1978: Ungdom på Nisseberget, Slottsplassen i Oslo. – Vi røyker litt hasj, men ellers plager vi ingen, sier de.

Oslos narkonomader

Det er et stykke fra Nisseberget i 1966 til Brugata i 2016.

 

Oslo hadde sin summer of love, håret ble lengre, klærne fargerike og ikke minst; ungdom fra middelklassen brygget på et opprør mot det bestående.

1966 var året da Nisseberget ble tilholdssted for hippier. Det ble røyket hasj på kollen som var et samlingspunkt i Slottsparken. Siden har de rusavhengige blitt jaget fra sted til sted og vært særs synlige i byen der de stadig er på flukt fra lovens lange arm.

Cannabis var en stor del av pakka for dem som samlet seg i Slottsparken på 60-tallet. Det samme var opprørsfølelsen.

– Den gangen var Nationaltheatret stasjon et knutepunkt, så det ble naturlig å samles her, sier Lars Sandås som har laget boka «Narkoatlas – Oslo», et historisk atlas med tekst, kart og illustrasjoner – en skildring av de narkomanes forflytning i Oslo sentrum de siste 50 årene.

Det er rundt lunsjtider en ukedag i Oslo sentrum. I Møllergata, rett ved inngangen til Big Horn Steakhouse, står det en mann, kanskje 25 år. Han er lengtende og brydd i blikket, ryggsekken ligger ved siden av på bakken, buksene på knærne. Han leter etter en blodåre i lysken. Noen haster forbi, andre stopper nærmest opp i sjokk. Atter andre peker, mens han leter etter et sted å stikke sprøyta. Jeg velger å la ham være, han ser ut som han ikke trenger en journalist i livet sitt akkurat nå.

Det er sånn det er blitt. Byens mennesker står på skue som i en zoologisk hage. En hage der det er innbyggerne selv som blir beglodd, mens vi andre kaster peanøtter i koppen eller kjøper Er lik Oslo.

Les også: Brugata er Oslos problemgate

– Det vil alltid være narkomane

Det åpne rusmiljøet er flyttet på en rekke ganger og holder nå til i Brugata, en blindgate rett ved handlesenteret Gunerius i Oslo sentrum. På 60-tallet var rusmiljøet på Nisseberget i stor grad middelklasseungdom som brukte cannabis og noe hallusinogener. Det var et miljø som opponerte mot makta og dyrket ikke bare cannabis, men også musikk, poesi og intellektuelle samtaler. Det var en del av middelklassens dannelsesreise. Men denne ble siden arbeiderklassens svøpe. Etter flere år med sporadisk oppmerksomhet, ble miljøet på Nisseberget i 1972 spredt som en følge av politiets tilstedeværelse og aksjoner. Særlig ble bortkjøring av personer omstridt. Politiet plukket opp rusbrukere og kjørte dem ut av byen, så måtte de selv klare å kare seg inn til Oslo igjen. Ute av syne, ute av minne.

– Det vil alltid være narkomane, men det skal være trygt for publikum, sier Svein-Rune Andersen som er leder for politiets arbeid mot det åpne rusmiljøet i Oslo i dag.

I 1973 endret mye seg. Marginalisert ungdom med arbeiderklassebakgrunn søkte seg til rusmiljøet. De kom fra østkanten i sentrum, men også fra de relativt nye drabantbyene i Groruddalen og Østensjø-området. Mange av disse ville kanskje ha falt inn i alkoholikernes rekker ti år tidligere, men de trakk altså til rusmiljøet i Slottsparken. Det var deres ankomst som skapte overskrifter i avisene og miljøet endret seg radikalt. Samtidig oppsto blandingsmisbruket. Man ruset seg på en miks av alkohol, hasj, amfetamin, piller og opiater.

I kjølvannet av mer fokus trådte også politiet til med hardere lut. Flere tyngre brukere samlet seg på «Rista» ved Domkirken. Etter hvert trakk disse til Egertorget.

Rusmidlene besto av stadig mer morfin og amfetamin. Norges første registrerte heroinbeslag var på Fornebu i 1976 da 14,5 kilo ble tatt. Det åpne miljøet var på vei til å bli et enkelt mål for dem som ville opprettholde ro og orden der de var særs synlige i bybildet. I 1978 slo politiet til mot Nisseberget. Dette utviklet seg så til rene opptøyer. Ordensmakten gikk inn med tåregass og hester og det var særdeles steile fronter. Miljøet i Slottsparken brukte i liten grad tyngre stoffer. Siden, når så heroinen kom til byen i 1977, hardnet det til. Heroinistene ble tvunget til Egertorget.

«Narkoatlas» startet som et kunstprosjekt, det er jo billedkunstner Sandås er. Men endte altså opp i bokform. Sandås har gått gjennom avisarkivene, han har samlet inn informasjon fra andre kilder, lest faglitteratur, samt snakket med folk.

– Men jeg er ingen forsker, legger han til.

Sandås laget ikke boken som et partsinnlegg, men et bidrag i rusdebatten for alle aktører.

– Det er ganske forskjellige sannheter og historier som legges fram på hver side. Dette handler om det åpne rusmiljøet i Oslo og kan ikke overføres til rusproblemene i samfunnet generelt, sier Sandås.

Det endelige oppgjøret sto i 1984 da en rekke politiaksjoner gjorde at cannabisbrukerne flyttet ut i bydelene. Siden er brukerne blitt jaget flere ganger. Plata og Jernbanetorget var et sted de tyngre rusavhengige pleide å møtes. Der ble de sågar streket inne av politiet, som malte en linje på fortauet, så de ikke skulle ta plass fra dem som ventet på bussen. Gangen har vært at politiet stenger den åpne russcenen et sted, bare for at folk flytter seg til et annet. Slik har forbudslinjen jaget rusbrukere fra Nisseberget til Egertorget, via gatene omkring, til Karl Johans gate til Skippergata og tilstøtende gater. Så ankom brukerne Plata og Jernbanetorget i 1998. Narkotika er forbudt. Å kjøpe, selge, bruke eller oppbevare narkotika er forbudt. Men dette hjelper ikke rusavhengige. De trenger sitt fiks og bryter dermed også loven flere ganger daglig.

– Jeg er så gammel at jeg husker Nisseberget, sier Oslos ordfører Marianne Borgen (SV).

Les også: Her er barna verden har glemt

– De flytter seg

Men det åpne rusmiljøet ser ganske annerledes ut i dag. Da politioverbetjent Svein-Rune Andersen tok over ansvaret for politiets innsats mot de åpne rusmiljøene var det store ansamlinger på Jernbanetorget og området rundt Plata, oppgaven var formidabel. Daglig samlet opp mot 300 seg i det som er nederst i Oslos paradegate. Togstasjonen er et knutepunkt og det er igjen naturlig å ha dette som tilholdssted. Rusbrukere finnes overalt og kommer man til Oslo er det ofte med tog.

– Da jeg fikk oppdraget sommeren 2011, hadde vi en sak på agendaen og det var det åpne rusmiljøet, sier Andersen.

Politiet satte faste dedikerte mannskaper på jobben og stor politioppmerksomhet i dette området førte til høy oppdagelsesrisiko for rusmisbrukerne som også drev med salg av narkotika. Etter to år var miljøet i dette området så godt som oppløst og borte. Skjønt borte?

– Så er det sånn at de flytter seg. Det er ingen store ansamlinger i Oslo, foruten Brugata og Storgata hvor det kan være opp mot 30 personer. Dette er vårt hovedfokus og vi har rimelig kontroll. For å få bukt med dette, er det tilstedeværelse og uniformert politi som gir resultater, forteller Andersen.

Rusmiljøene i Oslo har ofte innrettet seg etter hvor det finnes lavterskeltiltak. Altså oppstått i nærheten av sprøyterom, -utdeling og andre helsetilbud. I dag er det sprøyterom ved Storgata. Altså rett rundt hjørnet for Brugata. Men dette tilbudet er ikke til alle.

Uteseksjonen peker på Brugata og Storgata som hovedtyngdepunktet i det åpne rusmiljøet, men også Vaterland spiller en rolle. De har hatt systematiske tellinger i sommer og de viser at antallet i Brugata kan være alt fra null til femti i løpet av det tidspunktet de teller.

– I sommer har vi sett at andelen av tilreisende-borgere i det åpne rusmiljøet har vært ganske høy. Dette har å gjøre med at rumenere er mer aktive med salg av piller, sier Uteseksjonens leder Børge Erdal.

Men om man må ruse seg, så må man ruse seg. Halv to i Brugata, mandag ettermiddag. Omtrent 20 menn, ingen kvinner, har samlet seg. Kanskje noen av dem er under 35, men de aller fleste er eldre. Praten går høylytt. De stimler sammen som en sverm og omringer en mann som åpenbart har pillene eller stoffet. Flokken beveger seg fra en side til en annen som en fiskestim i samlet jakt. Det knuffes ikke, men skyves litt. Stemmene går fra lavmælte til voldsomme, tilbake til hvisking. Penger skifter hender og flokken roer seg ned.

Andersen mener rusmiljøet i Brugata ikke utgjør noen fare for oss andre.

– Men det er klart dette oppleves annerledes for deg og meg enn for bestemor. Men vi må samtidig ikke bli historieløse. For bare fem år siden var miljøet betraktelig større, sier Andersen.

Ordfører Marianne Borgen ser flere utfordringer i Oslos rusmiljø.

– Jeg tenker at vi fortsatt har mange utfordringer i byen når det gjelder å ivareta folk med rusproblemer. Det er viktig å ikke bare være opptatt av å gi hjelp her og nå, men også se helhetlig på årsaker til rusproblemer og hindre at så mange kommer såpass hardt ut og kjøre, sier Borgen.

Byrådet kommer med en rusmelding der akkurat årsakene skal ses på. Områdeløftet på Grønland og Vaterland får ti millioner i budsjettet, mens budsjettforliket har utløst 14 millioner til rustiltak og 50 millioner til ulike bomiljøtiltak. Ordføreren er også klar på at rusavhengighet for den enkelte er et spørsmål om helse og sosiale forhold, ikke først og fremst kriminalitet.

– Dette er folk og våre medmennesker. Vi må hjelpe dem. Rusavhengighet slik den gir seg uttrykk i byen vår i dag må møtes først og fremst som et helseproblem, sier Borgen.

Hos Uteseksjonen ser de en stor endring i hvordan samfunnet reagerer på det åpne rusmiljøet.

– Politiet i Oslo opptrer veldig ålreit opp mot rusmiljøene, men de har også en rolle som innebærer en del kontrolltiltak og de er til stede også for å beskytte rusmiljøet. Det er viktig at vi kan få bistand når det er akutt fare for liv og helse. Jeg tenker at i forhold til på 80-tallet har politiet en helt annen tilnærming og en helt annen dialog. Vi snakker med hverandre og ikke om hverandre. Det er færre satt på spissen-utspill i media nå, forklarer Erdal som ser positivt på framtida.

– Framstillingen av politiet som jager slitne rusavhengige stemmer ikke lenger. Vi ser et politi som kjenner miljøet og har politiblikket med seg i forhold til hva de slår ned på. Vi opplever et politi som går i dialog og er lydhøre for kritikk, sier Erdal.

Diskusjon: «Hva er viktigst – gratis heroin eller lovlig cannabis?»

Ubehagelig, ikke farlig

De siste årene er det mye som tyder på at det er færre rusmisbrukere som kommer utenbys fra. Det igjen fører til et redusert omfang på åpne rusmiljø i sentrum. Men når det ikke finnes lavterskeltiltak i din kommune er veien kort til Oslo. Heller ikke Erdal anser det åpne rusmiljøet som farlig for oss andre.

– De har sjelden medført noe annet enn ubehag, for dem som synes det er ubehagelig. Men mye av det som kan medføre risiko retter seg mot andre i miljøet og sjelden mot tredjepersoner, sier Erdal.

Han mener det viktigste man kan gjøre er å opprette lavterskel hjelpetiltak i kommunene, bydelene og nærmiljøet og gi bedre hjelp der folk bor. Samtidig som man bygger ned noe i sentrum, må man bygge opp noe et annet sted. Dessuten er tilbudene i kommunene som ligger rundt Oslo altfor dårlige.

– Hvor mange sprøyterom er det der? Det er ingen. Det er ett sprøyterom i Norge og det ligger i Storgata og drives av Oslo kommune, sier Erdal.

Folk må altså få gode lokale tilbud. Men hvem vil vel ha narkomane i nabolaget?

– Og da har vi en kjempeutfordring, nemlig oss som ikke har problemer med rus og psykisk helse. Vi må akseptere og faktisk bejuble at det opprettes lokale tilbud i bydelene. Det betyr at vi må tåle å ha rusavhengige i nabolaget og inkludere de i våre lokalmiljøer, sier Erdal.

Ordføreren er enig med Uteseksjonen som sier at hjelpen må finnes der de rusavhengige er, altså i deres bydeler og nærområder.

– Det er noe av det vi gjør i budsjettet. Tettere oppfølging der hvor folk bor og styrking av bydelenes arbeid er viktig, men vi må samtidig ha et blikk på det som skjer i byen, sier Borgen.

Brugata er altså stedet de samler seg nå. Gågata, som strekker seg fra Storgata i sentrum og ned mot Vaterland ved Grønland i Oslo, holdes under konstant oppsikt av politiet som også ofte har en uniformert politibil parkert i krysset Brugata/Storgata ved siden av å ha en uniformert fotpatrulje i det samme området.

Det åpne rusmiljøet er altså fortsatt i Oslo. Mennesker ruser seg og politiet tar oppgaven sin på et helt annet vis enn for 20 år siden. Sprøyterom og Prindsen mottakssenter i Storgata gjør det naturlig at de samler seg i øvre del av Brugata. Du har kanskje sett dem selv? Men noe du ser hver dag kan til slutt ende opp som noe helt ordinært og vanlig.

– Som kunstner er jeg opptatt av usynlige historier. Nå er ikke det åpne rusmiljøet usynlig, tvert imot. Men vi ser det hver dag og så ofte at vi blir numne og overser dem, sier Lars Sandås.

– Det er mye som går framover her i byen velstandsmessig, men det er alltid noen som blir skvisa ut og er på siden og den biten er ikke blitt noe bedre. Den er den samme uansett om nye bydeler blir bygd ut, om man får kulturhus eller opera, mens boligprisene skyter i været, så er problemet for dem som ikke tar del i dette konstant, sier Sandås.

Oslo er en by som framstår veldig ulikt turistbrosjyrene og glansbildet. Oslo er en fin by å bo i sammenlignet med byer i andre land, men byen har sine utfordringer, som politikerne ville sagt. Turistbrosjyrer viser Vigeland og Holmenkollen, mens det turistene ser i byen er noe helt annet.

– Om noen lager en historiebok om Oslo, så er den som regel en hyggelig og koselig bok. Dette er ikke en hyggelig og koselig historiebok, men den er akkurat like sann som alle de andre. Det er ikke usant at mye går bra i Oslo, men det er også sant at Oslo har et stort problem med overdoser, forklarer Lars Sandås.

Ved holdeplassen i Brugata, i enden av en blindvei møtes daglig opp mot 30 personer fra livets mange varianter. Der er det alt fra rutinerte brukere i termodress ute etter en pille, til menn i dress og slips – ute etter den samme pillen. Ja, og alt imellom; tiggere, ungdom, gamle og ensomme. Rusmiljøet blander sine rusmidler mer nå enn før. Det er sovepiller, beroligende, amfetamin, alkohol, hasj og opiater. Og alkohol. Mye alkohol.

En morgen, halv åtte, er det en tjuetall mennesker som er samlet ved bussholdeplassen i Brugata. Det er vel så mange som venter på bussen, som ikke gjør det, for å si det sånn. En mann i dress dukker opp, snakker fort med en annen, ser seg om og drar så igjen.

– Det er benzodiazepiner, det er amfetamin, heroin og den slags. Det er ikke noe særlig hasj som selges akkurat her. Det er alle mulige slags folk der. Han trenger kanskje en valium for å komme seg gjennom dagen på kontoret? Det er mange av dem, sier Sandås.

Det åpne rusmiljøet har lenge, noen vil si alltid, vært en torn i øyet for handelsstanden i Oslo sentrum. De har opp gjennom årene fått skylda for fallende omsetning, bråk, slåssing, ran og tilgrising av gatene. Turistene uteblir på grunn av heroinavhengige og butikker går konkurs, er en vise mang en butikksjef har tydd til.

Les også: – Jeg er realist. Dette bekrefter noe som er trist.

Nisseberget i dag

I 2010 hadde politiet fått nok. De holdt to store aksjoner rundt miljøene langs Akerselva ved Vaterland og i sentrum. 122 personer ble pågrepet, husransakelser ble gjennomført og store beslag ble gjort. Politimester Anstein Gjengedal kom med en løfte, et løfte som ikke er helt i mål. I Dagbladet sa han; «De skal vekk, vi ønsker å fjerne disse miljøene». Resultatet var en hel sommer der rusmiljøet ble jagd fra skanse til skanse. En mobil politistasjon ble opprettet på paradegaten vår, Karl Johans gate. I august kom så en slags seierstale; politiet hadde bortvist 263 personer, pågrepet 31 og anmeldt 70.

I dag er politiet ikke like sikker i sin sak. I 2010 var det omtrent 2.000 narkotikasaker i året ved miljøet rundt Plata, med store mørketall. I 2015 var det 153 saker.

– Som jeg pleier å si, litt humoristisk, har området rundt Oslo S blitt til en Kardemommeby i forhold til situasjonen for bare få år siden, men vi vil nok alltid ha et rusmiljø, sier politioverbetjent Andersen.

Vi treffer Lars Sandås på Nisseberget en grå høstdag. Toppen mot Karl Johans gate og Nationaltheatret er en liten oase i et ellers hektisk sentrum. Det er benker og god utsikt. Vi er helt alene akkurat der hvor byens første åpne rusmiljø oppsto. Det er fine inngjerdede bed, skinnende benker og velfriserte plener. Nisseberget er langt fra hva det var.

Men så dukker det opp tre gutter på omtrent 20 år. Pene i tøyet, pels på hetta og ryggsekk. Er det skolebøker i dem, mon tro? Har de en fritime? De ser seg rundt og virker litt stressa. Gutta står i en klynge, flere kommer til. Det er nærmere ti av dem nå. Dagsavisens fotograf tar bilder av Sandås og ungdommene flytter på seg. De går til den andre benken. En setter seg ned og fikler med noe i hendene. En lighter tennes og gjengen skotter litt til sidene og dekker kompisen på benken, mens de forsøker å virke helt vanlige. Ja, akkurat såpass at det ser heller uvanlig ut. Gjengen virker overrasket over å se andre folk her.

Vi trekker oss litt tilbake og fortsetter samtalen om boken. Gjengen skimter vi gjennom buskene mens de gjør som ungdommen gjorde på Nisseberget allerede i 1966. Ringen er sluttet. Middelklassen er tilbake med sin hasj på Nisseberget. Da er det bare for politiet å starte opp igjen jakta på rev nok en gang.

Les også: 2016 ble et rekordår for hasj over Svinesund