Gruppebilde fra Moskva. Bak f.v.: Vidkun Quisling og Kim Urbye. Foran f.v.: Annalise Urbye, Fridtjof Nansen og Andreas Tostrup Urbye.

Men hvem var jenta på bildet?

På bildet ser du en aldrende nasjonalhelt, en kommende landssviker, og en tidligere statsråd og hans sønn. Og så ser du Annalise Urbye, en for lengst glemt motstandskvinne, journalist og forfatter. I høst er det 70 år siden hennes eneste roman kom ut.

 

Bildet ble tatt tidlig på 1920-tallet. En gruppe mennesker er samlet i fredelige omgivelser i den norske ambassadørboligen. Du kjenner sikkert igjen den hvithårede, eldre mannen i midten. Det er selveste Fridtjof Nansen, som på dette tidspunktet for lengst var en verdensberømt polfarer, vitenskapsmann, diplomat og fredsprisvinner. Mannen bak ham til høyre er Vidkun Quisling, som også skulle bli verdensberømt et par tiår senere, da som ministerpresident og landssviker i det okkuperte Norge.

Men når bildet ble tatt var Quisling ennå bare en nokså ukjent tidligere militærattachè og diplomat som nettopp hadde blitt Nansens assistent i arbeidet hans med å hjelpe flyktninger og nødstedte i Sovjetunionen etter 1. verdenskrig og revolusjonen. Quisling var blitt anbefalt til jobben av sin tidligere sjef ved den norske legasjonen i Helsinki, Andreas Tostrup Urbye, som på bildet sitter til høyre for Nansen. Urbye var nå Norges første ambassadør i det nye Sovjetunionen, og det var sikkert en stor ære for ham å få besøk av selveste Fridtjof Nansen. Men hvem er de to ungdommene på bildet? Hva gjør de egentlig der, blant så berømte og på den tida framstående menn?

Gutten er etter det Dagsavisen forstår ambassadør Andreas Urbyes egen sønn, Gabriel Joachim (kalt Kim), som ennå er midt i tenårene. Og ved siden av den verdensberømte Nansen, med Quisling like bak, sitter Urbyes datter Anna Elisabeth, til daglig kalt Annalise. I dag er hun glemt av de fleste, selv om hun i likhet med de berømte, voksne mennene på bildet fikk en skjebne helt utenom det vanlige.

Når bildet ble tatt, var nok Annalise Urbye allerede i full gang med å arbeide for faren i ambassaden, sammen med den yngre søsteren Eva. Som privilegert, etter hvert velutdannet ambassadørdatter lå verden åpen for Annalise på 1920-tallet. Hun fikk muligheten til å reise til fremmede land, både alene og sammen med foreldrene, hun fikk studere, hun behersket flere språk (som fransk og russisk), og hun omgikkes med kjente nordmenn som var innom ambassaden i Moskva på 1920- og 1930-tallet. Som altså Vidkun Quisling og Fridtjof Nansen, men også folk som dikteren og journalisten Nordahl Grieg. (Som godmodig nevner et møte med «søstrene Urbye» i en av sine bøker). Selv drømte Annalise Urbye også om å bli forfatter. Hun ville så gjerne skrive den helt store, episke romanen, gjerne av Leo Tolstoj-typen. I løpet av årene i Sovjetunionen sammen med familien må hun dessuten ha fått stor sympati for kommunismen, for i løpet av 1930-tallet blir hun blitt en samfunnsengasjert kommunist.

Hun kom ellers fra en svært så borgerlig familie. Moren hennes, Anna, var født inn i den velstående, norsk-britiske handelsfamilien Robertson i Hammerfest, mens faren hennes, Andreas, var jurist, embetsmann og senere statsråd i Venstre-leder Gunnar Knudsens 2. regjering i årene 1913–1917. Det var en borgerlig regjering som oppriktig fryktet at den russiske revolusjonen og bolsjevismen skulle spre seg til Norge. Blant annet opprettet regjeringen en sikkerhetskomité som skulle arbeide med en indre overvåking av arbeiderklassen, for å forhindre en revolusjon i Norge. Som justisminister har Andreas Urbye ellers fått sitt eget, lite ærerike kapittel i norsk pressehistorie. Han sto bak den berømte «Lex Urbye», et lovforslag der han foreslo begrensninger i norsk presses ytringsfrihet (blant annet for å unngå å fornærme Tyskland, når Norge ville bevare nøytraliteten under 1. verdenskrig). «Lex Urbye» skapte så mye bråk at justisminister Andreas Urbye måtte gå av i 1917, da Annalise var 15 år gammel. Det var etter dette at han begynte sin diplomatiske karriere, først som sendemann til Finland, Estland og Latvia, fra 1924 som sendemann, eller ambassadør til Sovjetunionen.

Så skulle altså nettopp Andreas Urbye få oppleve at hans egen datter ble ihuga kommunist, og i tillegg en breial journalist. Annalise Urbye skrev fra Sovjetunionen og andre land for flere norske aviser, blant dem Morgenposten. Det er ikke godt å vite i dag hva Andreas Urbye tenkte om dette, kanskje hadde han et nyansert forhold til Sovjetunionen ettersom han bodde der i så mange år, og kjente landet så godt. I 1939 ble Andreas Urbye pensjonist, og familien Urbye vendte tilbake til Norge. Året etter, 9. april 1940, ble Norge okkupert av Tyskland. Sjokket må ha vært stort for familien Urbye, når de opplevde at farens gamle medarbeider, Vidkun Quisling, like etter utropte seg selv til ministerpresident for det okkuperte Norge, i samarbeid med Hitler og Nazi-Tyskland.

Les flere av Dagsavisens helgereportasjer her!

Vi vet ikke noe om hva Annalise Urbye selv kan ha tenkt og ment om den nye ministerpresidenten Vidkun Quisling, som hun hadde møtt mange ganger, i Moskva og trolig også i Helsinki. I løpet av 1930-tallet skal Quisling også ha besøkt familien Urbye på deres nye sommersted på Lauvlia i Buskerud, en eiendom de overtok etter kunstneren Theodor Kittelsen. Men Annalises handlinger etter at Norge ble okkupert forteller klart og tydelig at Quisling ble hennes store, politiske fiende. Hun ble med i en kommunistisk motstandsgruppe, og drev med illegalt arbeid for å svekke okkupasjonsmakten. Hun levde farlig, og var utsatt for razziaer. I tida rundt 17. mai 1943 ble motstandsgruppa hun var med i rullet opp, ifølge Ivar Kraglund ved Norsk Hjemmefrontmuseum, og Annalise ble tatt av Gestapo og sendt til Grini (som senere inspirerte henne til å skrive «Grini-sangen»). På forsommeren ble hun transportert videre til en konsentrasjonsleir for kvinner, Ravensbrück, som lå utenfor Berlin. Den 16. juni 1943 fylte Annalise Urbye 41 år, og hennes livs helvete hadde akkurat begynt.

Med en for henne en typisk sarkasme skriver hun senere i boka «Studenter i 1920» om sin vakre drøm om å skrive en episk roman à la Leo Tolstoj: «Gikk konstant svanger i minst 20 år med en diger roman fra Sovjet-Unionen på «Krig og fred»-planet. Ga opp da de første 200 sider av 25. versjon ble tatt av Gestapo august 1940 under første razzia mot norske kommunister. Besluttet å ta en magistergrad i russisk litteratur ved universitetet, men også her grep Gestapo forstyrrende inn med Grini og Ravensbrück. Har dermed bare begått en eneste tynn liten bok, «Himmlers 100.000 kvinner».

For det ble oppholdet i Ravensbrück som ble temaet i den eneste boka hun noensinne fikk utgitt som forfatter. Den kom ut for 70 år siden, høsten 1946, og ble langt fra stor og episk. Den ble tynn og nådeløst realistisk. «Himmlers 100.000 kvinner» handler om fornedrelsen og brutaliteten hun opplevde i leiren, om sult, lidelse, menneskelig svakhet, svik og hjerteskjærende ynkelighet. Men også om solidaritet og vennskap mellom de norske kvinnene, og med mange andre kvinner fra hele Europa. Særlig fikk Annalise god kontakt med andre kommunister, fra både Østerrike og Tsjekkia. I perioder organiserte kvinnene illegalt arbeid og egne aksjoner for å hjelpe medfanger som sto i fare for å bukke under for sykdom, bli sendt i gasskammer, eller videre til andre dødsleire.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er lite føleri og sentimentalitet i boka, men desto mer ironi, humor og nådeløse karakteristikker av menneskelige svakheter. Boka ble godt mottatt av VGs anmelder da den kom ut høsten 1946. «Boka hennes er ganske liten, vel 100 sider, men verdien står ikke i noe forhold til størrelsen», skrev VG. «Den er et vesentlig bidrag til den dokumentariske litteratur om konsentrasjonsleirene, men den er også merkelig nok en spennende og humørfylt bok, preget av varm menneskelighet og klar politisk tenkning».

Historien tar til like før jul i 1944, med den syrlige kapitteloverskriften «O jul med din glede». «Julaften 1944 hvor min beretning begynner, ble fange nr. 100.000 ført inn i Ravensbrück fangeregister», skriver Annalise i boka. «Den eldste fangen var 91 år gammel, den yngste ble født mens vi ringte inn jula med 2 timers ekstra appell». Leiren ble i sin tid bygd av nazi-toppen Heinrich Himmler, og frigjort i løpet av april og mai 1945. Annalise skildrer den siste, dramatiske våren i en stadig mer overfylt leir. De desperate nazistene skjønner at Det tredje rikes tid snart er ute, og vil kvitte seg med flest mulig fanger før de allierte kommer. På den tida hadde Annalise sittet 18 måneder i Ravensbrück, og hadde overlevd mye sult, tvangsarbeid og farlige situasjoner. Nå, når Himmlers leir var i ferd med å gå under, ble livet hennes enda farligere. Ble hun syk, kunne hun når som helst bli utryddet. Nå kunne syke, svake fanger bli nektet mat og legetilsyn. De kunne bli plukket ut til leirens gasskammer, eller sendt til andre dødsleire. En typisk replikkveksling i boken lyder slik:

– Hva mer er sivet ut fra kommandantens kontor, Mela? Vet dere hvem de har tenkt å utrydde først?

– Jødene og de gamle er jo som alltid i faresonen. Men kanskje oppgjørets dag er så nær at nazistene nå vil begynne å kvitte seg med de politiske fangene først.

Annalise Urbye ble dessverre syk våren 1945. Hun lå lenge på sykestua, og følte etter hvert at hun kom mer og mer i faresonen. Hennes medfanger begynte å organisere en redningsaksjon for henne, samtidig som hun selv mistet livsmotet der hun lå på sykestua. Hun ble tatt i skole av sin medfange Mela, som var skikkelig opprørt:

«Ingen av oss har lov til å gi opp så lenge det er pust igjen i oss. (...). Kan du begripe deg på oss mennesker? Det dummeste dyret på marken ville forstå at her gjaldt det å kjempe med tenner og klør, men oppvakte kvinner, de beste Europa har, går stolt i sin egen usle begravelse uten å kny».

Denne talen vekket Annalise Urbye opp fra sin sløvhetstilstand, og hennes medfanger fikk stablet henne på beina lenge nok til at hun ikke ble sendt «på transport» eller i gasskammeret. 7. april 1945 kom Bernadottes hvite busser for å redde ut de 95 gjenlevende norske fangene. Annalise beskriver reaksjonen i leiren da de norske fikk vite at de skulle få komme hjem:

«Plutselig hørte jeg gjennom det øredøvende sjorret av tusen stemmer en lyd som jeg helt hadde glemt. Det var det gledeshylet du hører når du går forbi en norsk skole i frikvarteret eller du nærmer deg Besserudtjernet en Holmenkolldag. Jeg vet ikke om det var ti eller tjue som utstøtte hylet, men tusener hørte det og sto helt stille med åpen munn, så uvant var Ravensbrück med hyl som var uten frykt».

Annalise Urbye avslutter med å skildre de «trofaste og trossige» ansiktene til de andre fangene som sto igjen da de norske fikk reise hjem. Hun må ha begynte å skrive på boka si ikke lenge etter hun kom hjem til Norge, ettersom den var klar til utgivelse allerede høsten etter. Siden ble Annalise Urbyes bok sørgelig glemt i strømmen av krigslitteratur. Hun ble aldri en av de store, norske profilene som overlevde Ravensbrück, som Margrete Aamot, Abelone Møkster eller Henriette Bie Lorentzen. Den mest kjente og populære tidsvitne-boka fra Ravensbrück er Lise Børsums «Fange i Ravensbrück», som av historikere nylig ble kåret til en av de mest betydningsfulle, norske sakprosabøkene om 2. verdenskrig. Lise Børsums datter Bente har også i mange år formidlet morens historie i sitt eget teaterstykke.

– Man finner bitte små spor etter Annalise Urbye her og der, men boka hennes er oversett og glemt, mener forfatteren Mirjam Kristensen, som også jobber som bibliotekar ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. I forbindelse med et prosjekt om Agder-kvinner som ble sendt til Ravensbrück, kom hun over Annalise Urbyes bok «Himmlers 100.000 kvinner».

– Jeg syns den var skrevet på en så utrolig annerledes måte enn all annen norsk tidsvitne-litteratur jeg har lest, om jeg ser bort fra Arne Mois bok om Bergen-Belsen, sier Kristensen.

– Det var den rent litterære verdien av boka som fascinerte meg mest. Hun har en dyp ironi og sarkasme som er helt ukjent i de klassiske, norske verkene fra konsentrasjonsleirene, og hun gir et litt annet bilde av Ravensbrück enn de andre kvinnene. Hun gir leiren en annen valør, fordi hun skriver så mye om de andre nasjonalitetene i leiren. Hun hadde et mye mer internasjonalt fokus, mener Kristensen.

– Dette kan jo være fordi hun var kommunist og dessuten snakket flere språk, og dermed fikk mer kontakt med de andre fangene enn det som var vanlig blant de norske. Hun var et kulturmenneske og en intellektuell, som har sitt eget blikk på Ravensbrück, sier Kristensen, som har sansen for Urbyes ironiske distanse.

– Hun har et svartsyn som ligger i bunnen av fortellingen. Det er ingen sentimentalitet, her er det bare en svart knyttneve i fjeset på deg når du leser. Hun framhever ikke seg sjøl som person, forteller ingenting om hvorfor hun havnet der. Hun forteller bare om det grusomme hun har sett, og om hvor langt ned mennesker synker i denne gjørma i Ravensbrück, sier Kristensen, som lurer litt på om Urbyes bok nettopp derfor har vært litt vanskelig å forholde seg til for folk.

– Kanskje den ble litt for skarp? sier Kristensen, som ikke greide å slippe tanken på Annalise Urbye etterpå. Hun har brukt mye tid på å finne ut mer om henne, og til årets Ibsen- og Hamsundager i Grimstad framførte hun en nyskrevet tekst om Annalise Urbye.

Men hva skjedde med Annalise Urbye i årene etter krigen var slutt? Det ble som nevnt ingen Tolstoj-roman, men som hun selv skrev i biografien sin i oversikten over norske studenter i 1920: «(Har) skrevet uhorvelig mye i aviser og tidsskrifter, oversatt enda mer». Hun oversatte en rekke bøker fra russisk til norsk, men: «Stadig trouble med meget nærsynte øyne gjorde meg ubrukelig som arbeidskraft. Er nå blitt krigspensjonist og lykkelig utenfor alt». Hennes kusine, diplomaten Gudrun Ræder, skriver i sin bok «De uunnværlige flinke» at hun tror kusinen aldri helt gjenvant helsen sin igjen etter oppholdet i Ravensbrück. Annalises foreldre, Anna og Andreas Urbye, slo seg ned for godt i sommerhuset på Lauvlia i Buskerud. Dit flyttet Annalise etter. Far Andreas døde i 1955, og i mange år bodde Annalise på Lauvlia sammen med moren Anna, for selv giftet hun seg aldri, fikk aldri barn. Moren Anna døde i 1971, og ikke lenge etter døde Annalise selv. Både hun og moren ble kremert, og asken deres strødd utover engene i Lauvlia.

Slik endte altså livet til jenta på bildet fra den norske ambassaden i Moskva, det som ble tatt tidlig på 1920-tallet. Den aldrende nasjonalhelten Fridtjof Nansen døde i 1930, lenge før 2. verdenskrig brøt ut. Andreas Urbye levde 25 år til. Dagsavisen vet lite hvordan det gikk videre i livet med sønnen hans Kim, tenåringen på bildet. Mellomkrigstiden tilbrakte han i alle fall i Finland, Canada og Sverige, og han slåss som frivillig i den finske vinterkrigen i 1939. Han deltok også i krigen i Norge i 1940, og var senere i flyvåpenet i Storbritannia. Han begynte siden å jobbe i SAS, og flyttet så til Tyskland. Annalise og Kims søster Eva, som ikke er med på bildet fra Moskva, var under krigen stenograf ved Sanitetssjefens kontor i London. Hun giftet seg seinere med en britisk skipsmegler.

Vidkun Quisling endte som kjent sitt liv på Akershus festning, der han ble henrettet for landssvik 24. oktober 1945. Ifølge Gudrun Ræder var Andreas Urbye, Quislings gamle sjef, «smertelig berørt» av Quislings «videre utvikling». Ræder skriver også at Urbye-familien fortalte henne at Quisling som mektig ministerpresident aldri gjorde noe for å hjelpe sin tidligere sjef datter, Annalise Urbye. Quisling benyttet heller ikke sitt bekjentskap med Urbye-familien til å stille dem i en vanskelig situasjon, men: «På den annen side forhindret han heller ikke, og ble ikke anmodet om å forhindre, at min kusine Annalise Urbye, som var et idealistisk radikalt og ellers et fredsommelig og elskelig menneske, ble arrestert, satt på Grini, og senere sendt til Ravensbrück under særdeles strenge forhold. Hun slapp så vidt fra det med livet i behold».

 

 

Jeg er et navn

Se deg over skulderen og de står der, tusenvis av kvinner som går i samme takt som deg, som sulter i samme takt som deg, som faller i samme takt som deg, som sover i samme takt som deg. De bærer deg fram og du bærer dem, på russisk, på tsjekkisk, på tysk, på norsk. Og rundt deg snakker de så forskjellige språk, og inni seg har de så forskjellige verdener, hele univers du aldri får tilgang på. Utenpå er de like skranglete tynne og mutte og tause alle sammen, og du er en av dem.

Etterpå skriver du: «Ravensbrück var ikke bare verdens tettest befolkede by som vi skrøt av imellom – selv om vi visste at andre konsentrasjonsleirer slo alle våre rekorder når det gjaldt antallet av fanger og lus pr. kvadratmeter; leiren var også et helt kontinent. Polske, franske, ukrainske og tsjekkiske bystater lå presset sammen med et par meters mellomrom på brakker som ’rommet’ 1800 – 2000 sjeler hver».

Du er en av skuespillerne i dette nøye uttenkte europeiske dramaet, som utspiller seg på den tyske landsbygda rundt femti mil nord for Berlin. Helt nøyaktig i et myrområde utenfor landsbyen Fürstenberg der lufta er rå og kald om vinteren og dampende varm om sommeren.

Dette som nå skjer med deg, med kroppen din, med tankene dine, er det mest virkelige som noensinne har hendt. Du kan til enhver tid kjenne kroppen din, tilstedeværelsen i alt det fysiske, selv i den komatøse søvnen. Det finnes til enhver tid noe som minner deg om at du fremdeles er i live, et sår på beinet, lusene som kravler, sulten som har tatt bolig i kroppen din som et lite, krafsende vesen. Alle luktene av betennelser og kroppsvæsker som renner fritt på kvinnekropper som sover tett i tett, arbeider tett i tett, står tett i tett på rekker. Dette er kanskje det mest levende du har vært, så nær døden.

Og samtidig finnes du ikke. Jeg finnes ikke. Jeg er et navn og du har ikke et navn. Himmler har tatt fra deg navnet ditt. Han har gitt deg et nummer, en plass i rekken, et hjul i det store dødsmaskineriet. Du er en av Himmlers 100 000 kvinner, men du kan snart byttes ut. Det er enkelt å destruere en kropp.

Mirjam Kristensen har skrevet denne teksten om Annalise Urbye.