Dima er ikke redd for å dø, men han er redd. Han begynner å bli lei av krigen, vodka hjelper. FOTO: KYRRE LIEN

Krigen i Øst-Ukraina opplever en midtlivskrise

Bestemødre stormer et supermarked, soldatene skyter av kjedsomhet og FN-toppsjefen må forhandle personlig for å få nødhjelpen over. Her er tre historier som beskriver krigen i Øst-Ukraina.

 

Av Per Christian Selmer-Anderssen

Del 1. Ved frontlinjen, natt til en torsdag i november. 

– Skal jeg kjøpe vodka? Halvliter? Liter?

Den russiske soldaten Dima ser på oss med et blikk som er like håpefullt som det er rampete. Vi er på en militærbase i den opprørskontrollerte byen Donetsk, noen få hundre meter fra den ukrainske posisjonen. Dima er så godt som alene på basen. De andre soldatene er enten i kamp ved frontlinjen, de har desertert – eller de er omplassert. 23-åringen har denne kvelden bare selskap av én annen soldat – en tsjekkisk leiesoldat.  

– Han er kjempekjedelig. Drikker ikke, snakker ikke. Aner ikke hvorfor han er her.

Dima bestemmer seg for å kjøpe literflasken med vodka. Han begynner å bli lei av krigen.  

– Opprørslederne her i Donetsk får pengene sine, så de er fornøyd. Men jeg mener vi burde rykket framover i Ukraina mens vi fortsatt hadde sjansen, sier han.

Våpenhvilen mellom opprørerne og Ukraina har på papiret vart siden 15. februar 2015, men i det siste er den blitt brutt hver eneste dag. Søndag 6. desember noterte inspektørene fra OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) 181 eksplosjoner. Ifølge avtalen i Minsk skal begge partene trekke tunge våpen vekk fra frontlinjen.

Nestleder for inspeksjonene i Øst-Ukraina, Alexander Hug, sa under et donetskbesøk tirsdag at verken opprørerne eller Ukraina har trukket tilbake alle de våpnene de har rapportert til OSSE.

På basen hører vi skudd hele dagen og hele natten igjennom. I tillegg hører vi granat- og bombekastere. Ifølge Dima er det lyden av kjedsomhet.

– Noen ganger kjeder soldatene seg ved fronten, og da skyter de på hverandre, sier Dima.

LES OGSÅ: Barnefamilier i Ukraina flykter uten noe

Frossen konflikt. Krigen mellom Ukraina og opprørerne i øst har etter halvannet år gått over til en såkalt frossen konflikt, der det verken er løsning eller store blodsutgytelser. Det er en is som hvert øyeblikk kan briste.

Lørdag 8. november traff en rakett et bolighus i sentrum av Donetsk. Ingen ble skadd eller drept, ettersom stridshodet aldri detonerte. Men noen dager tidligere sa opprørslederen Aleksander Zakharsjenko at han når som helst var klar til å ta opp igjen krigen, hvis Ukraina skulle bryte våpenhvilen. Alexander Hug i OSSE karakteriserte tirsdag denne uka situasjonen som «svært uforutsigbar».

– La oss være ærlige, både vi og Ukraina kan være de første til å skyte, sier soldaten Dima.
På basen hans hører vi plutselig en skuddsalve. Den er skremmende nær.

– Hysj! Dere står her, mens jeg går for å se hva det er, sier Dima og løfter våpenet.
Noen minutter senere er han tilbake.

– Jeg fant ingen. Det var nok bare noen som skjøt en hare, sier han og gliser.

23-åringens krig begynte på sensommeren 2014. Han reiste fra Perm i Russland for «å hjelpe ukrainerne», som han sier.

– Begge mine besteforeldre døde i andre verdenskrig. Han ene forsvant i Berlin, og den andre ble stygt skadet et sted i Europa. Jeg har sett alle medaljene deres. Nå vil jeg også kjempe mot fascistene.

Han ble utplassert til Debaltseve i januar 2015, jernbanebyen som hadde blitt drevet fram og tilbake mellom partene siden våren 2014. Nå var det en våpenhvile under forhandling i Minsk, opprørerne skulle bare vinne sitt siste slag. Slaget om Debaltseve.

Da de ukrainske soldatene trakk seg ut 18. februar, var en avtale allerede signert. Prisen for lokalbefolkningen ble høy. Etter at røyken lettet fra Debalteve, ble det funnet rundt 500 døde sivile i hjemmene sine. Noen hadde sultet eller frosset i hjel. Andre ble funnet i sammenraste og utbrente hus. 250 ukrainske soldater lå igjen på slagmarken, og ble gravd ned i massegraver.     

– Det er ingen forskjell mellom oss og de ukrainske soldatene. Begge partene dreper sivile for penger eller en bil. Og begge skyter på hverandre fra boligområder. Det er ikke slik jeg mener at det bør være, sier Dima.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Del 2. Shopping i Debaltseve, onsdag morgen.

– De sier at maten skal være billig, sier den gamle damen under den store strikkelua.

Vi står sammen med henne utenfor «Republikkens første supermarked», matkjeden som om en time skal åpnes av opprørsleder Aleksander Zakharsjenko.

Myndighetene i Debaltseve har forberedt seg godt. De har pyntet med røde, hvite og blå ballonger. Sysselsatt flere titalls arbeidere til å koste gatene. Plassert tungt bevæpnet personell i alle ender av hovedgaten.

– Om jeg er glad for at det kommer et supermarked? Det kommer an på prisen, sier damen og presser seg framover i folkemengden.

En høyttaler spytter ut sprakete musikk. To ungjenter i klovnedrakter danser ukoordinert. De klapper i hendene, mens de presser fram hvert sitt halvhjertede smil.

Rådmannen i Debaltseve griper mikrofonen.

– Nå må dere bare vente litt til så åpner senteret. Jeg lover dere at det skal bli mye billigere enn i Donetsk, sier han.

Da vi var her sist, for et halvt år siden, så var køen foran supermarkedet like lang. Den gang var det en utdelingssentral for russisk nødhjelp. Men det var ikke store greiene de hadde å tilby, noen poteter og poser med mel. I dag deles dette ut fra et samfunnshus ett kvartal unna, og du må registrere deg hos kommunen for å motta maten. Fortsatt står 2.000 husstander i Debaltseve på nødhjelpslisten.

– Det går mye bedre enn for ett år siden, fordi de har sluttet med skytingen. Varmeovnen blir reparert nå, og om kveldene har vi til og med vann, sier en dame i køen.

Men pensjonene er fortsatt så knappe, at det er vanskelig å ha råd til mat. Det er derfor lovnaden om billige varer har trukket dem til byen. Vil de ha råd til brød nå?

– Frukt, melkeprodukter og kjøtt! Butikken har alle vanlige varer! Sier en stemme over høyttaleren.

En hund halter forbi. En mann sparker den vekk. Ett kvartal unna er boliger utbombet, nabolagene forlatt og ungdommen forsvunnet. En gang var dette en by på 25.000 innbyggere. Mens kampene pågikk om Debaltseve, var de bare 5.000 igjen.

Stormingen. En kortesje med sju svarte SUV-er kommer kjørende, sammen med like mange skinnende personbiler. Zakharsjenko stiger ut av den midterste firehjulstrekkeren. Han halter på det ene beinet. Håret er grånet. Smilet påtatt. Slipset rødt. Ifølge lokalavisen «Novorussia» skal han ha fengslet gruveministeren to dager tidligere, uten å ville si årsaken. Her i Debaltseve endrer reglene seg fra en dag til en annen. Det er revolusjonens lov.

– Yuhuuu!

Opprørslederen møter applaus og jubel idet han griper mikrofonen.

– Dette er et statlig supermarked, som ikke skal tjene penger. Vi skal gi mat til folket! Snart vil supermarkeder som dette åpne i hver en by, sier Zakharsjenko.

Det er noe folkelig over den grånende 39-åringen. Noe karismatisk og liketil.

– Denne byen er et symbol på å holde makten, på å kjempe. Jeg vil si at byen er en helt, fortsetter Zakharsjenko.

Folkemengden er utålmodig. Det er ikke lederens karisma som har trukket dem til sentrum. Det er maten.

– Og siden det åpnes en butikk i dag, så får jeg vel går inn å handle, avslutter han – og kutter den røde snoren.

Sekunder senere stormer bestemødrene framover. Som en flokk aldrende løvinner i boblejakker og pelsluer. De tungt bevæpnede soldatene forsøker å kontrollere dem med geværkolbene. Roper at de må vente. At alle skal få komme inn, men ikke samtidig. De sterkeste bestemødrene smetter likevel inn, og noen minutter senere fyller de gamle damene opp butikken. Men når man ser nærmere etter, så har de lite mat i handlevognene.

Ja, de fleste har bare kjøpt ett par-tre produkter.

– Altfor dyrt! Sier en gammel dame til oss.

– Men lørdag får jeg pensjon, 2.000 rubler (300 kroner). Da skal jeg komme tilbake. Så forlater hun supermarkedet, knugende på sin medbrakte bærepose.

Den er helt tom.

LES KOMMENTAR: Forklaringene for årsaken til krigen i Øst-Ukraina er feil

Del 3. FN-besøket, tirsdag kveld

Hvis du skal reise fra Ukraina til det opprørskontrollerte Donetsk må du gjennom 6–7 blokkposter med bevæpnede soldater. For ett år siden var det provisoriske skyttergraver med sandsekker, flagg og bildekk, og vi ble vinket over som en av få biler på tåkelagte veier.

Nå har Ukraina laget en profesjonell grense med passkontroll og brakker, og køene ut av Donetsk blir stadig lenger. For litt siden var det 3.000 biler i kø på den provisoriske grensen. Noen av dem hadde ventet i 48 timer på å komme over. FN er bekymret. Hvis man skal ta en tissepause, risikerer man å gå på en mine. I løpet av en høstmåned ble ni sivile drept av miner og 34 skadd. Grensen stopper også nødhjelpen fra Verdens matvareprogram og andre FN-organisasjoner. Siden 21. juli 2014 har ikke FN fått lov til å frakte hjelp til det opprørskontrollerte området.

16.000 tonn med mat, bygningsmaterialer og medisiner får rett og slett ikke komme fram. Samtidig ble så godt som alle ikke-russiske hjelpeorganisasjoner kastet ut av Lugansk og Donetsk de siste dagene i oktober. Blant dem er Leger uten grenser, som ble beskyldt for spionasje. De eneste som er igjen i området er Røde Kors og den tsjekkiske organisasjonen People In Need. Det betyr at det er blitt et enda større behov for medisiner og mat før sprengkulden kommer til Donetsk.

Første uka i november kom FNs undergeneralsekretær Stephen O’Brien fra New York-kontoret til Donetsk for å forhandle varene over.

FN vs. Opprørere. O’Brien står i resepsjonen på et ensomt luksushotell i Donetsk, og sier at han kan svare på noen kjappe spørsmål. De russiske journalistene kretser rundt ham med opptakere, mikrofoner og spørsmål som viser hvilken side de står på i propagandakrigen.

– Har Kiev opphevet blokaden for nødhjelp, spør en kvinnelig journalist.

– Grunnen til at jeg er her, er for å forstå hva som blokkerer hjelpen, enten det er på Kiev eller Donetsk-siden, svarer O’Brien diplomatisk.

Tidligere samme dag hadde han møter med myndighetene i Lugansk. De lovte å åpne grensene for FN få dager senere, og ta imot 500 tonn med mat, tepper, byggematerialer og medisiner. Nå er det «representanter fra Donetsk» som skal forhandle med den utsendte fra New York. Når de skal komme, vet ingen. Ei heller hvem som kommer eller hva de vil kreve av FN.

– Jeg ser fram til å forstå betingelsene for at vi kan frakte nødhjelp til trengende i Donetsk, sier O’Brien.

Han blir geleidet vekk av FN-mannskapet, og går opp trappene på det fine hotellet med den tomme lobbyen.

Tre dager senere publiserer FN en pressemelding der O’Brien skriver at han stoler på at alle parter samarbeider for å få hjelpen over. Ikke et ord om resultatet av møtet med myndighetene i Donetsk. Vi ringer OCHA, FNs kontor i Kiev som koordinerer nødhjelpsarbeidet. 

– Vi hadde et møte og vi ble enige om at det er presserende humanitære behov. Når det gjelder hvordan vi skal få varene forbi kontaktlinjene, er det fortsatt diskusjon. Vi har levert dem all dokumentasjon, og håper at byråkratiet ikke vil bli en hindring. Menneskene i Donetsk trenger hjelp nå, særlig nå som vinteren allerede er her, sier lederen for OCHA i Ukraina, Barbara Manzi.

I starten av november ble den første containeren med mat fraktet til Lugansk. En måned senere har de fått over 1.400 tonn. Men i Donetsk er det i desember lite positivt nytt. Containerne med nødhjelp kommer fortsatt ikke over sperringene, og FN har bare fått fraktet 300 tonn via andre organisasjoner.

– Vi venter bare på grønt lys fra de facto-myndighetene i Donetsk. Vi har alt klart, sier Manzi.

Del 4. Natt ved basen

Noen bikkjer gneldrer. Gresset utenfor risler. Er det noen andre enn oss og vodkaen her? Dima tar en kort tur ut med lommelykten, før han igjen griper flasken. Stemmen hans er blitt høyere. Den sparsomme engelsken uartikulert.

– Hvem venter på deg hjemme?

– Ingen. For meg er «hjem» kun et navn som står på et papir. Faren min har forsvunnet, moren min døde i en ulykke, broren min er i mafiaen.

– Hva skal du etter krigen?

– Jeg vil til Syria, og jeg er blitt rekruttert av en sentral for frivillige i Rostov. Det er mye bedre betalt enn her. Og forhåpentligvis mer krig.

– Er du ikke redd for hva krigen skal gjøre med deg?

– Det tenker jeg ikke på. Jeg er ofte redd, men ikke for å dø.

Han legger seg i senga, med AK74 ved sin side.

Halvt snorkende. Halvt klynkende.