Bilde 1 av 7
Reportasje

Samlet de sterkeste tekstene fra motstanden mot å stramme inn på abortrettighetene

«Da de samme folkene begynte å kødde med det igjen bare tre år senere, den samme statsministeren, de samme statsrådene og de samme partiene, så var folk der med en gang klare til kamp.»

– Det handler om ting som kommer ut av tissen til kvinner. Om kropp. Om blod. Det er veldig fysisk. Det handler om seksualitet, om å omfavne eller avvise selve moderskapet, som er et veldig sentralt element i kvinnerollen.

Susanne Kaluza stopper opp et øyeblikk.

– Vi liker nok å tro at vi er kommet lenger enn vi egentlig er kommet, fortsetter hun.

– Derfor er det så viktig med debatter som denne, der noen tar et skritt fram og forteller ting folk kjenner seg igjen i. Ting de kanskje aldri har sagt til noen før.

– Vi liker nok å tro at vi er kommet lenger enn vi egentlig er kommet, sier Susanne Kaluza.

Foto: Mimsy Møller

Det er gått noen år siden Kaluza sto fram og fortalte at hun hadde opplevd flere spontanaborter. Hun blir fortsatt kontaktet av kvinner som forteller at de går gjennom det samme, som takker for henne for at hun fortalte om dette, og som forteller at de føler seg alene, at de ikke kan snakke med noen om temaet, og heller ikke har fortalt dette til noen.

– Du skal liksom ikke være lei deg for en spontanabort. Det er jo ingen grunn til at det skal være tabu, men det hjelper å føle at man ikke er alene, og kjenne seg igjen i andres opplevelser.

Spørsmålet var dette: Hvorfor er det fortsatt så vanskelig for kvinner å fortelle åpent om erfaringer med abort. Det er altså over hundre år siden Katti Anker Møller fyrte av startskuddet for kampen for selvbestemt abort. I fjor var det førti år siden denne retten ble skrevet inn i norsk lovverk. En skulle tro at vi var kommet lenger. At dette ikke lenger var et tabu. Noe det kjennes skamfullt å fortelle om.

Fra 1. mai-toget i Oslo i 1968. Foto: NTB Scanpix

Fra 1. mai-toget i Oslo i 1968. Foto: NTB Scanpix

Kaluza har fulgt den moderne abortkampen tettere enn de fleste. Hun var en av dem som gikk i front mot reservasjonsrett da Høyre og Frp under regjeringssonderingene høsten 2013 inngikk en avtale med KrF om å gi fastleger rett til å reservere seg mot å henvise til abort.

Forslaget ble trukket tilbake etter omfattende protester, og et historisk oppmøte under 8. marstoget i 2014. Når vi går mot en ny markering av den internasjonale kvinnedagen er det atter med abortrettighetene som bakteppe.

Da KrF-topp Kjell Ingolf Ropstad i oktober 2018 gikk ut i VG og slo fast at KrF hadde «en historisk mulighet» til å få endret abortloven, var Kaluza tilbake. For å forsvare loven.

Denne gangen handlet det som kjent om paragraf 2c, som gir rett til senabort hvis «det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom». KrF ville fjerne hele paragrafen. I tillegg ville de fjerne den selvbestemte retten for kvinner som er gravide med tvillinger, til å ta abort på ett av fostrene.

Nok en gang førte det til omfattende protester. Men noe hadde skjedd siden de første protestene kom mot reservasjonsretten høsten tre år tidligere.

– Det var mye lettere å mobilisere denne gangen, forteller sier Kaluza.

Ikke bare gikk det raskere. Det skjedde også noe annet. En etter en sto ulike kvinner fram med egne opplevelser. Egne historier. Noen fortalte om aborter. Om senaborter. Det vanskelige valget når du får vite at fosteret har Downs syndrom. Folk fortalte om skam. Om sorg. Håpløshet. Mens noen hadde valgt abort, fortalte andre om motsatte valg. Om livet med barn med alvorlige sykdommer. I avisspaltene, på sosiale medier og i brev til statsminister Erna Solberg delte de historiene sine.

«De bruker min familie som forhandlingskort i spillet om regjeringsmakt,» skriver en mor med multihandikappet barn i Dagbladet. «KrF-politikerne Hareide og Ropstad mener de vet best. De vil ta fra meg muligheten til å velge bort alvorlig syke fostre», skriver hun og forteller om egen opplevelse: «Det livløse fosteret i doskåla måler 6,5 cm. Jeg kan telle ti små fingre og ti små tær. Jeg ser fine linjer gjennom den tynne huden. Jeg føler ingen tilknytning til det som kunne blitt et liv. Jeg har ikke dårlig samvittighet for hva jeg har valgt bort. Og ingen kan få meg til å føle at jeg har gjort noe feil».

I Aftenposten skriver en anonym mor at hun «vil fortelle om hvorfor jeg endte opp med en skamfull og endeløs trist abort».

I Morgenbladet skriver en annen om «brutal sorg, skam og håpløshet over å miste et sterkt ønsket barn på grunn av alvorlig sykdom». Og hun fortsetter: «Som en kvinne som faktisk har fått gjennomført en senabort i uke 19 på grunnlag av alvorlig feil på fosteret, så vet jeg at en abort ikke er noe man gjennomgår uten å bli merket av det. Bak nærmest enhver abort finner man vonde følelser. Og bak hver senabort som regel både tragedie og dyp sorg».

«Ikke uten personlig kostnad brøt de tabuer. Fordi politikerne måtte forstå. Politikk handler om mennesker. Åpenheten disse skribentene viste var nytt. Og bredden i engasjementet var nytt».

Ordene tilhører Kaluza selv, forfatteren, samfunnsdebattanten og ny leder for Litterataturhuset i Oslo. De er hentet fra forordet til boka «Abortkamp – maktkamp» som lanseres til uka av forlaget Res Publica. Sitatene over er hentet fra tekster i boka. Kaluza har samlet det hun synes er de sterkeste tekstene fra motstanden mot å stramme inn på abortrettighetene, fra debatten i høst og vinter. «En samling av kunnskap til forsvar for abortloven», heter det i presentasjonen av boka.

Den inneholder tekster fra jurister, leger, prester, journalister og politikere. Og altså en rekke svært personlige tekster. Det hele åpner med en tekst fra Bergens Tidende, hvor en anonym kvinne forteller om det å ta senabort av et foster med Downs syndrom. Hun forteller om alle spørsmål de stilte seg: «Ville vi klare å stå i det dersom barnet ble ekstra pleietrengende?

Var det rimelig å velte omsorgsbyrden for et sterkt funksjonshemmet søsken over på våre barn når vi om 20-30 år ble for gamle? Ville vi klare oss økonomisk hvis en av oss måtte slutte i jobb? Ville parforholdet tåle det? Vi hadde allerede hatt mange påkjenninger. Var det forsvarlig å føde et barn som potensielt bare kunne leve noen år, og med alvorlig lidelse?»

Hun slo tilbake mot begrepet «sorteringssamfunn» som ble brukt av både Ropstad og andre. De kjente seg ikke igjen, skrev hun. «Begrepet manipulerer følelsene våre, stigmatiserer kvinner og familier, skaper skam». De hadde ikke valgt abort fordi de ønsket å velge bort syke barn, la hun til.

Hun skammet seg, skrev kvinnen: «Jeg orker ikke stå frem med navn, av hensyn til meg selv og familien. Til det er abort for tabubelagt, debatten om senabort for følelsesdrevet, og vår sorg for vanskelig».

Flere har valgt å stå fram med navn, men denne kvinnen var ikke den eneste anonyme stemmen. Noen dager senere trykker Aftenposten et innlegg fra en kvinne som skriver at hun vil fortelle om hvorfor hun endte med «en skamfull og endeløs trist abort».

«Det var tilnærmet ingen personlige erfaringer å lese for å hjelpe meg til å gjøre et valg høsten 2016,» skriver hun og legger til at hun skjønner hvorfor: «Det er så tabu. Kanskje kan dette være til hjelp».

Personlige historier har alltid vært viktig i politiske debatter. Sammen med kalde fakta og forskning har de personlige beretningene fra folks liv vært avgjørende for å forstå konsekvensene av politikk. I abortkampen representerer likevel åpenheten vi har sett denne vinteren noe nytt, mener altså Kaluza.

Så la oss skru tida litt tilbake.

Demonstrasjon til forsvar for selvbestemt abort i mai 1986. FOTO: MIMSY MØLLER

Demonstrasjon til forsvar for selvbestemt abort i mai 1986. FOTO: MIMSY MØLLER

Vi har satt oss ned med Kaluza for å ta tempen på vår tids abortkamp. Hun har fortalt at det har vært lettere å mobilisere denne gangen.

– Med reservasjonsrettdebatten var det ganske lenge siden abortsaken hadde vært noe folk tenkte på. Det var liksom en rettighet, en kamp man hadde tatt for en generasjon siden. Derfor tok det en del måneder å forklare hva som holdt på å skje, hvorfor det var alvorlig.

Hun viser til at kampen pågikk i ni måneder, før forslaget om reservasjonsrett ble trukket tilbake. Ni måneder der Kaluza selv gikk gravid.

– De ga seg bare noen dager før jeg fødte, sier hun.

Da hadde Kaluza organisert epostaksjon til stortingsrepresentantene, der de ble bedt om å svare på om de virkelig ville stemme for et forslag de hadde vært mot før valget.

– Jeg tenkte at hvis de skal juge til velgerne om en så viktig sak skal de tvinges til å se meg inn i øynene, i det minste virtuelt, og stå for det. Det endte med at vi fikk sendt flere tusen eposter. Michael Tetzschner i Høyre mente jeg manglet folkeskikk.

Kaluza ler.

– Hovedargumentet jeg ble møtt med den gangen var at «dette rammer ingen». «Leger har snikreservert seg i årevis, vi har aldri fått formelle klager om det. Dette rammer ingen», sa de. Da var det ekstremt viktig å grave fram personlige historier som kunne vise at jo, dette har vært et problem for veldig mange kvinner, men det har ikke vært rom i samfunnet for å fortelle om det. Folk har ikke visst hvor de kan klage.

Hun brukte egen blogg til å samle historier folk delte, etter samtykke med kvinnene.

– Mange fortalte meg at «dette har jeg ikke fortalt andre enn deg, dette vet ikke mannen min om en gang». En fortalte at «dette er det bare bestevennen min som vet om, for jeg skammer meg sånn, men jeg var så og så gammel, hadde akkurat fått barn nummer to, klarte ikke barn nummer tre, mannen min og jeg hadde gått fra hverandre, så fant jeg ut at jeg var gravid med barn nummer tre, så gikk jeg til legen min og ble møtt med en kald skulder». Legen hadde spurt om hun hadde tenkt saken gjennom, og gitt beskjed om at hun måtte gå hjem, tenke seg om og komme tilbake om en uke. Slik endte hun med å gå over grensa og ble nødt til å ta en mer komplisert abort enn hun kunne hatt med medisinsk abort tidligere. Andre fortalte at de var 18-19 år, hadde gått til fastlegen, som hadde sagt «nei, nå må du gå hjem og snakke med foreldrene dine, kom tilbake om fjorten dager».

Til tross for at de var myndige. Da tenkte damene at det var dem det var noe galt med, når ikke en gang legen ville hjelpe dem. Noen skrev at de hadde brukt mange år på å forstå at dette ikke var greit av legen. Jeg opplevde at det var først da vi fikk disse historiene fram at de politikerne som var på vippen begynte å se konsekvensene av forslaget som lå på bordet.

Forslaget ble altså trukket, etter et voldsomt press. Poenget her er at Kaluza mener det fikk stor betydning for neste runde, tre år senere.

– Min opplevelse er at folk var så lettet over at de ga seg og at man vant. Da de samme folkene begynte å kødde med det igjen bare tre år senere, den samme statsministeren, de samme statsrådene og de samme partiene, så var folk der med en gang, klare til kamp. Det var lettere å få flere til å engasjere seg fra ulike fagfelt. Du fikk leger, etikere, prester og folk som fram og fortalte at de hadde tatt abort. Det var banebrytende.

Under reservasjonsrettsaken var det mange journalister som ringte meg og spurte «kan du ikke finne noen», jeg brukte mye tid på å overtale folk til å fortelle. Nå i vinter var det som om det tabuet hadde lagt seg litt. Denne gangen sto folk fram og fortalte at de hadde tatt senaborter, noen gjorde det anonymt, andre gjorde det åpent.

Kaluza får støtte i at dette var noe nytt, fra forfatter, filmfotograf og journalist Ellen Aanesen. I 1981 fortalte hun historien om kampen for selvbestemt abort i boka «Ikke send meg til en «kone», doktor».

– Det er utrolig viktig at nettopp disse historiene kom fram, sier Aanesen om vinterens debatt.

– Det har ikke hendt før på den måten. Da jeg begynte å skrive om abortkampen var det på grunn av mangelen på kvinners stemmer. De var brakt til taushet helt fra da Katti Anker Møller offentlig krevde kvinners adgang til lovlig abort i 1913, og helt fram til på syttitallet. Kvinner kunne snakke om kvinner de kjente, men aldri om seg selv. Mens abortmotstanderne i den organiserte kristenheten og blant legene snakket om dem, var de abortsøkende kvinnene kriminalisert til taushet, sier hun.

Ellen Aanesen trekker en parallell mellom de tekstene Kaluza nå har samlet, til et hefte som ble gitt ut i 1931: «§245 Belyst ved menneskelige dokumenter».

Et par tiår før, i 1913, hadde godseierfrue Katti Anker Møller fra Fredrikstad skrevet et legendarisk avisinnlegg i Social-Demokraten som skulle bli starten på norsk abortkamp. «Den bestemmelse bør (…) avskaffes som setter straff for leger som yder sin hjelp til fosterfordrivelse». Den gang risikerte kvinner tre år i fengsel for rettsstridig fosterfordrivelse, ifølge straffelovens paragraf 245. De som hjalp henne risikerte minst to år i fengsel, eller fra seks år til livstid dersom kvinnen døde.

Alliert med arbeiderpartikvinnene opprettet Møller i april 1924 det første Mødrehygienekontoret, der kvinnene kunne gå for å få hjelp til prevensjon, men ikke til abort. Det var Mødrehygienekontoret som i 1931 ga ut heftet med «menneskelige dokumenter» som skulle belyse abortlovgivningen. Over 50 sider presenterte de 99 ulike beretninger fra ulike kvinner, alle anonyme. Det var bare en brøkdel av alle brev kontoret hadde mottatt de siste seks årene, i alle tilfellene hadde de vært nødt til å avvise kvinnene.

«Vi har tenkt oss at almenheten hadde billig krav på å lære alle disse slitne mødres kår og tenkesett å kjenne, for derigjennem å gjøre sig op en begrunnet mening om hvorvidt den omtalte paragraf i vår straffelov bør oprettholdes i sin nuværende form.

Vi har derfor trodd det var rettest å la mødrene selv komme til orde og stille leseren ansikt til ansikt med situasjonen, som den foreligger for hver enkelt mor», skriver de i forordet.

Så er det i gang. Første brev er fra en «overanstrengt mor til 7 barn»: «Er nu så fortvilet at jeg ved ikke min arme råd, har ikke fåt menstruasjon sidste gang, er fortvilelsen nær, så mange barn og en sykelig mand som har vert arbeidsløs i 13 måneder så fatigdomen lyser i ver krog, og vis jeg nu skulde få en liten til da vet jeg ingen råd, ligeledes har alle mine børn lid av engelsk syke og har ikke kunnet gå fær de har vert bortimot 3 års alderen».

Slik fortsetter det:

«Da jeg er i 41 årsalder og arbeiderhustru, har 10 barn, så orker jeg snart ikke længer, da det er vanskeligt at være mor til så mange og knappe kår, da alt er dyrt», skriver den neste.

Kvinnene forteller om fortvilelse. Fattigdom. Sykdom. Og død. Som hos kvinnen som sitter alene igjen med fire barn etter å ha mistet mannen, og nå ber om hjelp til å få avsluttet et påbegynt svangerskap. Hun går selv med dødstanker. Etter at mannen døde må hun gå ut og arbeide for å skaffe barna det nødvendigste, skriver hun.

«Skal jeg sætte endda et barn i verden ser jeg bare den sorteste fortvilelse i møte. Jeg har spurgt lægen, men jeg fik kun den trøst at fattigkassen vil hjælpe. Hvor hjerteløst alting kan bli. Bare tanken på fattigkassen gjør mig så fortvilet at jeg flere ganger har tænkt at søke døden. Det eneste håp er nu at De vil hjælpe mig i min store nød. Kanske jeg da trods min sorg likevell kunde se fremtiden lysere i møte og hjælpe mine små stakarer frem i verden».

– Det var utrolig viktig for ettertiden, for å forstå hva det dreide seg om, sier Aanesen om betydningen av heftet fra 1931.

Det er ifølge Aanesen uklart hvilken betydning disse historiene fikk i samtiden.

– Men virksomheten hun og etter hvert mange mødrehygienekontor drev fikk stor betydning, kvinnene visste tross alt at de hadde et sted å dra.

Etter fire tiår med rett til selvbestemt abort er det fortsatt kvinner som ikke vil snakke åpent om egne aborter. Som skrev anonymt om skam i noen av landets største aviser i vinter.

– Det er nok ikke tilfeldig at de første tekstene fra debatten er anonyme, og de senere ikke er det, sier Kaluza og fortsetter:

– De anonyme tekstene var nok med å gjøre det lettere for andre å stå fram og fortelle. Etter at noen først hadde fortalt anonymt, var det ganske mange kvinner som våget å fortelle om det åpent. Den eneste måte å bli kvitt tabuer på er at vi drar de fram i lyset og nekter å skamme oss. Det samme gjelder seksuelle overgrep og seksuell trakassering, det gjelder voldtekt og aborter, vold, partnervold. Det er dessverre en god del tabuer igjen i samfunnet. Vi må få bort skammen, få den plassert et annet sted.

– Men hvor viktig er disse personlige historiene? Det er jo ikke noe nytt i kvinnekampen. Det personlige er politisk, som det heter.

– Det har alltid vært en kjerne i kvinnekampen generelt og abortkampen spesielt, men også når vi snakker om voldtekter og partnervold. Voldtekt innen ekteskapet var jo lov inntil mindre enn en generasjon siden. Da jeg begynte å jobbe i Dagbladet på tidlig 2000-tall kalte man det fortsatt husbråk, partnerdrap ble kalt familietragedie. Vi sier ikke det lenger, men det er ikke så lenge siden, vi snakker femten år. Vi trenger lyskastere på opplevelser som er private men som veldig mange går gjennom. Det er jo noe av kjernen også i metoo, som handlet om å fortelle ting som hadde skjedd deg.

Fra markeringen av 8. mars i Oslo i 2014. Foto: Marte Christensen/NTB scanpix

Fra markeringen av 8. mars i Oslo i 2014. Foto: Marte Christensen/NTB scanpix

Kan det bli for mye? Under vinterens abortdebatt ble det også stilt spørsmål ved bruken av personlige historier.

«Det å lese personlige historier med følelser virker mye sterkere på mottager enn en artikkel som består av fakta. Da er det lett at nyansene forsvinner, og at vi blir revet med av umiddelbare emosjoner», advarte teaterkritiker og journalist Anki Gerhardsen i Aftenposten. Slike historier gjør det teoretiske begripelig for oss, men er samtidig ofte lite egnet for debatt, argumenterte hun og fortsatte: «De er private og sterke, og hvordan kan man argumentere mot noe slikt uten å såre?»

Professor i retorikk, Jens Elmelund Kjeldsen ved Universitet i Bergen mente ifølge samme avis at de personlige historiene er viktige i den offentlige debatten, fordi «de skaper en annen form for erkjennelse og forståelse enn faktaopplysninger og statistikk». Han mente samtidig at de kan hindre forståelse fordi ikke alltid er representative.

De personlige historiene i abortdebatten er viktige fordi mange kan kjenne seg igjen og få plassert skylden og skammen et annet sted, mener Kaluza.

– Det er først når mange forteller sine historier man ser omfanget, at det ikke bare er noe løsrevet som hender meg, det er noe vi må rigge hele samfunnet for å møte. Hvordan skal ellers politikerne få til en god politikk hvis de ikke vet hvilke store og små problemer befolkningen baler med og hvordan lovene de vedtar slår ut for vanlige folk. Det var helt essensielt å få fram denne gangen hvilke konsekvenser det har for folk om en slik lovendring går gjennom. Også ved hjelp av fagfolk, jurister, leger, folk i nemnd. Man trenger fagfolk og man trenger erfaringseksperter, de som har erfart noe selv. Jeg synes det er rart at det blir snakket ned til noe banalt. Jeg mener det er fundamentalt for demokratiet.

Så må man jo ha orden på fakta, det var viktig både i reservasjonsdebatten og nå. Nå så vi at politikere slang om seg med påstander som ikke var fundamentert i fakta: Når de sa at kvinner tok senabort som følge av hareskår, eller andre små skader, hadde de ikke forstått feltet de gikk inn godt nok. Dette stemte jo ikke. Vi hadde politikere som ikke en gang klarte å lese statistikken. Personlige historier alene er sterke, men personlige historier kombinert med fakta og fagkunnskap er enda sterkere.

Vinterens debatt stanset ikke ved paragraf 2c. Vi fikk også debatt om abortnemndene. Om tilgang til fosterdiagnostikk, som gjør det mulig å få informasjon om sykdom eller utviklingsavvik tidlig i svangerskapet, og om NIPT-testen, en blodprøve som kan tas for å oppdage kromosomfeil på fosteret. I dag er det bare noen grupper som har tilgang til fosterdiagnostikk i Norge.

– I Oslo viser vel statistikk at ni av ti kvinner har vært på tidlig privat ultralyd før de kommer til den ordinære ultralyden som er del av det offentlige. Samtidig vet vi at det er sykdommer hos fostre som utelukkende kan oppdages i uke elleve til tretten. Det er for eksempel en del hjertefeil som sees mye tydeligere og enklere så tidlig. Derfor er det veldig synd om muligheten til å finne ut av dette skal forbeholdes de som bor i storbyene eller de som har kunnskap nok til å vite at det er viktig eller har penger nok til å betale for det, sier Kaluza på spørsmål om hva hun tenker om tilgangen til fosterdiagnostikk.

– De fleste andre land vi liker å sammenligne oss med har tilbud om forsterdiagnostikk i uke elleve til tretten, fordi dette er livreddende behandling for babyer. Så er det sånn at for babyer som har en så alvorlig sykdom at det blir snakk om senabort, så er det ekstremt mye mindre belastende for kvinnen og familien at det oppdages i uke elleve og kan tas innen grensen for selvbestemt abort enn en tidlig fødsel igangsettes i uke 22. Jeg vet ikke om Kjell Ingolf Ropstad har det, men jeg har venner som har gått og gledet seg i månedsvis og så har fått beskjed på ordinær ultralyd i uke 19 og 20 om at barnet ikke vil leve lenger enn året, og så må i gang med fødsel.

Det er en massiv belastning. En jeg kjente var sykemeldt i et år etterpå. Det var et veldig ønsket barn, så ble det senabort i stedet. Barnet var ikke levedyktig, det kunne hun ha funnet ut av i uke elleve, da hadde hun sluppet å gå i to ekstra måneder, kvalm og med voksende mage, planlegge for permisjon, pusse opp barnerom, fortelle det til søsken, fortelle det til familie, gå og glede seg. Det er noe helt annet i uke 20-22 enn det er i uke 11-13, jeg synes det er umenneskelig å utsette folk for det, det er unødig og grusomt.

– Du frykter ikke et sorteringssamfunn, slik det advares mot?

– Hvis den senaborten kommer uansett er det for guds skyld mye bedre at den kommer i uke elleve enn i uke 20. Det er ikke i livmoren til kvinner kampen om sorteringssamfunnet står, det er i hvordan vi tar vare på de barna som blir født. Vi må sørge for at vi har et samfunn som kan ta imot dem, men vi kan ikke tvinge kvinner til å bære fram barn de selv føler de ikke har kapasitet til å ta vare på. Og det er ingen andre som kan ta det valget enn de kvinnene og de familiene som står i den situasjonen, i samråd med medisinske råd fra legen. Politikerne må sørge for at vi har mye bedre skoler for barn med spesielle behov, at vi har bedre brukerstyrt personlig assistent-ordning, at vi har en bedre pleiepengeordning, at vi har mindre byråkrati for barn med store omsorgsbehov. Statistisk ser vi at de aller fleste senaborter skyldes svært alvorlig sykdom. Det er ikke på grunn av småting. Men det er klart det er viktig at kvinner føler at det ikke er verdens undergang å få et barn som har Downs, at de kan tenke at nei, det vet jeg jo at samfunnet har lagt godt til rette for. Det er dritviktig, men å tvinge kvinner til å gjennomføre et svangerskap de ikke ønsker seg, det skjer ikke på min vakt.

– Hva med abortnemndene, skal de beholdes, eller skal de bort?

– Om du hadde spurt meg før denne debatten ville jeg svart «ikke rør loven, det er en fin kompromissordning». Men debatten i vinter har vist mange svakheter ved nemndsystemet, og når alle likevel får innvilget senabort til uke atten, så er det jo en etterlevning fra tiden før selvbestemt abort, det var en måte å få en abortlov på. Erfaringen fra for eksempel Sverige, som ikke har nemnd, viser at det ikke er noe som tyder på at kvinner venter lenger, det er ingen som ønsker seg senabort.

Vinterens debatt har flyttet noe, men kanskje ikke den veien KrF så for seg, mener Kaluza.

– Jeg tror KrF snubla litt der, sier hun.

– At de ville innskrenke kvinners abortrettigheter i dag provoserte og gjorde abortspørsmålet til noe mange leste om i avisene. Folk satte seg inn i spørsmål som fosterdiagnostikk og nemndsystem og vi ser nå en tendens til mer liberaliserte holdninger.

– KrF har gått på en smell, mener du?

– KrF har gått på en skikkelig smell.

Mer fra: Reportasje