Helg

Pampene blant oss

Hva er egentlig en pamp? Er det en tjukkas, en korrupt mann av Jimmy Hoffa-typen eller rett og slett en ensom vestlending i Oslo? Vi har møtt tre av Norges mektigste fagforeningspamper.

- Jeg tok jo ikke politiutdanningen fordi jeg hadde lyst til å bli fagforeningspamp. Jeg tok den fordi jeg hadde veldig lyst til å bli politimann, hevder Arne Johannessen idet vi svinger ut av Oslo på vei til Hønefoss. Politiets Fellesforbunds mektige leder gjennom 12 år har nettopp ristet av seg høstens ubehagelige maktkamp mot sin nestleder Sigve Bolstad, som en stund der varslet at han ville stille som motkandidat - for første gang siden Johannessen tiltrådte. Som kjent trakk Bolstad til slutt sitt kandidatur, og man kan bare spekulere i hva som kan ha skjedd mellom de to fløyene bak kulissene. Men Johannessen greide i alle fall å mobilisere stor støtte for seg selv ved å true med å reise hjem til Sogndal for å bli lensmann igjen.

- Og nå tror du at du blir gjenvalgt for to nye år i november?

- Det ser jo sånn ut nå ...? sier Johannessen, og greier ikke helt å skjule et lite, triumferende smil.

Inntil videre er det uansett «business as usual» for politiets fremste tillitsmann, og nå er vi på vei langs den høstlige Tyrifjorden til et møte Johannessen skal ha med politifolkene på Nordre Buskerud politistasjon, som 22. juli i fjor satt midt oppe i terrorangrepene. Vi kjører i Johannessens bil, den samme som han sitter i hver eneste fredag, på vei hjem til familien i Hafslo i Sogn og Fjordane. En gang var som sagt Arne Johannessen en helt alminnelig lensmann i Sogndal. Men det er lenge siden nå. I flere tiår har han vært ukependler og en av de mest synlige og omstridte fagforeningslederne i norsk offentlighet. Ja, han sier det jo selv: Han har vært en av pampene.

Pamp

Men hva er egentlig en «pamp»? Med en gang er det lett å se for seg det karikerte bildet av en røslig kar av Jimmy Hoffa-typen, en mektig mann som styrer fagforeningen sin med jernhånd, en som slett ikke er fremmed for bestikkelser, og som samtidig er en taletrengt og dyktig hærfører i den store arbeidslivskrigen mot arbeidsgiverne. Man ser også for seg at pamper har sittet så lenge ved makta at de helt har glemt hvorfor de en gang fikk tillitsvervet sitt. De har ikke lenger noen kontakt med sitt egentlig yrke og sine egne, menige medlemmer, og er nok aller mest opptatt av å kare til seg goder og spise høye smørbrød. Ifølge Wikipedia kommer ordet «pamp» egentlig fra svensk og betydde - noe overraskende - opprinnelig «tjukkas». Med tida har «pamp» blitt en betegnelse for «en mektig og/eller rik person», en som har kommet seg opp i en ledende stilling i et politisk parti eller en fagorganisasjon. I Norge tenker vi nok mest på fagforeningsledere som har sittet skikkelig lenge. Som Politiforbundets Arne Johannessen.

- Du omtaler deg selv som «en pamp»?

Spør vi Johannessen, som har ord på seg for å være både konfliktsøkende, stri, sjarmerende og ekstremt tilgjengelig for pressen.

- Ja, men da er det litt ironi i det, ikke sant. Jeg bruker ordet «pamp» med et smil om munnen og glimt i auga! Så for meg er det derfor ikke et negativt ladet ord. Det jeg legger i det, er at det å være fagforeningsleder på mange måter er blitt en egen profesjon. Du utvikler et nettverk med kolleger, det blir litt sånn stammespråk, en slags egen kultur på godt og vondt, sier Johannessen.

- Arbeidsgiver er blitt mer profesjonell, med stor stabilitet. Det er blitt tøffere å være i vår rolle. Mange fagforeningsledere sitter lenge, og det er jo en grunn til det, for det er jo ingen skole som utdanner topptillitsvalgte! Det er en grunn til at du ser tillitsvalgte går gradene. De begynner på lokalt nivå, så kommer de gjerne inn i det sentrale styret, og så rykker de oppover mens de lærer underveis. Det handler om å bygge nettverk og relasjoner, om å lære hele organisasjonen å kjenne, og det kan ta tid, understreker Johannessen.

- Og så må du utvikle en viss fingerspitzgefühl, skjønne det politiske spillet, bygge kontakter i media og i andre organisasjoner.

- Store lønnsforhandlinger er vel heller ikke så lett å bare hoppe rett inn i?

- Nei, det er kompliserte saker, og slikt du ikke kan lære på en skole. Du kan selvsagt lære deg forhandlingsteknikk, men spillet som styrer utviklingen i en forhandlingssituasjon, det må oppleves!

Medlemmenes mann

Jan Davidsen er leder for 300.000, og har vært sjef for LOs største forbund Fagforbundet siden 2000. Han er tydelig ikke spesielt glad for å høre ordet «pamp». Han er noe så sjeldent som en lavmælt bergenser, og går for å være en litt sjenert mann, men også mektig og innflytelsesrik i både norsk arbeidsliv og politikk. En gang i tida var han brannmann i Bergen, og tidligere var hans livsdrøm alltid å vende tilbake til det yrket. De færreste tror at det noen gang vil skje. I så fall må han skynde seg, for neste år blir han antakelig pensjonist.

- Pamp? Nei, jeg oppfatter ikke noe positivt med det ordet. For meg høres det ut som en som har fått et tillitsverv og som bruker det vervet til å pleie andre ting enn medlemmenes interesser. Og medlemmenes interesser, det er det viktigste av alt.

- Så «pamp» kan ikke brukes litt spøkefullt om en som har sittet i et verv veldig lenge?

- Nei, det er ikke noe honnørord, for å si det sånn, sier Davidsen, som heller ikke er enig med Politiforbundets Arne Johannessen i at det å være fagforeningstopp er en profesjon i seg selv.

- Nei, det tror jeg ikke. Systemet vårt er jo basert på at denne jobben skal kunne gjøres av alle som har den nødvendige tilliten fra medlemmene. Det vil jo hele tida være avhengig av evnen du har til samspill med de som har valgt deg, og de andre rundt deg som har den spisskompetansen du selv trenger for å få dette til. Men det er selvsagt bra med erfaring, og med gode personlige relasjoner som utvikler seg over tid.

- Hva med å lede lønnsforhandlinger, det krever vel lang erfaring?

- Jo, det er klart det hjelper med erfaring. Erfaring gir trygghet, og gjør at du aldri lurer deg sjøl til å tro at dette er en enmannsjobb. Alt sammen avhenger av å hente ut kompetanse og samspill med andre, og at du vet du er på trygg grunn i forhold til de kravene som skal fremmes. Men er det noe tillitsvalgte på alle nivåer kan, også på lokalt nivå, så er det jo å forhandle! Forhandlingsbiten er noe som bør ligge litt i blodet.

- Men du får vel også ledelseserfaring når du sitter så lenge som fagforeningsleder?

- Jo da, det får du. Men jeg har ikke noen tro på det at ledelse kan frikobles fra resten av det du holder på med. Jeg tror på faglig innsikt, og på å vinne erfaring med de praktiske tingene ved en virksomhet.

- Så hvis du skulle slutte i denne jobben, ville du ikke gått til en annen organisasjon?

- Nei. Da ville jeg heller gått tilbake til å bli brannmann.

Fra lektor til konge

En gang i tida var Anders Folkestad, leder av den store hovedorganisasjonen Unio (siden 2001), en enkel lektor fra Stranda vidaregåande skule på Sunnmøre. Nå sitter han som en konge på sitt Unio-kontor og hersker over prester, lærere og sykepleiere, med en flott balkong som vender ut mot Stortinget. Men faktisk høres Folkestad fortsatt litt lektoraktig ut i tonen når han svarer på hva han forbinder med ordet «pamp»:

- Altså, «pamp», det er jo noen negative konnotasjoner knyttet til det begrepet. Det må man kunne si. Men vi bruker det jo litt sånn humoristisk om oss selv. Jeg er jo en pamp i den forstand at jeg er i en annen posisjon enn de som er vanlige medlemmer, for de står i hverdagsjobbene sine. Pampebegrepet rommer mange ting, men først og fremst mener jeg at det handler om at man gjør noe annet enn medlemmene sine. I det ligger det en fare for at båndene mellom leder og medlemmer blir for dårlige. Og den faren ligger der, sier Folkestad bestemt.

- Derfor gjelder det å være påpasselig med å omgi seg med folk som forteller deg at «hør her, nå har medlemmene dine krav på din oppmerksomhet». Hvis ikke risikerer du å distansere seg fra medlemmene dine. I den forstand håper jeg ikke at jeg er en pamp.

- På svensk betydde «pamp» opprinnelig «tjukkas», men det er du jo heller ikke?

- Hehe, nei, jeg håper ikke det! Dette med «tjukkas» spiller nok på en som lever det gode liv. I gamle karikaturer av adelen ser man at også de var svært så kraftige, etter gode lunsjer og et rolig liv! Igjen: Det handler om at man på en måte lever et annet liv enn medlemmene. Men et humoristisk pampestempel får jeg bare leve med, knegger Folkestad.

- Men er det å være fagforeningsleder blitt en egen profesjon?

Folkestad trekker litt på det.

- Jeg vet ikke om jeg ville kalle det en egen profesjon. Men det er jo bredt politisk arbeid. Det kan minne om det å være i politikken, og det kan være bra med både lang erfaring og det jeg vil kalle god bagasje. Men: En fagforeningsleder skal ikke drive det politiske spillet på egen hånd. Det vi gjør, skal alltid ha en basis hos de vi representerer. Og det er gjennom Unios forbund at jeg får dette mandatet.

- Så du syns det er drøyt å kalle det en egen profesjon?

- Ja. Men de som kaller det det, vil vel ha fram at vi er tillitsvalgte på heltid, at dette er en heltidsjobb. Slik sett er det noen karakteristika her som ligner en profesjon. Men jeg mener at vi først og fremst er tillitsvalgte.

- Men dere møter kanskje andre fagforeningstopper oftere enn egne medlemmer?

- Nei, det gjør vi nok ikke. Selvsagt er alliansebygging med andre organisasjoner viktig, det samme er relasjoner til politikere og arbeidsgivere. Dette ligger i vervet og er gode virkemidler, så sånn sett MÅ vi ut og snakke med folk. Vi skal ha blikket på det som skjer rundt oss. Men først og fremst er vi tillitsvalgte, som hele tida er på valg. Det er der vi skiller lag med profesjonen: Vi er tillitsvalgte.

To liv

OK, norske pamper ser altså fortsatt på seg selv som idealistiske tillitsmenn. Det korrupte Jimmy Hoffa-bildet passer uansett dårlig, men særlig Johannessen innrømmer at det å være pamp faktisk kan være en egen, litt elitistisk profesjon. Men felles for de tre pampene er at de alltid er på valg, og at det er uendelig lenge siden de var en av gutta på gølvet. De er også alle tre aldrende menn fra Vestlandet som har pendlet til Oslo de siste 20-30 årene. Ja: En pamp er også en litt ensom mann som sitter i bil, og ser årene gli forbi. Eller han sitter på Gardermoen og venter på et forsinket fly hjem fredag kveld.

Et av Arne Johannessens barn var ett år gammelt da han begynte å pendle fra Hafslo til Oslo. Nå er guttungen 25 år gammel. I et intervju med Dagsavisen i 2009 kom Johannessen med et hjertesukk: «Jeg stiller meg stadig oftere spørsmålet om det er på tide å gi seg. Jeg lever jo to liv, ett som fagforeningspamp og ett som familiemann hjemme på Hafslo».

- Har eg sagt det?! Sier Johannessen forbløffet.

Det er tydelig at Johannessen ikke har noen planer om å gi seg med første. I alle fall ikke nå, når han kanskje blir gjenvalgt, og politietaten skal bygge seg opp igjen etter Gjørv-rapporten og det tunge terroråret 2011.

- Jeg gleder meg til å ta fatt på det arbeidet, sier han.

- Det blir utfordrende, men jeg liker utfordringer. Dette blir to spennende år!

- Har det vært verdt det, å miste så mange hverdager med ungene sine?

- Det stikker litt når du stiller det spørsmålet. Ingen av ungene mine har klaga på meg, men jeg har nok tenkt mer på disse tingene etter hvert som jeg er blitt eldre. Jeg kan egentlig ikke svare skikkelig på dette.

- Men vær ærlig, kunne du vendt tilbake til lensmannsjobben i Sogndal nå?

- Det skulle jeg nok kunne greie! Men det hadde vært en stor omstilling. Jeg har fått praktisert yrket mitt altfor lite. Det å være lensmann i Sogndal er jo en ganske annerledes jobb. Betydelig fredeligere enn å være forbundsleder, i alle fall!

- Husker du i det hele tatt hvor lensmannskontoret i Sogndal er?

- Det vet jeg, for jeg kjører forbi der hver eneste helg!

Brannmann igjen

Fagforbundets Jan Davidsen sukker hørbart i telefonen når vi spør om han tror fagforeningstopper mister kontakten med sitt egentlige yrke, og om de er i stand til å vende tilbake igjen en dag. I 1999 sa han i et intervju med Dagsavisen at SELVFØLGELIG skulle han bli brannmann i Bergen igjen. Om noen år. Ja, ganske snart. En dag langt der fremme.

- Det er jo litt variabelt, etter hvilken bakgrunn du har. På en rekke områder går jo utviklingen så raskt at muligheten for å komme tilbake til yrket uten en omfattende oppdatering vil bli veldig vanskelig.

- Du var brannmann. Hadde du greid å slukke en brann i dag, tror du?

- Det spørs hvilken brann det var, i så fall, hehe! Veien tilbake til brannmannsyrket for meg, den eksisterer nok ikke lenger. Det ene er behovet for å være med hele tida, slik at du kan utvikle deg i yrket. Det andre er fysiske krav som stilles, og utdanningskrav du ikke har klart å følge opp. Utviklingen går så fort på alt fra nytt utstyr til måten å gjøre det på. Verden er rett og slett blitt så annerledes, sier Davidsen vemodig, og nevner at sist han besto en røykdykkertest, var i 2000. Da var han ennå bare 50 år gammel. Da hadde han fortsatt et håp om å vende tilbake som brannmann.

- Den testen klarer jeg nok ikke lenger. Jeg er altfor gammel til det nå. Jeg tenker jeg sitter som leder i Fagforbundet ut 2013. Etter det blir jeg nok pensjonist.

Da har Davidsen vært topp-pamp i 19 år.

- Da drar du tilbake til Bergen?

- Det er i Bergen jeg bor. Jeg er bare ukependler.

På besøk

Heller ikke Unio-leder Anders Folkestad føler at han bor i Oslo, selv om han har arbeidet her de siste 20 årene. Å nei, han bor fortsatt på Stranda på Sunnmøre, der han en gang fikk jobb som lektor. I 1998 kom Folkestad i Dagsavisen med en ren og inderlig kjærlighetserklæring til læreryrket:

- Jeg er en ekte lærersjel, selv om jeg har arbeidet som tillitsvalgt i så mange år. Jeg elsker pulsen i et klasserom, det uventede som kan skje, gnisten som kan oppstå mellom lærer og elev midt i en diskusjon, gjerne når timen skal avrundes og eleven sier «ja, men hva så, da?».

Folkestad lyser opp her inne på pampekontoret sitt med utsikt til Stortinget.

- Ja, men den vedkjenner jeg meg fortsatt! Særlig det med at timen kan avsluttes med at noe liksom henger i lufta, at noe kan følges opp. Det der er faktisk overførbart til dette livet også. Prosessene vi tillitsvalgte er i, man er alltid på vei til noe. Man jakter på noe, og man trenger en dynamisk dialog med mennesker for å få til bra resultater.

- Men du som elsker klasserommet så høyt, hvorfor har du ikke vendt tilbake dit?

- Jeg har savnet klasseromstemperaturen, og samspillet med elevene. Men på ett eller annet tidspunkt i livet har nok fagforeningen vunnet over læreryrket. Jeg er nok ikke helt der at jeg nå vil avslutte arbeidet mitt her.

- Men hvis noen ringte og ba deg ta en vikartime på skolen, hadde du greid det da?

- Én time skulle jeg nok greid. Kanskje flere også. Jeg skulle nok taklet undervisningssituasjonen, hvis jeg fikk gjøre det på min måte, uten å se for mye på hva som er dagens læreplan. Jeg har stor respekt for at det er store endringer på min gamle arbeidsplass. Men at det skulle være helt umulig, det nekter jeg å tru, altså!

Vi er framme på Hønefoss. Politiforbundets leder Arne Johannessen parkerer bilen utenfor Nordre Buskerud politistasjon, som i fjor sommer satt midt oppe i terrorhandlingene på Utøya. Han hilser muntert til høyre og venstre, særlig på den hardt prøvede politimesteren, men også på sin argeste rival i kampen om makten i Politiforbundet, den yngre Sigve Bolstad. Johannessen har levd et helt yrkesliv på valg, og ser ut til å vinne denne gangen også. De gamle pampene er fortsatt eldst.

Mer fra Dagsavisen