Den svenske regissøren Ruben Östlund er klar med filmen «The Square».

Skredfaren

Regissør Ruben Östlund tror den Oscar-nominerte filmen «Turist» vil utløse et skred av skilsmisser i Norden.

- Bare se hvor mye vold som skjer innenfor hjemmets vegger. Brødkniven er det vanligste mordvåpenet - en brødkniv fra IKEA, det sier jo alt!

Ruben Östlund har snakket seg varm nå. Den kritikerroste svenske regissøren sitter på kjøkkenet til Plattform Production i Göteborg og hamrer løs på kjernefamilien. Med spillefilmen «Turist» ønsker han å ta «strypgrepp på den nordiske folksjälen» og «jävlas med kärnfamiljen». Östlund har også satt opp tre klare mål for filmen som har premiere i Norge om to uker: 1. Lage filmhistoriens mest spektakulære skredscene. 2. Øke antall skilsmisser. 3. Minske turismen til alpene.

Når vi forteller at skilsmisseraten i Norge har gått ned i det siste, utbryter han:

Det er jo en fryktelig utvikling. Dere går i helt feil retning!

Ruben Östlund er en av Sveriges mest omtalte regissører. Filmene hans skaper nesten alltid debatt. Mange kritikere setter ham i samme divisjon som de store innen svensk film, menn som Roy Andersson. «Turist» vant i år juryens pris i «Un Certain Regard» på filmfestivalen i Cannes.

Östlund startet med å lage skifilmer for 20 år siden. Hver vinter filmet han sine skikompiser som kastet seg utfor stupbratte fjellsider og gjorde spektakulære stunts i alpene og Nord-Amerika. «Free Radicals» er fremdeles en klassiker blant frikjørere verden over. I «Turist» er Östlund tilbake i alpene, denne gangen med en skandinavisk småbarnsfamilie. Ekteparet Ebba og Tomas, som spilles av norske Lisa Loven Kongsli og svenske Johannes Bah Kuhnke, har tatt med seg barna til et luksuriøst, fransk skisted.

- De bor på et femstjerners hotell og lever det livet vi opphøyer så jävligt i vår kultur. De har nådd målet. Jeg har et perspektiv der jeg ser ned på dem. Jeg ville jävlas med disse menneskene, og sette den godt beskyttede nordboeren i en unntakstilstand.

Unntakstilstanden utløses av et gigantisk snøras. Östlund fikk ideen til skredscenen etter at han så et Youtube-klipp. Klippet viste en gruppe turister på en uteservering som ble vitne til et skred. De jublet av begeistring, men da skredet økte i styrke, ble jubelen avløst av skrekk og panikk. Ingen ble tatt. Det var bare snørøyken fra de buldrende massene som kom mot dem. Etterpå så det ut til at flere skammet seg fordi de hadde mistet kontrollen. Östlund syntes scenen var interessant, og fikk ideen om å plassere en familie i den situasjonen. Han diskuterte sine ideer med venner og bekjente, slik han alltid gjør.

- For meg har det alltid vært viktig at filmene jeg lager skal bli større enn mine egne intensjoner. Når jeg prater med folk, får jeg alltid servert situasjoner som er sterkere enn dem jeg kan komme på selv.

Da han snakket om skredscenen, utbrøt en kamerat: «Hva skjer hvis pappaen løper vekk og forlater kona og barna?»

I filmen løper Tomas i panikk for å berge eget liv når skredet kommer rasende mot familien. Barna roper «pappa, pappa!», mens Ebba kaster seg ned for å beskytte dem. Ingen blir tatt. Ingen blir skadet. Men når Tomas kommer tuslende tilbake etter at snørøyken har lagt seg, er ingenting lenger som før.

- Filmen handler om hva slags roller vi tar som mann og kvinne i et forhold. Tomas oppfører seg ikke som forventet, og selv om ingenting skjer, får de problemer med å håndtere det som har skjedd. Det er et ytre påtrykk av forventninger til oss i en parrelasjon. Forventningen til Tomas er at han skal stå opp for familien mot ytre farer.

Helt siden debutfilmen «Gitarmongo», har Östlund ønsket at filmene hans skal skape brudd med vante forestillinger og fortellinger.

- Vi har elsket å dyrke mannen som en helt når ytre farer truer. Men når dødsskrekken slår inn, slås kulturen ut. Det er bare sånn det er. Likevel fortsetter vi å løfte fram en bestemt type oppførsel når forferdelige ting skjer. Vi vil se mennesket som kronen på skaperverket. Men for å overleve, må du være egoistisk.

I filmen bruker han statistikk fra skipskatastrofer for å underbygge at bildet av mannen som helt i krisesituasjoner ikke stemmer med virkeligheten.

- Det er flest menn som overlever slike katastrofer. Spesielt menn i 30-40 årene ser ut til å reagere mer egoistisk enn kvinner i ekstreme situasjoner. Det er vanskelig å si hva årsaken er, om det skyldes kultur eller natur.

Under arbeidet med filmen ble Östlund gjort oppmerksom på at skilsmisseraten er ekstremt høy blant par som har overlevd flykapringer.

I filmen greier ikke Ebba å akseptere at mannen sviktet henne og barna da det gjaldt som mest. Tomas ser seg selv som offer for sine instinkter. Men sliter med å få sympati fra kona.

- Jeg tror kvinner vil ha menn som kan spille sorg poetisk, ikke en som mister fullstendig kontrollen, slik Tomas gjør, der gråten blir en ustoppelig kraft i kroppen. Det vekker bare forakt, sier Östlund og smiler.

Han bruker alltid mye humor i filmene sine. I «Turist» virvles det tragiske og komiske inn i hverandre. En kritiker i Cannes beskrev filmen som en skikomedie.

- Jeg synes nesten alt er morsomt hvis timingen er rett. Når familien sitter på restauranten og spør om det finnes parmesanost - og så går raset - det er bare morsomt hvis kontrasten er der. Jeg synes aldri man skal spille ut humoren. Det som funker best er ofte å sette folk i en vanskelig situasjon der de prøver å redde ansikt.

Temaer som skam, feighet og redselen for å tape ansikt har stått sentralt i flere av Östlunds filmer. Men hva mener han med å ta «strypgrepp på den nordiske folksjälen»?

Östlund bare ler av formuleringen.

- Jeg vet ikke helt hva jeg mente. Det er bare morsomt å si noe sånt. Men det finnes vel ...

Han stopper opp og begynner å snakke om Norge.

- Jeg kan nesten ikke tenke meg et mer nasjonalromantisk land. Jeg blir nesten provosert hver gang jeg er der.

- Hva er det som provoserer?

- Jeg mener ... det er ... det er hele den motstandsbevegelsen under andre verdenskrig som blir løftet opp som om det var en jævla gigantisk kraft i det norske folket. Det er en stolthet vi ikke kan dele. I Sverige skjemmes man over å være svensk, men de 45 minuttene det tok Tyskland å okkupere Norge er dere veldig stolte av. Danskene er også veldig stolte av sin motstandsbevegelse.

- Ser du noen positive trekk ved den nordiske folksjälen?

- Vi har hatt et ønske om å være moderne og rettferdige, den sosialdemokratiske historien. Vi har hatt ressurser til å fokusere på andre enn oss selv.

- Kan jeg sette meg ned?

Fanni Metelius, som deler kontor­fellesskap med Östlund, kommer inn på kjøkkenet. Hun er regissør og skuespiller. I «Turist» spiller hun kjæresten til Kristofer Hivju, kjent fra «Game of Thrones».

- Dialogene hun har med Kristofer er jævlig bra, skryter Östlund.

Metelius sier det var gøy å spille mot nordmannen.

- Det var lærerikt. Kristofer oppsøker hele tida kameraet, det skjer alltid noe gøy rundt ham.

Hun syntes Östlund, som er kjent for å være en perfeksjonist, var slitsom å jobbe med i starten.

- Når jeg selv har jobbet med opptak, har jeg brukt den energien som oppstår spontant. Ruben kan ta 50 opptak av en scene. I begynnelsen syntes jeg det var utrolig provoserende. Men nå forstår jeg mer av metodikken.

- Hun var den vanskeligste å jobbe med av skuespillerne, stilte spørsmål til alt, sier Östlund og smiler.

Metelius forteller at vennene hennes har diskutert filmen mye, og mener den setter i gang viktige refleksjoner.

- Jeg tror at enhver film som sier noe om det å være menneske, er verdifull. Når mennesker er ulykkelige, blir de lite sjenerøse og fæle. Disse menneskene er ulykkelige. De hemmer hverandre, og det er jo ikke bra.

I filmen får også hun og Hivju problemer med sin relasjon når de må forholde seg til krisen som har oppstått mellom Ebba og Tomas. Östlund synes det er rart at menneskeheten bruker så mye energi på å bekymre seg over nære relasjoner. Han mener det trengs en dypere filosofisk diskusjon om hvorfor det er sånn.

- Det er så mye av vårt kulturelle uttrykk som handler om relasjonsproblemer, finne den rette, være ulykkelig. Når vi har kommet så langt i utviklingen, burde vi konsentrert oss om viktigere ting. Det er bisart at vi tillater at disse spørsmålene skal oppta oss mest.

Östlund vil ikke kjernefamilien til livs, men han mener det må stilles spørsmål til livsstilen.

- Begrepet «kjernefamilie» kom først inn i det svenske vokabularet på 50-tallet. Historisk sett har denne livsstilen vært her i ekstremt kort tid. Det startet med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet. Folk flyttet inn i trange leiligheter. Det var ikke lenger plass til storfamilien, og man måtte kutte båndene til de eldre generasjonene.

- For å motivere denne livsstilen, måtte man finne på et begrep. Våre nærmeste blodsbånd skulle være det viktigste, både for barn og foreldre.

Östlund mener kjernefamilien er en skjør konstruksjon.

- Hvis foreldrene ikke går godt sammen, er barna veldig utsatt. Det er ingen andre voksne som kan ta ansvar.

Han ønsker også å problematisere selve parrelasjonen, hvordan to hjerner fungerer sammen.

- Det er jo noe i parforholdet som er helt incestuøst. Når to hjerner skal sammenstille sine verdensbilder, er det veldig lett for den sterkeste å manipulere den andre. Det er ingen tredjeperson som kan gå inn å korrigere, det kan oppstå en boble som kan fucke opp folk fullstendig. Jeg tror det er veldig mange som lever i ulykkelige forhold.

- Og dette har du kjent på selv?

- Ja, selvsagt.

- Lever du i et parforhold nå?

- Nei, nå lever jeg et annenhver uke-liv.

- Synes du det er bedre å være alene?

- Jeg har ikke vært alene så lenge, så jeg vet ikke helt.

Han begynner å snakke om karakteren Charlotte i filmen. Hun lever i et åpent forhold og har mange menn. Ebba blir helt satt ut når hun hører hvordan Charlotte holder på.

- Kunne du levd i et åpent forhold selv?

- Det er spennende med mennesker som er så hypotetiske. Men jeg tror det er vanskelig. Det kulturelle påtrykket er så stort at det nærmest er umulig å bli fri fra de følelsesmessige kravene vi har lært å kjenne.

Östlund er selv skilsmissebarn. Foreldrene skilte seg da han var fire år. Han vokste opp med moren på Styrsö utenfor Göteborg. Faren besøkte han annenhver helg. Östlunds eksamensfilm fra Filmhögskolan i Göteborg, handlet om foreldrenes skilsmisse.

- For dem var det et stort nederlag at de ikke greide å leve sammen. De hadde et veldig ladet forhold til sin egen skilsmisse. Selv om det hadde gått 23 år, var de raskt tilbake i konfliktene. Hva kommer det av at man ikke greier å falle til ro?

- Hvordan opplevde du skilsmissen selv?

- Jeg var lei meg. Men det hang nok sammen med hvordan mine egne foreldre så på skilsmissen.

Östlund er selv skilt. Han forteller at bruddet ikke var dramatisk.

- Det er jo ikke biologisk at man skal holde sammen. I tidlige tider paret menneskene seg som dyrene. Det var først når man fikk egen mark at det ble viktig å holde seg nær avkommet, man måtte være trofast, slik at rett avkom fikk arven. Trofasthet har ingenting med biologi å gjøre.

Östlund gir sjelden svar i sine filmer. Det er seeren selv som må konkludere. Östlund stiller bare spørsmålene.

- Alt fokuset på kjernefamilien gjør at vi mister troen på samfunnet. Vi vet ikke lenger hva som er vårt ansvarsområde når det skjer noe ute på gata. Før satte foreldrene en adresselapp på barna når de var ute og lekte, fordi man visste at andre voksne tok ansvar. I dag ser vi på andre voksne som en fare. Vi har bygd en borg rundt kjernefamilien. Innenfor denne borgen finnes tryggheten, utenfor er samfunnet som er forbundet med fare. Vi må kvitte oss med den forestillingen.

Denne tematikken vil han nå gå dypere inn i. Östlund forteller om en film han har lyst til å lage. Handlingen skal foregå på en symbolladet plass.

- Jeg vil tegne opp en rute der vi må ta ansvar, en fredet rute, der vi instinktivt vet hva vi skal gjøre. Situasjonene i filmen skal vise mennesker som håndterer urettferdighet og den maktesløsheten som har oppstått i det offentlige rom.

Men fortsatt mangler han en utløsende scene, som skredet, før han kan gå i gang med denne filmen.

«Turist» har allerede solgt flere billetter enn alle hans tidligere filmer til sammen. Östlund er et konkurransemenneske som alltid setter seg høye mål, men han er mer opptatt av å skape debatt enn å få høye besøkstall.

- At den er mer populær enn «Play, handler vel om at mange mennesker ønsker å tilbringe noen timer på et luksushotell i alpene. Folk vil heller være der enn i de sosiale problemene som «Play» tar opp. Og det er ikke bare positivt. Det sier noe om hva folk vil gjøre på fritiden, og at vi ikke vil forholde oss til problemer.

«Play» kom ut for tre år siden og handler om en gjeng innvandrergutter som raner hvite middelklassebarn i Göteborg. Filmen skapte voldsom debatt i Sverige. Noen mente filmen var rasistisk og at regissøren slengte ut provokasjoner som han ikke selv tok ansvar for. Andre så filmen som kritikk av svensk rasisme.

- Hvordan opplevde du debatten?

- Debatten pågår fortsatt. Det var sjokkartet å bli kastet inn i den. Det var så harde ord. Men jeg var forberedt. Jeg opplevde det som provoserende at mediene ikke stilte spørsmål om hudfarge når man snakket om klasse. Det er en åpenbar sammenheng. I stedet for å se på problemet, så mange vekk.

Filmen tok utgangspunkt i barneran som hadde skjedd i Göteborg. Östlund brukte mye tid på å intervjue guttene som sto bak ranene da han gjorde research. I filmen kommer han ikke med noen psykologisk forklaring på hvorfor de handler som de gjør. Han har selv uttalt at han mener hovedårsaken til at folk ble så provosert, var at de vi er vant til å se som ofre på film var i en maktposisjon, og at de som pleier å ha makt ble framstilt som ofre.

Nylig ble Ruben Östlund ansatt som professor på Akademin Valand ved Universitetet i Göteborg. Östlund gleder seg til å undervise filmstudentene. Han kommer til å bruke mye tid på å vise hvor stor påvirkningskraft bilder har på mennesker.

- Jeg synes det er absurd at bilder ikke gis større plass i undervisningen på skolene. Vi lever ikke lenger i et tekstfellesskap. Bilder har mye større påvirkning på oss enn tekst. Vi er mer immiterende enn tenkende. Forfatteren Roberto Saviano, som skrev boka «Camorra», fortalte i et intervju om hvordan gangsterne i Napoli begynte å skyte med pistolen på siden etter at de hadde sett en av Tarantinos filmer. Det førte til at det ble vanskeligere for dem å treffe, skuddvekslingene ble blodigere. Folk tror at filmer som er laget som underholdning ikke påvirker virkeligheten. Det er helt feil.

Og nå tror han altså at bildene han viser i «Turist» vil føre til flere skillsmisser.

- Ja, jeg er helt overbevist om det.

Östlund sier det med et lurt smil.

- En kompis av meg var på premieren i Göteborg. Etter at filmen var ferdig, så han et par som sto utenfor kinoen og diskuterte heftig. Etter en stund gikk de i ulike retninger. Min kompis spurte fyren om hva han syntes om filmen: «Du så jo det selv, hun gikk, hun gikk!»

jens.marius.saether@dagsavisen.no