Revolusjonens solnedgang

HAVANNA (Dagsavisen): 50 år gamle Hugo Cancio strutter av stolthet over hjemlandet Cuba. Han holder et glass fylt med Cubas karakteristiske rom i venstre hånd og en nytent Cohiba-sigar i høyre. Vi sitter på en takterrasse i det han kaller det nye Havanna. En gammel matoljefabrikk er pusset opp og gjort om til bar og restaurant. På takterrassen er møblene hvite og servitørene mange. Cocktailene koster like mye som en statlig cubanske ukelønn (rundt 40 kroner), og gjestene rundt oss er unge, vakre og pengesterke. Her nyter både turister og Cubas voksende middelklasse solnedgangen over Havanna.

– Dette kunne vært i Barcelona eller New York! Er det ikke fantastisk? Du fant ikke steder som dette her for fem år siden, sier Hugo Cancio og bestiller et par spanskinspirerte cubanske tapasretter.

Hugo Cancio er blant de første eksilcubanerne fra Miami som nå vender tilbake til Cuba etter at USAs president Barack Obama annonserte en ny Cuba-politikk for få måneder siden. Cancio har startet magasinet On Cuba, skaffet seg leilighet i Havannas vakre Vedad-nabolag, og er rådgiver for en rekke amerikanske selskaper som vil etablere seg på den kommunistiske øya.

LES OGSÅ: Obama: – Den kalde krigen er over for Cuba

– Interessen er enorm. Men endringer skjer sakte på Cuba. Cuba krever tålmodighet, slår Cancio fast.

Selv forlot han Cuba som 15-åring sammen med moren da så mange som 125.000 cubanere forlot øya i 1980. Under den såkalte Mariel-krisen var Cubas økonomi på felgen. Etter at 10.000 cubanere søkte tilflukt på Perus ambassade, åpnet Fidel Castro Mariel-havnen for alle som ville dra fra øya, og som hadde noen som kunne hente dem. Eksilcubanerne i Miami strømmet til og plukket opp kjente og ukjente i farvannet mellom Cuba og USA, helt til Castro og USAs president Jimmy Carter ble enige om å stanse utfarten i oktober i 1980. Mens mange av Miamis eksilcubanere har vendt hjemlandet ryggen, har Cancio aldri glemt folket, luktene, maten og musikken. Han har vært en frontkjemper for cubansk kultur i USA, og organisert hundrevis av cubanske konserter i Florida, ofte til store protester fra bitre eksilcubanere. Nå har han blitt det mest profilerte bindeleddet mellom amerikansk og cubansk næringsliv.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Endring. Cambio. Det snakkes knapt om annet i Havannas gater. 17. desember er allerede en merkedag, det var dagen da Barack Obama først varslet en endring i USAs mangeårige blokade av naboøya. For en drøy måned siden møttes Raul Castro og Barack Obama til det første offisielle møtet mellom de to landene siden 1961. Handelsembargoen er ennå ikke hevet, men det er endringer på vei. 29. mai fjernes Cuba offisielt fra USAs liste over stater som støtter terrorisme. Det gir igjen mulighet for internasjonal handel for den cubanske staten, som til nå har slitt med tilgang til kreditt. Amerikanske kredittkort skal endelig bli mulig å bruke på kommunistøya. Det er ventet at USA og Cuba vil åpne ambassader i Havanna og Washington DC i løpet av sommeren. USA ga nylig tillatelse til å gjennomføre kommersielle båtreiser til Cuba, for første gang på 50 år. Det er ingen tvil om at amerikanerne vil komme. Det er bra, mener Hugo Cancio. Han tror ikke Cuba vil miste sitt særpreg.

– Vi ønsker ikke 1.000 McDonalds-restauranter eller Starbucks-cafeer. Men om en eller to åpner opp, vil ikke det ødelegge Cuba, sier Cancio.

Selv om cubanere flest er glade for at det bitre uvennskapet mellom USA og Cuba er historie, er folk også bekymret over den mektige naboen i nord.

– Vi skal ikke tilbake til 1958, det kommer ikke til å skje, sier Cancio.

Han snakker om den cubanske revolusjonen, en reaksjon på de enorme ulikhetene og den utbredte fattigdommen under Batista-regimet. Selv USAs president John F. Kennedy, en hyppig turist på Cuba i årene før revolusjonen, medgikk at det hele gikk for langt. I et intervju i 1963 ga Kennedy sitt eget land mye av skylden for den cubanske revolusjonen.

«Jeg tror ingen land i verden, inkludert kolonier, har opplevd verre økonomisk kolonisering, ydmykelse og utnyttelse verre enn Cuba, delvis på grunn av mitt eget lands politikk under Batista-regime», sa Kennedy.

Revolusjonens far Fidel Castro har dominert cubansk politikk siden 1959. Mannen som styrtet Batista og etablerte det eneste kommunistiske samfunnet i den vestlige hemisfæren er elsket og hatet, men dypt respektert. Amerikansk etterretning skal ha forsøkt å ta livet av den kommunistiske lederen flere hundre ganger. I en alder av 88 år er han fortsatt aktiv, selv om han ga lillebroren Raul makten i 2008. Da Frankrikes president Francois Holland besøkte øya i forrige uke, var et møte med Fidel Castro obligatorisk. Det er duket for et generasjonsskifte når 84 år gamle Raul Castro sier han vil trekke seg tilbake i 2018.

Så langt er det Raul Castro, ikke Barack Obama, som har stått for kursendringen på Cuba. Da han tok over presidentskapet i 2008, er storebrorens kommunistiske ideal blitt utfordret litt etter litt. Turistindustrien har vokst jevnt og trutt de siste sju årene, og det er blitt lettere for privatpersoner å åpne små selskaper. I sentrum av Havanna er det ikke langt mellom de små privateide restaurantene. Det går mot slutten av turistsesongen, men hotellene er fulle. Gatene myldrer av turister, fra Frankrike, England, Brasil og USA. Alle vil ha en flik av «det ekte Cuba», før amerikanske turister og selskaper flommer inn. Det er fortsatt vanskelig for amerikanere å besøke øya, men det blir lettere uke for uke. På direkteflyet fra Miami var det fullt av cubansk-amerikanere og eventyrlystne amerikanske turister med guidebøker i hendene som vil komme før bermen. Ifølge en undersøkelse utført for den spansktalende TV-kanalen Univision, uten cubanske myndigheters samtykke, sier 97 prosent av cubanere at de mener normaliseringen av forholdet til USA er gode nyheter. I løpet av en uke på Cuba møtte jeg ikke en eneste cubaner som ikke var enig i det.

LES OGSÅ: Han er vår mann i Havanna

Det betyr ikke at folk ikke bekymrer seg over hva amerikansk kapital kan gjøre med den kommunistiske øystaten. En av dem som er bekymret, er drosjesjåføren Gilberto (39). Som så mange andre cubanere i turistindustrien, har han høy utdannelse. Gilberto jobbet som flyingeniør til han innså at familien trengte turistvaluta. De siste sju årene har han kjørt taxi, mens han reparerer gamle amerikanske biler turister elsker å leie. For Gilberto og familien er åpningen til USA gode nyheter.

– For meg er det enkelt: Det betyr flere turister og mer penger. Jeg har aldri hatt mer penger enn nå, sier Gilberto.

Det betyr ikke at han jubler uten reservasjoner. Han er stolt av landet, folket og kulturen.

– Jeg håper vi kan beholde det beste med Cuba – gratis utdannelse og helsevesen, sier Gilberto.

Han vil ha mer, ikke mindre, revolusjon, og er frustrert over de økte forskjellene som kom med liberaliseringen av turistindustrien.

– Revolusjonen for meg er likhet. Likhet for alle. Sånn er det jo ikke nå, sier han, mens vi kjører forbi dyre hoteller og forfalne hus.

Lite tyder på at Gilbertos ønske om mer likhet vil skje. De siste årene har forskjellene vokst, mellom dem om har en fot innenfor turistindustrien eller familie i utlandet, og dem som lener seg på en statlig lønn alene. En gjennomsnittlig statlig månedslønn ligger på rundt 20 dollar.

I det lille nabolaget el Fangito, «den lille myra», er det ingen fine hoteller eller turistbusser. Havannas turistfylte sentrum er en verden unna. Her leverer Anna Mercedes brød fra staten hver dag til innbyggere som sliter med å få endene til å møtes. Innocencia Teresa (59) henter en pose hvitt brød og slår av en prat med Mercedes. Teresa er født og oppvokst her i nabolaget, hvor hun har jobbet som vakt i en liten barnepark i 30 år. Hun har ingen familiemedlemmer i Miami som kan sende penger eller klær, og bor og lever i en verden langt unna Havannas blomstrende turistindustri. Hun tjener 325 pesos i måneden, rundt 13 dollar, og bor sammen med en datter og tre barnebarn.

– Det er alltid vanskelig å få endene til å møtes. Men det går på et vis, sier Teresa.

Hun forlater sjelden nabolaget. Hun sier det alltid er brød å få, men hun kan ikke huske sist hun spiste kjøtt. Hun ler en rå latter som svar på spørsmålet, men bedyrer at hun aldri går sulten. Den cubanske staten gir alle innbyggere, rike som fattige, en rasjon basismat i måneden. Det er kaffe, ris, egg, olje og sukker. Ifølge Teresa får én person for eksempel ti egg i måneden og seks pund ris.

LES OGSÅ: Obamas Cuba-kupp

Lenger ned i gata bor Carlos Martinez (50) sammen med to barn, sin søster, hennes mann og deres barn. Niesen Lorena på sju vil bli danser, og svinser rundt den lille bakgården med et stort smil og forsiktige dansesteg. Det er sjelden de ser utlendinger i denne delen av Havanna. Ingen har hørt om Norge.

Carlos Martinez sier han ikke bryr seg særlig om politikk, og er en av få jeg møter på Cuba som kritiserer regimet åpent og med harde ord.

– Revolusjonen er en løgn! Her lever vi i dyp fattigdom, sier han, og slår ut med hendene. Rundt oss tasser et par høner.

Det store flertallet cubanere sier de er misfornøyde med dagens økonomiske system, og mange lener seg på gaver og hjelp fra familie og venner i utlandet. Alle cubanere får en matrasjon i måneden, og du ser ikke fattige barn sove på gata i storbyen, som du gjør i andre latinamerikanske land. Cuba ligger på 44. plass på FNs liste over menneskelig utvikling, under Ungarn og Chile, men over land som Latvia, Argentina og Bahrain. Fattigdommen er likevel påfallende her, i et land der det nasjonale narrativet først og fremst handler om likhet og sosialisme.

Søsteren til Carlos, Hiurka Matos (32), har heller ingen tro på revolusjonen. Selv har hun ingen formell jobb, men selger småting på svartebørsmarkedet for å brødfø seg selv og de to barna. Hun er utdannet kokk, men med en lønn på rundt 12 dollar i måneden mener hun selv det ikke er verdt det.

Hun peker på skoene sine, svarte plastsandaler. Hun peker på mine, svarte tøysko med hvite skolisser.

– Jeg tjente ikke nok til å kjøpe et par sko. Det er bare ikke nok, sier hun og rister på hodet.

Det har vært lokalvalg denne søndagen. Det er ettpartisystem, men folket kan stemme på sine favorittkandidater innenfor det cubanske kommunistpartiet. Hele familien Matos har stemt blankt.

– Vi må stemme, det er loven. Den blanke stemmen er en liten protest, forklarer Matos.

For å brødfø familien reiser hun til en liten by utenfor Havanna og kjøper fisk hun selger på svartebørsen her. Det hender hun selger klær hun får tak i, eller andre ting.

– En må være kreativ for å klare seg på Cuba, hvis en ikke har familie i utlandet, forklarer hun.

En måte å være kreativ på, er å dra ut av Cuba som lege eller sykepleier. Alle gjør det, sier medisinstudent Liz Beydi Cabrera Diaz (21). Cuba er blitt en slags supermakt i helsetjenester, og eksporterer leger i tusentall til andre land i regionen – til Brasil, Haiti, Ecuador, Venezuela. Det er minst penger å tjene i Venezuela, så dit vil ingen dra, forklarer Diaz. Men jo flere oppdrag du tar, jo friere står du til å velge land. Selv er hun fjerde års medisinstudent, og bor sammen med moren og den lille sønnen Bryan på ett år. For kort tid siden ble hun rekruttert til kommunistpartiets ungdomsparti, noe hun håper vil gi henne bedre muligheter som lege.

Leiligheten er liten, men de tre er stort sett fornøyde. Hva betyr revolusjonen for Diaz?

– Like muligheter, svare hun kjapt. Moren smiler og begynner å synge den cubanske nasjonalsangen, tydelig stolt av datterens svar.

Begge er stolte av landet, av revolusjonen og av at alle har tilgang til helse og utdanning. 21 år gamle Diaz´største problem om dagen er dårlig telefonforbindelse og mangel på internett.

– Jeg håper det løser seg når vi kan handle med USA. Og jeg håper vi tjener mer etter hvert, sier hun.

Det er økonomien som står i fokus når cubanere snakker om framtida. Statsviterne Carlos Akira De la Puente og Ernesto Lopez ved Senteret for amerikanske studier (CEHSEU) i Havanna, tror økonomiske endringer er uunngåelige. Men han er spent på de langsiktige konsekvensene av de økte forskjellene, som allerede er tydelige i Havanna i dag.

– Det er stor forskjell på den økonomiske ulikheten på Cuba i dag og for 30 år siden. Da var virkelig alle like, sier Akira de la Puente til Dagsavisen.

Han tror økonomien er kommunistpartiets virkelige store utfordring:

– Hvis vi klarer å beholde ulikheten på et relativt lavt nivå, vil kommunistpartiet overleve. Hvis forskjellene blir altfor store, får myndighetene et problem, tror de la Puente. Han mener cubanernes mentalitet er i ferd med å endres, etter over 60 år med sosialistisk styre. 35-åringen beskriver seg selv om en del av en yngre generasjon, som ser verdien av privat initiativ og entreprenørskap. Men han håper cubanerne kan tilpasse seg en ny æra eget tempo.

– Ingen her er interessert i hyperkapitalismen som fulgte Sovjetunionens fall, sier Akira de la Puente.

LES OGSÅ: I Cuba har ikke ungdommen internett

En trenger ikke være eksilcubaner for å ha fått smaken på privat initiativ og økonomisk vekst. I et minimalt kontor vegg i vegg med sin egen stue, sitter Luis Duenas, leder av Cubas første kooperativ av regnskapsførere og økonomisk rådgiving. Kooperativet er et resultat av nok en lovendring på Cuba, der privatpersoner nå kan starte egne kooperativer. Luis Duenas tror den cubanske staten er sakte på vei ut av hver eneste lille bit av det cubanske samfunnet.

– Jeg tror de har forstått de må gjøre noe for å bedre økonomien, og at staten ikke trenger å være involvert i absolutt alt, sier Duenas.

Han tror også folk i større grad enn før aksepterer at noen tjener mer enn andre – og at det til og med er nødvendig.

– Det er mulig både å ha eiendomsrett og sosialisme, sier Duenas og smiler.

Han er optimistisk med tanke på framtida, men er også redd for at velferdsstaten som han verdsetter så høyt vil svekkes, og at hans lille land vil gi etter for den mektige naboen i nord.

– Selv vil jeg ikke ha McDonalds i mitt nabolag. Jeg håper barnebarnet mitt får oppleve det Cuba jeg kjenner og elsker. For frykten er der. Frykten for at amerikanerne skal komme hit og spise oss opp, med ketsjup på.