STYRKE: Bjørn likte seg best på isen, og byttet først da han ble sliten. Noe som gjerne betydde nesten et kvarter på isen.

Mannen og mytene: Bottas reise

21. juni 1989 kjørte hockeylegenden Bjørn «Botta» Skaare seg i hjel på vei hjem fra Sverige. Men hvor skulle han? Dette er historien slik du aldri har lest den – om mannen og om mytene.

Reportasjen

 

* Hockeystjerner som Mats Zuccarello og Espen «Shampo» Knutsen, har satt Norge på hockeykartet. Men ingen har satt dypere spor enn legenden, myten og gåten Bjørn «Botta» Skaare.

* 21. juni 1989 kjørte «Botta» seg i hjel på vei hjem fra Sverige. Noen mener Furuset-legenden var på vei til Oslo for å skrive under for erkerival Vålerenga. Andre tror han skulle til Stavanger eller Bergen/Djerv. Sikkert er det at livsreisen var full av religiøse grublerier.

* Dette er historien slik du aldri har lest den om mannen og mytene, skrevet av vår egen reporter Tom Vestreng, som hadde «Botta» og hans canadiske kone og barn fra tida i NHL boende i familiens sokkelleilighet.

 

Det var mus i kjøkkenskapet i kjellerleiligheten. Noe som tydeligvis irriterte «Botta».

En kveld satt han dønn stille i stolen som var i det eneste rommet i hybelen. I hendene holdt han hockeykølla. En Koho-kølle.

Og da musa omsider våget seg ut av kjøkkenbenken, var dens skjebne beseglet.

Et par kjappe finter med kølla, før et kjapt håndleddsskudd sendte kjøkkenmusa i veggen.

Men musa døde med stil, kjapt tatt av dage av en kunstner med hockeykølle.

Bjørn satte rolig fra seg kølla, plukket opp musa, kastet den ut, og satte seg tilbake i stolen.

Bjørn «Botta» Skaare ble første nordmann i NHL i en tid da verden var uendelig mye større og norsk hockey uendelig mye mindre. På begynnelsen av 80-tallet bodde han i flere perioder på hybel hjemme hos oss på Alnabru øst i Oslo.

Henry Vestreng, min far, var leder for Furuset Hockey, og hadde alle de fleste roller som var mulig å ha i klubben. Til tross for aldersforskjellen, var de to nære venner.

Min to år gamle yngre bror, Frank spilte for Furuset sammen med «Botta», og var også en av hans næreste venner.

«Botta» var ikke så veldig opptatt av det materielle, men hadde en enkel sofa, et salongbord, en stol, samt et lite kjøkkenbord med to stoler og en smal seng i sovealkoven. Veggene var nakne, med unntak av et par hockeyplakater.

Han var ikke så opptatt av mat, heller. Det som ble lagd av mat, ble tilberedt på en liten hybelkomfyr, som sto oppe på benken.

Det var også her han bodde den aller første tida da han var nygift med Valerie, og datteren Sarah Astrid, som ble født i Canada.

Nå er Sarah Astrid 37 år, og ble selv mor til lille Sophia for ett år siden. Barnebarnet fikk Bjørn aldri oppleve.

Les og se video: Rivingen av Jordal Amfi er i gang

Uvanlig fotballtalent

Selv husker jeg «Botta» først som fotballspiller. Som Furuset-spiller i 10–11 års alderen møtte jeg ham i Groruddalsmesterskapet, da han spilte for Grorud.

Det var ishockeyskolens far, Per Ingjer, som oppdaget «Botta», da han spilte lilleputtfotball.

Allerede da utpekte han seg som et talent utenom det vanlige. Hadde han valgt fotball, ville han ha blitt en like stor stjerne på gresset som på isen.

– Han var et like stort talent i fotball, og hadde evner til å bli virkelig god. Jeg tok ham med til Furuset og da var det gjort, sa Per Ingjer, da jeg snakket med ham i forbindelse med boka «Furuset, og takk for det» på slutten av 90-tallet.

– Hockey fenget ham med en gang. Han var aldri i tvil om hva han ville da han kom til Furuset. Han hadde overblikk og spilleforståelse som ingen annen, og enorme tekniske kunnskaper. Botta var virkelig et utrolig talent, sa han videre.

«Botta» var forut sin tid. Han var god på en tid da ingen trodde det var mulig å være god, god nok for verden, og lyktes.

Bjørn måtte gjøre alt alene. Han hadde ingen agenter, ingen som hjalp ham da han trengte det som mest.

Som 17-åring på midten av 1970-tallet reiste han alene til Karlstad og hockeyklubben Färjestad, fordi han mente han var god nok.

Han reiste alene til Canada for å slå seg opp som hockeyspiller.

Bjørn hadde alt, men han manglet et støtteapparat.

Bud Poile, tidligere president for NHL-ligaen og general manager i Philadelphia Flyers og Vancouver Canucks, skal ha sagt:

– I mine 37 år innen ishockey, kan jeg ha sett en spiller som er like fantastisk på skøytene, men jeg kan ikke huske det.

Det gikk bra i Sverige. Og «Botta» ble Norges første NHL-spiller da han debuterte for Detroit Red Wings 28. november 1978, mot Colorado Rockies.

Det ble med den ene kampen, for «Botta» ble skremt av det han opplevde. Han mestret spillet og matchet nivået. Men brutaliteten han opplevde på isen, var sjokkerende. Målet for motspillerne var å ta ham. Ødelegge ham. Skremme ham vekk.

«Botta» ble skadet etter en takling av Barry Beck, og ble etter hvert sendt tilbake til farmerlaget Kansas City hvor han hadde 8 mål og 26 målgivende pasninger på 37 kamper.

Flere NHL-klubber, blant andre New York Rangers, var ute etter Bjørns signatur. Men slåssingen, de høye køllene, taklingene gjorde at Bjørn valgte bort verdens mest berømte og mest lukrative proffliga. Spillestilen i NHL passet ikke Bjørns kvaliteter som spiller. Han bestemte seg for å flytte hjem til Furuset i 1979.

«Botta» var en spillende spiller. En finslepen tekniker, en ballerina på skøyter. Han hadde et blikk som en mesterspiller i sjakk, og så trekkene lenge før noen tenkte på dem. Han gjorde medspillerne ofte bedre enn de var med sine pasningsevner. Lagkameratene ble servert nærmest ferdigscorede mål. Og han så åpninger bak keeperen, som det ikke skulle være mulig å score på.

Nettopp derfor toppet han alltid poengstatistikkene.

Når han bestemte seg kunne han selv score fire-fem mål, eller servere medspillerne pasninger, som det var umulig å bomme på.

Ved spill i undertall, kunne han glatt holde på pucken i to minutter.

Bjørn «Botta» Skaare var den komplette hockeyspilleren.

Han var kunstneren.

«Botta» var ener i en på alle måter annen tid.

Han hadde talentet og viljen, og ville sikkert vært like god om han hadde vært født noen tiår senere.

21. juni 1989 skulle han fortsatt hatt mange år igjen av karrieren. I stedet omkom «Botta» i en bilulykke på vei hjem fra Sverige. Han ble bare 30 år gammel.

Årsaken til ulykken kan ha vært at han kjørte på en elg. Kanskje kjørte han for fort. «Botta»s hund som også var med i bilen, kom uskadd fra det, og kom senere til rette.

Noen mener han var på vei hjem for å skrive kontrakt med Vålerenga da ulykken skjedde. Andre mener han skulle til Bergen og skrive kontrakt med Bergen/Djerv, som han også hadde spilt for tidligere.

I Stavanger verserte ryktene om at han var på vei til byen for å spille hockey der.

Andre igjen mener at han igjen ville tilbake til oss i moderklubben Furuset.

Ingen vet med sikkerhet.

Barndomsvenn og lagkamerat i Furuset, Ketil Aurstad, flyttet etterhvert til Stavanger og trente og spilte hockey for Siddis. Han husker godt ryktene om spill i oljebyen.

– Bjørn var på en måte sin egen agent, og hadde nok følere ute flere steder, sier han.

Folk som var i miljøet da har fortalt at han skal ha ringt en tidligere leder i Viking, sagt «hei det er Bjørn, jeg kommer til dere».

– I historien hørte det med at det ble diskutert lønn, leilighet og bilordning, sier Aurstad, som vant junior-NM med Furuset i 1974 sammen med «Botta».

Les også: Vemodig teppefall for Jordal Amfi

Uortodoks idrettsmann

Erik Ask var trener for Furuset da han kom tilbake etter det mislykkede oppholde i Detroit i 1979.

– Jeg ga aldri Bjørn noen fordeler, men han fulgte mye bedre med enn alle andre. Det satt i hodet på ham. Botta gikk lenger enn alle andre. Blant annet trente han med vekter hjemme, sier Erik Ask.

– Slikt skal du ikke drive med før du er fullt utvokst. Vekter kan du begynne med når du blir eldre. Men Botta trente sammen med en kamerat hjemme i kjelleren på Kalbakken. Det forbauser meg ennå at han tålte det, sier Erik Ask.

Kameraten het Tom Huse.

– Han hadde vekter hjemme i kjelleren og trente aldri etter noe oppsatt program, men gjorde det han mente var riktig selv. Vi spilte mye hockey på løkka, og jeg husker han gikk rundt på isen med blybelte for å bli sterk. Han var sånn «all in». Når han bestemte seg for noe gjorde han det 110 prosent, sier han. Huse husker også en annen type «Botta».

– På åttitallet var vi ofte på Smuget. Bjørn sa ikke nei til å gå opp på scenen å synge Bob Dylan-sanger, gliser han.

Trener Ask husker også en uortodoks idrettsmann.

– Jeg husker en gang vi dro på treningsleir til Danmark. Bjørn hadde med seg manualer i bagen, og trente i lugaren både på vei ned og opp, sier Ask, som husker «Botta» som helt unik.

Han sto opp grytidlig om morgenen, syklet over Jevnaker og Hadeland, ned til Majorstua hvor han trente på helsestudio, hjem for å hvile, og var så på trening med laget om kvelden. – Som coach har man ofte trøbbel med spillere som sluntrer unna. Men med Bjørn var dette aldri noe problem. Han kunne være uryddig i stilen, men jeg hadde aldri noen konfrontasjoner med han, sier Ask.

– Jeg husker spesielt en av de finalene vi spilte mot Vålerenga på Jordal. Før kampen sa Bjørn til meg at jeg ikke trengte å ta ham av isen. Han skulle komme sjøl når han ble sliten. Han kom etter 14 minutter, ler Erik Ask.

Normalt står hockeyspillere på isen bare noen få minutter ad gangen.

Ingen har gitt Furuset flere høytidsstunder enn «Botta». Historien om da han kom hjem fra Canada, og rett fra Fornebu til Stjernehallen er blitt klassisk.

Bjørn hadde ikke med seg noe utstyr, fordi han ikke hadde penger til å sende hockeybagen som ekstra bagasje. Og siden dette var en søndag ettermiddag, var det liten sjanse til å få kjøpt noe. Løsningen ble Erik Guldvik. Jeg var selv med på turen fra Fornebu, via lageret til hockeygrossist Erik Guldvik i Christian Michelsens gate til Fredrikstad.

Vi dro ned på lageret hans, og fikk tak i det han trengte i riktig størrelse.

Kun de røde plastskøytene hadde han med seg i bagasjen over Atlanteren.

Det ble ikke sagt mye i bilen underveis. Bjørn var trøtt etter turen over Atlanteren, og han var spent.

Det gikk fort på E6 ned til Fredrikstad, og Granadaen fikk kjørt seg, med fatter’n bak rattet, jeg ved siden av og Bjørn halvsovende i baksetet.

Det sto om minutter for å rekke kampen, men heldigvis var ikke fartsboksene kommet til E6 ennå.

– Bjørn ringte til meg en fredag kveld og lurte på om vi spilte kamp søndag, forteller Erik Ask.

– Jeg sa til ham at vi skulle spille mot Stjernen i Fredrikstad. «Den kampen spiller jeg», sa Bjørn på telefonen og la på. Jeg ringte så til Henry Vestreng og fortalte at Botta var på vei hjem, og ville sannsynligvis komme tidsnok til kampen i Stjernehallen denne søndagen. Siden ingen ting var hundre prosent sikkert, fikk jeg beskjed om å ikke si noe til de andre på laget, sier Ask, som var trener for laget da de vant NM i 1980.

Henry Vestreng tok umiddelbart kontakt med Norges Ishockeyforbund, og fikk i rekordfart ordnet spillerlisensen.

– Etter planen skulle han lande litt over to, men flyet var to timer forsinket. Henry kjørte ham ned til Fredrikstad, men da var han så sent ute at han ikke rakk oppvarmingen. Da gutta kom inn i garderoben etter å ha varmet opp, satt Bjørn der og skiftet. Da var det morsomt å se ansiktene deres. Jeg hadde på forhånd lagt opp to taktikker. En med Bjørn, og en uten. Hvis han kom skulle han spille i rekke med Sigurd Thinn og Sven Lien. Stjernens lag – og ikke minst publikummet – ble bleike om nebbet da han entret isen, sier Ask.

Tre perioder senere hadde Furuset vunnet klart. 9–1.

– Jeg mener bestemt at Bjørn fikk sju poeng. To scoringer og assist på fem, sier Ask.

På vei hjem satt Erik ved siden av Bjørn i bussen.

– Da fortalte han meg om kona Valerie, som var igjen i Canada, og barnet som de ventet i mai. Jeg mener datteren ble født på samme dag som vår sønn Morten, 14. mai 1980, sier Ask.

Bjørn var privat, og delte lite av privatlivet sitt med media.

Bjørn var på mange måter en ensom ulv. Det var ikke mange han åpnet seg opp for.

Mytene og historiene rundt Bjørn er mange. Skulle man vite noe om Bjørn, var det enten i avisene dagen etter en kamp, eller i korte glimt i Sportsrevyen søndag kveld.

Da handlet det kun om det sportslige. Ikke om mennesket Bjørn. Kanskje derfor mytene rundt ham fortsatt lever så godt som de gjør?

– Selv om Bjørn var stjerna, hadde han aldri noen stjernenykker. Han var seg selv hele veien. I treningsarbeidet var han en pådriver, og sørget for at lagkameratene tok i. Bjørn var en spiller og et menneske som var godt likt av alle, sier Ask.

Dette er et bilde som søsteren Bianca Skaare kjenner seg godt igjen i.

– Han var privat, og veldig hjemmekjær, forteller søsteren Bianca Skaare, og ser på bilder av broren.

– Bjørn var annerledes, og søkte hele veien lærdom. Han var opptatt av mennesker med samme tilhørighet og synspunkter. Og han reflekterte mye over livet i sin alminnelighet, sier Bianca Skaare, som også har bidratt med sine historier og minner i biografien som kommer om «Botta» mot slutten av året. En av favorittene er den om «Botta» og hans militære karriere.

– Han kom til meg med et brev, som hadde Forsvaret som avsender, forteller Erik Ask.

– Der sto det at han var innkalt til sesjon i Huseby leir. «Der har ikke jeg noe å gjøre, så kan du ta deg av dette?», spurte Bjørn. Jeg tok det opp med Furuset-formann Bjørn Olaf Bratz. Broren hans var daværende industriminister Jens-Halvard Bratz. Hva som ble gjort aner jeg ikke, men Bjørn hørte aldri noe mer fra Forsvaret, sier Ask og ler.

Tom Vestrengs vakre barndomsminne: Da jeg scoret på Jordal Amfi

Bror og sønn

Bjørn var en søkende person, og var opptatt av religiøse spørsmål de siste årene av sitt unge liv. Bjørn hadde sin kristne barnetro, og var veldig opptatt av tro og leste mye i Bibelen og likte å snakke om troen.

– En gang kom Bjørn bort til meg, og sa at han ville spørre om noe, sa Per Ingjerd, mannen som oppdaget Bjørn, da vi snakket sammen for en del år siden.

– Ja, hva da, svarte jeg, og trakk ham litt unna de andre.

– Du Per, jeg leter etter sannheten. Hvor finner jeg den, spurte Bjørn. Den er ikke langt unna, svarte jeg. Den bor i deg den, Bjørn.

Slik var Bjørn. Et tenkende menneske. Et grublende menneske, på søken etter ett eller annet.

Søsteren Bianca forteller om det samme.

– Det var slik han var. Søkende og reflektert. Som bror var han veldig tilstedeværende. Han var opptatt at vi søsken, og foreldrene hadde det bra. Når han var ute, gledet han seg alltid til å komme hjem til mors kjøttkaker, forteller Bianca med et smil.

Bjørn hadde et veldig nært forhold til familien hjemme. Han var alltid opptatt av hvordan de hadde det, og tok seg alltid tid. Selv om det kunne bety at han kom for sent til trening.

– Han var følsom og nært til stede. Han viste bekymring om han så forandringer, og var kjapp til å observere om det var noe med oss hjemme. Han var opptatt av hvordan vi hadde det, sier søsteren.

– Han brydde seg om mennesker. Så han urettferdighet, sa han fra på sin måte. På en veldig direkte måte, minnes søsteren.

– Han var veldig opptatt av trening og friluftsliv, og han innprentet hos meg viktigheten av å være i fysisk aktivitet, og være ute i naturen. Det har jeg hatt stor nytte av senere i livet, og jeg har mye å takke Bjørn for sier hun stille, og blar i bildebunken.

Å se bilder av Bjørn mens han var på topp av karrieren, er både vondt og godt.

Selv har hun tatt vare på avisutklipp og bilder fra en stor karriere, som ble altfor kort.

– I perioder sto ikke telefonen hjemme på Kalbakken stille. Dette var før mobiltelefonens tid, og alt som ble sagt ble overhørt av oss som var i rommet. Det var mange som ville inngå kontrakt med Bjørn, sier Bianca.

Les også: Siste isdans for Jordal Amfi

Bjørn danset, vi andre «gikk»

Selv husker jeg en lørdag kveld hvor vi satt på hybelen og pratet. Det var tidlig på 80-tallet. Bjørn, et par andre og jeg. Da fant vi ut at vi skulle gå på skøyter. Vi dro opp til gamle Furuset-hallen i Strømsveien. Fattern hadde nøkkel, og den hadde vi selvfølgelig tilgang til.

I et par timer lekte vi oss på isen. Ikke med kølle og puck.

Bare på skøyter. Bjørn danset på isen, vi andre «gikk» på skøyter.

Selv kunne han låse seg selv inn i den karakteristiske Furuset-bobla på nattetid for å øve på skudd. Med blybelte rundt livet for å trene styrke.

De nærmeste naboene ringte politiet og klaget, på støy fra pucker som smalt i vantet.

Tom Huse, som var lagkamerat med Bjørn, vokste opp i oppgangen ved siden av Bjørn på Kalbakken.

Tom var også med på Furuset-laget som ble Norgesmestere i 1980.

– Det var alltid åpent hus, og vi fløy ut og inn hos hverandre gjennom hele oppveksten, forteller han.

Tom Huse hadde hytte på Mylla, og dit var Bjørn ofte med.

– Han likte godt å fiske. Han var også veldig glad i Nordmarka, og syklet ofte til oss på hytta, sier Huse.

– Bjørn hadde et hjerte av gull. Traff han en fyllefant, ga han bort pengene sine, og måtte selv snike på trikken for å komme hjem, minnes ham.

I Bergen ble han snakket om i samme åndedrag som fotballhelten Roald «Kniksen» Jensen etter et opphold i Bergen/Djerv fra 1986 til 1988. Så ga han seg. Han ville ikke spille mer. Han flyttet igjen til Sverige. Han hadde truffet ei ny jente og fikk en sønn. Sommeren etter var han på vei hjem igjen.

– Vi hadde ikke så mye kontakt den siste tida, da han bodde i Sverige. Jeg trodde han var ferdig med hockey, sier Tom Huse.

Hva Bjørn «Botta» Skaare tenkte om framtida da han satt seg i bilen sommeren 1989, vet ingen.