pendelen. På filmfestivalen i Berlin vekker verdenspremieren på NRKs nye serie «Heimebane» oppsikt i festivalens serieprogram. Den har engasjert fullsatte saler, ikke minst for måten den treffer tidsånden på, en serie som nagler metoo-tematikken til dagsordenen til tross for at alt ble innspilt før ordet metoo i det hele tatt var påtenkt.

– Med en kvinnelig trener i eliteserien handler jo «Heimebane» om noe mye mer enn fotball, og det er ikke nødvendigvis bare søndagskos. Det handler om aktuelle relevante temaer med bitt i.

Les også: Angelica ble solgt i Oslo som niåring

Fotballdrama

Det setter i gang en diskusjon med en gang når man hører at det er en kvinnelig trener i eliteserien, og det er igjen et ekstremt godt utgangspunkt for drama og underholdning med mening, sier Ane Dahl Torp før hun tråkker inn på den røde løperen foran Zoo Palast vest i Berlin.

– Denne serien har et univers som jeg elsker og som jeg vil se mer av, og den handler om ting som er viktige i en ganske lettspiselig innpakning, sier Torp.

Dagsavisen møter henne og medskuespillerne John Carew og Morten Svartveit foran premieren på Johan Fastings nye serie, som har NRK-premiere neste helg. Det er en universell historie, og risikosport på høyt nivå.

– Det å kombinere fotball med drama har folk vært redde for, så bare det å tørre å forsøke viser noe av selvtilliten i bransjen. Norsk filminstitutt og TV-kanalene er villige til å satse på serier i en veldig konservativ bransje, nå skaper vi originalitet samtidig som vi klarer å fortelle historier på en tradisjonell måte, sier Ivar Køhn.

TV-prestisje

At kjente skuespillere og produsenter er i Berlin med TV og ikke film, er blitt en naturlig del av en festival som i 2015 var den første av verdens såkalte A-festivaler som åpnet opp for serieformatet. Nå kommer de andre festivalene etter. Blant annet etablerer Cannes en egen seriefestival, Canneseries, i april, og på lokalt nivå presenterte Den norske filmfestivalen i Haugesund nye sesonger av «Okkupert» og «Vikingane» i 2017 og Norske seriedager er blitt arrangert i Oslo i to år på rad. Imens vokser Berlinalens serieprogram i både omfang og betydning.

– Når det gjelder drama av høy klasse har Skandinavia alltid vært blant de mest kreative regionene i verden.

Aktuell historie

Det er en grunn til at vi nettopp i år presenterer norske serier sammen med også danske på årets Berlinale, sier festivalsjef Dieter Kosslick til Dagsavisen, som selv var med på å velge ut «Heimebane».

– Historien i «Heimebane» er mer aktuell enn noensinne. En sterk kvinnelig hovedrolle som kjemper for respekt og aksept i den mannsdominerte fotballverdenen er viktig å fortelle og jeg synes den makter å fange publikum fra første stund. Selv de som ikke er glad i fotball vil gjenkjenne hovedrollens kamp mot urettferdigheten, mener Kosslick.

Les også: Lene (49) oppdro to sønner i rus

Norsk i fokus

Uten Dieter Kosslicks velsignelse ville ikke «Heimebane» blitt vist i Berlin. Det han forlanger til gjengjeld er at Berlin skal ha verdenspremieren. Altså måtte NRK låse serien ned i skuffen i påvente av rød løper-premiere i Berlin. Ivar Køhn derimot, er ikke først og fremst invitert til Drama Series Days i det europeiske filmmarkedet EFM for å snakke om fotball og serier.

Han har en Emmy i bagasjen, verden preges av «Skam»-feber og norske serier som «Nobel» har støvsuget internasjonale prisutdelinger. På plass i verdens tøffeste marked skuer Køhn ut over den fullsatte kinosalen i Zoo Palast. Han har sett det nordiske lyset der han sitter på scenen sammen med tre av verdens fremste serieprodusenter i det som er selve åpningspanelet på Drama Series Days. De andre kan skilte med blant annet «Babylon Berlin» og «Borderline». Køhn ha tatt med noe langt mindre.

Tysk «Skam»

Han viser de to trailerne til NRK-serien «En natt», den norske og den engelske som viser hvordan serien om en date «minutt for minutt» på Grünerløkka i Oslo er innspilt parallelt på to språk og med forskjellige mannlige hovedroller i den norske og den engelskspråklige.

– «En natt» er jo egentlig et kammerspill som foregår i løpet av fem timer. Det å tørre å lage det minutt for minutt og bruke to skuespillere har fått mye oppmerksomhet her i Berlin, sier Køhn, som under åpningsseminaret fikk hakeslepp da lederen for storselskapet Beta Films i Tyskland, Moritz von Kruedener som står bak «Babylon Berlin», lanserte sin nye serie for Berlin-markedet: Den tyske versjonen av «Skam».

– Det er jo bare helt vilt. Jeg satt der på scenen og tenkte at nå er det gøy å være norsk, sier Køhn dagen etter.

– Og jeg syns det er gøy at det ikke bare er ett program men flere som slår an. Jeg tenker at nå har vi lagt en grunnmur, og så får vi bruke den til å skape enda større åpenhet mellom de ulike miljøene.

Vi har jo alltid lært av danskene, og det vi kan lære av dem nå er at vi hele tiden må fornye oss. Vi skal passe på at vi ikke blir selvgode og vi skal slippe inn nye og unge folk og skape nye muligheter, mener Køhn.

NRK presenterer «En natt» med Anders Baasmo Christiansen og MyAnna Buring på Berlinalens Series Days. Foto: NRK

Hårete Emmy-mål

Det var i 2004 at han satt på det første såkalte TV-konventet på Losby Gods. Danskene hadde vunnet Emmy to ganger, for «Rejseholdet» og «Nikolaj og Julie». Nordmenn hadde til da kunnet se såper som «Offshore», serier som «Fox Grønland» og dramatiseringer av Karin Fossums bøker. Da Køhn uttalte at Norge skulle vinne Emmy, hørtes det naturlig nok ut som han hadde tatt litt for mye tran på skjeen.

– Vi var en liten gjeng og hadde behov for å sette oss noen mål. Danskene hadde akkurat vunnet og jeg hadde vært å snakket med Emmy-folkene i Los Angeles, og hadde funnet ut at i motsetning til danskene var det nesten ingen av oss i Norge som var medlemmer i The Television Academy. Det var ingen som hadde tenkt på den måten.

En bratt lærekurve, med nye samarbeidsformer på tvers av bransjene la grunnlaget for den suksessen man ser i dag. Helt nødvendig i et lite land som Norge, mener Køhn som da jobbet med filmutvikling i Norsk filminstitutt.

Andre nøkkelpersoner var nåværende eksternsjef i NRK Petter Wallace, som da satt i Filmfondet, daværende dramasjef Hans Rossiné i NRK, og etter hvert også TV 2 og TV3.

– På den første samlingen da vi bestemte oss for å gå for Emmy var vi bare femti personer. Da hentet vi inn danskene for å fortelle oss hvordan vi skulle gjøre det, og lederen for den internasjonale Emmy-prisen som kom til oss fra Los Angeles. Så satte vi i gang. Det skulle ta 13 år, og det er nok den tiden det tar, samtidig som det har vært en enorm utvikling i seriemarkedet og interessen for det.

– Hva var det som manglet den gangen?

– Alt. Det som har endret seg er at det har kommet mer penger inn, og det har kommet til mange filmfolk som plutselig vil jobbe med TV. Før det var det jo ingen som ville jobbe med TV, det var nesten litt flaut i det miljøet der og si at du likte TV. Det var ikke stuereint, sier Køhn.

Han mener Emmy-prisen er et viktig symbol som en inspirasjon, men også som en forpliktelse overfor det du holder på med.

– Det er ikke sånn at hele verden vet at den internasjonale Emmy-prisen i år gikk til Norge, sier han.

Utvikling

Nye tanker, andre distribusjonsmodeller og ikke minst forfattere var avgjørende for utviklingen internt i Norge, samtidig som danskene fortsatte å lage store internasjonale suksesser og de formgivende amerikanske seriene gjorde sitt inntog, med «West Wing», «Six Feet Under» og «Sopranos» for å nevne noen. Den norske seriesuksessen ble skodd etter mønster fra de amerikanske. Nå var det «showrunnernes» tur, forfatterne, noe Køhn mener var nødvendig.

– Vi måtte lære oss å stole på at forfatterne kunne være forfattere uten at de behøvde å regissere. Vi hadde jo bra forfattere som også var gode ressurser, men det at vi nå har fått forfattere som har kraft og «skills» og tør å ta ansvar for totaliteten, har løftet det veldig. Det vi ble fortalt var at vi skulle sette forfatteren i sentrum, ha en visjon, tenke lokalt og ikke internasjonalt. Det viktigste er ditt eget publikum, og klarer du å lage noe som føles bra for dine egne så er det mye større sjanse for at det appellerer ute også, sier Køhn. Han trekker fram «Heimebane» som et eksempel, hvor serieskaper Johan Fasting kom rett fra filmskolen og hadde lyst til å jobbe med TV-drama til å begynne med.

Pengesterkt marked

«Heimebane» er produsert av Motlys og NRK, med Vegard Stenberg Eriksen – Emmy-vinner med «Mammon 2» – som NRKs mann i produksjonen. Han er også på plass i Berlin, men mens han forsvinner inn i salen for å se hvordan «Heimebane» treffer på bortebane, sitter broren og Mammon-skaper Gjermund Stenberg Eriksen på Hotel Waldorf Astoria tvers over gaten og øver på å fortelle om «Fury», hans nye planlagte serie sammen med regissør Roar Uthaug - som skal handle om framveksten av nynazisme og høyreradikalisme i Norge og Europa. Eriksen er nok et norsk innslag i Berlin i år. Han har kommet gjennom nåløyet og får lov å «pitche» sitt nye prosjekt på det pengestinne samproduksjonsmarkedet CoPord Market for TV-serier, et sted som blant annet beredte grunnen for «Valkyrien» og kommende «Lykkeland».

– Det er en utrolig viktig scene å være på, for å få synliggjort denne serien overfor nær sagt de fleste som har penger og som er interessert i å betale for ikke-amerikanske TV-serier, sier Eriksen. Han har booket rundt tjue møter med potensielle produsenter på forhånd, allerede før han har brukt sine sju minutter til å overbevise alle om at nettopp hans serie fortjener deres penger og investeringer.

– Er det den norske Emmy-en som har åpnet denne døra?

– Nei, det er norsk drama over mange, mange år. Du har «Lilyhammer», «Øyevitne», «Skam», «Kampen for tilværelsen», «Frikjent», «Det tredje øyet» og «Okkupert» som har varmet opp og bygd på hverandre. Jeg tror ikke vi har noe å skamme oss over lenger når man ser resultatene for de siste årene. Vi var så heldige å vinne Emmy, men «Nobel» vant alt i Europa som «Skam» ikke vant. Norge tok omtrent alle prisene som er i verden på ett år, og hvis vi er ledende i Norden er vi veldig tett på å være i tetsjiktet i verden. Men det kan bli midlertidig om vi ikke greier å konstant forbedre og fornye oss. Grunnen til at vi får stå på scenen i Berlin er at de vet vi kommer med noe spennende.

– Hva tenkte du da Ivar Køhn lanserte Emmy-målet i 2004?

– Selv satte jeg meg ikke det målet før i 2008, sammen med broder’n. Det var ingen som vurderte seriene våre før i 2009. Da kom vi til NRK og til Hans Rossiné, som også hadde Emmy-målet, og vi hyra inn en dansk produsent som har vunnet tre Emmy-priser til å hjelpe oss. I NRK Drama rev vi ned veggene, bygde skriverom og sa at nå skulle vi begynne å jobbe som danskene, som hadde jobbet slik siden 1990-tallet, sier Eriksen. I likhet med Køhn har han en ting å si om årsaken til den norske seriesuksessen internasjonalt: Forfatterne.

– Man får mer ut av pengene på å satse på forfattere. Mange kan jo mistenke at jeg sier det fordi jeg er forfatter selv, men det er jo bevist gang etter gang i land etter land at det er en industrinødvendighet å satse på forfatteren. Det er de som vet hva som skjer i episode sju når man lager episode en, sier han.

– Det er mange som vil at vi skal gå fra å være en bransje til å bli en industri med en tydelig seriepolitikk med mer stabile penger. Hvis man går fra å dele ut tredve millioner i året til å dele ut sytti til hundre, kan kanalene gå ut og hente toppfinansiering og igjen mye penger i utlandet, som blir veldig relevant i tiåret som nå kommer. Vi har de beste forutsetningene gitt at vi er på toppen i verden når det gjelder serier og kvalitet. Nå er det penger å hente i utlandet om staten går inn og hjelper med toppfinansiering, sier han, og utfordrer landets mektigste kulturpolitiker.

Kulturministerens jobb

– Min klare oppfordring til kulturminister Trine Skei Grande er at det er fullt mulig å bli seriedronning. Skal du ta grep om ett kulturuttrykk som flest folk i Norge tar innover seg, så er det TV-serier. Men det er mye som henger igjen i inntrykket av at filmen er den virkelige kulturen mens serien er for folket, og da de nedre klasser. Altså, kampen om å vinne Emmy er en ting, men kampen for seriens anerkjennelse i Norge og bedre plass i norsk kulturpolitikk, den er hardere å vinne. Det handler om bedre arbeidsbetingelser og makt. Jeg er opptatt av at seriene får sin egen politikk, i stedet for å kalle alt film, mener Eriksen, som regner seg som serieskaper, en variant av den amerikanske showrunneren. Han er opptatt av at serien som egenart må defineres bedre.

– Våre kvinneandeler tåler dagens lys, målt mot filmbransjen. Jeg liker ikke at man blander seriebransjen og filmbransjen fordi vi jobber annerledes. Vi har for eksempel helt andre kvinneandeler, men vi har selvsagt utfordringer vi også. Det er alt for få kvinnelige regissører som har sluppet til også hos oss i TV-drama, men bygger vi dette som en industri så opphever vi også risikoen med å hente inn nye regissører som gjør dette for første eller andre gang. TV-dramaet er et utmerket sted for å utvikle nye regissører.

– Hva betyr Emmy-prisen for deg nå?

– Den er et bra symbol på en lang og hard innsats for veldig mange, og for meg og broder’n er den en del av fornavnene våre internasjonalt, «the Emmy-winner», det hjelper, sier Eriksen og ler: – Den åpner dører til møter, men den historien du da presenterer, den må være bra. Det er nok av Emmy-vinnere som aldri har fått en ting til på lufta, sier Eriksen.

Emmy-winner Gjermund Stenberg Eriksen. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Veronica var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn

Valkyriens gode rykte

– Akkurat nå er det faktisk litt kult å være norsk. Saurons øye har hvilt på oss et par år nå, men det kan fort snu seg, sier Eric Vogel i produksjonsselskapet Tordenfilm. De sto bak «Valkyrien» som nettopp ble pitchet i det samme forumet som Gjermund Stenberg Eriksen entrer i Berlin. Nå er han tilbake for å fortelle om prosjektet fra den spede begynnelsen til «Valkyrien» ble en norsk serie med internasjonalt gjennomslag.

– Enhver mulighet til å stå på en krakk å si hei er veldig verdifullt, sier Vogel.

– Vi var på jakt etter internasjonal distribusjon, og jeg og regissør Erik Richter Strand sto her og laga show og det var veldig fruktbart for synligheten i det som nå er en oversvømt markedsplass med veldig mange kjøpere og høy aktivitet.

Vogel mener at på grunn av den enorme veksten i seriemarkedet, så gjelder det å skille seg ut.

– Men Norge har gode forutsetninger for å konkurrere, fordi vi og TV-kanalene skriver og satser på ting som andre ikke allerede har laget, sier han, men forteller at da Tordenfilm først kom til samproduksjonsmarkedet med en serie der det ble snakket norsk, ble det regnet som helt uinteressant. Det var med «Koselig med peis» i nettopp en tid da norsk drama ikke hadde et navn i det hele tatt.

– Det hadde vært interessant om den kom ut nå, mener han.

På hjemmebane

I Zoo Palast jubler det tyske publikummet over «Heimebane»s to første episoder. Om fotballtreneren Helena som blir den første kvinnelige treneren i eliteserien, for den fiktive klubben Varg.

– Fotball elsker folk over alt, drama ser folk på over alt. Nedslagsfeltet burde være veldig stort for «Heimebane» allerede i utgangspunktet. Og folk er interessert i Skandinavia og Norge, mener John Carew, som spiller veteranen som lar seg lokke tilbake til fotballbanen for berge klubben Varg. Om han er i overkant kvalifisert i selve spillet, var Ane dahl Torp tilsvarende underkvalifisert.

– Jeg er så imponert av at en som ikke har hatt noe med fotball å gjøre kan sette seg inn i alt i løpet av sju måneder, taktikken, kulturen, kroppsspråket, hvordan hun snyter seg. Bare hvordan hun begynner å bevege armer og bein som en som har vært i miljøet i femten år, det syns jeg er eksepsjonelt, sier Carew om fotballignoranten.

– Jeg har aldri vært interessert i fotball og aldri vært glad i det, fastslår Torp.

– Men for å spille Helena, var det kjempeviktig å kunne forstå garderobekulturen, supporterne, forholdet til styret når du er trener, forholdet til spillerne og til spillet. Jeg hadde jo følelsen av å se på snø på skjermen når jeg så fotball, sier Ane, som måtte tilegne seg det store deler av verden ellers kjenner godt til.

Ane Dahl Torp i rollen som fotballtrener i «Heimebane». Foto: NRK

Det ble Ronny Deila i Vålerenga som skulle slippe Ane inn i det aller helligste, og hun kaller erfaringen «det kuleste forarbeidet jeg noensinne har hatt», men denne gangen ikke til en film eller en teateroppsetning, men en TV-serie som attpåtil allerede har fått en bestilling på en sesong nummer to.

– Det som er dumt med serier for oss skuespillere er jo at det gjerne blir oppfølgere, og da blir man sittende fast. Som med denne. Det er jo noen som syns det er gøy, mens jeg får nesten litt kunstnerisk dårlig samvittighet og tenker at jeg heller burde gjøre en ny oppsetning på teatret. Men det er jo en god ting fordi det betyr at folk har trua på deg, sier hun.

– Det er jo et privilegium å ikke behøve å brenne av alt kruttet i løpet av ti dager som på en filminnspilling, men få lov til å utvikle ting og føle at det som skjer får konsekvenser og dybde. Der er TV-serien genial, som gir deg lov til å vise et helt menneske, sier skuespiller Morten Svartveit.

For 25 år siden spilte han faktisk mot John Carew i Norway Cup, nå er han styrelederen som ansetter Helena som tidenes første kvinnelige trener i eliteserien.

– Fotball er noe veldig mange har et forhold til. Når man bringer inn en kvinnelig trener som et element rokker man med det bestående. Vi tror vi lever i et åpent og tolerant samfunn, men når vi kommer til fotball er sannheten en annen, sier Svartveit, og Carew er enig:

– Kvinnelige trenere er den siste skansen, det vil være en isbryter når de kommer.

John Carew og medspiller Ane Dahl Torp fra «Heimebane».  Foto: Mode Steinkjer

TV-stjerner

Tidligere var det ikke gitt at skuespillere som helst drev med film og teater ble hovedrolleinnehavere i TV-serier. Mange ville knapt ha noe med TV å gjøre. Slik er det ikke lenger. Det har skjedd en holdningsendring, men også en strukturell endring som gjør serieformatet attraktivt i alle ledd, fra rettighetshavere til skuespillere. På den tiden Emmy-målet ble satt hang avtaleverket for serieskaperne igjen i en ordning der de skrev på akkord, betalt per minutt. Forfatterne var mest opptatt av å bli fort ferdig slik at de kunne påta seg nye prosjekter. For betalingen hadde det ingenting å si om man satt med et manus en måned eller et år, forteller Køhn, og understreker at det har skjedd en kvalitetsheving rett og slett fordi folk får lønn.

– Vi ser verdien i å ha forfatterne med oss helt fra begynnelsen og ut gjennom klippeprosessen. Det å flytte makten og søkelyset fra det å tolke et manus til å ha helhet i hele prosessen er avgjørende. Drama er ferskvare og det er i ferskvaren at pengene ligger. Det viktige for rettighetshavere er å skape gode arbeidsvilkår. I dag er det 500 nye TV-serier som har premiere hvert år bare i USA. Om ti år er det kanskje 5.000 premierer hvert år. Å basere pensjonen på en gammel serie som skal konkurrere med 500 andre, det tror jeg ikke noe på. Dermed tror jeg at det er nå man ta inn pengene. Vi må skape veldig gode arbeidsvilkår for frilansvirksomheten, som er en stor del av denne strukturen, akseptere at vi må ha frilansere og lage et system som gjør at de har like gode forhold som fast ansatte, sier Køhn.

Ivar Køhn på scenen under Berlinalens Drama Series Days. Foto: Mode Steinkjer

Norsk hype

Han medgir at Emmy-målene som ble satt i 2004 var naive, tatt i betraktning hva nordmenn visste om den internasjonale seriebransjen.

– Det har vært en bratt læringskurve, og finne ut hvordan dette systemet fungerer og forstå nettverket og hvordan avtalene bør være. Da vi lagde de første Emmy-prosjektene våre visste vi rett og slett ingen ting. Ingenting ble solgt, sier Køhn.

Også han mener «Lilyhammer», Netflix-serien som NRK produserte med Steven van Zandt, var den første virkelige døråpneren.

– Siden har vi hatt «Okkupert», «Valkyrien» og «Nobel», og så kom plutselig «Skam». Folk internasjonalt ser et mønster i det norske og det har gitt en hype rundt våre serier, men jeg syns også Norge totalt markerer seg kraftig på kultur, musikk, kunst, litteratur. Om vi greier å utnytte dette og hverandre, som danskene har vært mye flinkere til, så kan Norge stå fram som en kreativ kraft.

– Nå har vi Emmy, faktisk to siden «Mammon 2» vant for beste serie og Anneke von der Lippe vant skuespiller-Emmy for «Øyenvitne». Hvilket mål vil du nå sette deg?

– Vi lever i et land hvor alle har fått gå på skole og være kreative, og nå er det «payback-time». Kanskje er det sant at kreativiteten vår er framtida, at dette seige bondelandet Norge greier å tenke utenfor boksen. Kanskje er det sant at vi greier å omstille oss slik vi gikk fra fisk til olje og nå fra olje til kreativitet, sier Køhn.

– Jeg syns vi skal klare å komme på forsiden av Time Magazine, at Norge blir kåret til det mest trendy og kreative landet i verden av Time Magazine. Norge – årets navn i Time!