Helg

«Kjære lille pus»

Gravid med gift mann, hardtarbeidende alenemor på 1920-tallet.

«Kristiania 5/1-23. Kjære lille pus. Igaar fikk jeg vite av doktoren at du skal komme, at du er to maaneder paa veien alt. I seks uker har jeg svævet mellem tvil og haab - jeg var saa rædd, ser du, jeg vilde ikke det skulle være slik. Jeg var rædd du skulde anklage mig, naar du blev stor».

«Hast», ble hun kalt, den ugifte, gravide 28-åringen som skrev disse dagbokslinjene til sin ufødte baby en dag i januar 1923. Den lille, svarte dagboken hennes ble tilfeldigvis funnet under opprydning på et familieloft i 2008, og har aldri vært publisert før. Signaturen «Hast» fulgte den en gang så kjente pressekvinnen Halldis Stenhamar gjennom livet, fra hun startet som ung journalistlærling i «Nye Luren og Hallingen» i Drammen i 1913, til hun pensjonerte seg fra Dagbladet i 1964, som en av norsk presses mest profilerte kvinnelige journalister gjennom tidene. I 1964 var hun 70 år gammel, prisbelønt og beundret etter 40 år med energisk og uredd journalistikk i Dagbladet. Hun skrev om alt fra byggepriser og myggstikk til arbeidskonflikter, men hadde et særlig blikk for kvinnens kår i samfunnet, bevisst på at hun selv var en av ytterst få kvinnelige journalister. Men Hast skrev også sosialreportasjer lenge før ordet var oppfunnet.(Spesielt landets leger skal ha fryktet Hasts skarpe penn). Hast blir fortsatt betraktet som selve grunnleggeren av en sosialjournalistisk tradisjon som senere skulle bli Dagbladets varemerke.

Men i januar 1923, i den lille, slitte dagboken, ser vi en helt annen, fortvilet og sårbar kvinne tre fram. Der forteller hun om sitt livs største drama: Hun ble gravid uten å være gift. Det var ingen spøk i Norge på 1920-tallet, og spesielt ikke når barnefaren var gift fra før. Faren til «Lille pus» var heller ikke en hvilken som helst gift mann. Det var kulturjournalisten Axel Otto Normann, som senere skulle bli en mektig teatersjef både ved Nationaltheatret og Det Nye Teater (senere Oslo Nye Teater). Men i januar 1923 var Normann «bare» en nylig avgått redaktør i Verdens Gang, på vei til Paris som frilanser. Han og Hast ble kjent da de begge jobbet i Verdens Gangs redaksjon høsten 1920. Selv om Normann da hadde vært gift i 10 år med skuespilleren Helene Andersen, innledet han et stormfullt, men dypt hemmelig forhold til Hast på jobben.

«Paa ham tenker jeg bestandig», skriver Hast til sin ufødte baby i det første dagboknotatet i januar 1923. «I hele den tid vi arbeidet sammen og han var min redaktør lyttet jeg alltid efter hans skridt, naar han ikke sat inne på sitt værelse - forresten da ogsaa, om han ikke snart kom i døren ...». Hun la ikke skjul på at Axel Otto Normann var hennes store kjærlighet. «Han er den klokeste, nobleste og modigste mann jeg har møtt», skrev hun til babyen. «For du skal altid huske at du er et kjærlighetsbarn, at jeg har dig sammen med den mann, som i to aar har vært alt for mig og som jeg elsker, den eneste jeg har elsket». Og det kom ikke på tale å skaffe ham «problemer», selv om han var faren til barnet. I et dagboknotat fra februar 1923 gjengir hun et brev hun har skrevet til den kjente feministen Katti Anker Møller, som også kjempet for de ugifte mødrenes kår. Det er tydelig at Møller syns barnefaren må stille opp økonomisk. Men Hast gjør det klart for henne at hun ikke vil kreve et øre av Axel Otto Normann. Hun vil heller ikke oppgi navnet hans til det offentlige, fordi hun frykter myndighetene vil tvinge ham til å betale for barnet. Hun er også redd for at hans kone da vil få vite om babyen. «Jeg vilde anse det som en ulykke, om hun skulde faa vite noget og lide ved det», skriver Hast. «Forholdet mellem ham, mig og barnet er en helt privat sak som ikke vedkommer nogen annen (...) Jeg maa reise penger paa egen haand».

Løsningen ble å søke pressestipend og planlegge et langtidsbesøk hos venninnen Mirjam Vogt, som var gift med den norske konsulen i Kairo i Egypt. Der ville Hast føde «Lille pus», langt unna skandalesnakket i Kristiania, og ikke minst: Langt unna moren Anna, som var rasende over at Hast skulle ha barn med en gift mann. «I gaar sa hun for eksempel at jeg var et meget daarlig menneske, at jeg kom til å bli ulykkelig hele mit liv, at jeg brakte ulykke over familien (....), at hun selv laa vaaken halve natten og pintes av sorg over mig, og at det eneste hun var glad for var at pappa var død, saa jeg ikke ved min letsindighet hadde lagt ham i graven», skriver hun i dagboken.

28. april 1923 gikk Hast derfor om bord i båten «Lyngenfjord» utenfor Halden, seks måneder på vei, for å begynne sin lange sjøreise fra Norge til Egypt. Turen tok hele 32 dager, etter å ha blitt forsinket av en streik i Gøteborg. 30. mai ankom hun havnebyen Alexandria, og dagen etter var hun plassert i venninnens hjem i Helipolis utenfor Kairo. Turen hadde gått «udmerket», men Hast led under at hun ikke hadde hørt ett ord fra barnefaren, Axel Otto Normann. Han hadde lovet å komme med noen bøker til henne før hun reiste, men han dukket aldri opp. Hun hørte heller ingenting fra ham de tre månedene hun tilbrakte i Kairo, ikke en gang etter at hun hadde gjennomgått en tøff fødsel på The Anglo-Egyptian Hospital, der hun blant annet ble bedøvet av kloroform: «Du kan tro jeg hadde det vondt. Du var for stor for mig og jeg maatte skjæres opp».

«Kjære lille du! Hvor vi to har skreket sammen!» skrev hun til babyen i dagboken 30. juli 1923. Han som senere skulle bli døpt Tore Stenhamar, ble født den 22. juli, og morgenen etter beskriver hun slik: «Jeg vaagnet ved noen viltre hyl fra deg og ba en brennende bønn om at du måtte faa det godt og aldri forbanne den dag du blev født, og at Axel maatte bli forfærdelig glad i deg». Hun var medtatt etter fødselen, men blir mer og mer interessert i babyen, som åpenbart hadde «det deiligste haar i verden». «Naar du skriker ligner du akkurat en liten frosk med stor mund og masse rynker, saa ansigtet er ganske fordreiet, men naar ansigtet er i ro og du ligger mett og fornøiet i armen min har du det kjekkeste lille guttefjæs nogen kunde ønske seg».

Dagene går, og Hast skriver livlig i dagboken om babyens utvikling og om dagliglivet i Kairo. Før fødselen drar hun og venninne på en «henrivende biltur i maaneskin» for å se pyramidene og Sfinxen. «Som egentlig ikke virker imponerende - men hvad imponerer vel et menneske i vaare dage?» skriver Hast. Hun er også innom Tutankhamons grav i Kongenes Dal «som blev aapnet i høst» - altså høsten 1922.

Etter fødselen tar hun journalistoppdrag for Dagbladet, og intervjuer blant annet en museumsdirektør som skal til Norge for å holde foredrag om Egypt. «Han skulde bare visst at jeg netop var kommet op fra barselseng», skriver hun.

«Jeg følte mig som en høne, som er sluppet ut av rugekassen. Det var meget morsomt».

Men hun plages også av tanker om hvordan livet vil bli for den lille gutten når han skal vokse opp i Norge som «uekte barn». Hun skriver likevel at han alltid må huske på at hans far er en god mann. «Jeg mener det fremdeles, endda saa hensynsløs han har vært mot mig alle disse maanedene, ikke skrevet et ord», skriver hun. Hun trøster seg med at hun har sett artikler han har skrevet fra Paris på trykk i Dagbladet og Aftenposten. «Saa ser jeg da at han lever».

I begynnelsen av oktober 1923 seiler Hast ut fra Port Said i Egypt med kursen mot Oslo og Norge, Med seg har hun lille Tore, og et løfte fra Dagbladet om fast jobb når hun kommer hjem. Turen går via Le Havre, London og Hamburg, og underveis plukker Hast opp den økonomiske krisen som i Tyskland. «Man mener at jødene har en stor del av skylden for prisstigningen, og igaar, siste dag vi var i Hamburg, var der store uroligheter med jødeforfølgelser i Berlin. Man ventet at urolighetene skulde bryte ut paany i Hamburg og at der om ikke lenge vilde bli borgerkrig», skriver hun.

Men mesteparten av tiden sitter Hast på dekk og strikker, leser, drømmer og ser utover havet, med babyen i en kurv ved siden av seg. Nå skal de hjem og begynne et nytt liv. Hun har allerede tenkt ut sønnens framtidige yrke: «Jeg har funnet ut at du bør bli advokat, for du har saa elegante haandbevægelser!».

Oslo, sommeren 2012. Nærmere 90 år senere kommer vi inn på et rom på Stabæktunet sykehjem. Der sitter en gammel mann i rullestol og smiler til oss. Det er «Lille pus» fra Kairo i 1923, babyen fra dagboken. Det er Tore Stenhamar, sønn av Halldis «Hast» Stenhamar og Axel Otto Normann. I juli fyller han 89 år. Han har sittet i rullestol de siste årene, og hører litt dårlig, men er ellers klar til sinns. Morsomt nok har han et langt liv bak seg som nettopp jurist. Han jobbet lenge i forsikringsbransjen, og har også vært advokatfullmektig, sorenskriver og byrettsdommer. Men han har arvet sine foreldres glede over å skrive, og var i mange han blant annet fast gravferdstaler for Human-Etisk Forbund. Noen av talene er han ennå stolt av. Han har også skrevet dikt og avisartikler, og da moren Hast ble bisatt i 1983, holdt han tale for henne også. Det er snart 30 år siden nå. Dagbladets nestor Arne Skouen skrev i et minneord til sin gamle kollega: «Mange kvinner har en drabelig innsats bakom seg i sosialreportasjens historie i norsk presse, men Halldis Stenhamar var den største». «Hun levde vårt motto ‘Stå på!‘ Slik var hun kanskje forut for sin tid, med sin evne til aldri å slippe de saker hennes varme hjerte brant for», sa daværende sjefredaktør i Dagbladet, Arve Solstad i sin tale ved båren. Rundt Hasts båre lå kranser fra Norsk Presseforbund, Oslo Journalistklubb og Dagbladet. Men den viktigste talen var det sønnen Tore som holdt.

- Det er kanskje den eneste gangen jeg har hørt ham øve først. Det var da han skulle klare å holde tale for Hast, sier hans datter Halldis Stenhamar, som er oppkalt etter sin farmor, og stadig er innom faren sin på sykehjemmet på Stabekk. Nå har moren hennes flyttet også, inn i nærmeste blokk, slik at hun lett kan besøke mannen. Tore giftet seg og fikk altså selv to barn, Halldis og Per, og har for lengst fått både barnebarn og oldebarn. Men moren Hast fikk bare ham. Hun giftet seg aldri, og Axel Otto Normann skilte seg aldri fra kona Helene, som antakelig aldri fikk vite om mannens sønn. Kjærlighetsforholdet mellom de to tidligere Verdens Gang-kollegene tok i realiteten slutt i det øyeblikket Hast reiste til Kairo i 1923.

Da Hast og «Lille pus» kom hjem til Norge i høsten 1923, ble hun gjenforent med sin skeptiske mor, som raskt smeltet for sitt barnebarn, selv om han var «uekte». Det hjalp også at hun fikk arrangere barnedåp, og at presten gikk med på å døpe ham. «Han hadde ikke no annet aa innvende mot det enn at det ikke vilde gaat an i gamle dage», skriver Hast i dagboken, som går fram til mai 1924, samme år som moren senere dør. I mellomtiden hadde Hast begynt et langt bofellesskap med søsteren Dagny, som var bildekunstner. Når Hast om morgenen løp for å rekke toget til jobben, ble «tante Danga» hjemme for å passe lille Tore. Hun fortsatte å male, og ble som ble samtidig som en mor nummer to for ham.

- Jeg husker at mor løp hver morgen for å komme tidsnok til redaksjonskonferansen som journalistene hadde om morgenen, og da var det tante Danga som var hjemme. Men jeg var like glad i mor for det, sier Tore Stenhamar og smiler.

Men på søndagsmorgenene, da krabbet han opp i sengen til moren, for da hadde hun fri. «Ikke gå Dagbladet», sa han lettet.

De bodde lenge på Stabekk, men da han ble sju år gammel flyttet de til Oslo. Han skulle begynne i førsteklasse på Majorstuen skole.

- Da var det tydelig at ungene i gården var blitt instruert hjemmefra om å spørre hvem faren min var. Jeg sa stort sett at han var død, sier Stenhamar.

For fortsatt var det en dyp hemmelighet hvem som var Tore Stenhamars far. Axel Otto Normann beholdt en løs kontakt med Hast, og var noen ganger innom på besøk for å hilse på sønnen sin, uten at sønnen fikk vite hvem han var. Men da han var 12 år gammel, sa loven at han hadde rett til å vite farens navn. Hast, som da var blitt en kjent journalist i Dagbladet, ordnet det sånn at han skulle få møte faren sin, som da var blitt sjef for Nationaltheatret.

- Vi kalte ham bare for «Sjefen», sier Stenhamar.

- Mor kalte ham alltid «Sjefen», for han var jo alltid teatersjef. Når mor var i Nationaltheatret, satt hun alltid på Dagbladets faste plasser, mens far gjerne satt i sjefslosjen, sier Tore Stenhamar. Datteren Halldis viser Dagsavisen et gammelt bilde der mor, far og barn for en gangs skyld er sammen alle tre. Men de sitter ikke sammen. Øverst i bildet sitter Axel Otto Normann i sjefslosjen, lenger ned i salen sitter Hast og deres felles sønn, Tore.

- Jeg husker da jeg traff Sjefen første gang. Det var hyggelig å snakke med ham, og få vite hvem han var. Men Sjefen og jeg var jo svært fjerne hele min oppvekst, sier Stenhamar, som forteller at han aldri ble «dus» med faren. Han sa aldri «du» til ham, men «De».

- Da jeg skulle slutte på Vestheim skole, hilste jeg på rektor for siste gang. Da foreslo rektor at vi skulle være «dus». Jeg sa at jeg fortsatt var «dis» med faren min, så jeg sa nei. Det har jeg angret på i all tid etterpå. Jeg tror nok det var en stor ting at rektor ba en elev å være «dus». Sjefen og jeg, vi var alltid «dis». Men jeg pleide å lese om ham i avisene, så jeg visste alltid hva han drev på med.

- Har det vært et savn, å ikke ha en far i livet?

- Nei, det var sånn det var, det. Og jeg ble aldri kalt «horunge» eller noe annet stygt. Man hører at det er så viktig at et barn har både en mor og en far. At kvinner ikke kan oppdra barn alene. Jeg tenker på disse som min mor og min tante, de har greid å leve sammen, og å oppdra meg. Så kan man spørre om ikke jeg savnet en far?

Tore Stenhamar blir stille lenge. Det virker som om han ikke helt vet hva han skal si. Han spøker litt med at faren uansett ikke hadde vært noe til følge på idrettsaktiviteter.

- Da han var sjef på Oslo Nye, innførte han matinèforestillinger på søndager. Han kunne aldri forstå at Oslo-folk heller ville gå på ski på søndager!

Men Hast selv ga aldri opp håpet om at Axel Otto Normann skulle søke nærmere kontakt med sitt eneste barn. Senere drømte hun om at «farfar» skulle besøke barnebarna. Hun skriver om det til barnebarna sine, og presiserer samtidig at hun ikke lenger var forelsket i ham.

- Det var bare jug, kommer det fra Tore Stenhamar,

- Hun var alltid forelsket i ham.

- Ja, det var nok bare jug, sier også Hasts barnebarn Halldis Stenhamar.

- Hun ble aldri helt ferdig med ham. Da han ble begravd i 1962, var hun veldig opptatt av det også, og klipte ut alle nekrologene, sier hun.

Men etter Axel Otto Normanns død ble det stadfestet at han var far til Tore, og at Tore var enearving etter etter ham. Han arvet blant annet farens karakteristiske flosshatt, stokken hans, og en bitte liten talefeil. Han kan fortsatt ikke si «r» ordentlig. Han arvet også morsfamilien sin. Tore Stenhamar ble det eneste barnet i rett linje etter Halldis Stenhamar og Axel Otto Normann.

På veggen på Tore Stenhamars rom på Stabæktunet sykehjem henger det tegninger av begge foreldrene hans, rett ved siden av hverandre. Over sengen henger en gammel tegning av en liten pusekatt. Den har alltid hengt over Tore Stenhamars seng, i hele hans liv. Ja: Kanskje helt siden han kom hjem fra Kairo i 1923.

Mer fra Dagsavisen