Når kvinner bryter ut av lenker

ESSAY: Når kvinner bryter ut av lenker, er ikke det en fortelling om å være et stakkarslig offer.

Av: Madeleine Schulz

Forfatteren Vigdis Hjorth nevner ofte et av diktene til Berthold Brecht når hun er rundt og deltar i samtaler. Det er et dikt som handler om en gammel kone i mellomkrigstiden, en tid hvor trygdene ble strammet inn på for å øke de militær ressursene. Den gamle konen går vanligvis og handler i en lokal butikk, men når trygden blir redusert, har hun ikke lenger råd og slutter med det.

Etter en stund begynner hun imidlertid å gå tilbake til butikken, bare for at alle skal se at hun må gå ut igjen uten å ha råd til det hun pleide:

For hvis alle vi som ikke har penger,

ikke viser oss der mat blir solgt

kan folk tro vi ikke trenger den.

Men kommer vi og ikke kan betale

vil de vite hvordan det er.

Hver gang Hjorth gjenforteller diktet, tenker jeg: Dette er en beskrivelse av kvinnekampen. For å få gjennomført politisk endring, må vi fortelle og gjenta historiene våre så alle kan se og til slutt kanskje forstår hvor skoen trykker.

I et hefte utgitt av Oslofeministene i 1976, gjengitt i boka «Vi var mange», står det beskrevet på denne måten:

«Det systematiske ved kvinneundertrykkelse opplever vi ikke før vi har fortalt vår egen historie og gjenkjent den, hørt om den samme frykt, de samme stengsler, de samme opplevelser av tvil, skuffelse, oppgivelse fra andre kvinner. Mønsteret tegner seg etterhvert.»

Da #Metoo skjøt fart i fjor høst, var det et eksempel på akkurat dette. Nå kommer forsøkene på å stemple kampanjen som noe annet enn det den var.

Selv om det er viktig å diskutere definisjonen av seksuell trakassering og luke ut historier som ikke hører til under begrepet, er det også viktig å påpeke at det allerede finnes en etablert definisjon av den.

Seksuell trakassering defineres som regel som uønsket seksuell oppmerksomhet som oppleves som krenkende og plagsom for den som rammes. Seksuell trakassering er forbudt i Norge etter likestillingslovens paragraf 13. Det er en sovende paragraf som er vanskelig å få noen faktisk dømt etter, men den står der like fullt.

I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer fire prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ca. 200.000 mennesker. Det er et stort nok tall til å være et problem. I tillegg vet vi at mørketallene antakelig er store, nettopp fordi seksuell trakassering ofte er vanskelig å få gjort noe med og ofte preget av skam. Om #metoo-kampanjen fikk tydeliggjort noe, var det kanskje nettopp det.

Idet støvet er i ferd med å legge seg, har det dukket flere kritiske røster opp i debatten. Da tidsskriftet Samtiden dedikerte en utgave til kampanjen, løftet Aftenposten opp kritikken fra både dramatiker Øystein Stene og skribent Guri Idsø Viken. Senere kom også sosiolog Kjetil Rolness på med det han selv har kalt for «kjettertanker om Metoo», selv om han tross alt får publisert dem i sin faste spalte i en av Norges største aviser.

Kritikken har flere spor, men én kritikk går igjen: Metoo gjør kvinner til ofre.

«Det har vært utrolig interessant og skremmende å bli omtalt med de verst tenkelige adjektiver av alle slags folk i norsk teatermiljø,» sier forfatter Øystein Stene i etterkant av å ha publisert sitt essay om Metoo i Aftenposten. Han er kritisk til at feminister inntar det han kaller «offerrollen», noe som har blitt gjentatt av flere.

I intervjuet, og på sin Facebook-side, beklager Stene seg over å måtte være mottakeren av skittkasting og usaklig tilbakemelding. Det er business as usual for mange av dem han mener at nå inntar offerroller.

Mange offentlige kvinner, deriblant feminister, er en del av en gruppe som ofte er skremmende vant til å bli omtalt nettopp med verst tenkelige adjektiver og det som verre er. Stene viser til «kuk», selv har jeg lest ordet «fitte» og «hore» skrevet i kommentarfelt og facebookgrupper om kvinnelige debattanter så mange ganger nå at jeg er relativt immun.

Det er ikke noe spesielt med det lenger. Den 20 år gamle poeten, feministen og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, må gå med voldsalarm fordi hun trues på livet på grunn av det hun uttaler seg om.

Det ene utelukker ikke det andre. Det er feil å angripe folk med usakligheter, det er ubehagelig å motta ufine tilbakemeldinger og debattanter har alt å vinne på normal høflighet. Men det er veldig få mennesker som tenner et lys for takhøyden eller ytringsfriheten til alle «horer» og «fitter» der ute, ofte er responsen at «det må man regne med».

Akkurat som en del kvinner har fått høre i saker om seksuell trakassering. Det er ikke å «innta en offerrolle» å protestere mot det, verken for Stene eller kvinner i Metoo-kampanjen.

Det finnes strukturer i samfunnet vårt som gjør at man ikke alltid er fri til å snakke eller si ifra, det burde bekymre alle som ellers også er opptatt av ytringsfrihet.

Den britiske professoren Mary Beard forsøkte med boka «Kvinner og makt» å forklare mekanismene som fører til at kvinner tier, at de ikke blir tatt på alvor og fratatt makt. Hun peker på eksempler på hvor inngrodde disse mekanismene fortsatt er i den vestlige kulturen:

«Det finnes talløse eksempler på at det er gjort forsøk på å skrive kvinner helt ut av den offentlige diskursen, etter modell av Telemakos. Et kjent nylig tilfelle var da Elizabeth Warren ble bragt til taushet i Senatet i USA – og utestengt fra debatten – da hun forsøkte å lese opp et brev fra Coretta Scott King. Det er nok ikke så mange av oss som vet nok om reglene for debatter i Sentatet til å kunne vite hvilken grad det var formelt berettiget. Men reglene stanset ikke Bernie Sanders og de andre senatorene (riktignok for å støtte Warren) fra å lese opp nøyaktig det samme brevet uten å bli utestengt.»

Strukturer som dette har gjort, og gjør fortsatt, at mange kvinner gir opp eller velger å holde munn. Metoo har, om noe, vært et eksempel på det motsatte.

Det er truende for etablerte maktforhold når kvinner hever stemmene såpass at det fører til faktisk politisk oppmerksomhet og kanskje også endring på sikt. Derfor er det heller ikke overraskende at man forsøker å stemple de kvinner som nettopp har reist seg med et offerstempel. Men også motsatt, som mannevonde.

Det er ingenting nytt eller oppsiktsvekkende med det. Kvinner har blitt kalt hysteriske, irrasjonelle og mindre intelligente i hundrevis av år. Noen tror fortsatt at kvinnehjernen er annerledes koblet enn menns.

Det er fortsatt mye igjen å diskutere i kjølvannet av Metoo. Hva konklusjonen til slutt blir, vet vi ikke ennå, men å overkomme en internalisert frykt for å fortelle sin historie, eller å ta den tilbake fra andre, er ikke en fortelling om ofre. Det er heller ingen fortelling om svart kvinnemagi. Det er en fortelling om mot, en fortelling om å kjempe motstrøms i takt.

Metoo var aldri et politisk forsøk på kneble noen, det var et forsøk på å slippe fri fra strukturer, det er et forsøk på å gi rom til en dialog som i mange år har vært umulig å ta for mange:

«Metoo-kampanjen kjentes som en døråpner til det utenkelige, den fjerner skam og flytter skyld. Metoo har vært et gode for kvinner og menn over hele verden.» skrev en anonym varsler i Aftenposten (25.juni).

Fortellinger som bekrefter at kvinnen fortsatt er sårbar og utsatt, og at mannen ofte kan være en overgriper, bør tåles å lyttes til så lenge alle disse fortellingene er sanne erfaringer fra ekte mennesker.

Den norske Metoo-debatten, da den raste som verst, så annerledes ut enn i Sverige. Etter avsløringene om Aftonbladets Fredrik Virtanen, rykket den norske journalisten Marte Michelet ut i svensk media og advarte mot personfokus, noe hun mente vi var bedre på i Norge. Hun mente det tok fokus vekk fra politisk endring og det er jeg enig med henne i. Det er heller ikke så ulikt de holdningene som kvinner involvert i den norske kampanjen generelt ser ut til å ha inntatt også:

«La oss heller snakke sak, Øystein Stene» skrev høgskolelektor og skuespiller Janne Helteberg i et svar i Aftenposten til nevnte mann.

I en sak om en av varslerne i Giske-saken, Sunniva Andreassen, står det i ingressen at: «Sunniva Andreassen sto frem som varsler mot Trond Giske. Hun mener personfokuset er en avsporing fra #metoo.»

Av de mange historiene som samlet seg under #metoo var det også kun et fåtall i Norge som ble navngitt. De som ble det, var offentlig mennesker og kjente navn, som Trond Giske og Nils Rune Langeland.

Likevel, i Metoo-kampanjen ble presseetikken satt til side, mener noen. Så hvor skal grensen trekkes?

Da Gerd-Liv Valla kom under granskning i 2007 for trakassering (ikke seksuell riktignok), måtte hun stå i full pressestorm – det året ble nesten 30.000 artikler skrevet om henne. Til sammenlikning har hele #Metoo 12.000 treff på A-tekst så langt i år.

Det var få andre avisredaktører enn Aftenpostens Harald Stanghelle som påpekte at «nok er nok». VG lagde, i tiden rett før hun gikk av som LO-leder, flere oppslag om hvordan man kunne lære seg å si unnskyld og berømte beklagelser gjennom tidene.

En annen kvinnelig leder som ofte har fått høre det offentlig, er Sps Liv Signe Navarsete. Da Navarsete ble sint i 2011 og ganske raskt etterpå beklaget det, var mediene nok en gang på ballen. Det er tross alt ingen forbrytelse å bli sint, men saken ble dekket som om det skulle vært det likevel. Begrepet «Navarsinna» og «Navarsint» ble skapt.

Hvorvidt disse kvinnene var skyldige i noe eller ikke, er ikke poenget her. Poenget er: Om vi som samfunn forventer at disse kvinnene skal tåle å stå i det, kan vi ikke forvente noe mindre av offentlig menn i lederroller som bryter likestillingsloven på jobb. Det vi forventer av for eksempel korrupsjons-anklagede.

Om vi først skal stille spørsmål ved de enkelte trakasseringssaker som dekkes i media, burde vi ikke da også sette spørsmålstegn ved andre lovbrudd som også dekkes av mediene under fullt navn? Skal pressen i det hele tatt få fortsette å grave og skrive om mennesker anklaget for lovbrudd? Og hva gjør dette ene bruddet på loven, seksuell trakassering, så mye mindre greit å skulle stå til ansvar for enn annet?

Svaret er skam. Jeg skjønner godt at den er belastende å bære på. Jeg har sett så mange kvinner slepe rundt på den som en stor pose full av stein, selv om det som regel ikke er de som har skapt den i utgangspunktet.

Tingen er: det var aldri greit å trakassere noen. Å stikke hånda opp under skjørtet på vennina mi, å dra av seg buksa foran moren min, å mjaue eller bjeffe etter meg på gata.

Forskjellen på da og nå er bare det at vi nå snakker høyt om det, nå risikerer man litt mer ved å forsøke seg på det. Det er ikke en dum ting. Og selv om rommet for debatt om trakassering har blitt større, selv om historiene er mange, har det ikke plutselig blitt kult å være utsatt for det likevel.

Noen steder framstår det nesten nå som om trakassering skulle vært en slags sommerens trend, sånn er det ikke, de fleste skulle fortsatt helst sluppet å måtte fortelle.

«Kvinner har fått mer makt over språket, over vår tids fortellinger og en viktigere plass i offentligheten.» skriver forskningsbibliotekar og kritiker i Dagbladet, Marius Wulfsberg.

For om man ser det litt ovenfra, så handler ikke sakene i #metoo bare om et individuelt menneskes misbruk av makt over et annet menneske, men også om et overordna ønske om å bevare den tradisjonelle maktfordelingen mellom kjønn. Det er den som står på spill når vi tvinger samfunnet rundt til å forholde seg til seksuell trakassering som en del av den offentlige samtalen.

Å påstå at #metoo-kampanjen har hatt liten effekt, faller på sin egen urimelighet, det er bare å kaste et lite blikk på sosiale medier og overskrifter i media.

Ethvert menneske som selv har opplevd trakassering, kan merke forskjellen på begynnelsen av denne sommeren, versus fjorårets. Ytringsrommet rundt tematikken har gradvis vokst fra et trangt, lite kott til et svær sal av historier, meninger og analyser. Og selv om det gjenstår mye, spesielt når det kommer til politisk endring, trenger vi ikke gjøre hele debatten om til en historie om tapere av den grunn.

I etterdønningene av Metoo forsøker noen å etablere et virkelighetsbilde av at kvinner som har stått fram med historier om undertrykkelse og diskriminering på en eller annen måte ønsker seg inn i en offerrolle og ikke ut av den. Og jeg lurer på om vi i det hele tatt hører og leser de samme sakene.

Et uttalt, men opplagt, mål for Metoo-bevegelsen, er å ta eierskap over egen seksualitet. Men det blir vanskelig å ta eierskap til den om man ikke skal få fortelle hele historien, også den ubehagelige siden. For det er nettopp det å tie oss, som er å stenge kvinner inne i en skjør, sårbar, anonymisert og ansiktsløs posisjon i utgangspunktet.

Skal kvinner og andre utsatt for seksuell trakassering kunne ta eierskap over egen seksualitet, må vi først finne ut av hva seksualitet er og hva det ikke er.

Om vi ser for oss at vi er enige i at det i alle fall ikke er seksuell trakassering, sånn den er definert etter loven, så er det å fortelle om den i så fall et skritt på veien mot å nettopp både ta, men også gi eierskap.

I et sånt narrativ er ikke menns historier om lignende opplevelser en konkurrerende fortelling, men menn kan heller ikke forlange at kvinner skal fortelle deres historie for dem. Det må de ta eierskap til selv. Kanskje er det neste skritt på veien.

Og om de gjør det, så lover jeg, som kvinne og feminist, å ikke først og fremst stenge dem inn i en offerboks av den grunn.