Psykedelika-myten

Acid. Syre. Lucy In The Sky With Diamonds. Kjært barn har mange navn. Men bare få er like myteomspunnet som det psykedeliske stoffet LSD - «problembarnet» som den sveitsiske forskeren Albert Hofmann fant ved en ren tilfeldighet i sitt laboratorium i Basel i 1938. Tanken var å finne et medikament mot hodepine, forkjølelse og sinnssykdom. Senere ble LSD prøvd ut som mulig krigsvåpen av amerikanske myndigheter. Og da de forkastet det, ble det en periode motkulturens favorittdop og et rusmiddel med et særdeles farlig rykte.

Nå mener mange forskere det er på høy tid at både LSD og andre psykedelika som fleinsopp blir tatt opp igjen av legene, og at det blir legalisert også for vanlige folk. To av dem er forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs. Deres forskning på LSD som behandlingsmiddel mot alkoholavhengighet og kronikker de har skrevet i norske aviser, har vakt stor oppsikt i hele Europa og resultert i blant annet et langt intervju med BBC.

På femti- og seksti- og syttitallet ble det gjort mye forskning på bruk av psykedelika, spesielt LSD, men på syttitallet ble mye av forskningen lagt på hylla. Nå er det derimot ny interesse å spore. Med penger fra norsk forskningsråd dro det norsk-amerikanske forskerparet Johansen og Krebs til Harvard University i USA for å studere risiko og medisinsk bruk av psykedeliske midler. De fant ingen dokumentasjon som tilsa at psykedelika burde forbys ut fra et folkehelseperspektiv. Derimot viste mange studier at LSD hadde en positiv effekt på avhengighet, og nå vil det norsk-amerikanske forskerparet opprette en egen psykedelikaklinikk i Oslo. Tanken er å behandle alkoholikere med psykedelika.

Hadde de kommet med forslaget for 15 år siden hadde det sannsynligvis blitt sterkere reaksjoner. Men i dag blir parets forskning møtt med nysgjerrighet og interesse over hele verden.

- Den meget omfattende og grundige forskningen som tidligere er gjort, har blitt bekreftet i nyere studier som viser at psykedeliske stoffer ikke påvirker vitale funksjoner, at det ikke skader hjernen og at det er kroppslig ufarlig å bruke. Det er interessant at forskere og profesjonelle innen avhengighetsbehandling rapporterer dette så entydig. Mange av disse undersøkelsene ble gjort lenge før LSD var et illegalt rusmiddel og man hadde god erfaring med medisinsk bruk, sier Johansen som til daglig jobber som psykolog ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus og forsker ved institutt for nevromedisin ved NTNU. Han hevder at det ikke finnes noen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykiske lidelser, og at resultatene stemmer med tidligere undersøkelser.

- Det finnes ikke overdosedødsfall, og farlig oppførsel ved bruk av psykedelika er ekstremt sjeldent, ifølge rusopplysningsmyndighetene i EU. I Norge ble det brukt i behandling fram til midten av syttitallet, sier Johansen og legger til at medisinsk bruk av psykedelika aldri har vært forbudt verken nasjonalt eller internasjonalt.

- At et legemiddel er oppført på narkotikalista, betyr ikke det at det er forbudt som å bruke medisinsk eller at det ikke har dokumentert nytteverdi. I dag brukes det mange stoffer som er oppført i den såkalte narkotikalista medisinsk, blant annet innenfor anestesifeltet. Det trengs ingen lovendringer til for å starte en psykedelikaklinikk.

Bruk av psykedelika har vært svært utbredt i de fleste menneskelige kulturer gjennom hele historien. Både i Europa, Asia og Afrika, og blant amerikanske indianere og aboriginene i Australia har folk brukt det rituelt, og har benyttet seg av ting som vokser fritt i naturen, oftest i sopp eller kaktus. Rusen en oppnår er beskrevet i alt fra hulemalerier til antikkens pergamenter, i europeisk historie finnes nedtegnelser som beskriver hele landsbyer i kollektiv rus etter at folk hadde spist brød bakt med rug forgiftet av meldugg - noe som gir sterke hallusinasjoner.

Det mest «berømte» psykedeliske stoffet LSD har en relativt ung historie, men er likevel det kanskje mest myteomspunne i ny tid. Det ble første gang framstilt syntetisk i 1938 av Albert Hofmann på laboratoriene til legemiddelfirmaet Sandoz i Basel. Hofmann, som forsket på blodsirkulasjon, laget en syntetisk utgave av ergot sopp - meldrøye på norsk - kalt lysergsyredietylamid. Ved en tilfeldighet kom han til å smake på stoffet som viste seg å ha enormt sterke psykoaktive egenskaper. Oppfinnelsen vakte hurtig stor interesse i ulike forskningsmiljøer. Datidens heteste forskerdrøm var å kurere schizofreni, og i California hadde legene eksperimentert med meskalinbehandling på sine pasienter med varierende hell. En som fulgte forskningen nøye var forfatteren Aldous Huxley, forfatteren av boka «Brave New World». Huxley, som var nesten blind, var usedvanlig begavet og mer enn gjennomsnittlig opptatt av såkalte mind expanding drugs som urbefolkningens sjamaner hadde benyttet i tusenvis av år, spesielt meskalin og ayahuasca. I boka «The Doors of Perception» beskrev han mekanismen i hjernen som en dør som kunne åpnes ved hjelp av psykedelika og gi større bevissthet og ta brukeren med inn i sitt indre univers for å oppnå større selvforståelse.

Med en kraftig virkning på sinnet, men helt uten lukt, farge eller åpenbare bivirkninger, var det snart mange andre som også snuste på mulighetene med LSD. Under den kalde krigen var både britisk, sovjetisk og amerikansk etterretning besatt av mind control - drømmen om å kunne kontrollere folks tanker. Tenk å kunne forvirre en hel hær av kommunister med et lite drypp? Var en umerkelig dose i drinken til Castro nok til å få han til å utlevere sine innerste tanker? CIA utførte en rekke eksperimenter på intetanende forsøkskaniner. Blant annet ga de LSD til prostituerte for at de skulle gi det til sine intetanende kunder mens hemmelige agenter spionerte bak skulte speilglassruter på bordellene. Da biologen Frank Olsson, som jobbet for CIA, hoppet ut av vinduet fra hotellrommet han delte med en annen CIA-agent ni dager etter et LSD-eksperiment, ble det påstått at han hadde fått paranoia, nervøst sammenbrudd og at han tok sitt liv eget liv. Senere er det kommet fram at rusen skal ha gitt Olsson så sterk tvil over eksperimentene han var med på at han ønsket å slutte. Og at hoppet fra 9. etasje var alt annet enn frivillig.

Her hjemme ble flere kjente nordmenn behandlet med LSD mot nervøse lidelser på sekstitallet. Behandlingen skulle hjelpe pasientene tilbake til tidlige barndomsopplevelser og gi et bedre grunnlag for psykoanalyse. Med LSD ville man komme forbi en del sperrer, mente legene. Behandlingen har ikke vært noen hemmelighet. Da Helge Waal, professor i psykiatri og leder av Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo, ble intervjuet i bladet Psykisk Helse tidligere i år, sa han at man sluttet med LSD-terapi hovedsakelig fordi de resultatene man ønsket uteble - ikke fordi pasientene kom dårlig ut av behandlingen.

En som fikk LSD-terapi på sekstitallet var Agnar Mykle. Han ble i lengre perioder behandlet med den eksperimentelle metoden av legen Gordon Johnson på Modum Bad. Det gjorde han ikke bedre, snarere tvert imot, hevder Anders Heger i sin Mykle-biografi «Et diktet liv».

Forfatter Axel Jensen, som fikk LSD i London, syntes derimot det hjalp, og fortsatte å trippe lenge etter behandlingen. Torgrim Eggen som er i gang med en biografi om forfatteren, kan fortelle at Jensen fikk behandlingen i det han selv har kalt en «strindbergsk» periode i livet.

- Det må vel bety at han hadde kraftige vrangforestillinger, og han fikk sin behandling i Shenley-hospitalet i London, ved den eksperimentelle klinikken som ble drevet av R.D. Laing. Psykiateren David Cooper var «guiden» hans, og jeg tror året var 1966, forteller Eggen.

- Men ble Axel Jensen kurert for sine plager?

- Axel mente i hvert fall det hjalp. Og han tok massevis av tripper etter det. I 1972 vitnet han også for forsvaret i saken mot psykiateren Jan Greve.

Saken mot Greve ble bredt dekket av norske aviser. Greve ble dømt for å ha tatt LSD- og cannabis sammen med sine pasienter, og han hevdet LSD var lett tilgjengelig som legemiddel, nærmest fri flyt, og at han selv fikk alt han trengte til sin virksomhet fra Lier Asyl.

- Axel var så vidt jeg har forstått aldri pasient hos Greve, men var «ekspertvitne» på grunnlag av erfaringene fra London. Bjørneboe og Arne Ness vitnet også i saken, forteller Torgrim Eggen.

I sekstitallets USA skapte psykologen Timothy Leary seg et navn som syrepredikant. Leary, som var høyt respektert og godt likt blant kollegaer og studenter på Berkeley og Harvard ble fascinert av mystikken da en kollega fortalte om sine opplevelser med mexicansk fleinsopp. Leary dro selv til Guernavaca i Mexico for å prøve, det ble en opplevelse som skulle snu livet hans på hodet. Senere hevdet han at fem timer på sopp hadde lært ham mer om sinnet og bevisstheten enn femten års kliniske studier i psykologi, og han satt seg fore å opplyse så mange som mulig. I 1963 fikk han sparken fra Harvard, men startet senere sin egen kult med bruk av LSD som hellig sakrament under slagordet: «tune in, turn on and drop out». Leary ble fengslet flere ganger for sin virksomhet, men er blitt stående som motkulturens kanskje aller største syreikon i USA.

Også forfatteren Ken Kesey tok flere ganger psykedeliske rusmidler som LSD og psilocybin sammen med pasientene ved et mentalsykehus i California der han jobbet i 1961. I etterkant skrev han romanen «Gjøkeredet», en bok han hevdet han aldri hadde kunnet skrive uten rus. Mellom 1964 og 1967 reiste han land og strand rundt sammen med bandet Grateful Dead og en gruppe kunstnere under navnet Merry Pranksters og arrangerte fester, såkalte acid tests, der kollektiv tripping var en vesentlig del av samværet. Kesey forble en syrepredikant hele livet og uttalte i et intervju på CNN så sent som på nittitallet at han alltid valgte å ta LSD i forkant av krevende skriveprosesser. «Det flyter direkte fra hjernen til fingertuppene», mente han.

LSD-referansene florerte i sekstitallets popkultur. Beatleslåta «Lucy In The Sky With Diamonds» fra 1967 og de fantasifulle tekstlinjene «Picture yourself in a boat on a river with tangerine trees and marmalade skies», ble tatt for å være en beskrivelse av en LSD-trip, noe John Lennon benektet. Også The Doors, The Grateful Dead, Jimi Hendrix og Jefferson Airplane lot seg influere, men det var the Beatles som skulle forbli den fremste musikalske LSD-referansen fra sekstitallet takket være en kriminell sektleder i Death Valley, California.

Lenge etter at CIA hadde forkastet LSD som et middel for å kontrollere andres tanker, tok kultlederen Charles Manson opp ideen og eksperimenterte hyppig med sine såkalte disipler i den beryktede Manson-familien. Medlemmer av sekten sto bak en rekke grufulle drap i California i 1969, og stakk i hjel blant annet skuespilleren Sharon Tate og hennes ufødte barn i det de hevder var rus. I retten påsto de at Charles Manson hadde hjernevasket dem med LSD, okkultisme, scientologimetoder og låtene på Beatles‘ dobbeltalbum «The White Album» - noe som ble avfeid totalt. Alle ble dømt, flere av dem til rettens strengeste straff.

Utover syttitallet, med Timothy Leary i fengsel og den medisinske forskningen lagt på hylla, gikk LSD i den populærkulturelle glemmeboka, før den ble hentet fram igjen med nittitallets housekultur.

En norsk forfatter som har brukt psykedelika flere ganger, er Mads Larsen. Første gang han trippet var i 2007 i Goa i India, som en del av arbeidet med boka «Den rette kula» der han flere steder beskriver rusen utførlig. Senere har han tatt forskjellige typer psykedelika i spirituelt samvær med sjamaner og beskriver sine opplevelser som sterke og fine, krevende og noen ganger fryktelig skumle.

- Opplevelsen er sterkt personlig og godt egnet for folk som er på en åndelig søken. Det hjelper deg åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket, slik at du får et glimt av den store sammenhengen. Psykedelika har gitt meg svar på personlige spørsmål om livet, døden, kjærligheten og den store sammenhengen. Nå vet jeg hvorfor jeg er her, og hva som er meningen med mitt liv, sier Mads Larsen.

Han tror mye av motstanden mot rusmidler i vår kultur er basert på uvitenhet og handler om at vi har et komplisert forhold til rus. Han smiler godt av Dagsavisens spørsmål om avhengighet og lysten til å gjøre det mer om det er så fint.

- Jeg skjønner at du aldri har prøvd det, smiler han.

- Psykedelika er ikke noe du orker å ta ofte, kanskje maks en eller to ganger i året. Det er ikke et avslapningsmiddel eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere, det er fysisk og psykisk krevende og du husker alt du har opplevd etterpå. Selv om jeg har opplevd skremmende ting, har jeg bare positivt å si. At noe er skremmende betyr ikke nødvendigvis at det er farlig. Men psykedelika passer ikke for alle, og uten å være ekspert vil jeg ikke anbefale folk som for eksempel lider av angst å prøve det. Som alt annet i livet kommer det med en risiko, og selv håper jeg at jeg kan få anledning til å ta det flere ganger i framtida, sier Larsen.

Men, om LSD ikke er farlig - hvorfor står det på narkotikalisten da? De psykedeliske stoffene ble satt på den internasjonale narkotikalisten på 1970-tallet i en frykt for eventuelle bivirkninger. Der bør det fortsatt være en stund mener medisinsk fagdirektør i Legemiddelverket, Steinar Madsen.

- Det er mange grunner til at denne typen stoffer befinner seg på narkotikalisten. Vi snakker tross alt om medikamenter som griper dypt inn i hjernens funksjon og da må vi være forsiktige. Om du tar LSD, så er det et forholdsvis nytt medikament og vi vet altfor lite om bivirkningene av bruk på lengre sikt, sier Madsen. Han synes det er flott at det gjøres ny og seriøs forskning på området.

- Om vi kan få solid vitenskapelig dokumentasjon på at de kan ha en bra medisinsk funksjon, ser jeg ikke noen motforestillinger mot at det kan tas i bruk igjen. Dersom det viser seg at det kan komme pasienter med alvorlige plager til gode, synes jeg det er flott, og det trengs ingen lovendringer for å gjøre det, selv om stoffet står på narkotikalisten, sier Madsen.

Full legalisering har han ingen tro på.

- At LSD og fleinsopp skulle kunne bli tilgjengelig for alle og enhver i dagligvarebutikken, har jeg store problemer med å se for meg. Dette må brukes restriktivt av kvalifisert personale, alt annet vil være for risikabelt.

- Hva vet man egentlig om bivirkningene etter lang tids bruk?

Ganske mye, ifølge forsker Pål-Ørjan Johansen, som peker på at psykedelika har vært brukt i tusenvis av år innen religionsutøvelse og sjamanisme. Enkelte folkegrupper har den dag i dag, som en del av menneskerettighetene knyttet til trosfrihet, lov til å benytte seg av psykedelika i utøvelsen av sin religion og tro. det med andre ord ikke skortet på menneskelig erfaring.

- Det har blit gjort vienskapelige kliniske studier med titusenvis av personer. Psykedeliske planter og sopper er ikke regulert av internajonalt lovverk. Amerikanske indianere, for eksempel. 100 000 av indianere bruker psykedelika i religiøse sermonier, nye studier har ikke påvist noen helsemessige eller sosiale problemer hos dem, selv om de har brukt psykedeliske stoffer gjennom hele livet og flere hundre ganger, sier Johansen. Han mener kriminalisering og stigmatiskering av folk som bruker fleinsopp bør opphøre fordi det er en menneskerett å søke spirituelle opplevelser.

- Mitt utgangspunkt er medisinsk behandling men det er veldig godt dokumentert at også folk som ikke er syke har personlig meningsfulle og åndelige opplevelser med psykedelika. Psykedelika er ulikt rusmidler som alkohol og heroin. Folk som bruker psykedelika tar det i gjennomsnitt ett par ganger i året. Det er ikke et rusmiddel du tar for å kobble av eller flykte fra deg selv og virkeligheten.

Fleinsoppopplevelsen varer fra fire til seks timer. Folk som har prøvd det snakker om en indre reise, en trip - og de følerofte at de kommer nærmere naturen og får økt selvforståelse.

- Det er en veldig personlig erfaring som er vanskelig å sette ord på. Opplevelsen kan være krevende og folk ser ut til å ha en naturlig respekt for psykedelika, sier Johansen. Innen året er omme håper han og Teri Krebs å kunne åpne den første klinikken i Oslo.

Ekteparet har stor tro på LSD og fleinsopp for å bekjempe avhengighet av alkohol, kanskje også røykestopp. Men det er mange misforståelser om psykedelia, spesielt LSD, og parets planer har vagt stor oppsikt ove rhele verden og resulterte blant annet i et lengre intervju med BBC World News.

Også her hjemme opplever de støtte for sitt prosjekt. Nylig sto for eksempel Mensa-medlem Fredrik Bråthen (33) fram i VG og fortalte at fleinsopp og LSD hadde hjulpet han mot sterke hodesmerter.

- Det finnes flere studier som dokumenterer god effekt på pasienter som er blitt behandlet med LSD. Myndighetene i England gjorde nylig en uavhengig vurdering av vår studie og vårt arbeid, og kom fram til det samme som oss, at LSD kan hjelpe alkoholikere med å bli tørrlagt. I Norge har rundt 10 prosent av befolkningen et alkoholproblem, det og tobakk er de vanligste dødsårsakene i det norske samfunnet. Alkohol er en av de største årsakene til sykefraværet i Norge. det er fint å kunne være med og bekjempe et stort samfunnsproblem, sier Johansen som mener det er en forskers plikt å ta stilling framfor å være likegyldig i spørsmål som angår hele samfunnet.

- Hvis jeg som vitenskapsmann og samfunnsengasjert finner at et lovforbud og strenge straffer ikke har det fundamentet folk og politikere innbiller seg, ja da er det mitt ansvar som forsker å meddele at keiseren står der uten klær - i dette tilfelle den norske lovgivningen. WHO anerkjenner at åndelige opplevelser er en hovedmotivasjon for å bruke psykedelika.Legemiddelverket innrømmer at de ikke har noen begrunnelse for straffeforfølgelse av fleinsoppbrukere. Dette minner om tidligere helseadvarsler mot farlig onanering, og kampanjer mot «djevelmusikk» som hardingfele og joik. Tusenvis av mennesker i Norge velger å bruker fleinsopp som de finner i naturen, de bør beskyttes mot straffeforfølgelse.Dette er et menneskerettsspørsmål.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no