Bilde 1 av 12
Reportasje

Skal historien om 22. juli visne hen?

Barna som ble født i 2011 begynner på skolen i høst. Hva de skal lære om terrorangrepet, er fortsatt uklart.

Rosehavet. Tusener av stemmer som synger «Vårt lille land». Vakre lovnader om mer demokrati, humanitet og kjærlighet. For mange er dette bildet som har festet seg av 22. juli.

Samtidig rommer historien: En 950 kilos gjødselbombe. 1.036 avfyrte patroner. Tomme barnerom. Og et høyreekstremt manifest som spres verden rundt.

Om 22. juli 2011 sier vi: «Vi vil aldri glemme». Men hvilke historier, ord, minner og bilder er det vi aldri vil glemme? Hvilke fortellinger kommer dagens barn til å formidle videre til sine barn, om dagen som ble en av norsk histories mørkeste?

Les også: - Vi er mer lukket etter 22. juli

Seks år etterpå

– De barna som vokser opp i dag, husker nok mest rosetog og samhold fra 22. juli, tror Lisbeth Kristine Røyneland.

Hun er leder av Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli. Og mor til Synne, jenta med kjærlighetstatoveringen, som ble henrettet på Utøya, 18 år ung.

For dem som mistet sine kjære på Utøya er seks år kort tid. For andre er det en evighet.

Om få uker begynner barna som kom til verden i 2011 på skolen. Ungdommene som snart starter på ungdomsskolen var seks år eller sju år gamle den sommeren.

– Den yngste som ble drept på Utøya var 14 år. Om få år vil ikke norske 14-åringer ha egne minner fra denne dagen, sier AUF-leder Mani Hussaini.

Som leder av ungdomspartiet som var et av terroristens hovedmål, er Hussaini bekymret. Det er nesten seks år siden krisepsykolog Jon-Håkon Schultz etterlyste at skolen ble trukket inn i prosessen og mente dagens barn ville «fortelle om 22. juli 2011 til sine barnebarn slik vi fikk høre om 9. april 1940».

– Og så har tida gått, sier Hussaini.

Les også: Såret som ikke skal gro

Fortsatt er det som ble kalt «det grusomste og blodigste angrepet på Norge i fredstid», ikke inne i skolens læreplaner. Det er ikke tema på noen eksamen. Og er i begrenset grad tatt inn i lærebøkene, ifølge lærere.

– Men det er nettopp de som går på skolen nå, våre fremtidige generasjoner, som kan sørge for at noe sånt aldri skjer igjen. Det er viktig at de vet hva som skjedde, og bakgrunnen for det, sier Hussaini.

Også støttegruppen er bekymret. I dag kommer Lisbeth Røyneland til å stå på Utøya for å holde minnetale. Der vil hun minne om betydningen av lærdom.

– Det som skjedde var grusomt. Men det er viktig at barn lærer om hva radikalisering kan føre til i ytterste konsekvens. De må selv kunne bli i stand til å tenke selvstendig og gjennomskue konspirasjonsteorier når de møter dem. Det er vårt samfunnsansvar å gi dem denne kunnskapen, sier Røyneland.

Stikker dypt

Langt unna voksnes alvor, fordypet i ubekymret lek, befinner to av dem det gjelder seg.

I verdenen som Oscar (6) og Edvard (5) lever i, er ondskap noe som mest av alt finnes i eventyrene. Å skjelne god fra ond, helt fra skurk, er enkelt. Verden er morsomme leker og myke gressplener. Is og brus om de er heldige.

Foreldrene Maria Ducasse og Elin Fallem vil gjerne at de skal få fortsette å leve slik en stund ennå.

– Det er nok av terror der ute. Verden kommer tidsnok til å bli utrygg for dem, sier Ducasse.

For Edvard er det umulig å huske noe fra det som hendte sommeren 2011. Kanskje kjente han samme rystelsen som mamma Elin Fallem kjente i sin høygravide mage, der hun satt noen hundre meter unna regjeringskvartalet. Sannsynligvis husker han likevel like lite som lekekameraten Oscar, som var nyfødt spedbarn for seks år siden i dag.

Minnene til Oscar og Edvards mødre er ikke deres. De vet ikke hvordan det føltes å løpe rundt i folketomme gater med knuste ruter. De har ikke kjent på kontrasten mellom gleden over et nytt barn, og sorgen over andre som har mistet sitt.

Les også: Melding fra en mamma som mistet

Om få uker blir de skolegutter. Mødrene er usikre på hvor raskt de bør lære om 22. juli.

– Kanskje kan de begynne å lære om det på barneskolen. Men det er noe med at når du først begynner å snakke om det, er det vanskelig å ikke ta med alt, sier Ducasse.

– Ungdomsskolen, kanskje 9. klasse, kan være rett tid, tror Fallem, som selv jobber som lærer ved Oslo By Steinerskole.

Den videregående steinerskolen hadde fire elever på Utøya. Av dem kom én hjem uten søster. En annen hadde mistet halvparten av sin delegasjon.

Fallems erfaring er at hendelsene kan stikke langt dypere, og berøre mange flere enn vi tror.

– En av elevene sa at «22. juli ødela hele min barndom». Hun var ti år da det skjedde, forteller hun.

– Var hun direkte berørt?

– Nei, det tror jeg ikke. Og det er ikke nødvendig heller, for å miste den grunnleggende tryggheten, svarer Fallem.

Venter til de spør

Oppleggene som i dag finnes for skoleelever om terrorangrepet, er rettet mot niende eller tiende klasse og oppover. 22. juli-senteret i Oslo, som åpnet for to år siden, tilbyr omvisninger for skoler på senteret, inklusive tilrettelagt opplegg i forkant av besøket. Hegnhuset på Utøya som åpnet i fjor, tilbyr demokratilæring til ungdomsskoleelever.

Flere mener imidlertid at vi kan starte tidligere.

– I femte eller sjette klasse, så lenge det snakkes om på rett måte, tror ungdomsskolelærer Marianne Støle Nilsen.

Krisepsykolog Magne Raundalen går lenger.

– Voksne kan gjerne snakke med førsteklassinger om dette, sier Raundalen, en av de i Norge som har jobbet mest med barn i krise.

– Men det forutsetter at de har en plan for hvordan de skal gjøre det. Og at foreldrene er orientert, så de har mulighet til å plukke opp igjen eventuelle løse biter av fortellingen senere, understreker han.

Selv har Raundalen møtt barn som kommer fra krig, barn i kriser i hjemmet, og barn som er redde fordi de har hørt om skumle ting langt borte. Erfaringen har gjort ham overbevist om én ting: Barn blir ikke reddere av at voksne tar opp grusomme hendelser med dem.

– Barn hører om forferdelige ting hele tida. Det at barn ikke skal høre om vanskelige ting, er en strategi vi voksne bruker for å unnskylde oss, sier han.

– For å unngå å ta de vanskelige samtalene?

– Ja. Så sier man heller: Vi venter til de spør.

«Ble du ikke sulten?»

Men spørsmålene kan komme tidlig. Ofte bare et tastetrykk unna.

– En av grunnene til at jeg har endt opp med å snakke såpass mye med barn om 22. juli er at barn googler alt mulig, forteller barneskolelærer Torunn Kanutte Husvik.

Søker du opp Husviks navn på nett, får du tre topptreff: «Torunn Kanutte ble et bilde på sorgen». «Det er det verste jeg har sett i hele mitt liv, også husker han det ikke engang». Og «Kjemper for å få tilbake livet sitt».

Få uker før Husvik startet som barneskolelærer, var hun en av 564 personer som befant seg på Utøya. Første gang hun snakket med elevene sine om 22. juli, var to år etter. Siden har det skjedd jevnlig, både med yngre og eldre elever.

– Siden jeg vet at spørsmålene vil komme på et tidspunkt uansett, setter jeg av tid i løpet av skoleåret til å snakke om det. Da jeg sist tok over en klasse med yngre elever, sendte jeg også e-post til foreldrene i forkant. Jeg orienterte om at jeg var på Utøya, at mange av barna deres kommer til å google meg i løpet av ganske kort tid, og litt om hva jeg pleier å fortelle om 22. juli, forteller Husvik.

Hun er klar på at hun som overlevende nok lettere havner i slike samtaler enn andre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Men mange av kollegene mine sier at spørsmål om 22. juli dukker opp i mange ulike undervisningssituasjoner. Flere elever, særlig de eldre på barneskolen, tørster etter disse diskusjonene, sier hun.

– Er det noe rundt 22. juli man ikke kan snakke om?

– Nei. Alt kan snakkes om, mener Husvik.

Sjuendeklassingene hun har undervist får forberede spørsmål de kan stille henne.

– Og da forteller jeg i en nesten ufiltrert utgave. Det tåler de, sier Husvik.

Selv setter hun også pris på at barn stiller andre typer spørsmål enn voksne:

– En av sjuendeklassingene mine spurte for eksempel «Ble du ikke sulten mens du lå og gjemte deg?». Det kan ligge mye ulik læring i å få høre om slike opplevelser. Både for meg, som må tenke over egne erfaringer på en annen måte. Og for barn, som får lære om det at man ikke tenker på andre ting når adrenalinet flyr.

Mistenkte muslimer

Ved 22. juli-senteret i Oslo vet de godt at mange barneskolelærere får lignende spørsmål som Husvik. Flere lærere som underviser sjuendeklasse har tatt kontakt fordi de ønsker bistand.

Senteret, tett på høyblokka i regjeringskvartalet, er opprettet nettopp for å formidle historien om 22. juli. Eller rettere sagt: Flere historier.

– Det er viktig for oss at hele 22. juli historien blir fortalt, men også at elevene forstår at dette er én versjon av hendelsene. Det finnes et helt lappeteppe av historier som må fortelles, sier Anne Lene Andersen, fagansvarlig ved 22. juli-senteret.

Senteret er gratis, og åpent for alle. Siden åpningen for knappe to år siden, har de hatt 100.000 besøkende. Mer enn 3.000 skoleelever bare i år.

Hit, få meter fra der bomben gikk, kommer elever fra 9. trinn og opp til tredjeklasse på egne undervisningsopplegg. På senteret får de først vandre gjennom utstillingen på senteret i følge med en formidler. Her ser og leser de om minuttene før, timene under og dagene etter angrepet: Overvåkingsvideoen fra regjeringskvartalet: Gjerningsmannen som parkerer den hvite varebilen tett opp til høyblokka, smellet, støvet, restene av bilvraket.

Portretter av de drepte. 77 liv gikk tapt. Den eldste 62, den yngste 14. En tidslinje viser hvordan terroren utspilte seg.

17.26-17.28: Gjerningsmannen dreper tretten leirdeltakere i kafébygget.

17.31-17.37: Gjerningsmannen dreper ti ved Kjærlighetsstien.

18.00: Gjerningsmannen ringer nødsentralen og sier han vil overgi seg. Samtalen blir brutt.

18.03-18.10: Tre blir drept ved Stoltenberget og fem i Bolsjevika.

8.13- 18.18: Gjerningsmannen dreper 14 ved Pumpehuset.

Utstillingen viser også fram twittermeldingene som mistenkte muslimer for å stå bak angrepet, før gjerningsmannen ble kjent: «al-Qaida in Oslo. Why?»

Etter å ha sett utstillingen får elevene sette sammen sin egen. Med et utvalg bilder som spenner fra rosetoget til AUFs sommerleir på 50-tallet, til 9/11 og flyktningkrisen, blir de spurt: Hvilke av disse bildene må med for å fortelle historien?

– Vi er veldig opptatt av å fortelle elevene at dette er deres generasjons historie. Det er de som må fortelle den videre. Hvis de ikke forteller den videre, kan det som skjedde bli glemt, sier Andersen.

Når elevene selv tar regi, går en del temaer igjen.

– Det er veldig mye rosetog og kjærlighet, forteller fagansvarlig Andersen.

I utgangspunktet er ikke det så rart, synes hun.

– For disse yngste elevene er denne dagen historie. Selv om noen husker rosetogene og har personlige minner, er det gjerne ganske fragmentert. Det går nå raskt mot at flere elever ikke husker, sier Andersen.

Men for de ansatte ved senteret gir det en ekstra utfordring. Det gjør det ekstra viktig å få fram de andre delene av historien.

– Rosetoget er en viktig del av det. Men vi er veldig opptatt av å også nyansere bildet. Å stille spørsmål om hva som egentlig skjedde etter rosetogene, og hvordan det er i dag, sier Andersen.

Også de som har forsket på temaet i skolen har inntrykk av at elevene ikke lærer mye om terrorangrepet. I undersøkelser gjort av Marie von der Lippe ved Universitetet i Bergen og Trine Anker på Menighetsfakultetet, forteller mange elever at det har vært snakket lite om 22. juli i skolen siden høsten 2011. Men at de gjerne skulle visst mer.

Ungdomsskolelærer Marianne Støle-Nilsen deler den erfaringen. Hun har undervist flere av dem som var rundt sju, åtte, ni og ti år da det hendte:

– Mange av dem ble skjermet da det pågikk. De vet at det var et terrorangrep, hvem som gjorde det og hvem som ble rammet. Men de kan lite detaljer, sier Støle-Nilsen.

Derfor mener hun opplegg som 22. juli-senteret er gull verdt for lærere.

Selv har hun vært på erfaringsutveksling med andre lærere her på senteret, og har tatt 22. juli inn i undervisning i alt fra norsk til rettslære. I tillegg har hun hatt med fire elever til Utøya, og et pilotprosjekt til det som nå har blitt læringssenteret Hegnhuset, et opplegg som baserer seg på såkalt «peer to peer»-læring:

– Ungdommene får i oppgave å formidle det de har lært tilbake til klassen, og være lærere i noen timer. Både de og medelevene syntes det var veldig kjekt. Det er demokratisk i seg selv, sier læreren.

Spesielt nyttig synes hun det var at undervisningsoppleggene vektla mer enn rosetog og kjærlighetshistorier.

– Det er viktig at vi også snakker om terroristen, hvem han var og alle konspirasjonsteoriene rundt ham. Vi liker å sitte på vår høye hest i Norge, og si at vi møtte hat med kjærlighet. Men da mange først trodde at det var en muslim som sto bak, kom det ganske mye hat. Vi må ikke glatte over og late som om det hatet ikke finnes, sier hun.

Noras historie

Utfordringen er at langt fra alle barn og unge kan dra til Utøya eller Oslo med skolen. De bor langt unna, og har ikke ressurser til å dra. Eller de er bosatt i utlandet.

Musiker Toril Snyen Marjala og familien er blant dem. Tvillingguttene deres kom til verden fem dager etter at bomben smalt, kort tid etter at de hadde flyttet fra regjeringskvartalets nabogate – men ikke lengre enn at de kjente smellet fra bomben godt. Når familien nå har flyttet til Gotland i Sverige, er Marjala klar på at hun selv har et ansvar for å fortelle om 22. juli til barna.

– Siden vi bor i Sverige, vil temaet sannsynligvis ikke komme opp i skolen. Men jeg vil at de skal ha hørt om det, og ikke bli fortalt det av andre barn. Selv om det ikke er lett å snakke om, selv for oss voksne. Jeg skulle gjerne hatt en form for instruksjon som kunne fortalt meg hva som er greit å ha med, og hva som er greit å unnlate, sier Marjala.

Også i en av de familiene som har snakket mye om 22. juli, strever foreldrene med ordene.

– Uff, gir det mening noe av det jeg sier? unnskylder Marion Utvik seg.

Hun sitter med datteren Nora (12) ved et stuebord i Ås, på besøk fra Karmøy. Nettopp her på stuegulvet lå de på feltsenger dagen etter de hadde gått i rosetoget i Oslo. De våknet av at tante Åshild kom veivende inn med Dagsavisen – der seks år gamle Noras alvorstunge blikk lyste fra forsiden.

Over et gulnet familieeksemplar, rekonstruerer mor og datter dagen sammen.

– Jeg husker alle blomstene, og at vi la ned blomster flere steder. At jeg ble sliten og synes det var litt skummelt med så mange mennesker, sier Nora.

Fra tida etterpå husker hun best at hun satt på trampolinen i hagen og snakket med bestevenninnen:

– Jeg husker vi snakket om litt sånn: «Oi, det skjedde. Tenk at det kunne skje her også», sier hun.

– Dere hadde fått med dere at det skjedde lignende ting i andre land?

– Ja, vi visste jo det. Og vi snakket om noe lignende kunne skje her igjen, sier hun.

– Var det vanskelig å snakke med voksne om det?

– Jeg snakket mest med vennene mine om det. Vi snakket litt om det på skolen. Læreren tok det opp, og lurte på hva vi følte om det. Og jeg husker jeg snakket med mamma og pappa en gang, svarer Nora.

– Har du lært noe om det på skolen i årene etterpå?

– Nei, jeg tror ikke det. Ikke som jeg kan huske, i hvert fall.

Mamma Marion skyter inn:

– Du hadde en veldig fin lærer som snakket med dere i tida etterpå. Og vi var bevisste på å snakke oss gjennom det hjemme. Men du var så liten. Det er ikke rart om du ikke husker alt, sier hun.

22. juli i læreplanen

For foreldre og lærere som synes hendelsene er vanskelige å snakke om, finnes det noen gode nyheter. 22. juli-senteret jobber nå også med et undervisningsopplegg for barn på senteret, som en respons på henvendelsene de har fått fra barneskolelærere. I tillegg er de i ferd med å utvikle digitale læringsressurser, som spesielt skoleklasser som ikke har ressurser til å reise til Oslo kan dra nytte av.

Å få temaet inn på læreplanen derimot, er fortsatt et stykke unna. Norske læreplaner skal ikke revideres på ny igjen før i 2019.

– Det kan tenkes at spørsmålet da igjen kommer opp, om 22. juli skal inn mer spesifikt, sier Dag Johannes Sunde, seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet,

Hvorvidt temaet da skal tas inn som eget kompetansemål, er uansett ikke sikkert. Sunde viser til at norske læreplaner ikke skal være for detaljerte.

– 2. verdenskrig står heller ikke i læreplanen, påpeker Sunde.

Han viser også til at det i dag står i læreplanen for samfunnsfag, at elevene skal lære om terror som fenomen.

– Med dette sies det implisitt at man kan ta opp 22. juli i undervisningen. Det regner jeg med, og håper jeg at lærerne gjør, sier seniorrådgiveren.

– Er 22. juli fortsatt utelukket som tema på eksamen?

– Ja. Eksamen er til for at elevene skal få vise best mulig hva de kan faglig. Derfor vil vi unngå kontroversielle og ømfintlige temaer, eller temaer som kan virke støtende på eleven.

Ekkoet av 22. juli

Ungdomsskolelærer Støle-Nilsen forstår og er enig i argumentet om at læreplanene ikke skal bli for omfattende.

– Men kanskje er dette så viktig at vi må ha et kompetansemål som spesifikt nevner 22. juli. Vi har et kompetansemål som nevner den franske revolusjonen, og hvordan det fikk effekt i Norge. Så det er mulig å legge inn kompetansemål som nevner spesifikke hendelser, sier hun.

Også 22. juli-senterets faglige leder, støttegruppa med de etterlatte, AUF og krisepsykolog Magne Raundalen, mener temaet bør inn i læreplanen.

For Raundalen står vegringen om å lære barn om 22. juli, som et ekko av minnesmerkene fra 22. juli. Av de etter hvert mange minnesmerkene, har flere vakt motstand eller tvil: Vanessa Bairds veggmalerier i Regjeringskvartalet som ble fjernet; de 900 jernrosene som skulle trone på toppen av Stensparken, men fikk nei; 20 tonn med kompost etter rosehavet som ligger på vent i Renovasjonsetatens lager i Oslo. Og motstanden mot kunstnerens Jonas Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten på landssiden ved Utøya.

– Om dette skrev en av våre fremste filosofer, Arne Johan Vetlesen, nylig om at vi som nasjon ikke har klart å snakke om at vi bringer fram en slik terrorist blant våre egne: «Ubehaget består som ubearbeidet fordi det som skjedde 22. juli var så norskprodusert, så hjemmeavlet som noe kan bli», skriver filosofen.

For AUF-leder Hussaini er det lett å forstå uviljen for å snakke om hendelser som er tett på, såre eller ubehagelige. Men det kan ikke være et hinder for å diskutere det, sier han. Når han ser nynazister som igjen marsjerer i norske gater, eller leser i kommentarfeltene til nettavisene, bekymrer han seg for at de samme verdiene som ble truet under 22. juli igjen står på spill.

– Vi ser allerede i dag at folk begynner folk å glemme. Sentrale politikere uttaler seg om at de frykter at vi snart kan få det første terrorangrepet på norsk jord. Da lurer jeg på hvor de var for seks år siden, sier AUF-lederen.

Mer fra: Reportasje