Mysteriet frøken Fougner

– Mitt livs store feil har vært den at jeg trodde man av barn som ble tatt fra pøbelen, kunne oppdra mennesker. Det har vist seg at det ikke kan la seg gjøre. Pøbelunger blir pøbelunger, sier frøken Fougner.

Den gamle barnehjemseieren og bestyrerinnen er på vei ut av sitt gode skinn der hun sitter i salen i sitt nye hjem på Eidsvoll, kledd i en sort ullkjole med et hvitt strikketørkle på hodet. Hun bevrer mens hun legger ut om uretten hun er blitt utsatt for.

«Den indestængte bitterhed skaffede sig Udløb i voldsomme Ord og afspejlede sig ofte i hendes Ansigt, hvis Muskler dirrede, og Læberne skalv. Det var overmaade pinagtigt», skriver journalisten hun snakker med i Dagbladet senere.

Bakgrunn: Her torturerte Johanne Sofie Fougner jentene hun skulle ta vare på

Mishandlet jenter

Det er januar 1894 og snøkledd ved bredden av elva Vorma som frøken Johanne Sofie Fougners tømmerhus kneiser over, omgitt av tett granskog.

Mindre enn to måneder er gått siden barnehjemsbestyrerinnen mottok Lagrettens kjennelse i Kristiania: Full frifinnelse. Hele Norge er fortsatt opprørt over at en dame som i to tiår har plagd og torturert og mishandlet jenter fra treårsalderen og opp i tenårene på det groveste, ikke skal straffes. Hun som beviselig har tvunget ungene til å gå i tvangskjoler på ukevis av gangen, som har utøvd vanntortur og tåtråkking med høye hæler på de arme barna. Som har slått dem og tvunget dem til å spise sitt eget oppkast. Som har spyttet på dem og tvunget større jenter til å nedverdige og pryle de mindre. Som har revet jentungene opp om natten for å bli mishandlet. At hun som har skadet foreldreløse småjenter for livet. Mentalt, men også fysisk. At hun skal frifinnes fordi hun gjorde det hun trodde var rett og i kristen ånd.

Folk er forbannet. De har vært forbannet siden de første avsløringene om torturen på pikehjemmet på hjørnet av Pilestredet og St. Olavs gate i Kristiania begynte å komme tidlig i 1893. Så forbannet er folk at de har forsøkt å gå til fysisk angrep på 63-åringen. De har steinet huset hennes. Hun kunne simpelthen ikke være i byen lenger.

Flukten via Hamar

I to reportasjer har Dagsavisen skrevet om «Torturanstalten i Pilestredet». Historiene om pikehjemmet og rettssaken og om helten, snekker Nils Johansson, som til slutt reddet de arme barna fra terrorveldet i det lille tårnhuset midt i byen, har opprørt folk 123 år etter at barnehjemmet ble nedlagt. Men hva skjedde med frøken Fougner etterpå?

Vi har skrevet at hun forsvant. Hun gjorde det. Hun forsvant fra Kristiania. Nesten for alltid.

Allerede våren 1893 flyktet frøken Fougner fra storbyen og dro til Hamar. Her hadde hun vært mange somre tidligere sammen med pikene fra hjemmet. Noen i tvangskjole, gikk det fram under rettssaken. Men også her ble det fort hett om ørene til den stramme overklassedamen. Slik fremstiller hun det selv i intervjuet med Dagbladet:

«Paa Hamar kunde jeg ikke være, for Pøbelen begyndte at hænge paa Vinduerne; den vidste, at Børnene sto paa Trin med sig. Jeg søgte at hindre det, men det lykkedes ikke.»

Allerede 13. juni 1893 overtar frøken Fougner det store tømmerhuset i Eidsvoll, og døper det Granly. Hun sier hun håpet å få ro her ute, men fastslår irritert overfor Dagbladets utsendte at «jasså, så jeg skulle ikke få være i fred her heller».

Journalisten beskriver det som landlig og vakkert på Granly, men skriver at pikene han møter der ikke ser tilsvarende sunne ut.

Les også: Snekker Johansson. Helten fra «Torturanstalten i Pilestredet».

Nytt barnehjem?

Bakgrunnen for at Dagbladet har tatt turen til Eidsvoll for å gjøre dette trolig eneste intervjuet med frøken Fougner, er ryktene om at hun har startet et nytt barnehjem der oppe. Avisens journalist konkluderer med at hun har det, til tross for at han bare møter voksne piker i huset. Kort tid etter at intervjuet har stått på trykk rykker imidlertid frøken Fougners advokat, Fredrik Stang Lund, inn et dementi i Aftenposten. Ifølge advokaten dreier det seg slett ikke om noe nytt barnehjem. Frøken Fougner har kun fått med seg tre voksne piker, en på 17, en på 19 og en på et par og tjue. De er alle fra pikehjemmet i Kristiania, opplyser han, men de er ikke barn og bor der «selvfølgelig av fri vilje».

I innlegget i Aftenposten refererer Stang Lund til en betingelse journalisten har satt i saken om frøken Fougner i Dagbladet; at hun også har krav på fred, så lenge hun ikke driver barnehjem igjen. «Den betingelse er altså innfridd», skriver advokaten.

Fra januar 1894 blir det stille igjen fra frøken Fougner. To separate initiativ for å få reist privat straffesak mot henne for overgrepene mot pikene i «Torturanstalten i Pilestredet» strander, det siste i 1895. Hun blir likevel ikke glemt. Hun blir en myteskikkelse og en skrekkfortelling, en man skremmer uskikkelige unger med. «Var man ikke snill, så ble det Frk Fougner», minnes Hedvig Vassel sin hushjelp si i «en truende tone», gjengitt i boken «Slik var det den gang: en gammel Christianiapike minnes».

Les også: Redvald Larssen: Vokter av byens lov og moral

Oppveksten i overklassen

Det ble i forbindelse med saken mot frøken Fougner i 1893 spekulert i hvordan hun kunne komme til å bli så overbevist om at fysisk straff og systematisk nedverdigelse var den riktige måten å oppdra foreldreløse barn på. Noen mente hun måtte ha opplevd det selv som barn, men det finnes ingen holdepunkter for at oppveksten i en av Kristianias velstående familier var lik den hun ga pikene på hjemmet i Pilestredet. Faren var stortingsmannen Christofer Simonsen Fougner og moren Marte bestyrte huset. De hadde en stor tjenestestab.

Johanne Sofie ble født om våren i 1830. Hun ville helst bare bli kalt Sofie, og bodde hjemme til hun var minst 35 år. Hun jobbet som lærerinne med gode skussmål fram til hun var i 40-årene. Hun hadde dessuten flere søsken, og det ser ut til at de greide seg godt i livet. Lillebroren Otto Anton ble etter hvert ordfører i Aker Herred og eier av gårdene Økern og Hasle. Han har en gate i Oslo oppkalt etter seg.
Så hvordan kunne Sofie bli så ond?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rettspsykiateren

Pål Grøndahl er psykologspesialist og forsker ved UiO, og har lang erfaring fra norske rettssaker. I 15 år har han fungert som rettspsykiatrisk sakkyndig i tillegg til å være en aktiv debattant innenfor feltet. I høst var han også redaktør for boken «Rettspsykiatriske beretninger» i samarbeid med Ulf Stridbeck.

Vi ba Grøndahl lese intervjuet Dagbladet gjorde med frøken Fougner i 1894, den eneste kilden hvor hennes egen stemme kommer fram. Han ønsket ikke mer bakgrunn om henne enn dette intervjuet.

Rettspsykiaterens reaksjon er ikke bare faglig:

– Henne ville jeg ikke hatt som nabo, langt mindre som omsorgsgiver!

Uten å ha noe kjennskap til saken fra før mener Grøndahl at frøken Fougner ser på seg selv som et offer, virker aggressivt selvrettferdiggjørende og impulsiv.

Han understreker at det kan være vanskelig å vite hva som er journalistens tolkning av damen og hva som faktisk er henne. Journalisten legger nemlig ikke skjul på at han er skeptisk til frøken Fougner.

– Med det forbeholdet, samtidig som vi må legge til grunn at journalisten ønsker å skildre henne slik hun framsto, er det første som slår meg at frøken Fougner sier ja til å møte journalisten. Dette til tross for at hun høyt og tydelig uttrykker hva hun mener om journalister, sier Grøndahl.

– Hadde det vært så ille kunne hun jo bare bedt ham om å gå. Det kan derfor virke som hun egentlig ikke har noe imot rampelyset likevel, sier han.

Les også: – Nåde den stakkaren som hadde en far som drakk

Offerrollen

At Frøken Fougner i intervjuet uttaler at «med mig er det straks forbi nu» er en måte å fortelle at det er veldig synd på henne. Det kan hende at hun er vant til å gå inn i offerrollen. At det er en rolle hun har valgt, mener Grøndahl.

Grøndahl har ikke fått vite at hun også under rettssaken har lagt ut om sin skrantende helse.

– Livet har fart ille med henne og at det er hun som er et offer, selv om hun etter eget sigende har gjort alt rett. Hun er jo dessuten beskyttet av Gud, utleder Grøndahl.

Psykologspesialisten mener hun i en del av intervjuet viser sitt sinne og virker impulsiv og forurettet.

– Det er når hun kommer inn på barna: Hun har jo gjort det eneste rette. Hun har hatt rett hele tida, sier han.

Midt i intervjuet røper hun også et temperamentsproblem, synes Grøndahl. Etter å ha klaget på journalister, må journalisten faktisk minne frøken Fougner på at det var hun som sa at han kunne få komme inn.

– Da blir hun forbannet og mister besinnelsen. Borte er den dannede fruen. Journalisten skildrer en meget opprørt kvinne. Det kan være et tegn på at frøken Fougner har lav terskel for aggresjon, her verbal aggresjon, og hun blir temmelig primitiv i måten hun snakker på.

– Kan du gi henne en diagnose?

– Vi rettspsykiatrisk sakkyndige må møte og snakke med personen for å kunne sette en diagnose. Det er jo heller ikke alle som skal ha noen diagnose.

– Ville det vært tvil om hun var strafferettslig tilregnelig hvis det hadde vært en rettssak i 2016?

– Det kan jeg ikke si noe om uten å ha snakket med henne i virkeligheten. Men ut fra det jeg har lest virker det ikke som hun har virkelighetsbrist eller virkelighetsforstyrrelser. Det er ingen psykotiske symptomer som kommer fram her.

Bortsett fra et noe skrudd syn på sin egen fortreffelighet da, sier Pål Grøndahl.

Frøken Fougner hadde aggressivitet, selvrettferdighet og dårlig impulskontroll som deler av sin personlighet. Hun ble av retten også beskrevet som fanatisk religiøs. Etter å ha lest mer om henne, etter først å ha avgitt sin forståelse av damen kun ut fra Dagbladet-intervjuet, kan Grøndahl også tillegge enda et personlighetstrekk:

– Metodikken som skildres, vitner om sadisme, sier rettspsykiateren.

Endeliktet

I 1898 rives tårnbygget i Pilestredet der frøken Fougner gjorde livet til et helvete for foreldreløse jenter i 20 år. Til tross for at hun lenge klaget over høy alder og dårlig helse og varslet sin nært forestående død, lever hun fortsatt. Fremdeles i «utlendighet» i Eidsvoll. Dette året fyller hun 68 år, en anselig alder på den tida. Men det er ikke over ennå, på langt nær. Den syke gamle damen skal leve lenge ennå. Ti år for å være eksakt.

Det er ikke noe spesielt med den tidlige vårdagen ti år senere, da den gamle frøkenens liv endelig ebber ut. Hun trekker sitt siste pust torsdag 2. april 1908, hjemme på Granly, huset på Eidsvoll. Dødsårsaken oppgis å være hjerneslag. Hun blir nesten 78 år.

Frøken Fougner har ingen barn. Hun var aldri gift. Foreldrene er for lengst borte og familien for øvrig skal ha ønsket lite kontakt med henne. Likevel rykker ikke navngitte «Søskende» inn en dødsannonse i Eidsvold Blad.

«Vor kjære søster frøken Sofie Fougner er afgaaet ved døden på Granli i Eidsvoll etter længere tids sygelighet».

Det oppgis at bisettelse vil finne sted på Granly den 9. april, og at begravelsen vil skje fra Østre Aker kirke i Kristiania dagen etter klokken 13. Det er som hun har hatt et siste ønske om å komme tilbake til sin oppveksts by.

Johanne Sofie Fougner gravlegges i familiens Fougners gravsted ved Østre Aker kirke 10. april 1908. Så fikk hun endelig fred. Så fikk hun endelig komme hjem. Til Kristiania, til familien og til Gud.

Noen kilder: Gravferdskontoret Østs arkiver, Nasjonalbiblioteket, MiA-Museene i Akershus, Digitalarkivet (folketellinger, klokker- og ministrialbøker), Meteorologisk institutt (Yr.no). Spesiell takk til lokalhistoriker på Eidsvoll, Simen Flyen, for god hjelp. Takk også til Geir Tandberg Steigan for tips.

Les mer: Overgrepene fortsatte i frøken Fougners «Villa Granly»