Når løgnene triumferer

Donald Trump har aldri jugd så mye som i dag, ifølge amerikanske faktasjekkere. Så hvorfor lyver han? Og hvorfor er vi så lette å lure?

Reportasjen

 

Donald Trump brølte fra scenen og fikk jubel og taktfaste rop tilbake. «USA! USA! USA!» Jeg sto bakerst i salen sammen med de over 2000 republikanske delegatene og hørte på Donald Trumps seierstale på det republikanske landsmøtets siste dag. Trump tegnet et bilde av et USA jeg ikke kjente meg igjen i, der usikkerhet og vold truet, og drømmen om en bedre framtid var knust. Trump lovte å bygge en mur mot nabolandet Mexico, og ble igjen møtt av taktfaste rop. «Build a wall! Build a wall!» Det var et mørkt budskap, og jeg ble helt overveldet av inntrykkene. Jeg følte en redsel jeg ikke hadde kjent tidligere. Dette var truende: De taktfaste ropene, den sterke mann som egenhendig lovte å ta affære. Jeg måtte ta meg sammen for å lytte, for å ta notater. Etter tre kvarter var talen over, og det var igjen tid for sirkus og glitter i god landsmøteånd. Gigantiske ballonger i rødt, hvitt og blått ble sluppet ned over oss, sammen med store mengder konfetti i de samme fargene.

I talen til landsmøtet hadde Donald Trump som vanlig kommet med en hel del faktafeil. Han fortalte om kriminaliteten som skøyt i været, om uregistrerte innvandrere som vandret lovløst rundt i amerikanske byer, om Kina som manipulerte valutaen sin for å fremme egen handel og undergrave USAs handelsbalanse. I virkeligheten er innvandrere i USA mindre kriminelle enn innfødte amerikanere. Det er for så vidt riktig at Kina har manipulert valutaen sin, men ikke på flere år.


Jubel blant Trump-tilhengere på valgnatta. Foto: AFP/NTB scanpix
 

Talen hadde gjort meg nervøs og mørk til sinns, men budskapet gikk rett hjem hos de mange tilhengerne fra Texas, Minnesota, New York og Wisconsin. Delegater som tidligere hadde vært åpne om sin tvil, som hadde vært skeptiske til Trump som kandidat, samlet seg nå rundt sin nye leder og tok imot ballongene som deiset ned over oss med begeistrede smil. To av dem var Sabine Durden og Mary Ann Mendoza fra California. Det var som om de to kvinnene og jeg hadde hørt helt ulike taler. De to venninnene var opprømte og optimistiske etter det de beskrev som en løfterik tale full av framtidstro og handlekraft. De var begge i slutten av 50-årene og hadde Trump-merker på jakkeslagene. De smilte vennlig, og jeg ble lettet. Det er alltid en viss fare for å bli skjelt ut når man som journalist ber folk om å dele sine tanker i dagens medieskeptiske USA. Det hadde hendt meg før, på samlinger med den høyrepopulistiske Tea Party-bevegelsen og på valgmøter med Donald Trump, at jeg som journalist ble gjenstand for en innbitt fiendtlighet. Også langs fortauene i Cleveland var det klistret store merker med advarselen: «Don’t Trust the Liberal Media», altså sånne som meg. Jeg hadde tidligere også møtt en åpen mistro til meg som ikke-amerikaner, selv om jeg vil tro at jeg som hvit engelsktalende, europeisk kvinne nok ble oppfattet som den minst truende utlendingen av dem alle.

Sabine Durden og Mary Ann Mendoza tok imidlertid imot meg med smil og åpne armer. De ba meg sette meg sammen med dem og var glade for å dele sine inntrykk. Durden hadde en fryktelig historie å fortelle. Hun hadde mistet sin eneste sønn Dominic i en trafikkulykke i California i 2012. Mannen bak rattet, Juan Tzun López, fyllekjørte da han traff motorsykkelen til Dominic, som døde av skadene, bare 30 år gammel. López var fra Guatemala, og oppholdt seg i USA uten lovlige papirer. Han hadde blitt tatt for fyllekjøring to ganger tidligere og var i tillegg dømt for å ha stjålet en bil i 2009. Han ble endelig deportert i 2014. «Hadde han vært deportert før, ville sønnen min ha levd i dag,» sa Durden. For første gang i sitt liv skulle hun stemme republikansk. Hun var glad Donald Trump hadde lovet å sende alle USAs elleve millioner papirløse ut av landet.

«Det handler om trygghet. Vi må ta vare på oss selv først», sa Durden, som selv innvandret til USA fra Tyskland i sin ungdom. Det er vanskelig ikke å sympatisere med en mor som har mistet sønnen sin. Durden fortalte hvor maktesløs hun følte seg etter dødsfallet. Hun omtalte trafikkulykken konsekvent som et drap eller mord. Det gjorde det kanskje lettere å akseptere det vonde tapet. Nå hadde hun funnet en slags mening i det hele, og ville vie livet sitt til å slåss mot ulovlig innvandring til USA. Hun hadde møtt Trump i egen person, og beskrev ham som den mest vennlige og respektfulle politikeren hun visste om.

Både høyre- og venstresiden i USA kan være enige om at det er et problem at så mange mennesker er uregistrerte (som de kaller det på venstresiden) eller ulovlige (som er betegnelsen høyresiden bruker). At en så stor del av befolkningen lever på utsiden av samfunnet, er verken bra for dem det gjelder, eller for landet de bor i. Likevel er det et faktum at flere mexicanere nå forlater USA enn det er nye mexicanere som krysser grensa nordover. Slik har det vært siden 2012. Forskere peker på en forbedring av den mexicanske økonomien og et tøffere arbeidsmarked i USA som hovedårsaken til denne endringen. Samtidig viser så godt som all forskning at folk i USA som ikke selv er født i landet, begår færre kriminelle handlinger enn dem som er født på amerikansk jord. Dette er informasjon som er lett tilgjengelig. «Det finnes ingen måte å snu tallene på som vil gi noen annen konklusjon», sa for eksempel Alex Nowrasteh fra den libertarianske tenketanken Cato Institute da han ble intervjuet av The New York Times om funnene. Jeg spurte Sabine Durden og Mary Ann Mendoza om dette, men rakk ikke å fullføre setningen. «Det er ikke sant», slo Mendoza fast.

Jeg viste til tallene fra amerikanske myndigheter som forteller at flere mexicanere forlater USA enn dem som kommer hit. Tallene er tydelig, sa jeg. «Jeg tror ikke på det. Det er bare noe de sier», sa Durden bestemt. Jeg insisterte en stund, men det hadde ikke noe for seg. Dialogen stanset der. Vi kunne ikke bli enige om premisset for samtalen. At de offisielle tallene ikke stemte overens med Trumps fortelling om farlig innvandring, spilte liten rolle. Fakta betød mindre enn frykten Trump snakket om. Det var den som stemte overens med virkelighetsoppfatningen til dem som hørte på ham der i landsmøtesalen og ropte taktfast med. For Sabine Durdens del dreide dette seg om en opplevelse av endelig å bli sett. Det var fire år siden sønnen hennes døde. Nå følte hun det var en som tok hennes bekymringer på alvor: Donald Trump. Dermed stilte hun seg på hans side. Mine motargumenter fungerte ikke. De ble blankt avvist.


Det er nå flere mexicanere som forlater USA enn det er nye mexicanere som krysser grensa nordover. Her fra grensebyen Brownsville i Texas. Foto: AFP/NTB scanpix
 

Durdens reaksjonsmønster er ikke unikt – vi gjør dette, alle sammen. Vi legger større vekt på tall og bevis som støtter våre egne oppfatninger, og vi ignorerer ubehagelige sannheter som ville tvunget oss til å skifte mening. Selv det å justere våre oppfatninger litt, sitter langt inne. Dette gjelder både venstre- og høyreorienterte velgere, demokrater og republikanere. Det er en del av vår natur. Det er helt menneskelig. Hjernen roper «fare!»

Ingen av oss er spesielt gode til å avsløre usannheter så lenge det vi hører, stemmer overens med vårt verdensbilde. Det har faktisk vært en helt nødvendig egenskap hos menneskene, historisk så vel som kulturelt. Den er også biologisk forankret. I et eksperiment ledet av Drew Western, professor i psykologi og psykiatri ved Emory University i Atlanta, viste Western hvordan hjernen vår hindrer oss fra å endre mening hvis vi først har bestemt oss for hva som er rett og galt. Forskerne brukte funksjonelle MR-undersøkelser (fMRI) for å overvåke hva som skjer i hjernen på mennesker som blir konfrontert med politikere som helt åpenbart lyver. Slike undersøkelser viser blant annet hvor i hjernen det er aktivitet når man løser en oppgave. Først fikk deltakerne presentert uttalelser fra en politiker de ikke støttet. Velgerne som deltok i studien, godtok raskt at politikeren de ikke likte, snakket usant. Når de ble konfrontert med usannhetene fra politikeren de selv likte, ble det straks verre. Da begynte hjernen å jobbe i høygir for å finne en måte å forklare det usanne utsagnet på uten at sympatien for politikeren avtok.

Når du hører en du sympatiserer med lyve, er det første som skjer i hjernen en aktivering av en serie negative følelseskretser. De formelig roper «fare, fare, fare!», forklarer Western. Kretsene registrerer altså en trussel, at noe er galt. Det er vår egen veletablerte oppfatning av hvordan verden henger sammen, som er truet. Når faresignalene plukkes opp, aktiveres den delen av hjernebarken som overvåker og håndterer konflikt. Konfliktløsningsdelen av hjernen finner nesten alltid en måte å løse problemet på uten at verdensbildet vårt rakner. Kanskje var usannheten så liten at den må kunne betraktes som en uskyldig hvit løgn? Kanskje sa den sympatiske politikeren slett ikke noe løgnaktig, og hele eksperimentet er feil? Kanskje mente ikke politikeren utsagnet på akkurat den måten, men har blitt mistolket av et fiendtlig innstilt publikum? Mulighetene for selvbedrag er mange. Når en løsning er funnet, blir belønningssystemet i hjernen aktivert. Det er det samme systemet som aktiveres når narkomane tar stoff, når man vinner i lotto eller er forelsket. Man får et voldsomt rush av dopamin, som gir en god følelse. Det var dette hjernen drev med når den ble konfrontert med den sympatiske politikerens usanne utsagn. Hjernen reagerte, ikke ved å reflektere rundt påstanden eller veie argumenter, men ved å finne en måte å forene det uforenelige på, for så å belønne seg selv for det harde arbeidet. «Det var ingen tenkning i det hele tatt», sa Western da han forklarte forskningen på radiostasjonen NPR.

Vi klamrer oss alle til våre oppfatninger av virkeligheten. «Du endrer bare det du må for å unngå at hele ditt verdensbilde, reglene du lever etter, hele din overbevisning, skal falle sammen. Å gjøre noe annet vil utfordre både biologien, din mentale helse og din sjelero», skriver radiovert Brooke Gladstone i boka The Trouble With Reality. Gladstone legger ikke skjul på at hun forsøker å skrive seg ut av sjokket hun selv opplevde etter valget av Donald Trump som president. «En del av problemet er at fakta, selv store mengder fakta, ikke utgjør virkeligheten. Virkeligheten, slik den framstår for oss, er det som står igjen etter at vi har filtrert, organisert og prioritert fakta og deretter marinert dem i våre verdier og tradisjoner. Virkeligheten er personlig», skriver Gladstone.


Det kan være morsommere, mer attraktivt, å støtte presidenten som har de største gruppene med tilskuere, sier Judith Donath med henvisning til den tilsynelatende latterlige løgnen om publikumsrekord under presidentinnsettelsen i 2017. Her et bilde fra innsettelsen fra USAs National Park Service. Foto: AFP/NTB scanpix
 

Faktaopplysninger alene kan ikke vise oss hvordan verden er eller hvordan veien videre ser ut. Det avhenger av vårt ståsted, våre erfaringer og verdier. Visse fakta kan og er vi likevel nødt til å enes om, og kanskje aller viktigst: Vi må kunne enes om at noe er sant og noe er usant. Det er den eneste måten vi kan finne et felles grunnlag på. Vi må kunne enes om noen sentrale premisser for å finne løsninger og helt nødvendige kompromisser.

Også historikere har kastet seg inn i debatten om løgnen og hvorfor så mange av oss ser ut til å akseptere ganske rause doser med usannheter, både fra våre nærmeste og fra våre øverste ledere. Det har vært – og det er kanskje sånn fortsatt – viktigere for menneskeartens overlevelse å tilhøre en gruppe enn å utfordre de erklærte sannhetene i denne gruppa, selv når man har bevis som tilsier at de er feilaktige. Dette er argumentet til de kjente sosiologene Roger Finke og Rodney Stark. De mener blant annet at den store utbredelsen av religion i USA ikke utelukkende skyldes at så mange forfulgte religiøse flyktet til Amerika, som er den gjengse forklaringen, men også at det å tilhøre en kirke eller religiøs gruppe ga store fordeler i et nytt land uten en fungerende statsmakt. Det spiller mindre rolle om du virkelig tror på høyere makter. Det viktige er å høre til i et lokalsamfunn eller en gruppe som støtter deg, hjelper deg å finne arbeid, stiller opp for deg når du er syk og gir deg en følelse av fellesskap. Da lønner det seg kanskje ikke å stille spørsmål, enten det er ved det religiøse fundamentet eller om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Dersom det er opplest og vedtatt at dere i din gruppe ikke tror på den slags, kan det lønne seg å spille med for å beholde medlemskapet i gruppa.

Det å identifisere seg med en gruppe gjør at vi instinktivt prioriterer visse argumenter framfor andre. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i dette; det er helt nødvendig for å finne fram i en uoversiktlig verden. Den sterke gruppeidentiteten blir først problematisk når det bryter med demokratiske normer. Når gruppeidentiteten blir så sterk at det blir en dyd eller en fordel å akseptere løgn for å vise at man hører til, er det trøbbel i gjære for demokratiet. Når frontene er så steile at politikere kan si nesten hva som helst uten at tilhengerne reagerer, bryter det ned en felles forståelse på tvers av partilinjer. Det er det vi ser i politisk polariserte samfunn som det amerikanske.

De som identifiserer seg sterkt med ett parti eller én kandidat, vil nemlig i større grad enn andre oppleve informasjon som kan svekke deres parti eller kandidat, som en trussel. De kjemper imot for å beskytte sin gruppe og sin leder. Også de litt mindre ivrige vil kunne gjenkjenne en litt vag indre motstand mot å endre mening. Dette har nok de aller fleste av oss opplevd eller gjort seg skyldig i. Vi har holdt fast på noe litt lenger enn vi egentlig visste var riktig, bare for å slippe å endre oppfatning. Det hender likevel at vi blir nødt. Det kan skyldes at fakta rett og slett er for overbevisende, eller at motsetningen mellom verdensbildet vårt og faktaene vi får servert, blir så tydelig at vi ikke kan ignorere den. Også da vil vi imidlertid beholde så mye av vår tidligere overbevisning som overhodet mulig. Selv i møte med et behov for å justere eller endre oppfatning vil vi justere og endre så lite som mulig, skrev filosof William James helt tilbake i 1906. Han skildret denne ofte vonde prosessen slik:

Mennesket beholder så mye av det han kan, for når det kommer til å endre overbevisning, er vi alle ekstremt konservative. Han forsøker først å endre mening, og så ... til slutt kommer han på en ny idé som han legger på toppen av sin gamle oppfatning, uten å forstyrre sistnevnte i særlig grad. Denne nye ideen blir så tatt opp og gjort til den riktige. Mens de politiske kranglene hardner til, forsøker stadig flere psykologer, og sikkert også en rekke andre, å forstå hvordan man skal bygge bro over den stadig voksende kløften mellom konservative og venstreliberale amerikanere. Jonathan Haidt er en av dem. I boka The Righteous Mind beskriver han hvordan vi først og fremst er følelsesmennesker, og hvordan fornuften følger følelsene, ikke motsatt.

Haidt trekker fram de ulike verdiene som trigger mennesker på høyre og venstre side av det politiske spekteret. Jeg, en klassisk venstreliberaler med positive holdninger til innvandring, oppfatter for eksempel Donald Trumps løfter om å bygge en mur mot nabolandet Mexico som en trussel mot menneskeverd, rettferdighet og framskritt. En republikaner på første rad på et Trump-valgmøte i Ohio, en som vektlegger lovlydighet og autoritet, hører de samme ordene, men oppfatter et helt annet budskap. En Trump-tilhengers verdigrunnlag vil gjøre at hun hører løftene om å bygge en mur som et steg på veien mot mer lov og orden, noe som jo er helt avgjørende for et fungerende samfunn. Det var nettopp dette Sabine Durden og Mary Ann Mendoza hørte i Trumps løfter om å utvise innvandrere uten papirer. Hans tale trigget helt ulike reaksjoner og traff helt andre verdier hos dem enn hos meg.

Judith Donath ved Harvard Universitys Berkman Klein Center har i mange tiår jobbet med det hun kaller menneskers «appetitt for bedrag». Hun forklarer det blant annet med det hun kaller en signaleffekt: Det å godta en løgn, og for eksempel dele en nyhet med åpenbart falskt, men svært partipolitisk sterkt innhold, sender et tydelig signal til både meningsmotstandere og meningsfeller om hvor du står og hvilken gruppe du tilhører. Det å godta en løgn og behandle den som sannhet er et av de sterkeste signalene man kan sende om at man tilhører en gruppe, sier Donath. Hun gir følgende eksempel: Hvis det snør ute, og jeg sier det er en varm og solfylt dag og du nikker og er enig, da har vi formet et bånd. Vi ser begge verden på en måte de færreste andre ser den på. Den som sier det er varmt (mens det altså er kaldt), markerer seg som innflytelsesrik og som en leder, mens hun som bestemmer seg for å være enig, viser at hun er lojal. Av og til handler det også om preferanser. Det kan være morsommere, mer attraktivt, å støtte presidenten som har de største gruppene med tilskuere, sier Donath og refererer til den tilsynelatende latterlige løgnen om publikumsrekord under presidentinnsettelsen i 2017. I noen situasjoner kan det til og med være en styrke at så mange andre erklærer at et utsagn er en løgn fordi det vil understreke gruppetilhørigheten til dem som sier at de likevel tror på det.

Donath ser også på appetitten for bedrag ut fra et evolusjonsbiologisk ståsted: Det å enes om en sannhet har gjort grupper sterke og gitt dem kraft til å overleve. Å holde seg med gruppa heller enn å ha egne individuelle ståsteder har lønt seg. Det er ikke så rart dette henger igjen i mennesket i dag. Donath har også en forklaring på det man lett kan oppfatte som et paradoks – nemlig at så mange konservative kristne, og spesielt evangelister, stiller seg bak Trump, som verken framstår som spesielt verdikonservativ eller bibeltro. Donath sammenlikner det å tro på løgn som å tro at Jesus gikk på vannet: Religiøse kan si at de velger å tro på det, til tross for at det foreligger overveldende vitenskapelige bevis mot at det er mulig. Ved å bli lært opp til å godta noe slikt, blir de også vant til å godta andre påstander uten å evaluere dem på eget grunnlag. Støtten til Trump blant USAs evangelister har holdt seg høy: Ett år etter innsettelsen var Donald Trump mer populær blant hvite amerikanske evangelister enn noen gang før. For Donath henger det sammen med den standhaftige troen på det ubeviselige. Evangelister har fra barnsben av blitt trent opp til å følge etter andre som har fortolket virkeligheten for dem. Dermed følger de også Trump til tross for at han lyver (og til tross for at han er gift for tredje gang). Lojalitet er en dyd. Donald Trump er selv klar over og stolt av den sterke lojalitetsfølelsen han har klart å bygge blant mange av tilhengerne sine. I valgkampen fikk han nye overskrifter da han erklærte: «Jeg kunne stått midt på 5th Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke mistet noen velgere.» Jeg er redd han har rett.

Både våre indre liv, evolusjonsbiologien og følelseslivet vårt gir altså politikere og andre bullshittere mulighet til å lyve og til å slippe unna med det. Selv koblingene i hjernen vår slår ut i full faremodus når vi blir konfrontert med at en som har vår sympati, har løyet. Vi ser på oss selv som rasjonelle mennesker, som kan veie fakta og argumenter og justere meningene våre i overensstemmelse med ny informasjon. Men både hjernebarken og følelser kan stå i veien for fakta. Ikke minst ser behovet for å tilhøre en gruppe ofte ut til å være sterkere enn behovet for å stille spørsmål og søke fakta. Menneskets sterke gruppefølelse brukes også til å manipulere, skremme og villede. Men løgnen lever ikke utelukkende på grunn av våre biologiske sammensetninger, sosiale behov og nervekretsene i hjernen. Den lever vel fordi de fysiske forutsetningene og strukturene ligger til rette for det. Den lever godt når maktpersoner ikke føler noe ansvar for å holde sannheten i hevd, og når vi mangler infrastrukturen og institusjonene som trengs for å stanse bullshitteren på hans vei opp og fram i verden.

Donald Trump visste hvor effektivt en løgn til rett tid kunne være. Han hadde jukset og løyet seg til suksess hele livet. Flere ganger hadde han luftet ambisjonene om å stille som presidentkandidat. Han ventet. Etter åtte år med Barack Obama som president og med dyp frustrasjon og sterk politisk polarisering i befolkningen, lå mye til rette for en kandidat som Donald Trump i 2016. Det er, som vi skal se, ingen tilfeldighet at løgnen triumferte i et splittet USA.