Møllers metode

– Jeg har ikke noe i mot å stå fram i lyset. Jeg har stått foran kamera siden jeg gikk på college, og selvportretter er noe som alle fotografer og kunstnere har laget til alle tider. Jeg har mer eller mindre alltid tatt selvportretter, sier Mimsy Møller, fotograf i Arbeiderbladet og Dagsavisen gjennom tre tiår.

Nå stiller hun ut 50 selfier som en del av kollektivutstillingen «#JEG – fra selvportrett til selfie» på Preus museum i Horten, Norges nasjonale fotomuseum. For Møller er tittelen bokstavelig.

– Ett av bildene jeg har med på utstillingen, men ikke som en del av «selfieserien», er et selvportrett med moren min tatt i 1989. Man kan kanskje se en linje fra det bildet til disse andre bildene. På fotografiet fra 1989 er det ikke tvil om at moren min er hovedpersonen, mens jeg er med som en god nummer to. på senere bilder kan man se at jeg har trådt ut av morsskyggen, at min mor og jeg har skiftet plass. da er hun litt mer på siden og jeg står fremst.

Mange har merket seg Mimsy Møllers portretter på Facebook. De skiller seg fra alle andre såkalte «selfies» ved at de er skarpe, klare og tenkte arbeider laget under høyt tidspress og med samfunnsaktører fra alle lag og kategorier. Her er skuespillere, musikere, politikere, byråkrater og andre som hun har tatt bilde av på oppdrag fra Dagsavisen – og så har hun snudd kameraet mot fotograf og objekt og fyrt av. Noen smiler, noen ler, noen ser litt skremt ut. Fotografen selv derimot, er alltid den samme. Et alvorlig blikk inn i Nikon-kameraet. Kommentarene under bildene er ofte fantastisk lesning, og det var en kommentar som satte henne på sporet av noe mer.

– Jeg fikk en kommentar om at dette er bra, at jeg måtte fortsette med disse dobbeltportrettene. Og det er jo det disse bildene er, dobbeltportretter.

Det er en første gang for alt. Møller skulle fotografere den amerikanske forfatteren Marisha Pessl for avisen. Etter at intervjuet var over, tauet hun med seg Pessl til et utvalgt sted på en byggeplass ved forlaget og fikk en arbeider til å slippe dem inn bak gjerdet. Etter at jobben var gjort ville forfatteren ta en selfie sammen med Møller og bygningsarbeideren.

– Da tenkte jeg at det har jeg også lyst til å gjøre, og snudde kameraet 180 grader og tok bilde av oss. Det var gøy! Alle tar jo selfies i da, jeg ville også gjøre det og jeg husker at den hendelsen var en nøkkel til hvordan det hele kom i gang.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette var i 2014. Drøye to år senere er det blitt utallige dobbeltportretter, hvorav 50 er med på utstillingen på Preus. Men ikke alle bildene er blitt med videre. Den første selfien hun tok med Thorvald Stoltenberg ble tatt med mobiltelefon. Den ble forkastet, også ett med designerduoen Arne & Carlos – av samme grunn. Mobiltelefonen. Mimsy Møllers prosjekt handler ikke bare om å snu kameraet som en del av en iscenesettelse, men også om viljen bak og mulighetene i et speilreflekskamera.

– Jeg vet ikke om jeg kunne gjort dette da jeg var 20-30 år. Det er ikke sikkert jeg hadde hatt selvtillit nok. Man tar seg selv litt mer høytidelig når man er i den alderen. Nå er jeg faktisk 60 år, og livet er for kort til å tenke på hva andre måtte tenke, og til å ta seg selv høytidelig. Har man lyst til å gjøre noe så skal man bare gjøre det.

– Hvem er hovedperson på dobbeltportrettene du tar i dag, deg selv eller personen du står sammen med?

– Ser man på kvantiteten i kraft av at jeg er med på alle bildene i serien, er det ingen tvil om hvem som er hovedperson. Men går man inn på hvert enkelt bilde er jeg ikke hovedpersonen. Thorvald Stoltenberg, forsvarsministeren eller Petter Stordalen er mye mer interessant enn Mimsy Møller. Folk er mye mer interessert i Ari Behn enn i meg.

– Men du er uansett den mest konsentrerte.

– Det er ikke anledning til noe annet. Folk setter ikke av tid til mitt private prosjekt. Jeg vil gjerne at fokus skal treffe den som er hovedperson, og det er nesten sånn at jo kortere tid jeg har på bildet jo bedre blir resultatet. Kjendiser er vant til at folk tar opp mobiltelefonen og vil ta en selfie, men dette har de ikke vært med på før. Her er det kamera med stor linse, jeg bruker en 24-70mm zoom og folk overraskes, de syns det er gøy og skjønner instinktivt at dette ikke bare er en selfie men en del av et prosjekt.

I utgangspunktet er alle Mimsy Møllers dobbeltportretter tatt i forbindelse med at både fotograf og objekt er på jobb, enten det er intervjuer, presentasjoner eller oppvisninger. Alle er i en situasjon der de vil ta seg best mulig ut.

– Når de skjønner at jeg skal være med på bildet, blir stemningen annerledes. Det er kanskje å trekke det litt langt, men det er som om de lar en maske falle. Når vi stiller sammen blir det upretensiøst, begge ser inn i en linse uten å se hvordan bildet blir, i motsetning til en selfie på en mobiltelefon der begge kan kontrollere resultatet. Dessuten er det en trend i tiden å holde på sånn. Jeg vet ikke om det hadde vært annerledes for 10 år siden, om folk hadde nektet å stille opp da.

– Er prosjektet en kommentar til selfietrenden?

– Jeg har ikke tenkt på det som en kommentar. Jeg gjør dette for min egen skyld, for å gi meg selv energi og sprite opp hverdagen. I 30 år har jeg tatt bilder av folk for denne avisa, og det høres kanskje rart ut men uansett hvor berømt en person er, så blir du ikke så starstuck lenger etter 30 år i yrket som fotograf. Da må du finne på noe selv for å ikke havne i et spor hvor jobben blir ensformig. Ikke dermed sagt at jeg ikke syns det er kjempestas å møte disse folkene som har så mye å by på, som har utrettet mye som veldig mange av oss setter sånn pris på. Det er stort å møte disse folka som har gjort noe i livet, men det har jo du og jeg gjort også. Vi lever jo alle våre liv som best vi kan. Noen lever det ut i kraft av at de er på en scene eller i en film, eller har kommet til topps som politiker eller i sport, men de er ikke guder noe mer enn oss andre.

– Du risikerer at folk tenker at det er motsatt, at du elsker å møte kjendiser?

– Noen vil nok tro at det handler om å vise fram hvor mange kjendiser jeg møter, men jeg har aldri opplevd å få høre det eller lese det i kommentarfeltene på Facebook. Jeg føler og opplever at et lite dobbeltportrett fra meg i ny og ne utgjør et avbrekk i Facebook-strømmen av alt man deler av nyheter, ting man har gjort eller statusoppdateringer, og portrettene får folk til å spørre: «hvem blir den neste, hvem treffer hun da»? Og jeg har ennå ikke møtt noen som har sagt nei.

Les også: Sommeren i selfie-land