Martin Luther King – mannen som hadde en drøm

«Jeg er ferdig nå, sa Martin Luther King da han tok imot på rommet sitt. Han smilte svakt – det var et av de forholdsvis sjeldne små smilene som lyser opp det alvorlige ansiktet. For King er en alvorlig mann, en kort, tett kar som ser ut til å tåle en støyt – og som ganske visst også gjør det. Han har vært ublidt behandlet mange ganger, handtert ganske hardhendt, arrestert og fengslet.

– En bare vokser på slikt, sier King».

Det var onsdag 9. desember 1964, og Arbeiderbladet skulle få intervjue selveste Martin Luther King som var kommet til Oslo for å ta imot Nobels fredspris. Den skulle han få for sin ikkevoldelige kamp for de svartes borgerrettigheter i USA. Året før, den 28. august 1963, hadde han ledet an i den store protestmarsjen mot Washington, mens han sammen med hundretusenvis av andre sang gospelhymnen «We Shall Overcome». Det var også der, ved Lincoln-monumentet og foran nærmere 250.000 tilhørere, at Martin Luther King holdt sin legendariske tale som bare kalles «I Have a Dream». Der slo King fast at 100 år etter at Abraham Lincoln fikk slutt på slaveriet i USA, hadde den svarte befolkningen ennå ikke fått sin frihet. King hadde kjempet mot den amerikanske raseskillepolitikken og for svartes rett til å stemme siden den første bussboikotten i Montgomery i 1955, da en svart kvinne ved navn Rosa Parks nektet å gi fra seg den «hvite» plassen sin på bussen. King grunnla senere den kristne borgerrettsorganisasjonen «Southern Christian Leadership Conference» (SCLC), og ledet den resten av sitt liv. Men da han sto i Washington og holdt sin tale denne augustdagen i 1963, representerte han en massebevegelse av både hvite og svarte, og folk av alle trosretninger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Martin Luther King lå på sykehus da han fikk telefonen fra Oslo om at han hadde vunnet fredsprisen. Foto: NTB scanpix

«Jeg har en drøm», gjentok King åtte ganger, i talen som er kalt en av de viktigste talene i USAs historie, og som fortsatt regnes som et retorisk mesterverk: «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke blir bedømt for sin hudfarge, men for innholdet i deres karakter. Jeg har en drøm i dag!»

Talen i Washington ble et mektig politisk klimaks for Martin Luther King, etter over ti års kamp for de svartes rettigheter. Baptistpresten, teologen og borgerrettighetslederen fra Georgia var nå blitt et internasjonalt navn, en ny lov om borgerrettigheter var blitt vedtatt tidligere i 1964, og 14. oktober samme år fikk han vite at den norske Nobel-komiteen ville gi ham fredsprisen. To måneder senere kom han til Oslo sammen med sin kone Coretta King og deres følge. Følget hans ville for øvrig bruke den første dagen i Oslo til å se «Holmenkollen og vikingskip og hva det måtte være», skrev Arbeiderbladet, som ofte ikke hadde byline på artiklene på denne tida.

Selv måtte dr. King konsentrere seg om å skrive på takketalen han skulle holde dagen etter i Universitetets aula. Før han var ferdig med den talen, ville det ikke bli noe intervju.

Dagen før hadde også vært fullpakket med gjøremål. Han hadde møtt den amerikanske ambassadøren, og besøkt en baptistmenighet i Oslo, der han fikk te og «ga en liten prøve på sine taleferdigheter», skrev Arbeiderbladet:

«Man kan ikke unngå å bli fengslet av den dype, varme stemmen som taler om den selvfølgelige rett til et menneskeverdig liv, uansett hudfarge, uansett rase, uansett tro».

Det gjorde også dypt inntrykk på Arbeiderbladets journalist da det store følget fra USA etterpå tok hverandre i hendene og sang «We Shall Overcome». Det ble også slått opp på Arbeiderbladets førsteside at King hadde uttalt at «vi amerikanere må kunne leve sammen. Hvis ikke, kan umulig verden håpe på fred». Han sa også at han var takknemlig over å få støtte fra Norge og de andre skandinaviske landene.

Og så var det endelig tid for Arbeiderbladets intervju med fredsprisvinneren. «Jeg er ferdig nå», sa han i døråpningen på hotellrommet sitt, og mente at han var ferdig med takketalen sin. King tok imot avisen i «bare skjorteermene», «uformell og vennlig», fortalte journalisten, som altså også opplevde Martin Luther King som en alvorlig mann. Han så overhodet ikke på på sitt Oslo-opphold som «noen ferie». Dette var tvert imot en høytidelig begivenhet der han følte at han bare var det som en representant for «den kjempende negerbefolkningen i USA». Hver cent av prispengene skulle gå til det videre arbeidet for dem, forsto Arbeiderbladet. King var i det hele tatt «ikke overstrømmende»:

«Til gjengjeld skjønner man at hvert ord han sier er ment og følt, hvert smil betyr noe. Hans ytre lyver ikke».

Av Arbeiderbladets dekning av Nobels fredspris, går det fram at dette var en tid det ennå ikke var blitt politisk ukorrekt å bruke ordet «neger». Ordet ble brukt på en naturlig og utvungen måte. Også Martin Luther King selv brukte ordet i sin «I Have a Dream»-tale i 1963: «The Negro is still not free».

Etter intervjuet med Arbeiderbladet måtte Martin Luther King videre til flere intervjuer, både på radio og TV. Han fikk også tid til å drikke te med NRK-kjempen Erik Bye på Marienlyst. Intervjuet med Bye kom ikke i stand før «i kveldingen», men Arbeiderbladet mente at man ut fra bildet av de to sammen lett kunne se at det var «et lykkelig møte».

Les også: Martin Luther Kings sønn utfordret Trump

King får te av dame i bunad: Martin Luther King var selv tidligere baptistprest, og ble mottatt med varme og te i en baptistmenighet i Oslo. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Stemningen var i det hele tatt svært god under King-følgets besøk i Oslo, husker også Geir Lundestad, som høsten 1964 var fersk student på Universitetet i Oslo. Den senere USA-historikeren og Nobel-direktøren syntes dette var «svære greier»:

– King var blitt et stort navn med stor innflytelse, samtidig som han var en fantastisk taler. Det var jo en revolusjon, dette at de svarte i USA skulle få politiske rettigheter, forteller Lundestad til Dagsavisen.

– Det var en populær pris. I praksis var det USAs president Lyndon B. Johnson som fikk vedtatt de nye lovene om borgerrettigheter, og Johnson var nok ikke fremmed for tanken om at han selv også kunne kvalifisere til fredspris. Men da King fikk den, skjønte han kjapt at det ikke ville skje, sier Lundestad.

– Bevisstheten omkring borgerrettighetsspørsmålet i USA var stor, både i Norge og i resten av Europa. Folk fulgte godt med. Det bidro til å skape et negativt bilde av USA, sier historiker Hallvard Notaker, som blant annet har skrevet bok om amerikansk valgkamp.

– USA slet med sitt omdømme i 60-årene, nettopp på grunn av rasismen som åpenbarte seg under borgerrettighetsstriden, og krigføringen i Vietnam.

– Ble fredsprisen i 1964 bra eller dårlig for USAs omdømme i Vesten?

– Prisen fjernet i alle fall ikke oppmerksomheten om ett av de vanskeligste temaene for amerikanske diplomater som skulle fremme USAs sak i andre land.

En av artiklene i Arbeiderbladets dekning av Martin Luther Kings besøk i Oslo peker framover mot de neste årene i Kings liv. Den ene hadde tittelen «Alle liberale krefter i USA skal nå samles», der King på en pressekonferanse slo fast at ettersom den nye loven om borgerrettigheter var vedtatt, ville borgerrettighetsbevegelsen nå dreie sin kamp mot faktisk diskriminering i arbeidslivet, på boligmarkedet og i skolesystemet. Store politiske og økonomiske reformer var nødvendige, sa King.

– I årene etter 1964 ble Martin Luther King enda mer kontroversiell i USA. Han forandret profil, fra å kjempe for borgerrettigheter, til også å markere seg som en sterk motstander av Vietnamkrigen. Han la også mye større vekt på bekjempelse av fattigdommen, særlig blant svarte og vanskeligstilte amerikanere, sier Geir Lundestad.

– I dag kjenner vi Martin Luther King som en opphøyd figur amerikanere flest er stolte av. Mange har glemt eller velger å overse at King etter hvert sto for en radikal sosial og økonomisk politikk de kanskje er mindre enige i, sier også Notaker.

– Han levde i en tid med stor politisk uro. USA var dypt splittet, og King sto midt oppe i og var del av noen av de største politiske stridsspørsmålene på slutten av 60-tallet. I dag kjenner vi ham mest som et nasjonalt ikon, med en egen høytidsdag oppkalt etter seg. King er med i den nasjonale fortellingen om USA, han er mannen som 100 år etter Abraham Lincoln skubbet landet enda et skritt videre på veien mot like rettigheter for alle, mener Notaker.

Men på 60-tallet var Kings Vietnam-kritikk hard mot USAs myndigheter. Han kalte sitt hjemland for «den største leverandør av vold i verden i dag». Tidligere hadde King flere ganger blitt arrestert når han deltok i massedemonstrasjoner, og FBI-sjef Edgar J. Hoover skal ha telefonavlyttet King fordi han mistenkte at borgerrettighetsbevegelsen var infiltrert av kommunister. I tillegg var det fortsatt mange hvite som ble provoserte av at King sto opp for de svartes rettigheter, og fredsprisvinneren mottok utallige drapstrusler i løpet av sitt liv.

Våren 1968 eskalerte protestene mot Vietnamkrigen i hele USA, og studentopprøret var i ferd med å bryte ut både i USA i Europa. Streiker og demonstrasjoner var det mange av, og 29. mars 1968 dro Martin Luther King til Memphis, Tennessee for å støtte svarte renovasjonsarbeidere som var i streik der. På veien til Memphis ble flyet hans forsinket på grunn av en bombetrussel rettet mot ham. 3. april holdt han sin siste, store tale, i en kirke: «I `ve Been to the Mountaintop». Inspirert av bombetrusselen sa han at ikke visste hva som kom til å skje nå, men at han ikke brydde seg så mye om det. «For jeg har vært på fjellets topp, og jeg har sett det lovende land», sa baptistpresten.

Dagen etter, den 4. april 1968, sto Martin Luther King alene på balkongen utenfor hotellrommet sitt i Memphis. Litt etter klokken 18.00 lød et skudd. En av Kings nærmeste medarbeidere løp ut på balkongen for å se. Der lå Martin Luther King i en blodpøl, skutt gjennom hodet. En drøy time senere ble King erklært død på sykehuset.

Samme kveld som nyheten om drapet ble kjent, var senator Robert Kennedy på vei til et valgkampmøte i Indianapolis.

– Der holdt han en kort og stillferdig tale, i et forsøk på å gi folk et slags håp etter det grufulle som hadde skjedd. Han manet til samhold mellom svarte og hvite, at man måtte stå sammen og forsøke å leve sammen, forteller Notaker.

– Det var veldig alvor over den talen. I den kan man ane hva som er blitt ødelagt av drapet på King. Drapet på King bidro til å gjøre Robert Kennedy viktigere for mange, sier Notaker.

Sorgen ble desto større da Robert Kennedy ble skutt og drept et par måneder senere.

«Dirrende frykt i USA for raseeksplosjon» var tittelen på Arbeiderbladets oppslagssak på førstesida en lørdag for snart 50 år siden. Det var blitt 6. april, og det hadde gått et par døgn siden fredsprisvinneren fra 1964 var blitt drept. Arbeiderbladets medarbeider i USA skildret situasjonen slik:

«Åpen kamp mellom svarte og hvite truer USA etter mordet på dr. Martin Luther King. Mens Amerika ennå forsøkte å komme seg over sjokket etter mordet på negerlederen, brøt det ut voldsomme negeropptøyer i tettbefolkede distrikter over store deler av USA».

Les også: Martin Luther Kings økonomiske drøm: Borgerlønn for alle!

9. april for 50 år siden ble Martin Luther Kings kiste fraktet i en gammel gårdsvogn gjennom gatene i hjembyen Atlanta, omgitt av sine nærmeste støttespillere. NTB scanpix

Samtidig jaktet man på den mistenkte drapsmannen. Først to måneder senere ble en tidligere straffedømt, hvit mann, James Earl Ray, arrestert for attentatet i London. Han tilsto først mordet og ble dømt for det, men trakk senere tilståelsen tilbake. Ray døde i fengsel i 1998, og i ettertid har det versert ulike konspirasjonsteorier om hvem som egentlig sto bak Kings død. Men like etter mordet som sendte sjokkbølger gjennom det amerikanske samfunnet, var man mest opptatt av om Kings tilhengere i «negerbefolkningen» ville ta hevn.

I Arbeiderbladet kunne man disse aprildagene i 1968 lese rapporter om «negeropptøyene» som «spredte seg som en løpeild» rundt om i over 100 byer i USA, og at den mer militante Stokely Carmichael oppfordret USAs svarte befolkning til å gripe til våpen for å hevne Kings død. Carmichael la skylda for attentatet på presidenten og resten av USAs hvite befolkning.

«Da det hvite Amerika drepte dr. King, åpnet det øynene på hver sort mann i dette land».

Arbeiderbladet var på lederplass dypt bekymret over hva som nå ville skje: «En ny tragedie har rammet det amerikanske samfunn. Skuddet mot Martin Luther King vil utløse krefter og stemninger som kan skape mye blodig dramatikk rundt om i de amerikanske storbyene. De som ikke har tålmodighet og tro på fredelig kamp for de amerikanske negrenes likerett, har fått et nytt og slående argument for en direkte aksjons-linje, med bruk av vold som et «legalt» middel. Martin Luther King var nærmest en inkarnasjon av en seig og pågående kamp uten vold. Han var et stort og rikt menneske med høye moralske idealer».

Noen dager senere, i Arbeiderbladets utgave 9. april, er det tydelig at situasjonen i USA sakte er i ferd med å roe seg, til tross for mange døde, mange skadde, store materielle ødeleggelser, fortsatt portforbud og stort oppbud av politi og soldater i fullt beredskap. I alt 110 byer var blitt rammet.

– Opptøyene i amerikanske storbyer var voldsomme. De svarte amerikanerne var forbannet og skuffet over det som hadde skjedd. Det tok lang tid før myndighetene fikk helt kontroll over situasjonen, sier Lundestad.

«43 mennesker var drept, 3.500 skadet, 27.000 arrestert. Urolighetene var de største i USA siden borgerkrigen», oppsummerer historiker Hallvard Notaker i sin bok fra 2016.

Midt i all uroen kunne man lese i Arbeiderbladet at Kings sønderknuste medarbeidere hadde besluttet å føre Martin Luther Kings ikkevoldslinje videre. Avisen siterte Kings etterfølger, Ralph Abernathy: «Vold er ikke bare umoralsk, det er også umulig. Vi har ingen våpen og ingen ønsker om å få det». «Med disse ordene dro negerlederne til hospitalet for å hente sin døde leder og sørge over hans åpne kiste før de sammen med fru King, mor til fire små barn, fløy båren til hjembyen Atlanta», skrev avisen. Et minnetog i Memphis gikk rolig for seg, og 9. april 1968 ble Martin Luther King bisatt i hjembyen Atlanta, Georgi. Etterpå ble kisten hans ført i prosesjon gjennom byen, der nærmere 100.000 sørgende fulgte med. Martin Luther King ble bare 39 år gammel.

Like før Martin Luther Kings besøk i Oslo i 1964, ble han intervjuet av TV-kanalen ABC. Der ble King spurt om han ikke var redd for å bli myrdet, slik hans forbilde Gandhi ble det. Slik svarte han, ifølge Arbeiderbladet:

«En må være villig til å dø for en sak en tror på. Det er ikke noe i læren om ikkevold som garanterer at ikke du selv kan bli gjenstand for en voldshandling. Heller ikke at du ikke kan bli drept».

Han hevdet at han ikke var redd for å dø:

«Jeg tror ikke at et menneske kan oppnå full frihet før det også har overvunnet frykten for døden, og jeg mener oppriktig at jeg har overvunnet denne frykt».