– Migrantbilen er en bevegelig skulptur av en indisk bil, gjengitt i full størrelse

Det pågår merkelige ting i møbelverkstedet til Eddie King på Grünerløkka. I de store vinduene til verkstedet i Markveien er folk vant med å se møbler i diverse stadier av oppussing. Men i de siste ukene har noe langt større reist seg langsomt i verkstedet: en diger bil i full størrelse – polstret etter alle møbeltapetsererens kunster. Utenfra har folk sett tre menn med bøyde rygger jobbe langsomt og nitid med doningen, det er foruten King selv, Ronnie Karlsen, låsesmed, teknisk etterforsker og tidligere ekspertvitne for Kripos, og forhenværende kokk og servitør, nå snekker Kristian Rosskopf.

– Migrantbilen er en bevegelig skulptur av en indisk bil, gjengitt i full størrelse. Bilen er laget som nøyaktig kopi av denne, sier King og holder opp en liten, hvit lekebil.

– Ja, denne er hva vi har hatt å forholde oss til og tatt mål av, bekrefter Ronny Karlsen som er den som har stått for den tekniske konstruksjonen av bilen i faktisk størrelse.

Migrantbilen er den britisk-indiske kunstneren Ed D’Souzas verk, og prosjektet er en del av Oslobiennalen, byens første biennale av et internasjonalt format for kunst i det offentlige rom. Målet er ifølge arrangør Kulturetaten i Oslo kommune, å engasjere bredt, synliggjøre og formidle Oslos lange tradisjon for å integrere kunst i bybildet, og inkludere kunstnere som arbeider i Oslo. I dag ruller bilen ned til Oslo sentrum, og i løpet av de neste tre månedene kommer den til å dukke opp en rekke steder i byen.

Les også: «Helvetes forgård» blir galleri for bachelorstudenter

Britiske D’Souza fikk ideen til Migrantbilen etter å ha besøkt foreldrenes opprinnelsesland India for mange år siden.

Nå er han på plass for å se på kunstverket før den starter sin ferd ned mot Oslo sentrum, og stemningen i Eddie Kings verksted er litt vorspiel-aktig. Det er den for øvrig hver kveld, de liker å runde av skiftet med ett glass vin eller en gin and tonic.

– Vi må kose oss på jobb, vet du – ellers blir det ikke bra, humrer Eddie King. Og byr på vin.

Samarbeidet med den britiske kunstneren startet da Ed D’Souza ble invitert til Oslo for å sette opp verket sitt i forbindelse med biennalen.

– Da jeg ble bedt om å gjøre dette i Oslo startet jeg med å undersøke hva som skjer i byen. jeg visste at jeg måtte finne de rette folkene, og en av medarbeiderne i Oslobiennalen bor på Grünerløkka. Han anbefalte Eddie Kings verksted, og da jeg kom hit og møtte disse folkene skjønte jeg umiddelbar at det var riktig. Her har du både folk som kommer fra Oslo og fra utenfor Oslo, og også folk som kommer fra andre deler av verden, sier Ed D’Souza og nikker til Eddie selv som er fra Trinidad og Kristian Rosskopf som opprinnelig er østerriker.

– Dette er interessante folk, åpne og nysgjerrige – og ikke minst har de disse store åpne vinduene mot gaten som gjør at folk kan se på mens de jobber. Det føltes veldig riktig, ettersom prosessen i det vi gjør kanskje er det viktigste av alt. At det bringer folk sammen.

– Det har stått mange utenfor og glodd, ja. De har vel lurt på hva faen som foregår, sier Kristan Rosskopf som er den som har gjort snekkerjobben på verket.

– En tidligere arbeidskollega av Eddie kom inn og lurte på om Eddie hadde lagt ned, at det var kommet et nytt verkssted her, ler Rosskopf.

Migrantbilen er en nøyaktig kopi av biltypen Ambassador, som opprinnelig ble produsert av Hindustan Motors i India i årene 1957–2014. Gjennom disse årene var den Indias absolutt mest populære bil og begynnelsen også et skikkelig statussymbol.

– Ja, den ble først brukt av fiffen. Men etter hvert ble den også brukt som taxi, og i de senere år og helt fram til 2014 var Ambassador en kjær folkebil som fikk kallenavnet «The King of Indian Roads», sier Ed D'Souza.

Han har tatt en rekke bilder av bilene i India, fotografier som i dag henger i Tate Gallery i London. Han forteller at bilmodellen var basert på britiske Oxford Morris' bilder, fabrikken som blant annet sto bak den populære Mini Morris.

– Da de sluttet å produsere den i Storbritannia ble bilen gitt til India i 1957, og dermed fikk den nytt liv. Da jeg var i India skjønte jeg fort at bilen var som et slags ikon i bybildet, ettersom den som dukket opp på omtrent annethvert hjørne. Den er en interessant del av den postkoloniale historien, og oppdagelsen ble en slags reise der jeg kunne skape kunst samtidig som jeg oppdaget min egen kulturarv, sier Ed D'Souza.

I et land som er viden kjent for sin frittvoksende trafikkultur har mange av bilene endt opp som vrak. Ed D'Souza begynte å fotografere ett av disse vrakene han kom over og ble fascinert av forfallet.

– Den begynte å ruste, folk hadde tagget på den, rappet deler og så videre. Det var interessant å se hvordan den endret uttrykk og karakter, og fortsatt var et nærmest ikonisk objekt. jeg fikk lyst til å være med den videre på reisen, se om vi kunne gi den liv, sier han. Slik ble ideen om Migrantbilen født.

– Som kunstobjekt får den nå et nytt liv gjennom å reise over hele verden, og bli bygget opp på nytt om og om igjen av lokale krefter, sier D’Souza.

Til daglig jobber han som professor of critical practice ved Winchester School of Art i England, og formidler både teoretisk og kontekstuell kunst- og designfilosofi til studentene. De fleste av hans egne kunstprosjekter har en politisk og samfunnskritisk undertekst som tar opp utfordringer med identitet, klasse, og ikke minst – Indias forhold til vesten.

Slik er det også med Migrantbilen.

– Migrantbilen er en fremmed, den skal ut på en reise. Å kalle den for en emigrant plasserer den også inn i en brennaktuell kontekst, sier Ed D'Souza.

– Håpet er at folk vil møte den med nysgjerrighet, ikke skepsis – slik vi skulle ønske vi også kunne møte menneskelige migranter, sier Ed D'Souza.

– For, hvorfor har vi lettere for å være positiv til nye ting, men ikke nye folk? Det er ironisk, sier D'Souza, og legger til at han liker den måten kunst i det offentlige rom både utfordrer og oppmuntrer til oppmerksomhet, meningsutveksling og ikke minst, deltakelse.

– Når vi tar kunsten ut av galleriene og gjør den mer folkelig blir den også tilgjengelig for flere. Det er noe av det jeg liker best med Kunst i offentlige rom, sier D'Souza og legger til:

– Jeg liker at den er god å ta på. Og det er også meningen at folk skal komme og kjenne på den. Det er derfor den vil befinne seg i ute på gatene og ikke inne i et galleri, og vi stoler på at folk vil ta godt imot den, sier Ed D'Souza.

Bilen er bygget på fritiden. Til daglig jobber Ronnie Karlsen som låsesmed og teknisk etterforsker for landets politidistrikter, mens Kristian Rosskopf er snekker. Og hos møbeltapetserer Eddie King går det mer i omtrekking av stoler og sofaer. Å jobbe med en bil så stor at den nærmest fyller hele verkstedet er en ny erfaring.

– Jeg måtte først polstre den med skumplast så nær den opprinnelige formen som mulig. Og så har jeg trukket den med Eds stoff, sier King og forklarer at det vannavstøtende stoffet har prints fra Ed D'Souzas fotografier av bilens mange deler.

Les også: Norsk kunstmylder i Venezia

– Er det den vanskeligste jobben du har hatt som møbeltapetserer?

– Ikke vanskelig, men det har vært en del grubling. Vi kunne ikke bare begynne å klippe i stoffet, kunstneren var streng med at bildene på stoffet måtte ligge riktig, altså at print av vinduet måtte ligge på vinduet, motoren på panseret og så videre. Så her var det viktig å ikke klippe feil, sier den erfarne møbeltapetsereren.

Ingen av de tre har vært i tvil om prosjektet underveis. De skulle få det til.

– Det eneste utgangspunktet vi hadde da de gikk i gang å bygge bilen var målene på bredden, lengden, høyden, hjulavstand og bakkeklaring, i tillegg til den lille lekebilen, da. Alle andre mål måtte jeg regne ut fra den lille lekebilen som er i størrelse 1 til 32, sier Ronny Karlsen.

– Da Ed kom hit og presenterte konseptet første gang, tente jeg med en gang. Han viste video og bilder, og siden jeg er praktisk anlagt kunne jeg i løpet av de første 20 minuttene presentere en skisse over hvordan vi kunne løse oppgaven.

Ifølge de tre glade kreatørene King, Karlsen og Rosskopf har oppgaven vært utfordrende, men likevel moro hele veien.

– Men dere har vanlige jobber på dagen, hvordan har dere hatt tid til dette?

– Vi satt av så mye tid vi mente vi trengte, startet 2. april. Rammen var ferdig etter 14 dager, og så var det påskeferie. Etter det var det Eddies tur til å legge på skumplast. Deretter måtte vi vente på stoffet fra Ed, og vi visste ikke hvordan det kom til å bli seende ut, sier Kristian Rosskopf.

– For oss er dette noe helt nytt, vi hadde ikke erfaring fra noe lignende å bygge på, og har dermed måttet løse nye utfordringer hele tida underveis. Så prosessen har vært utfordrende.

– Jeg fikk en liten nedtur da jeg skjønte at jeg trengte sveisehjelp på hjulopphengene. Det er den eneste lille nedturen jeg har hatt, medgir Ronny Karlsen, og legger til:

– Men, det gikk fort over. Ingen av oss har noen gang vært i tvil om det dette var gøy å være med på.

Han åpner døren og viser at bilen også har seter og innmat, og at barna har fått være med å sette sitt preg på verket gjennom skriblinger i taket.

– Jeg ba ganske tidlig i prosjektet om å få lov å lage dører slik at folk kan se inn i bilen og se hele konstruksjonen, ikke bare skallet. Derfor har jeg heller ikke laget hjulbunner, sier Karlsen.

Nå skal Migrantbilen monteres ned, tas med ut og bygges opp igjen, før den trekkes ned til Oslo sentrum. Og fram til midten av august er det flere spennende turer som venter den.

– Det blir moro å se hva folk får ut av det, hva de vil tenke når de ser denne skapningen, sier Kristian Rosskopf.

Litt vemodig blir det å se den dra.

– Det er en del av livet det også, å se det man lager forlate deg. Vi vet at den skal være med på mange spennende ting rundt omkring og at den blant annet er meldt på årets Oslo Pride-parade, sier Ed D'Souza stolt.

Han håper publikum vil reflektere litt over den fine jobben som er gjort med å lage bilen, men også hva den representerer.

– Å være en migrant trenger ikke handle om å reise fra ett land til et annet, det kan også handle om sosial mobilitet, om generasjonskløfter, klasse, eller bare å flytte fra en del av byen til en annen. Å være en fremmed byr på egne utfordringer. I løpet av sommeren vil en rekke folk trille bilen rundt i byens bilfrie sone og skape situasjoner og eventer rundt den. Og det synes jeg gir en fin ramme rundt verket, at Migrantbilen er en gjest fra et annet sted og virkelighet på besøk i en by som vil bli kvitt biler.

Les også: Biennale for folk flest

For Eddie King og medhjelperne hans har den stadige strømmen av folk inn og ut av verkstedet til tider vært krevende, men de synes også at det er gøy at folk i nærheten er så engasjerte. Eddie King er ikke i tvil om at han gjerne gjør slike prosjekter om igjen skulle anledningen by seg, ser ut av vinduet der en liten gruppe barn og voksne står og ser på. han smiler fornøyd og konkluderer:

– En av de første tingene Ed sa til oss var at dette, var at Migrantbilen skal bringe folk sammen. Det gjør den.

– Men hva skal dere gjøre nå, blir livet litt tomt etter dette?

– Jo, men sånn er det etter enhver jobb, sier Kristian Rosskopf. Vi får spise masse bringebær og ta oss en fest.