Bilde 1 av 7
Reportasje

Snowden – den norske historien

Hvordan kan en liten og til nå ubetydelig norsk ytringfrihetspris skape storpolitikk?

«I går ble den amerikanske varsleren Edward Snowden trampeklappet inn da han mottok den ytringsfrihetsutmerkelsen Ossietzkyprisen i Aulaen i Oslo.»

Slik kunne dagens aviser ha rapportert om fredagens arrangement i Oslo sentrum. Men istedenfor at den amerikanske varsleren Edward Snowden var på plass i Oslo, ble ansiktet hans vist på storskjerm. På link fra Moskva. Som et gufs fra George Orwells overvåkingsmareritt i «1984». Til Norge får han ikke lov til å komme. En storstilt prisutdeling i Aualen var i går erstattet med et seminar.

«De to mest fantastiske verktøyene i vår tid har blitt midler for myndighetenes overvåking. Jeg snakker om mobiltelefonen og internettet. George Orwell var en optimist».

80 år etter at den tyske opposisjonelle Carl von Ossietzky skulle vært i Oslo for å motta Nobels fredspris i 1936, skulle den amerikanske overvåkingsvarsleren Edward Snowden kommet til samme by for å motta prisen som ærer det tyske naziofferets navn. Fortid skulle smelte sammen med nåtid. Men da som nå, er norske politikere redde for konsekvensene ved å utfordre en stormakt. I 1936 var det Hitlers Nazi-Tyskland som skremte utenriksminister Halvdan Koht ut av Nobelkomiteen. Båndene mellom prisen og den norske regjeringen måtte kuttes. I 2016 er det USAs makt som skremmer norske politikere til taushet. I dag anerkjennes Nobelprisen til Ossietzky som den modigste beslutning den norske Nobelkomiteen noen gang har fattet.

– Jeg tror historien vil dømme oss, sier SVs Snorre Valen. En av få norske storingspolitikere som har våget å tale Snowdens sak.

– Om 20-30 år vil vi få problemer med å forklare hvordan vi kunne være så raske med å avvise en mann som avslørte overvåking og brudd på individuelle rettigheter mot mennesker over hele verden.

En grå novemberdag i Oslo sentrum. På litteraturhuset i Oslo sentrum holder Norsk PEN til, en ideell forfatterorgansiasjon som internasjonalt har kjempet for ytringsfrihetens kår i 95 år. Siden 2001 har de delt ut Ossietzkyprisen. Med sine 10.000 symbolske kroner og et trykk i ramme, ruver den ikke blant verdens viktigste priser. De fleste mottakerne har vært norske forfattere eller journalister. Prisen er i det store bildet en parentes. Men i Snowden-saken kan prisen bli musa som brølte. Prisen vil gi gjenklang verden over, hvis Snowden kommer til landet.

Men han og Norsk PEN stanger hodet i en norsk, rettslig mur.

– Det er en politisk beslutning, sier styreformann i Norsk PEN, William Nygaard, om hvorfor Snowden nektes å komme til Norge. Formelt er det det norske rettssystemet som i to omganger har sagt nei at Snowden kan få komme til Norge på besøk. I fjor da Snowden fikk Bjørnsonprisen, fikk han heller ikke komme.

– Saken hører ikke hjemme i retten, men vi lærte av Bjørnsonprisen. Ideelt sett skulle dette vært løst politisk på embedsverksnivå. Og spør du norske stortingsrepresentanter individuelt, vil flertallet være for å la han komme. Men kollektivt veier hensynet til overmakten tyngre, sier Nygaard. Overmakten er for de som lurer, USA.

– Du mener norske politikere er feige?

– Ja. Men jeg liker uttrykket unnfallende bedre. Snowden-saken er selvsensur på sitt aller verste.

Den tidligere forleggeren i Aschehoug har selv kjent på kroppen hva det vil si å stå opp for ytringsfriheten. I oktober 1993 ble han skutt og nær drept utenfor sitt eget hjem i Oslo. Angrepet på Nygaard knyttes til hans utgivelse av Salman Rushdies roman «Sataniske vers». Nå kjemper han for å få Edward Snowden til Norge.

– Den norske regjeringen har gjort et valg om å iherdig å slåss mot at han skal komme til Norge. Og de bruker det de kan av rettslige midler for å stoppe han.

I sommer sa Oslo tingrett nei til Snowdens sak. Ønsket om å få en rettslig prøving av kravet på beskyttelse i henhold til norske utleveringsbestemmelser som gir politiske flyktninger vern, ble avvist på prinsipielt grunnlag. En slik forhåndsavklaring av jussen er uvanlig, men avgis i blant annet saker der fremtidig arv skal avgjøres. Søksmålet mot staten ble kvittert ut med pålegg om at Snowden måtte dekke statens saksomkostninger. I høst avviste lagmannsretten anken med med samme begrunnelse som tingretten. Skal Snowden få sin sak vurdert, må han følge norske rettsregler og først komme til Norge.

Det er en klassisk «Catch 22»-situasjon. Snowden må komme hit for å be om asyl, men da risikerer han å bli arrestert og sendt til USA. I hjemlandet er han etterlyst og siktet for spionasje. Den påtroppende presidenten, Donald Trump, har tidligere hevdet at man burde «gjøre som i gamle dager» med «foræderen Snowden». Hintet om dødsstraff var ikke subtilt. Det er odds den internasjonalt ettersøkte Snowden ikke kan leve med. Derfor satt han i går ettermiddag i Moskva, der han har hatt tilhold siden sommeren 2013.

«Innbyggere som er klar over at de alltid holdes øye med, blir raskt medgjørlige og fryktsomme».

Den da 29 år gamle dataoperatøren var en av utrolige 100.000 ansatte i amerikansk etterretning. Han så åpenbart ulovlige inngrep i sivile rettigheter som han ikke kunne tie om. I mai 2013 begynte han å lekke opplysninger til utvalgte journalister. I all hemmelighet dro Edward Snowden til Hongkong 20. mai. Halvannen uke senere kom Guardian-journalist Glenn Greenwald og dokumentarfilmskaperen Laura Poitras. 5. juni var første sak på trykk i Guardian. Saken avslørte hvordan National Security Agency (NSA) leste epost og avlyttet telefon gjennom selskapet Verizon. Ballen begynte å rulle. En sjokkert verden kunne følge de nesten daglige, eskalerende avsløringene av USAs overgrep og den samtidige menneskejakten. Snowden avslørte hvordan amerikansk etterretning ikke bare overvåket egen befolkning, men også resten av verden. Inkludert andre statsledere.

Det var tidenes største etterretningskatastrofe: «Snowden viste ikke bare fram en bøtte vann, men hele rørsystemet», slik har tidligere NSA- og CIA-sjef Michael Hayden har beskrevet avsløringene av den amerikanske overvåkingen. Det er på det rene at Snowden også avdekket lovlig etterretningsvirksomhet.

Les også: Oliver Stone tok «Snowden» til Norge

I samarbeid med Wikileaks, og sannsynligvis lokale myndigheter som bevisst så bort, klarte Snowden å flykte fra Hongkong selv om amerikansk etterretning var klar over at han var i byen. 1. august fikk han midlertidig asyl i Russland.

Snowden og Norsk PEN har anket de to norske rettsavgjørelsene. Nå er det norsk høyesterett som skal ta stilling til saken. Nygaard og generalsekretær i Norsk PEN, Hege Newth Nouri, tror landets øverste rettsinstans vil våge mer. Snowdens norske støttespillerne satser på en ny seremoni 7. juni neste år med Edward Snowden tilstede. Datoen er ikke tilfeldig valgt. Dagen da kong Haakon returnerte hjem i 1945 har fortsatt solid symbolsk betydning.

– Lagtingsdommen var en blåkopi og vi tror Høyesterett har en bredere horisont når det gjelder det prinsipielle og ser rekkevidden av hva en avvisning av saken vil innebære. Retten har vist en veldig kompetent evne til å behandle saker når det gjelder kildevern og ytringsfrihet, og vist forståelse for prinsipielle dommer, sier Nygaard og trekker fram høyesteretts behandling av fjorårets Ossietzkysprisvinner, filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Sier også høyesterett nei til at saken skal prøves, er løpet kjørt. Da frykter Nygaard at Snowden fortsetter lenger inn i glemselen.

– Det vil gjøre det mye vanskeligere å få diskutert masseovervåkningens problem. Hans besøk kan sette i gang en større debatt om det er et overgrep mot menneskrettighetene den masseovervåkingen som han har avdekket. Saken må opp på FN-nivå. Det viktige er at et større internasjonalt miljø engasjerer seg, og styrker internasjonal lov ved resolusjoner. Disse kan skape sedvaner. Dette er vår ambisjon, sier Nygaard.

I USA har liberale politikere som Jill Stein og Bernie Sanders engasjert seg for Snowden, som har avslørt massive lovbrudd mot amerikanske borgere. Men inntil videre er det ikke oppmerksomhet som har preget tilfellet Snowden det siste året. Til tross for den Oscar-vinnende regissøren Oliver Stones nye kinofilm om samvittighetsfangen i Moskva, er stillheten øredøvende. I hvert fall er de stemmene som kan bety noe reelt for hans situasjon, stilnet.

– I USA er det stor debatt om Snowden og avsløringene, men internasjonalt er det stille.

Det er én situasjon Edward Snowden kanskje fryktet mer enn mulighetene for å bli stilt for en militær domstol uten tilgang til eget forsvar og uten ankemulighet: glemselen. At det offeret han gjorde ved å sprenge den amerikanske overvåkingshemmeligheten, ikke får betydning, men sakte og sikkert forsvinner fra den politiske dagsorden. I boka «Overvåket – Edward Snowden, NSA og overvåkingsstaten» skriver Glenn Greenwald, den britiske journalisten som var sammen med han de desperate dagene i Hong Kong: «I den aller første samtalen jeg hadde med Edward Snowdwen på nettet, sa han at det bare var én ting han var redd for ved å stå fram: at avsløringene hans skulle bli mottatt med apati og likegyldighet. Det ville i tilfelle bety at han hadde lagt hele sin tilværelse i grus og risikerte fengsel for ingenting. Å si at denne frykten har vist seg ubegrunnet, ville være en dramatisk underdrivelse».

I oktober i fjor kom det som lignet et gjennombrudd, en utstrakt hånd fra liberale Europa. En oppsiktsvekkende «game-changer» kalte Edward Snowden det da EU-parlamentet oppfordret sine medlemsland til ikke å utlevere Edward Snowden til USA. Den amerikanske flyktningen skulle på europeisk grunn innrømmes status som varsler og få beskyttelse fra rettsforfølgelse og fra utlevering til tredjepart. EUs øverste organ definerte Snowden som en «internasjonal beskytter av menneskerettigheter». Ett år er gått. Ingenting har skjedd. Europeiske, demokratiske rettsstater sitter stille i båten. Bare i Norge er det aktiv, åpen kamp. Akkurat nå er Norge det nærmeste han kommer åpne armer.

– Han følger saken her veldig godt, og har lest alt av dokumenter. I oss ser han et initiativ, vi har sett hans sak – og omsatt det i handling. Det tror vi han er glad for. Vi skal ikke overdrive vår innsats og betydning, men det som skjer her er likevel prinsipielt veldig viktig. Det kan få mye på si for mulighetene til å finne et nytt land å bo i.

Tre år er gått. EUs initiativ har rent ut i sanden. Verken Frankrike eller Tyskland har våget å strekke ut en hånd. FNs hovedforsamlings enstemmig vedtatte resolusjon om at personvern på internett er en grunnleggende menneskerettighet, har ikke mildnet amerikanske myndigheter.

Norsk PENs generalsekretær Hege Newth Nouri sukker.

– Hva har skjedd på politisk nivå siden 2013, er det tatt grep? Og hva har skjedd med befolkningen? Har vi blitt mer bevisst, flinkere til å passe på hva vi legger ut. Det er nedslående. Alt er nedslående.

– Dommere er fryktsomme vesener, sier den norske juristen Anine Kierulf.

– Snowden-saken handler om politikk – og noe juss. Men jussen påvirkes av politikken. Og dommere er fryktsomme vesener som helst ikke gjør ting som får politiske konsekvenser.

Hun er forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter og har tidligere nominert Edward Snowden til Nobels fredspris. Likevel er hun svært nøktern i sine forventninger til Snowdens rettslige muligheter i Norge. Der varslerens PEN-venner er optimister og ser mot norsk høyesterett med håp om at landets øverste rettslærde skal se sakens prinsipper, tviler Kierulf på at norske dommere vil legge seg ut med norsk utenrikspolitikk.

– Rettslig sett kan det være åpning for at høyesterett mener saken skal behandles. Det er vanskelig å spå, det avhenger av hvilke dommere. Høyesterett kan være tøffe, men de er også dommere og vil nødig avgjøre denne typen politiske spørsmål, sier hun.

En eventuell norsk dom som anerkjenner Snowdens status som politisk flyktning, vil ha begrenset jurisdisk betydning for andre land.

– Men det er sterk signaleffekt i det hvis en norsk domstol vurderer hans handlinger som en politisk forbrytelse.

Kierulf mener domstolenes avvisning av søksmålet vitner om liten reell vilje til å realitetsbehandle søksmålet.

– Domstolen har avvist saken med at den ikke er fullt opplyst, at det bare foreligger en foreløpig utleveringsbegjæring fra USA. Dette er jo en veldig defensiv strategi. De kunne jo tatt kontakt med amerikanske myndigheter og fått bekreftet at de vil be han utlevert hvis han kommer. Da ville saken vært bedre opplyst, sier Kierulf.

Den tidligere rådgiveren for Europarådet er skuffet over Europas vilje og evne til å stå imot USA.

– Jeg er ikke overrasket. For det handler ikke om prinsipper, men om storpolitikk. Men det er lov å være skuffet. Det vanskelige enten man er Tyskland eller Norge er at hvis man tar stilling og sier ja til Snowden, sier man også noe tydelig om den sittende og den kommende administrasjonens opptreden. Det kan få verdenspolitiske konsekvenser.

Hva betyr Trumps seier? For Snowden i Russland har drømmen om å komme hjem, blitt enda fjernere med Donald Trumps påtroppende regime. Men kan det truende mørket fra Trump, påvirke sittende president Barack Obama til å gjøre som kampanjen «Pardon Snowden» ber om – benåde han? Obama har 60 dager igjen.

Verken Kierulf eller Norske PEN tror på at Obama vil komme Snowden i møte. Han har hatt over tre år på seg.

– Obamas historie når det gjelder å bruke «The Espionage Act» fra 1917 er ikke særlig positiv, sier Wiliam Nygaard, med henvisning til loven som truer Snowden med livstidsstraff i fengsel.

Under Obama ble loven som var ment for å hindre spionasje til fordel for en fremmed makt, brukt for å straffe lekkasjer til pressen. Til å straffe varslere. Av de elleve offentlig ansatte som er blitt tiltalt for brudd på anti-spionasje-loven etter å ha lekket hemmeligstemplet materiale til mediene, er sju av dem dømt i løpet av president Obamas åtte år i Det hvite hus. Å benåde Snowden vil være et absolutt brudd på Obamas linje. Kierulf, som har studert blant annet i Obamas hjemby Chicago, tviler også på at det ligger noen redning i den avtroppende lederen.

– Utifra den kontakten jeg har hatt med kretsen av Obamas juridiske rådgivere, tror jeg ikke det. De er tydelige på at han er en forræder. Mitt inntrykk er at en benådning ikke er et sannsynlig scenario, sier hun.

På Litteraturhuset sitter 73 år gamle Wiliam Nygaard. Han får siste ordet. Europas apati bekymrer.

– Jeg er realist. Dette bekrefter noe som er trist: At den globale verden gjennom teknologi og allianser binder oss så mye at det som skulle være våre rettigheter som nasjon og uavhengig samfunn, og som individer, er kneblet på hender og føtter av en overmakt langt vekk. Den bekreftelsen bekymrer.

Les også: Nygaard og PEN ber staten ta Snowden-grep

Framtida bekymrer ham også. En framtid der overvåking aksepteres fordi man ikke kjenner noen annen tilstand, som en naturlov.

– Jeg frykter for at den yngre generasjonen bare aksepterer at verden er blitt som den er blitt. At de ikke vil stille krav til rettigheter og individuell frihet først som grunnlag for demokratiet. At de ikke lenger vil se at individets rett er kjernen i det samfunnet vi lever i. Aksepterer vi at det bare er sånn, da er vi ute å kjøre.

Den New York-baserte menneskerettighetsforkjemperen Ben Wizner (bildet) er Edward Snowden hovedadvokat. Han er tilknyttet American Civil Liberties Union, og har jobbet tett med flyktningen siden det 39 dager lange oppholdet på flyplassen i Moskva sommeren 2013. Snowden hadde ikke søkt juridiske råd før han begynte å gi informasjon til journalister. Wizner følger nøye med på prosessen i Norge.

– Edward har vunnet mange priser. Han har faktisk vunnet en Ossietzkypris tidligere også, i Tyskland. Men i Norge er det ikke bare en pris, men det er advokater og Norske PEN som har engasjert seg. For Edward er ikke denne prisen ubetydelig. Den er et sterkt signal om solidaritet. Og ikke minst det er de første stegene som tas i Europa for å oppfylle resolusjonen som i fjor ble vedtatt av EU-parlamentet, sier Wizner til Dagsavisen.

Selv hadde han jobbet i ti år med å rettslig utfordre det amerikanske etterretningssystemet. Advokaten manglet ofte bevis på at noe ulovlig var gjort. Så kom Snowden og snudde alt opp ned på noen hektiske sommerdager.

Wizner forteller at Edward Snowden i dag lever det han kaller et «tilfredsstillende liv» i Moskva. Han har kjæresten hos seg. Han sitter i styret til Freedom of the Press Foundation sammen med varslerlegenden Daniel Ellsberg, og bidrar svært aktivt via netteknologi. Mandag talte han i Argentina. I går Oslo.

– Det er ikke alle som har levd et liv i henhold til sin samvittighet. Han er opptatt med å holde taler, og han jobber med tekniske løsninger for at journalister og andre som har behov, kan kommunisere i hemmelighet.

– Det han har gjort er et livsverk. Edward fryktet å bli glemt, men han har skapt en historisk, global debatt, sier Wizner, og legger til:

– Ikke alle land har beveget seg i riktig retning. I Storbritannia har domstolene våknet, i Frankrike har det blitt verre, mens det i Tyskland har vært tilløp til reformer. Det er i USA at det har skjedd mest og det er slått fast at overvåkingsprogrammet gikk for langt. Det viktigste er at dette ikke lenger er politikk som skapes bak lukkede dører. For Edward er prosessen viktigere enn sluttresultatet. Han var ikke primært opptatt av overvåking, men av demokratiet.

Wizner er uttrykker sjokk over valget av Donald Trump som ny president. På kort sikt vil det ikke gjøre Snowdens retur til USA lettere, men han øyner også muligheter i utnevnelsen. Trump kan styrke Europas selvbevissthet, og konkretisere farene ved overvåking.

– Når disse kreftene legges i hendene på en som Trump, vil de som har sovet, våkne. Trump vil gjøre diskusjonen om demokrati og overvåking langt mindre abstrakt når vi snakker om overvåking som undertrykkelsens arkitektur. Det er åpenbart at målet over tid er å bevege seg fritt, men realistisk sett vil det ta tid. Men valget av Trump vil kunne gi de europeiske landene mer mot til å stå opp mot USA, sier Snowdens advokat.

Mer fra: Reportasje