Nordisk mesterskap i saunasitting

– Meri on lämmin!

– Hæ?

– Vatnet er jättevarmt!

Tattis-typene sitter tilbakelent i badebukse med hver sin øl, på en benk rett ved en uterestaurant. Vi småløper i badedrakter mot et flatt og grått hav. Skjermen på flytebrygga sier 10 grader i havet, 15 i lufta. Tiina Kivinen ser bekymret på fotografen og meg og spør om vi har isbadet før.

– Å bade på norskekysten er alltid isbading, sier vi, plumper ut fra Löyly Bar og tar et par svømmetak fra kampesteinene og industristranden, mot Helsinki sentrum. Den robuste printkunstner Kivinen hopper etter, klart det. For et par uker siden badet hun i isvannet på Svalbard. Hun holder Lille My – hårknuten over vannet. Men alle klatrer vi snart opp fra Finskebukten og sitter i saunaen, for nordisk mesterskap i badstusitting. Sitter i fem minutt før en av nordmennene må ut etter vann. Kivinen glatter over.

– Det har nok ikke vært så mange i akkurat denne badstuen i dag. Døren har vært lukket lenge, og ovnen varmet og varmet.

Printkunstneren eier «Den svarte badstuen» 15 mil herfra. Svartfargen kommer av avgasser som oser i fire-fem timer før badstuen er oppvarmet av myk, menneskevennlig varme. Kivinens badstu er 150 år gammel og bygd av oldefaren. Vinneren av Queen Sonja Print Award pendler mellom hytta og leiligheten i Helsinki. Hun pendler mellom «den ville seg» og den som trenger å være alene.

Kollektivrenessanse

Det var en gang «en offentlig sauna på hvert hjørne» i Helsinki. Så fikk alle sauna hjemme i kjelleren eller ved badet. Folkesaunaen har de siste årene kommet tilbake. Löyly er en av flere nye sentrumssaunaer i Helsinki. Finnene har fått mye oppmerksomhet for kåringer som «verdens mest egalitære land». At de tar opp igjen kollektive tradisjoner som fellessaunaer kan være både grunn og effekt av dette. Men så har det også blitt stadig mer typisk finsk å bo i by. Naturopplevelsen Löyly ligger tjue minutters vandring fra sentrum. Her på Munkholmen er to saunaer, med mulighet for havbad. Löyly kombinerer imidlertid natur og kultur på kvalifisert måte. Saunaen er tegnet av arkitektene Ville Hara og Anu Puustinen, som et ledd i Helsinki-iniativet. Det handler om utvikling av industriparken Hernesaari til bolig- og sjølandskapsområdet. Restauranten og barrommet blir varmet opp av overskuddsvarmen fra saunaområdet.

At det koster nesten 200 norske kroner for to timer i saunaen ekskluderer noen fra å komme inn. Men byen har alternativer. På andre siden av havnen er en folkedrevet og gratis sauna som ingen og alle vedlikeholder, vasker og rydder. «Synes du det er rotete her? Rydd!» er holdningen. Her er kleskoden fri, som ofte betyr naken. Mellom saunabyggene er det ofte tent bål for grilling, og også her er havnebassenget rett nedenfor, og kalde dukkerter gratis. For den som ønsker en mer ordnet og regulert form for sauna, bading og bespisning, finnes det store sentrumsanlegget Allas. Ved siden av alle former for sauna er det her kalde og oppvarmede utebasseng med salt vann, og brygge og trapp til sjøen.

Området består ellers av brygger med båter, lagerhaller, industri og industribygg som nå er ombygd til hipsterkafeer og -barer med fargede lyspærelenker og minimalistiske skilt i børstet stål eller glass. Löyly-bygget er formet som en sten, men av ubehandlet tre, som endrer seg med opphold eller regn. I dag er den organisk formede «hulen» tørr og lys, og matt av en overskyet og grå kveldshimmel. Vi ser himmel og hav gjennom store vinduer fra vi kommer inn «peisestuen», som er et varmt rom med bål i midten, til saunaen, som er kokvarm, men også har et vindu ut mot skjærgården. Der ute skulle de være, finnene. Det sa forfatteren Sofi Oksanen, som jeg håpet å møte og oppleve Helsinki med. Men hun er utenlands på ferie.

– Du kommer til å synes at Helsinki er stille. Eller, for å være helt presis så er Finland stengt i juli. Bare innvandrere og turister er igjen i byen. Gode restauranter er stengt eller bare åpne om kvelden. Du får ikke lunsj før i august,» sa Oksanen. Sommervakten på den norske ambassaden i Finland sier at Helsinki er ganske rolig året rundt. Ikke så pulserende som Oslo, iallfall. Vi skulle vært der under Flow Festival i august, mener han. Samtidig bedyret min venn som bodde i Helsinki ett år at byen er best i juli. Da hadde hun den for seg selv. Alle andre reiser ut til åpent hav. Akkurat som Tove Jansson og hennes Mummi-familie.

Inni er vi like

Löyly kan være Helsinkis puls. Blodet pumper i kroppene etter total nedkjøling og straks oppvarming. Basstung ambient pumper fra baren. Bar hud overalt. Folk med håndklær om livet og blodårer som står ut, hovne av varme og inntak av alkohol. Folk presser seg forbi hverandre i gangene mellom garderober og saunaer. Overganger mellom nakenområder og fellesrom er flytende. Kivinen har aldri vært her før, men later likevel til å kunne reglene. Så vi gjør som henne, og plutselig står journalistene nakne sammen med intervjuobjektet sitt. Avkledd sosiale og kulturelle markører, er det vanskeligere å se hvem som er glamorøs kjendiskunstner og hvem som er journalister.

– Likhet er erkefinsk, mener sjefen for jubileumsmarkeringen, Pekka Timonen, som vi intervjuet tidligere, tror det kommer fra det finske språket. At finsk ikke skiller mellom «hun» og «han», men bare har intetkjønn. «Alt er likt,» sa han. Gjør ikke det finsk språk fryktelig upresist? Jeg vet ikke, fordi språket er så annerledes enn de språkene jeg kan. «Mange opplever Finland fremmed på grunn av språket,» sa han også, men pekte på det universelle ved det visuelle. Det er et språk som alle kan forstå. Kunst og design står sentralt i Finlands fortelling om hvem de er og har vært gjennom hundre år. De feirer blant annet med en utstillingsturné av hundre ting gjennom hundre år. Med en badstu-kvast i plast, for eksempel. Også Kivinen tror at det annerledes ved hennes finske språk bidro til at hun valgte det visuelle språket som karriere. Det gjør det også mulig for henne å komme tett på den internasjonale gruppen av kunstnerne hun jobber med fra Svalbard-perioden.

Inspirasjon og samarbeid

– Det er lett å ta kontakten mellom nordiske kunstnere for gitt. Å tro at utvekslingen av ideer, og samarbeid på tvers av grensene kommer naturlig. Men det er produkt av en bevisst satsing.

Dette blir sagt av Johan Strang, som forsker på og underviser det «nordiske» ved Universitetet i Helsinki. Han er rådgiver for foreningen Norden, og inviterte oss til kontoret på Sentrum for Nordensstudier i Unionsgatan 38.

Kivinen er nemlig en av mange nordiske kunstnere som jobber sammen med andre nordiske, som krysser Norden for samarbeidet, og ofte utfører samarbeidet på residenssentre. «Nordisk kulturkontakt» er et spleiselag mellom de nordiske landene og støtter residenssentre og kunstnersentre, samarbeidsprosjekt, «langsiktig nettverksbygging», og enkeltreiser fra ett nordisk land til et annet for å arbeide med kunst eller kultur. For å søke om nettverks- eller prosjektstøtte må gruppen ha kunstnere fra minst tre nordiske eller baltiske land.

En islandsk produsent inviterte meg en gang inn i et norsk-islandsk operaprosjekt. Da hun søkte midler fra Kulturkontakt Nord måtte minst én aktør fra et annet nordisk land til og slik formet støttemiddelstrukturen prosjektet: Produsenten hadde visste at det var få søkere som involverte Grønland, og fant grønlandske kunstnere og institusjoner som kunne være med i prosjektet og i nettverket som hun etter hvert bygde. Det endte med ti dagers workshop i en settlement på en øy i Diskobukta, premierer i både Oslo og Reykjavik og møte med plasser og mennesker jeg ellers ikke ville opplevd og lært noe om. For meg som menneske var dette Norden-støttede prosjektet en berikelse.

Kunstverk blir formet for og endrer seg for å tilfredsstille støtteordningen. Og langsiktige, over treårig varende kunstnernettverk blir skapt, som konsekvens. For kunst- og kulturstøtten fra Nordisk ministerråd er god. Det er mer midler å hente her enn i de fleste andre nasjonale ordninger. Blant resultatene er et gruppearbeid mellom 50 musikere og billedkunstnere i Karelen sør for Finland, filmkritikkseminaret Critics Without Borders og Oslo Jazzfestivals Nordiske showcase for unge musikere.

– Satsingen på kunst og kultur har vært vellykket.

– En ubetinget suksess, eller er det noe å kritisere?

– Å få med svenskene har iblant vært en utfordring. Det har vært en slags tro på suverenitet. Det er litt sånn «Stockholm, London og New York», sier Strang, selv om han er svensk-finsk. Mest av alt er han kanskje verdensborger. På det vesle «gjestebordet» ligger Morgenbladet fra mai og juni og en sykkelhjelm. På veggen henger et Norden-kart der landet øst for Finland fortsatt heter Sovjet. Strang har nettopp kommet tilbake til byen etter ferie i skjærgården av Finland, og er allerede på kontoret. Selv om det er juli og ferie. «Når man jobber på universitetet skal man helst skrive noe greier,» sier han, som fra høsten av skal sitte på Universitetet i Oslo og skrive om den nordiske forståelsen av begrepene demokrati og borgerretter.

– Lærdommen etter andre verdenskrig var å unngå det totalitære med sterke borgerretter. Jeg tror ikke det var den samme diskusjonen i Norden. Hypotesen min er at man i Norden ville unngå det totalitære med å bygge ut velferden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Allierte

Og man får den nordiske alliansen. Nordisk råd og Nordisk ministerråd. Strang og hans institutt har fått forskningsmidler fra ministerrådet for ulike Norden-relaterte prosjekter. Hva finner forskerne ut om fenomenet «Norden»?

– De kaller det enten en flopp eller suksess. Skandinavistene fra 1800-tallet lyktes ikke med å samle landene til ett rike. Og alliansen Norden er ikke i dag en politisk institusjon som EU. Men innenfor kultursamarbeidet fungerer det fint.

Hva med «unionen» Finland-Sovjet, som Universitetets adresse er kalt opp etter? «Unionsgatan» begynner nede ved havet. Der nede er det tett av butikker. Vestover, får gaten flere banker enn butikker. Banker blir til regjeringskvartal, parlament og Domkyrkan, Universitetsbibliotek og, på toppen av en bratt bakke, Universitetet. Og herfra, som er gatens høyeste punkt, ser vi vestover mot det gamle arbeiderområdet. Hele byens historie og politikk og klassedeling finnes i denne ene gaten.

– Det var selvsagt ingen union med Russland. Finland var inkludert i Russland. Men ved å kalle det en union tok vi definisjonsmakten over situasjonen, og var ikke offer.

I samme åndedrag retter Strang på misforståelsen jeg har hatt om at Finland var «tatt av svenskene» på 1100-tallet. Finland fantes ikke før for hundre år siden. Finland er en oppfinnelse. Strang reiser seg og kommer bort til kartet.

– Dette var et land en gang, sier han, og sirkler rundt vestlige Sverige, Finland, Baltikum og området nord for St. Petersburg. Før i tida var det kortere å reise fra Stockholm til Åbo enn fra Stockholm til Malmö. Fra Stockholm til Åbo er en liten ferjetur. Åbo – Helsinki er også relativt kort. Og derfra er sjøveien kort ned til Baltikum. Området var et naturlig samfunn. Men i 1810 skiltes Sverige i to deler. Den østlige delen ble etter hvert Finland, som ble selvstendig hundre år senere.

– Jeg tror den finske tankemåten ble mye formet av den andre verdenskrigen. Den lærte oss at det ikke bare er «rett» og «galt», men gråsoner. På trettitallet var Sovjet den store, reelle trusselen for Finland. De skulle okkupere oss. Faren fortsatte inn i andre verdenskrig, som gjorde at finnene gikk sammen med tyskerne mot Sovjet. Det handlet om overlevelse. Så vokser folk opp og lærer at nazismen er Det Onde. Samtidig kjenner de historien bak andre verdenskrig. Det gir en ydmykhet. Finner har stor respekt for sakkunnskap.

Fra «tyckande» til kunnskap

– Det er så jævlig mycket tyckande i Skandinavien, sier Strang. «Når det har hendt noe så går man i Skandinavia ut på gaten og spør fem folk hva de synes. Den finske versjonen er å spørre en rekke eksperter og byråkrater som forklarer bakgrunnen til det som har skjedd.»

– Nordens største avis finnes i Finland. Det har blitt et ensannhetsland med en stemme, en avis, en TV-sending.

– Kan dette med få stemmer og få, styrende medier komme fra Russland?

– Det kan helt enkelt være Sverige. Finland er det mest svenske landet i verden. Mye mer enn Sverige selv. Da Finland ble tatt av Russland, beholdt vi alle våre gamle, svenske lover og tradisjoner. I Sverige, derimot, skjedde reformasjoner.

Hva som enn karakteriserer den finske folkesjelen, høres det ikke helt typisk russisk ut.

– Det beste for finlenderen er å gi sitt ytterste, men likevel tape rett før vi når målet. Tenk på idrettsprestasjonene. Alle toerne. De som nesten nådde fram. Det er et ideal for oss. Det er noe vakkert med det.

– Hva kommer det av?

– Kanskje fra krigene? Det har vært mye krig her. Krig og alvor. Borgerkrigen i 1918. Så forsøkte også vi revolusjon da russerne hadde sin. Vinterkrigen og andre verdenskrig er fortsatt traumatisk. Det er mye alvor.

I 2008 var Strang stipendiat i Bergen. Men disputasen for doktoravhandlingen hans skjedde i Helsinki. Han bodde på hotell etter disputasen, og gledet seg til dagen derpå, da han skulle ligge langflat i hotellsengen og se lette sitcoms på hotell-TV hele ettermiddagen. Men han glemte at han var i Finland nå, ikke Bergen.

– På TV var tunge Mannerheim-dokumentarer i svart-hvitt. Det er kjempemye om disse krigene, alltid. Finske familier mistet veldig mange av sine og ga alt til krigene. Så det er melankoli her, sier Strang. «Som gjør at man kan sitte stille sammen uten at det blir pinlig.»

Selv om det er lov i Finland å være stille, sammen, går samtalen friskt i Löyly sauna.

Om Svalbard i sauna

30. mars åpnet kulturminister Linda Hofstad Helleland Artica Svalbard. Et kunstnerverksted og -residenssenter. Queen Sonja Print Award, PEN og Office of Contemporary Art nominerte de første tre kunstnerne: Tiina Kivinen, den norske musikeren Mette Henriette, og en spansk filmskaper. Dette tilbudet er helfinansiert fra norske givere: Kulturrådet, Sparebankstiftelsen og Fritt Ord. Og det gjeveste, synes Kivinen, er verkstedet og det åpne landskapet. For Kivinen arbeider stort. Alltid over en meter bredt, med fargestoffet mezzotint, som gir en helt sort farge. Mot helt hvitt. Metoden er sakte, og «et opprør mot den oppjagede, stressede samtiden». Noen av trykkene er lagd med svart kull skrapt fra Den svarte saunaen.

Også saunaen er et sakteliv og et ritual, nesten som japansk mingei-keramikk. Å fyre opp i badstuen er det første Kivinen gjør når hun ankommer hytta. Mingeis ovn fyres med ved og trenger et døgn for å nå rett temperatur. Selve fyringen er et ritual av jevn og regelmessig tilføring av ved. På lignende vis må Kivinen vokte ovnen og legge innpå mens badstuen varmes opp.

– Jeg har ikke annet bad. Så dette er også for hygiene.

Kivinen bader i den kalde elven og renser kropp og sinn i saunaen. Hun deler gjerne opplevelsen med venner. Men er som oftest alene. Kanskje minnes hun besteforeldrene, der hun sitter i saunaen. Hun arvet saunaen fra dem. Bestefaren pleide å fortelle henne finske folkeeventyr. Alltid fra minnet, ikke lest fra en bok. Naturmytologi er et av lagene i Kivinens printarbeider. De er hennes måte å fortelle på.

– Jeg er ikke så god med ord. Jeg er veldig heldig som har bildene. Det gjør at jeg kan formidle til alle.

Kivinen er en av 93 prosent finskspråklige finner. Vi snakker engelsk sammen. Men når fotografen og jeg utbryter «Fantastisk utsikt!» når vi kommer inn i den glassinnfattede «peisestuen», sier Kivinen «Jag forstår!»

Jeg forstår ikke hvordan vi holdt ut inne i saunaen. Her ute i bålrommet renner svetten i strie strømmer. Betonggulvet blir eller var kliss vått. Gutten som går rundt med en mopp og vasker har på seg utesko. Det kjennes som en kort vei bort til kompisgjengen som drikker øl bortenfor oss. Nå er det nordmannen som kaster håndkleet og kommer seg inn i dusjen. – Man kommer tett på hverandre når man jobber sammen i et verksted, sier Kivinen og drar badedrakten av seg. Vi norske skotter mot døren som vender rett ut til «peisestuen» men dusjer nakne vi også, der i fellesgarderoben, og tenker at det er helt vanlig for alle finner å omgås hverandre splitter nakne.

Ur

Man kommer tett på intervjuobjektet i badstuen. Og «bålrommet» innbyr til fortellinger. Jeg mangler både datamaskin og opptaker. Det er så lenge siden jeg har skrevet for hånd at jeg nesten har glemt hvordan det gjøres. Men jeg har en gammel penn som lå i bunnen av sekken samt en turistbrosjyre å skrible i margen på. Pennen ser ut til å ha tørket inn. Dels fortvilet, dels spent, prøver jeg urmetoden: Bare snakke, lytte, prøve å huske Kivinens fortellinger.

Så vil den ene av nordmennene inn i badstuen igjen. Kivinen synes varmen er stikkende og blir stående i døråpningen en stund mens hun forteller om sitt forhold til Tove Jansson og favorittbøkene «Sommerboken» og «Billedhuggerens datter», der Jansson viser hvilken god skjønnlitterær forfatter hun er. Og at hun lever et liv som veksler mellom det ville og det ensomme.

– Jeg tror hun var en sterk, modig, egenrådig, vill kvinne.

Men når Kivinen siterer fra «Sommerboken», husker hun det myke; mosen på stenene i skogen som man ikke måtte tråkke på fordi mosen er full av levende vesen. Er et levende vesen. «Det er bare bønder og sommergjester som går over mosen. De vet ikke – det kan ikke gjentas ofte nok – at mose er det mest ømfintlige som finnes. Du går på den én gang og mosen reiser seg igjen neste gang det regner. Den andre gangen reiser den seg ikke. Den tredje gangen du går over mosen, er den død. Det er på samme måte med ærfugl, den tredje gangen de skremmes opp fra redet kommer de aldri mer tilbake.»

Det er 85 grader her inne. Men temperaturen stiger ikke, ikke nå som vi har åpnet dørene. Temperaturen er folkelig, og snill til Finland å være. Landet har 3,3 millioner saunaer på 5,3 millioner mennesker. 0,6 sauna per person. Men de fleste deler jo sauna. Saunavarmen stiger. Blodårene utvider seg. Sirkulasjonen, som fikk et spark i sjøvannet, øker videre. I pennen smelter blekket og sirkulerer, det også. Jeg noterer Kivinens fortellinger i margene og mellomrommene mellom tekst og bilder i brosjyren. Kivinen kom fra Svalbard uka før, etter å ha bodd og jobbet der i to måneder med norske kunstnere. Hun var blant annet med på å sette opp et trykkverksted der oppe. Og vet at hun, neste gang hun er i Norge, vil jobbe enda lenger nord. Dette er luksusproblemet hennes: Hun får «bare» utstillingsforespørsler fra hovedstaden. Kivinen ønsker seg nordover, gjerne til Finnmark. Kjærligheten til det norske begynte med Dronning Sonja og The Queen Sonja Print Award. Kivinen den første vinneren. Prisutdelingen var i Norge og ble etterfulgt av en utstilling der. Siden har de to holdt kontakten.

– Ja, vi er venninner. Jeg liker henne. Og vi har våre historier sammen.

Kivinen ler litt for seg selv, men er diskret og sier at hun ikke ønsker å fortelle så mye. Men i 2015 kunne helsingforsborgere se en eskorte av svarte biler stanse utenfor Kivinens leilighet. Finske og norske politibiler, med politifolk og finske og norske sikkerhetsvakter. Dronning Sonja kom ut fra en bil og gikk på besøk til sin venninne Tiina.

Trygghet og spenning

«Når noen truer oss, reagerer nordiske land med nærhet. Vi trekker sammen. Se bare på andre verdenskrig. Og kanskje gjør vi det nå igjen, med trusler fra Russland og uro i USA,» sa Pekka Timonen. Men akkurat nå kjennes alt litt for nærme. Det er kuuma. Jättevarmt. Havet ligger på andre siden av glasset og lokker. Nordiske som vi er, må vi ut til naturen, kjenne den friske brisen i ansiktet og smake salt sjøluft.

«Det var en gang en liten jente som var veldig pen. Hennes mor var veldig glad i henne.» Sånn begynner Signe Hammerstens nattafortellinger til datteren. Tove Jansson og hun sitter foran kakkelovnen på et loft ved havnen i Helsingfors, og er varme inne selv om iskald vind står inn fra havet nedenfor. Når det blir sommer leier faren en fiskerstue på en øy i skjærgården utenfor. Når vannet stiger og uværet melder sin ankomst, blir faren oppspilt og spent og sier «Jeg frykter det verste!» Så tar han Tove og Signe med ut i båt. Når været blir dårlig nok, setter faren båten ut og tar Tove og Signe med ut på havet. Vannet stiger.

En dag i 1952 tar Tove Jansson pause fra tegningen og går ut fra atelieret i huset på en øy i Finskebukta. Tove Jansson setter seg i en båt med ti hestekrefters påhengsmotor og seiler ut fra en av de ytterste øyene i Finskebukta. Båten har retning øya med postkontor, vannforsyning og kjøpmann. Været har godt, og turen tar bare en halvtime. Jansson handler mat som varer lenge; gryn, poteter, hermetikk og saltet kjøtt, og får vannkannene sine fylt opp. Så går hun til postkontoret og henter en liten bunke med brev. Nesten alle har håndskriften fra barn. Tove Jansson får alltid brev fra leserne. Ikke bare barn, men også voksne. Når hun kommer hjem til øya si, svarer hun brevene.

Vi setter også ut i Finskebukta. Et par svømmetak til, før vi står på bryggen igjen. Varme av sirkulasjon og kontrasten mellom havkulden og den tempererte luften.

Vandre havnelangs

Kivinen vil ta oss med til Kaurismakibrødrenes Bar Corona. Jeg er påvirket av en kilde som kalte «å skrive om Corona er som å ta bilde ved graffitiveggen ved Blå» og avstår. Men fotografen kaster seg med, tar en øl og snakker med norske turister som sier at Finland er Nordens Japan. Jeg blir industriturist og velger å vandre til fots over denne oppmurte landtungen og over til den neste havnen. Det er en lun sommerkveld. Finlandssomre er varmere, i gjennomsnitt, enn de norske. Og litt kortere. Kanskje er det derfor stemningen er hektisk. Her skal man få med mest mulig før det høst blir igjen. Forelsket i det bittersøte teglsteins- og betong-uttrykket på havneområdet, blir jeg så ivrig med iPhone-fotografering at jeg nesten mister den i fjorden. Først irritert på meg selv for at jeg blir uforsiktig. Så husker jeg at jeg er i Nokia-land, og at en minimalistisk Nokia bare et steinkast unna. Har ikke Apple og iPhone knust Nokia og ødelagt for Finland? Jeg, en nydøpt Finlands-elsker er ikke lenger fremmed for å pælme iPhonen i Finskebukta. På bunnen av Finskebukta vil den kanskje finne en hel del andre iPhoner å være med.

Så skal jeg finne hotellet. Det ser jeg på lang avstand. Åtti meter høyt og så nytt at det fortsatt ikke har hatt offisiell åpning, står det ut i den finske hovedstaden. Det er norskdrevet, av Nordic Choice og Petter Stordalen. Et norskfinsk prosjekt i høyeste grad; tegnet av en finsk arkitekt, med finske, lave designmøbler i den luftige hallen.

Bassenget på taket er fortsatt åpent, litt før elleve om kvelden. Det har begynt å bli skymt og kjølig. Taket over bassenget er rullet vekk. Veggene er glass. Luften er kald, vannet varmt. I enden av bassenget er bunnen av glass, Veggen er også av glass. Det kjennes som å svømme i løse luften, og være i vann og luft samtidig. Sikt ut over Finskebukta. Langs bassengets langside er det, når jeg kommer i ene hjørnet, utsyn rett gjennom bassengets glassgulv og ut til åpent hav. Fra den andre kanten ser jeg Helsinki by.

Saunaen ligger også i hotellets toppetasje, og har et stort vindu ut mot havet. Den er bygd av solid ved, med en klassisk finsk saunaovn med steiner i. Skifergulv. Eller er det granitt, bergarten som er den vanligste i Finland og i Norge?

Det sitter et par andre i saunaen. Kvinner. Her på hotellet er saunaene kjønnsbestemte, ikke felles. Og kvinnene kan være fra hvor som helst i verden. De sier ikke noe som avslører hvilket språk de snakker. Ifølge klisjeen skulle de da være lokalbefolkning. Her jeg igjen sitter i sauna, skjønner jeg at det er sant som noen sa: At sauna er Finlands tur. Mens nordmenn går tur for å føle seg i ett med naturen, sitter finnene i saunaen. Kanskje har det en lignende sosial funksjon også. Få plasser kjenner jeg det så akseptert å være i min egen verden som på turstien. Sammen på tur, men likevel i sitt eget. Her inne i saunaen kjenner jeg det samme. Sammen, men alene. På en varm måte.