Stengetid for Waldemars Café

Det var en merkelig kveld. Stemningen var nesten lett, vi lo og skålte. Som om det var en vanlig kveld. Men også helt usedvanlig; vi var ikke bare på hils denne kvelden, ikke bare det litt sjenerte, høflige nikket og kanskje en «alt vel?». Nei, vi ble sittende og snakke, som gamle kjente.

Også jeg, som egentlig pleide å bare ville sitte i fred, bøyd over datamaskinen, av og til en bok eller en avis, med en kopp kaffe, og aller helst en øl, gjerne tre.

Det ble mer enn tre øl denne kvelden. Vi skulle tømme tankene, og var fylt av denne stemningen i luften, nesten lett. Men det var et alvor over oss. Fotballgutta var enda mer høylytte enn vanlig, var de ikke? De interne spøkene litt desperate?

Mange av de gamle traverne ble sittende til kveld var blitt natt, og det hadde vel aldri skjedd før? Og Jorunn var ikke på jobb, men ute blant oss, skålte og smilte og tørket av og til en liten tåre. Selv hadde jeg ikke tid til å være på pub til langt på natt midt i uka, men jeg tok meg tid. Jeg følte det var nødvendig.

Det var fint, og det var trist. Hva nå? Hvor skulle vi gå?

Det var siste kveld på Waldemars Café, og vi visste det alle sammen: Nå mister vi noe

Det skjedde en torsdag for nesten et år siden, og jeg har lurt på det samme siden: Hvor skal jeg gå nå? Kajatine også. Og Hansi og Ole Peder og alle de andre. Og Jorunn. Hva gjør vi nå?

Det var siste kveld på Waldemars Café, og vi visste det alle sammen: Nå mister vi noe. Arbeidsplassen til Jorunn. Fotballpuben og restauranten og bare puben. Skrivestua, i mitt tilfelle. Men også: Vi mistet et holdepunkt i tilværelsen, et hjem borte fra hjemmet. «Where everybody knows your name», var det ikke slik sangen gikk?

Jeg husker lite fra den siste kvelden, annet enn stemninga. Og denne følelsens letthet, kombinert med en visshet om at noe var i ferd med å gå tapt.

Et offentlig hus

Hva er en stampub? Selve ordet, «pub», kommer fra engelsk, der det brukes som en forkortelse for «Public House». Et «offentlig hus», altså. Selve kulturen, det å gå på pub, har vi også importert fra England; at mannfolk går på et dertil egnet sted for å ta seg noen øl og kanskje en matbit. (Jada: I i vår tid er det også nokså vanlig at kvinnene går på pub.)

Stampuben er dermed det offentlige huset der man dukker opp igjen og igjen. Hjemmet borte fra hjemmet, et andre hjem i en halvoffentlig setting.

Som det heter i sangen som innledet den amerikanske situasjonskomedien «Cheers», 273 episoder om en pub i Boston:

Sometimes you want to go

Where everybody knows your name

And they’re always glad you came

You want to be where you can see

The troubles are all the same

You want to be where everybody knows your name

Det var 7.630 skjenkesteder i Norge ved utgangen av 2016. Tallet øker for hvert år. Men de gode, gamle, brune pubene sliter. I tradisjonens hjemland, England og restene av det evig krympende imperiet, er det 48.000 puber. Det er åpenbart et høyt tall, men likevel: Hittil i år har i snitt 18 pøbber blitt lagt ned hver eneste uke, ifølge kampanjen CAMRA, Campaign for Real Ale.

Fire av fem briter har opplevd at en lokal pub, kanskje selve stampuben, har stengt dørene de siste fem årene, ifølge CAMRA. Om du ikke skjønner at det kan innebære en følelse av tap, kan du slutte å lese. Eller kanskje tvert om: Da må du lese videre.

Når husleiene presses opp erstattes det mørke, litt pussige lokalet av en kaffebar

De gamle pubene forsvinner også i Norge. Når husleiene presses opp erstattes det mørke, litt pussige lokalet av en kaffebar, eller en cocktailbar, kanskje en restaurant, og klientellet endres.

Dette er historien om en av disse pubene som ble borte. Det kunne vært historien om en hvilken som helst annen av dem. Samtidig som det ikke kunne vært det. For dette er en historie om min stampub.

Dette er min historie om Waldemars Café.

Hjemme borte

Jeg husker ikke den første gangen jeg var på Waldemars. Ikke første gang Jorunn innså at jeg var kommet for å bli, ikke første Continentalfrokost, «men uten bacon».

Som så mange andre gled jeg bare inn, og ble værende. Hvor ofte? Jeg husker ikke. Flere ganger i måneden, helt sikkert. Ofte flere ganger i uka. Som nyinnflyttet i byen og i bydelen Sankthanshaugen, uten andre bekymringer enn neste deadline og hodet fylt av høye tanker om meg selv og framtida.

Gjerne bare en Continental frokost og en kaffe, men helst øl. 0,6 liter i store, rause glass. Av og til overstadig i følge med venner, selvsagt, men sjeldnere med årene.

Med venner og familie på uteserveringen, med biler på begge sider, men busser bare på den ene. Sol og tre store, late øl. Med barnevogn og sovende beibi mens pappa spiste, leste, kanskje jobbet. De samme samtalene med den samme vennen på det samme bordet ved vinduet, mens Jorunn passet på at vi ikke måtte vente lenge før hun lurte på om vi ville ha enda en øl. Det ville vi.

To kopper kaffe som ble til tre glass med øl, og Jorunn lot meg sitte i fred

Men aller helst ville jeg sitte alene, på et litt skjermet bord, med datamaskinen foran meg og altfor mange tegn å skrive på for kort tid. To kopper kaffe som ble til tre glass med øl, og Jorunn lot meg sitte i fred, og jeg kunne hilse med et nikk, eller kanskje et vink og et smil og av og til noen ord, til de samme fjesene på nabobordet.

Det gikk i skift: På dagen de som ikke jobbet, pensjonister, men også en og annen i arbeidsfør alder. Ved endt arbeidsdag kom gjerne Kajatine, som spiste middag. Så kom fotballgutta, gjerne da kvelden var i ferd med å melde sin ankomst, og de siste årene, etter at jeg hadde sittet der i nesten ti år, hendte det seg at jeg gikk over til bordet deres etter endt arbeidsøkt. Da kom jeg altfor sent hjem.

I år etter år. Etter arbeidstid, under arbeidstid, sent og tidlig. Jeg forbinder Waldemars med jobb, med lange tekster, men det er nok bare halve sannheten. Jeg gikk der for å jobbe, men kanskje mest, ser jeg nå, for å være for meg selv.

«Alene, sammen», heter det i forskningen, har jeg lært nå.

Les også: Vi som elsker Schrøder

Alene, sammen

Det finnes ikke veldig mye forskning og litteratur om å gå på pub, utover en stor mengde forskning på effektene av alkohol. Den norske sosiologen Øystein Rudningen Skjælaaen leverte tidligere i år sin doktoravhandling i sosiologi, basert på tre artikler om morgendrikking på ulike pøbber i Oslo. Et forsøk på å finne ut: Hvem er disse som drikker fra morgenen av, og hvorfor gjør de det?

Deler av avhandlingen kan overføres til dem – vi – som sitter på pub utover ettermiddagen. I artikkelen «Alene, sammen. Om former for fellesskap rundt morgenpilsen» definerer Skjælaaen tre typer av samhandling mellom de menneskene han observerte under feltarbeidet over to år.

Kajatine likte muligheten til å være alene, men samtidig en del av et sosialt fellesskap

«Alene, sammen» er at gjestene sitter for seg selv og ikke snakker med hverandre. «I time etter time, dag etter dag, observerte jeg at en del gjester simpelthen var alene. De snakket aldri eller svært sjelden med andre. De kom alene, drakk noen øl og gikk igjen», skriver Skjælaaen.

Likevel inngår disse gjestene i et fellesskap: «Det handler om å gi tilstrekkelig signal om at en verdsetter den andres nærvær, for deretter å trekke bort oppmerksomheten for å uttrykke at en ikke har noe ønske om å utforske relasjonen ytterligere», og «Når en ny gjest kommer inn i rommet, løftes ofte blikkene til de som allerede er der. Kanskje er det en liten hilsen, et nikk med hodet».

Der har du meg. Og Kajatine, hun som kom for å spise middag nesten hver dag, og som heter Durban til etternavn. Hun kom innom Waldemar etter endt arbeidsdag på Fretex noen hundre meter unna, nesten hver eneste dag, før hun satte seg på bussen vestover, hjemover.

Kajatine likte muligheten til å være alene, men samtidig en del av et sosialt fellesskap, sier hun når jeg møter henne i dag. Hun ville være alene. Men sammen.

Den andre kategorien, «tilfeldig sammen», er en løs form for fellesskap. Gjesten drar gjerne på puben alene, uten avtale om å møte noen, men ender med å tilbringe kvelden i samvær med en eller flere andre.

Fotballgutta på Waldemar, kunne man kanskje si, men det var en sterkere gruppe. Mitt samvær etter endt arbeidsøkt med noen av fotballgutta, er vel mer passende. De var venner. Jeg var et tilfeldig bekjentskap fordi jeg liksom bare alltid var der.

«Sammen som vanlig» er grupper av mennesker som jevnlig er sammen, med sterkere bånd enn i de andre kategoriene. Her kan man ha avtalt å møtes på forhånd, eller fellesskapet oppstår ved at mange er på den samme puben på samme tidspunkt over lengre tid. Som fotballgutta på Waldemar. De møttes her, og dannet sterke vennskap.

Og som den pensjonerte pressemannen og kona. De var innom Waldemar hver eneste dag, og drakk sine vinflasker før de dro hjem. De delte gjerne bord med, eller satt i nærheten av, de andre som hadde mulighet til å tilbringe formiddagen sin på Waldemar. Voksne mennesker som enten var ferdig med arbeidslivet eller som ikke fant sin plass der.

Verdens fineste servitør

«Du var borte en stund, husker jeg, da sønnen din ble født».

Sier Jorunn, som heter Jorunn Lundal og er 67 år gammel nå, og pensjonist. I 18 av de årene hun har levd på denne jorden jobbet hun på Waldemar. De ni siste var hun en viktig del av livet mitt.

Jeg skriver denne teksten med utgangspunkt i meg selv, men det er selvsagt navlebeskuende og urettferdig. Den burde handlet om Jorunn. Hun møter meg på Sofies, en av to overlevende «brune puber» på Sankthanshaugen, litt lenger ned på «hævven», med en uteservering som er en tynn stripe bord på fortauet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Hvor gammel er han blitt nå, sønnen din?», spør Jorunn.

Hun satt her, på Sofies, da hun ble kalt inn til allmøte sammen med alle de andre ansatte. Så fikk de beskjeden: Vi stenger om noen uker, vi klarer ikke fortsette driften. Jorunn sa at de straks måtte sette opp en lapp i vinduet med informasjon til gjestene, for «her på hævven går ryktene med en gang», sier hun.

Det var slik jeg fikk vite at Waldemar skulle stenge, tror jeg. Av den lappen på døra, og det lille støkket i hjertet da jeg leste den

Det var slik jeg fikk vite at Waldemar skulle stenge, tror jeg. Av den lappen på døra, og det lille støkket i hjertet da jeg leste den. 23. august i fjor kom beskjeden på Facebook: «Vi beklager å måtte meddele at vi stenger Waldemars 31. august. Frem til da tømmer vi tankene for øl, kjølerommet for mat og TV-en for fotball».

Jorunn smiler. Så mange fine minner, så trist at det over.

«Jeg visste ikke at du var journalist, jeg», sier Jorunn.

Hun spurte aldri i løpet av de ni årene jeg satt der og stirret i skjermen.

«Da var du alltid så opptatt, så jeg. Du drakk kaffe, eller noen øl, og jeg ville ikke forstyrre med å spørre hva du drev med».

Det var noe av styrken til stedet, tror hun. At hun og eieren Arshad, som Jorunn kaller ham, og alle de andre klarte å skape et sted det var godt å tre inn i, og der folk følte seg hjemme. Sosial eller asosial, alene sammen eller sammen som vanlig: Jorunn prøvde å lese folk, prøvde å se når vi ville være i fred og når vi ville snakke.

Det var bare som om verden ble et litt mindre raust sted, og det skjer jo med jevne mellomrom.

Derfor skjønte hun ikke hvem det var som kontaktet henne på Facebook for å snakke om Waldemar.

«Ikke før jeg hørte stemmen din. Da tok jeg det med en gang», sier Jorunn.

Hun ler.

«Du var jo blant dem som reagerte mest da vi slutta med 0,6, da».

Da glassene på Waldemars ble mindre, og det gikk mot slutten, tenker jeg når hun tar opp det med størrelsen på glassene. Men jeg visste ikke den gangen at enden var nær, da var det bare som om verden ble et litt mindre raust sted, og det skjer jo med jevne mellomrom.

Jorunn har flytta fra «hævven», østover i byen. Vi mimrer om det som var da Jorunn ser nedover gata, og ser at Diesel kommer gående.

«Hei Diesel», sier hun.

Jorunn kjenner ikke mennesket som kommer i følge med den lille hunden, som passer den firbeinte for en venninne, skal det vise seg. Men jo, det er Diesel, bekrefter damen som har ham i bånd. Diesel var ofte på Waldemars.

De aller fleste var ofte innom – eller aldri. Rundt 80 prosent av oss som gikk på Waldemar var stamgjester, tror Jorunn. Noen var der hver dag, andre én gang i måneden eller så.

«Noen flytta, selvsagt, sånn er det jo. De kunne flytte til Grünerløkka og slike steder. De kom gjerne innom av og til og var lei seg fordi de hadde flytta. De savna oss», sier hun.

Hun prøver å tenke på hva det var som gjorde det, men kommer ikke på noe dypere forklaring enn «folka». At Jorunn brydde seg om kundene, om folkene som ble hennes venner, eller i verste fall bekjente.

Jorunn har vært med på så mye i livet til alle som har vært innom Waldemars. Fødsler, dødsfall, ekteskap og korte flørter og skilsmisser

Det var akkurat som å komme hjem, sa folk til Jorunn. Storstua, kalte folk Waldemar, sier hun.

«Det er godt å ha et slikt sted å gå til, hvor man kan kjenne seg hjemme. Se på meg nå: Jeg har ikke et slikt sted på østkanten, som jeg har flyttet til. Om jeg vil gå til et slikt sted, tar jeg bussen, nummer 21, hit til hævven».

Jorunn har vært med på så mye i livet til alle som har vært innom Waldemars. Fødsler, dødsfall, ekteskap og korte flørter og skilsmisser.

«Jeg husker at kona di hadde spanskundervisning med folk på Waldemar da hun nettopp hadde kommet til landet», sier Jorunn.

Selv hadde jeg glemt det, må jeg innrømme.

Verden av i går

Jeg var på Waldemar et par ganger i uka på det meste, kona mi mye sjeldnere. Andre var der hver dag. Som den pensjonerte pressemannen og kona, som bodde rett over gata. De var innom hver eneste dag, og drakk sine vinflasker; «det de tålte», ifølge Jorunn, før de dro hjem igjen etter et par timer og fortsatte dagen.

Det oppsto et miljø rundt dem, sier Jorunn. Nå er alt borte.

Det ble kortere opphold for ekteparet mot slutten, men de kom fortsatt. Kona gikk bort, og mannen begravde henne, og så var han tilbake igjen, som før. Vi visste alle at kona var død, uten at jeg husker hvordan jeg fikk vite det. Jeg nikket forsiktig og mumlet kondolerer, og han nikket tilbake.

Jeg husker at jeg overhørte at han snakket om at det er dyrt med begravelse, på en humoristisk måte, og at alle på bordet nikket og lo litt rørt. Nå er den pensjonerte pennen på et sykehjem utenfor Oslo et sted, forteller Jorunn.

Det som er igjen av miljøet rundt den gamle pressemannen sitter på andre steder rundt om på Sankthanshaugen nå

Det som er igjen av miljøet rundt den gamle pressemannen sitter på andre steder rundt om på Sankthanshaugen nå, snart på den thailandske restauranten, snart på den franske litt lenger opp, av og til på stedet som selger smeltet ost.

Kajatine Durban spiser av og til på den brune puben over gata, Schrøder, som er berømt fordi Jo Nesbø valgte den som stampuben til Harry Hole. Det er fint nok, sier Kajatine når vi møtes for en prat i dag, men det er litt for mørkt der inne. Like ofte går hun på den franske lenger opp på haugen. Det er som det er, sier hun, men jo: Kajatine savner Waldemars.

Det gjør også Hans Petter Hvål. Han begynte å gå på Waldemars da han kom til Oslo fra Skien, på slutten av 1990-tallet. Det var til og med før Jorunn begynte å jobbe der. Det var eieren Arshad som fikk han og de andre guttene fra Skien til å bli fast inventar, som en motvekt til et overveiende eldre, og kanskje litt for bedrukkent, klientell, tror Hans Petter i dag. Hansi. En av fotballgutta, som Jorunn kaller dem. Gutta som møttes for å se fotball i kjelleren på Waldemars, og som ble venner for livet.

Hansi trengte ikke ringe noen, det var alltid noen å henge med, og hvis ikke kunne han og Jorunn ha det gøy sammen

For Hansi ville Oslo vært en helt annen by uten Waldemars. Han har vært der så ofte, kjenner så mange. Til og med kjæresten møtte han der, da hun jobbet bak baren og han var fast innslag foran. Nå har de to barn, og han ville nok ikke vært like ofte på Waldemar uansett.

Men likevel: Hansi savner baren sin, mer enn han trodde. 30-årsdager, 40-årsdager, nyttårsaftener. Ensomme kvelder, men først og fremst sosiale. Han trengte ikke ringe noen, det var alltid noen å henge med, og hvis ikke kunne han og Jorunn ha det gøy sammen.

Hansi vurderte å reise hjem til Skien da barn nummer to var på vei. Det var da Waldemar plutselig stengte dørene. Hansi bor fortsatt i Oslo, men han vet ikke helt hvorfor. Vennene er her, miljøet. Men stedet, den ekstra stua, er borte. Skal han bo i Oslo skal han bo i sentrum, sier han. På Sankthanshaugen. Men nå mangler det noe på Sankthanshaugen.

Vi snakker sammen på en nabopub. Det er fotball på storskjerm og øl i glasset, og vennene til Hansi, resten av fotballgutta, sitter i båsen bak oss.

Det er ikke det samme, ikke på langt nær.

Det har blitt så ille at Hansi og Ole Peder og flere av fotballgutta har vurdert å åpne et eget utested. Det blir med tanken, enn så lenge. Men noe må skje. Selv om pubbesøkene må planlegges nå, og kanskje ikke varer lenger enn et kvartet; nok til en øl, eller bare et kort «hallo», er det et stort hull i livet til Hansi.

Og i mitt.

Det tredje stedet

Jeg har så sent som i sommer, ved disse sjeldne tilfellene der livet gir tid til en pause etter jobb, kanskje til og med mulighet til å ta en kjapp øl, gått av bussen på Sankthanshaugen, som av gammel vane, for å ta en kjapp tur innom Waldemars.

Det er en skuffelse som kan minne om fysisk smerte hver gang jeg innser at det er en bomtur

Det er en skuffelse som kan minne om fysisk smerte hver gang jeg innser at det er en bomtur. Det ligger bygningsmaterialer og søppelsekker på plattingen som var uteserveringen mellom de to veiene. Håndverkere er i full gang med å pusse opp der inne, glassfiberstria er for lengst erstattet med hvite gipsflater.

En onsdag i slutten av juli sto det «Parksalongen» i vinduet. «Tapas – Cocktail – Scene».

Ikke min scene, tenkte jeg.

Kajatine Durban er enig med meg: Det ser ikke ut som et sted der hun kan spise et rolig måltid alene, i et fellesskap, etter enda en dag på jobb, før hun tar bussen hjem.

Så blir jeg gående rundt, da, i de gatene jeg kjenner best i Oslo, og lete etter sted jeg kan ta meg en øl før jeg går hjem og lever livet mitt. I den lille pausen mellom jobb og hjem som jeg føler et så sterkt behov for med jevne mellomrom. På det tredje stedet, som sosiologien kaller det.

´Ditt tredje sted er der du slapper av i offentlighet, der du møter kjente ansikter og finner nye bekjentskaper`, skriver Oldenburg

Tanken om et offentlig, sosialt sted utenfor hjemmet og arbeidsplassen er ikke ny, den er minst like gammel som det greske agora og romerske forum. I mer moderne form er de franske kafeene, den tyske ølhallen og den engelske puben, men også kirker, parker og bibliotek, klassiske eksempler på det sosiologen Ray Oldenburg kaller «the third place» i boka «The Great Good Place» fra 1989.

Oldenburg kaller hjemmet det første stedet, og arbeidsplassen det andre. Det tredje stedet, argumenterer han, er vel så viktig, både for det enkelte mennesket og for samfunnet. «Ditt tredje sted er der du slapper av i offentlighet, der du møter kjente ansikter og finner nye bekjentskaper», skriver Oldenburg.

Slike steder er av avgjørende betydning for et demokratisk samfunn, for den offentlige samtalen og sivilisert debatt, argumenterer han. Tesen er lagt til grunn for alt fra den franske revolusjonen til den arabiske våren.

Det tredje stedet har åtte kjennetegn: Det er nøytral grunn; det utligner sosiokulturelle forskjeller siden statusen blir lagt igjen på utsiden; den gode samtalen er hovedaktiviteten; stedet er åpent og ønsker deg velkommen; det finnes faste gjester som setter tonen; stedet holder en lav profil, med en «homey feel» som ikke er pretensiøs; stemningen er lekende; og stedet er et hjem borte fra hjemmet, der man investerer tid i å plante sine røtter.

Omtrent akkurat det samme, bare med motsatt fortegn, som den engelske kampanjen CAMRA skriver om konsekvensen av at det legges ned 18 pøbler i uka: «Stengte pøbber gjør oss alle fattigere ved at (…) fellesskapet svekkes i områder der verdsatte pøbber forsvinner».

Som livet selv

Det var ikke bare fint på Waldemar, men livet er ikke bare fint. Jorunn er den beste servitøren jeg kommer til å oppleve i livet mitt, men også den servitøren som har glemt bestillingen min flest ganger. Ofte var det like greit, man skriver tross alt bedre før den andre, for ikke å si tredje, ølen.

En av de faste hendelsene i mitt liv over en periode på nesten ti år var likevel denne:

Jeg gløtter opp fra skjermen, kjenner at jeg sitter fast nå, og må ta en mental pause. Jeg ser Jorunn, i passiar med noen av de mer sosiale gjestene, eller med kokken.

«Den ølen, Jorunn?»

«Og, søren. Ja, kommer straks».

Toalettet nede i kjelleren var ofte ute av drift, gjerne i lange perioder. Og kjelleren selv … Det var et ok sted å se fotball, både for dem som så på og for oss som satt opp i første etasje og slapp støyen annet enn når noen skåret for et eller annet engelsk lag, det hørte vi. Men kjelleren var mørk og trist og egentlig ikke egnet som barlokale.

Han sto der hver dag, smilende, og en dag i 2013 leste vi i avisen at han var borte, slått i hjel ved en misforståelse

Og så var det selvsagt det aller tristeste, da eieren Mohammad Arshad ble brutalt drept. Han sto der hver dag, smilende, og en dag i 2013 leste vi i avisen at han var borte, slått i hjel ved en misforståelse.

Vi kom med blomster, som alle de andre. Og så satt vi der og spiste middag, og vi fikk desserten på huset. Det var helt stille.

Jorunn og kokken, som alltid var i tottene på hverandre over et eller annet, kranglet ikke på et halvt år etter at Arshad ble borte, forteller Jorunn i dag.

Livet kom langsomt i gjenge igjen, som det gjør. Det går videre, og vi fikk barn og ble borte en stund. Hjemmet ble viktigere enn det tredje stedet, hjemmet utenfor hjemmet.

Alt vi har mistet

Det var da Ole Peder dukket opp for alvor. Han var på vei ut av et forhold og hadde god tid de ukene han ikke hadde barna. Mye av tida brukte han på Waldemar.

Han hadde som mål å se alle kampene under VM i 2014, husker han. Derfor var han på Waldemar hele tida den sommeren. Så fikk han venner der, han ble en av fotballgutta.

«Ole Peder, ja».

Jorunn smiler.

«Han hadde et så veldig fint skjerf som jeg reddet for ham noen ganger, tok vare på det for ham», sier hun.

«Jeg møtte ham forleden, og spurte om det skjerfet. Det hadde han mista, sa han».

Ole Peder, som heter Juve til etternavn, husker skjerfet.

«En gang spurte jeg, som vanlig, Jorunn om hun hadde sett skjerfet mitt. Hun pekte, jeg hadde det under jakka. Da var det på tide å gå hjem».

Hva var det Jorunn sa? Hun kunne oppdra gjestene, slik at vi oppførte oss som hun ville

Det var ikke bare Ole Peder som ble sittende litt for lenge noen ganger. Jeg kan ikke huske at vi noen gang ble nektet servering av Jorunn, jeg tror ikke det skjedde. Hun visste hvem som kunne oppføre seg, og lot oss sitte litt for lenge av og til.

Av og til glemte jeg å betale. Det var ingen sure miner da jeg kom tilbake neste dag for å gjøre opp.

Hva var det Jorunn sa? Hun kunne oppdra gjestene, slik at vi oppførte oss som hun ville. Som en varm mor tilga hun oss våre små lyter.

Det er bare noen dager siden forrige gang det skjedde. Jeg gikk oppover Sankthanshaugen, på vei hjem. På toppen ser jeg en av de trygge, gode ansiktene fra Waldemar, utenfor den franske kafeen, på et av bordene på det trange fortauet.

Foran seg har han en høy, tynn øl som ansiktet så vidt er synlig over. Han ser opp, og gjenkjenner meg der jeg haster forbi. Han løfter diskret på det tynne glasset og nikker forsiktig. Jeg nikker tilbake, tilbakeholdent, nesten sjenert. Vi smiler litt ubekvemt til hverandre et bitte lite øyeblikk, som om vi begge vet at dette bildet ikke stemmer.

«Folk har miste noe i livet sitt».

Det var det Jorunn sa noen dager tidligere.

Ja, det har vi, tenker jeg. Så går jeg videre oppover mot parken, videre i livet mitt.

Denne reportasjen er skrevet på to kafeer, et kontor og et stuebord. Intervjuene har foregått på fire ulike pøbber og butikker på og rundt Sankthanshaugen. Det har ikke føltes helt riktig.