Bilde 1 av 3
Reportasje

Kadra om Ap-rådgivere: – Mette middelklassekids, uten kontakt med vanlige folk

Arbeiderparti-nedtur, metoo og Donald Trump. Hvordan var egentlig 2017? Var det like ille som mange fryktet? Vi samlet noen av Dagsavisens kommentatorer og spaltister til en prat om året som gikk.

– Det er tre ting vi må snakke om når det gjelder 2017, sier Arne Strand bestemt.

– Det er metoo, det er valget og det er Ronald Reagan.

– Hæ!? Ronald Reagan?

– Nei, hva er det jeg sier. Jeg mener selvfølgelig Donald Trump, sier Strand og legger forklarende til:

– Jeg satt nettopp og leste om Ronald Reagan, skjønner du.

Et øyeblikks forvirring er oppklart, balansen er gjenopprettet, og vi er klare for vår samtale om 2017. Stedet er gode gamle Dovrehallen, i sentrum av Oslo. Det er ett år siden vi satt her sist, den gang for å oppsummere 2016 og se inn i det nye året som ventet. Rundt bordet denne gangen sitter journalist og samfunnsdebattant Kadra Yusuf, LO-rådgiver og økonom Kjetil Staalesen, samt Dagsavisens Arne Strand, Hege Ulstein og Bente Rognan Gravklev. Og journalist Hanne Mauno, som holder i samtalen.

– La oss starte der vi slapp i fjor. Da sa vi at 2016 var det verste året vi hadde vært borti, at det var starten på en masse jævelskap. Et annus horribilis, som startet mange prosesser. Det ble sagt at det kom til å gå veldig dårlig, men hvordan synes dere 2017 ble? Ble det egentlig så forferdelig?

– Det er bedre enn sitt rykte, vil jeg si. Altså, det er jo selvsagt helt forferdelig at Trump er president i USA, sier Ulstein.

– Den skaden skjedde jo i fjor, avbryter Staalesen og får svar fra Ulstein.

– Han ble innsatt i år da, og det er jo helt jævlig og kjempefarlig, men det har ikke blitt atomkrig, det er positivt.

Fjorårets oppsummering var preget av at alle hadde granatsjokk etter valget i USA og britenes Brexit, mener Ulstein og viser til at det gikk motsatt av hva folk trodde.

– Da tror jeg alle for sikkerhets skyld sa at det sikkert kom til å fortsette i 2017, at Le Pen sikkert ville vinne i Frankrike, at det ville bli høyrepopulistisk seier i Nederland.

– Så dere kan ta litt av æren for at det ikke gikk så ille som det ble spådd?

– Ja, ikke sant, så ble det Macron i Frankrike, og det gikk bra i Nederland.

– Det gikk jo nesten galt da, svarer Strand og avviser at han selv var så negativ.

OPPSUMMERER: Dagsavisens Arne Strand, Bente Rognan Gravklev og Hege Ulstein samlet på Dovrehallen til oppsummering av 2017.

Arne Strand, Bente R. Gravklev og Hege Ulstein. Foto: Mimsy Møller

– Hvis du ser på historien har Europa vært gjennom større påkjenninger enn i 2016 og særlig i 2017, det gikk omtrent som vi trodde. Trump fører en fæl politikk, flyktningkrisen er der fortsatt i Midtøsten og Sør-Europa, og økonomisk har utviklingen vært akkurat som vi tenkte oss. Valgene rundt om i Europa gikk jo også dårlig da, om man ikke sier at Frankrike var positivt.

– Jeg reagerer også litt på at man sier «hurra, Macron vant». Han er jo høyremann, det er da ikke han vi vil ha, sier Staalesen og avbrytes av Strand.

– Dette med Frankrike er jo ikke bra for det franske samfunnet, valget i Tyskland gikk jo ikke bra for noen, Storbritannia er ute og kjører med Brexit. Så året ble omtrent som vi trodde, synes jeg.

– Jeg synes det gikk bedre, svarer Ulstein og får følge av Gravklev.

– Det er også mye som ulmer, som kan slå ut negativt igjen neste år.

Vi skal ikke helt slippe USA og Trump. I sin første spalte i Dagsavisen i 2017 skrev Staalesen at det var stor forskjell på tilstanden fra spalten ble sendt til avisen, og til avisen ble sendt ut til leserne. Spalta var skrevet før Trump var innsatt og sto på trykk etterpå. I mellomtiden hadde makten i USA formelt gått fra Barack Obama til Donald Trump.

– Poenget var at hvis du vil endre noe må du ha folk, om du vil beholde noe må du ha institusjoner. Det er sånn vi ordner oss. Det er en del institusjoner grunnloven har lagt på plass nettopp med tanke på at om 45 presidenter kan det komme en sånn fyr. Det tenkte de på den gangen, og vi ser jo at det funker, han får ikke gjennom reformene, sier Staalesen og viser til at mange var irritert på Obama fordi han ikke fikk gjort noe, men at man nå ser at institusjonene virker.

– Eksempelet jeg brukte var Tony Blair, som sa at han skulle fjerne overhuset. Han vant tre valg på rad, men klarte det ikke, for han klarte ikke å erstatte med noe. Hans problem var at det er bedritent, det er arvede privilegier, alt vi er imot, men det virker, det stopper dårlige lover, og det slipper gjennom gode.

– Så du synes amerikanske institusjoner har bestått prøven, spør Hege.

– Nja, vi ser i hvert fall at Trump er frustrert, han får ikke ting gjennom Kongressen, selv om partiet hans har flertall i begge kamrene i kongressen. I utgangspunktet skulle man jo tro at det var fritt fram å drive gjennom ny politikk, men det er ikke det, for politikkens spill er ikke sånn. De er ikke ansatt av presidenten. De har sine egne agendaer. I Representantenes hus skal det velges hvert annet år. Det er utrolig disiplinerende, de er nesten aldri på jobb, de driver valgkamp hele tida. I Senatet sitter de riktignok i seks år, men en tredjedel av dem velges annethvert år. Det er alltid et par og tretti på valg, og det funker. De er livredde for å bli kasta ut.

– Men det sies han får til veldig mye i saker som ikke trenger Kongressens behandling, og det er veldig mye av det i USA. Der gjør han veldig mye skade, avbryter Strand.

– Vi skal jo heller ikke underslå hvilken påvirkning han har i den offentlige debatten, sier Gravklev.

Samtalen om Trumps første år fortsetter, og beveger seg over mot andre deler av verden, en flyktningkrise som på ingen måte er over, terroraksjonene, frykten for at terroren skulle ramme 17. mai-toget, etter flere brutale aksjoner der terrorister blant annet kjørte inn i folkemengder. Den går videre over i folkeavstemningen i Catalonia, demonstrasjonene, kravet om løsrivelse, og den spanske maktbruken mot demonstranter og lokale politikere.

– Jeg tror Frankrike også følger med på dette, med tanke på hva de har holdt på med i Baskerland, så seint som på nittitallet. Det er ganske mange land med minoriteter som kunne tenke seg å få selvstendighet, sier Staalesen.

– Det er jo også en slags etterdønning etter Brexit, at folk vil løsrive seg, følger Ulstein opp før hun fører oss videre til en av de store temaene denne kvelden: Stortingsvalget.

– Da jeg ble spurt på starten av året, jeg tror det var av NRK, sa jeg det kom til å bli jevnt, at det blir spennende og at det er helt uklart hvem som vinner valget. Da ble journalisten sånn «hæ, hva er det du snakker om? Det er jo helt åpenbart at Ap vinner valget». Jeg svarte at «du kan ikke si det at det er åpenbart hvem som vinner ni måneder før, dette kommer til å bli kjempejevnt. Alle som har sett på Erna Solberg mer enn tre sekunder vet at den dama gir seg ikke før hun må».

– Det var en klar antakelse om hvilken vei det ville gå.

– Ja, antakelsen man hadde ved begynnelsen av året var at Ap ville vinne, og at Frp ikke ville klare å gjenvinne tilliten. Sånn gikk det jo ikke, sier Ulstein.

– Men det var jo veldig overraskende da. De borgerlige hadde ikke flertallet på noen måling fra oktober til begynnelsen av august, svarer Strand.

– Men Høyre er jo kjempegode på valgkamp, svarer Ulstein og avbrytes av Strand.

– Men Høyre gikk tilbake.

– Det synes jeg er underkommunisert, sier Staalesen.

– Men de vant, liksom, sier Ulstein til latter rundt bordet.

Det som skjedde er at Ap kollapset, mener Strand. Dermed vant Erna Solbergs lag. Samt at Høyre-velgere var med på å stemme Venstre over sperregrensa.

– Dermed var det gjort, hun hadde marginene på sin side. I februar hadde Ap over tretti prosent, og lå solid an til å vinne.

– Jeg var ikke overraska, sier Yusuf.

– Jeg er datter av en somalisk analfabet og det ville ikke falt meg inn å stemme Arbeiderpartiet i år. De ligner mer på Høyre enn alle andre partier, og snakket ikke om de tingene jeg synes er veldig viktig for parti som Ap. De snakket om ulikhet, de snakket ikke om fattigdom, de snakket ikke om boligpolitikk, de snakket ikke om arbeidslivspolitikk, i hvert fall slik man forsto det. De snakket ikke om de lavtlønte, de snakket ikke om det nye den underbetalte tjenerskapet i Norge: Au pair-er, barnehageassistenter, de som vasker gulv i alle hoteller og i alle private hjem. Null klassepolitikk. Så synes jeg veldig mange av rådgiverkorpset til Ap virket som mette middelklassekids, som ikke hadde kontakt med vanlige folk. Broilere uten substans. Under hele valgkampen klarte jeg heller aldri å få fatt på hva de ville. Så det var helt uaktuelt å stemme på dem.

– Det tror jeg er veldig representativt, sier Ulstein.

– Det har vært et hovedproblem, tenker jeg, at Ap ikke har hatt et prosjekt, folk har ikke skjønt hvorfor man skal stemme på dem, sier Gravklev.

– I hvert fall for dem som er opptatt av at man skal ha en arbeidslivspolitikk, og en jobb som er forutsigbar. At man skal slippe inn på boligmarkedet, som enslige forsørgere, folk som ikke har en mamma eller pappa som kan få dem inn, sier Yusuf og fortsetter:

– De tapte seg veldig, og jeg synes ikke folk skal stemme på dem av lojalitet, de må gjøre seg fortjent til det. Det gjorde de ikke, og jeg synes Rødt var mye bedre i år på å snakke til alle dem som …

– Og SV, avbryter Strand.

– Alle de andre partiene på rødgrønn side gikk jo fram, påpeker Ulstein.

– Det skjedde vel også noe med Støre i selve valgkampen. Etter at den første dårlige målinga kom under Arendalsuka ble det mye negative saker om Ap og Støre. Var det en negativ spinn som kan være med og forklare resultatet?

– Jeg følte de aldri klarte å hente seg inn, sier Yusuf.

– Jeg tenker det var en perfekt storm av dritt. Og jeg er enig i at de ikke hadde svar på de tingene folk er opptatt av, i tillegg hadde de ikke klart å spille rollen som opposisjonsparti, de inngikk forlik etter forlik med regjeringen, på store viktige spørsmål. De la seg tett opp til Høyre og Frp på alt fra klima til asylpolitikk og skattepolitikk. Når valgkampen endelig kom var de veldig bundet av de forlikene. Jeg er også enig i at de hadde en altfor utydelig politikk på arbeidsliv, som i tillegg ble svekket av at de fridde til Venstre, som er mot arbeidsmiljølovgivningen og vil svekke den. Hva i alle dager var poenget med det. På toppen får du alle avsløringene rundt Jonas Gahr Støre, som egentlig var ganske luftige greier. Den bryggesaken var jo bare bullshit.

Året som gikk ble også merket av innvandringsdebatt og Sylvi Listhaug. Gravklev tror mange savner et hardere oppgjør med Listhaug og hennes retorikk.

– Ap gikk jo aldri inn i innvandringsdebatten, sier Yusuf.

– På slutten begynte de å arrestere Listhaug, og det var et stort engasjement mot Listhaug også i valgkampen. Folk ble opprørt av retorikken. Om man i større grad hadde gått i rette med det tror jeg man hadde fått med seg flere av hennes motstandere, og det er ganske mange av dem, sier Gravklev.

– Flere, og spesielt Arbeiderpartiet, må komme på banen i innvandrings- og integreringspolitikken. Det hjelper ikke bare å klage på hva andre gjør. Ap tok aldri ordentlig tak i innvandringspolitikken, de hadde ikke noen løsninger på utfordringer. De satt bare på gjerdet og klagde over hva alle andre gjorde feil, sier Yusuf.

– Nå viser jo valgundersøkelsen av innvandringsspørsmålet var det som opptok velgerne mest. Aldri har velgerne vært så opptatt av det som ved dette valget, det tror jeg også skyldes at de andre sakene aldri kom på dagsorden, og det tror jeg i stor grad er Aps feil. De klarte aldri å kjøre fram andre saker, de ble sittende og forsvare sin politikk i stortingsperioden, som i stor grad gikk ut på å være enig med regjeringen. Dermed forsvinner alternativet, og når de i tillegg ikke hadde regjeringsalternativ, de ville jo ikke gå inn i det rødgrønne som tidligere, men forsøkte seg med Venstre og KrF, som var skivebom. Så ble de bare stående og tråkke. Derfor kom både drittsakene og den innvandringssaken så tydelig fram. Så bomma jo Ap på konjunkturene, de kjørte på arbeidsløshet som hovedsak, så snur altså arbeidsmarkedet. Da er det for seint, sier Strand.

– De kjørte jo ikke på arbeidslivspolitikk, de kjørte på arbeidsledighet. De kunne ha kjørt mye hardere på arbeidsmiljøloven, sier Ulstein til støtte fra Strand.

Ulstein var på plass som Dagsavisens kommentator under Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus. Hun beskriver til resten hvordan folk gikk rundt med glassene og sa at «dette holder hardt, men det holder». Så kom de første prognosene klokka ni på tre stor skjermer som viste VG TV, NRK og TV 2.

– Da blir det helt stille. Så gikk jeg rundt og snakket med litt forskjellig folk, og det var et øyeblikk litt over klokka ti, tror jeg, hvor det var rødgrønt flertall i to minutter, og det var sånn «er det sant, er det sant, nei det må være en feil». De fleste skjønte jo at de ikke kom til å vinne, «jo, jo, se nå», «nei, nei, nei», «jo, jo». Det var så grusomt. Jeg husker da jeg gikk derifra, bak baren hadde de utsolgt for rødvin og øl, mens all champagnen sto igjen.

– Hva med deg Staalesen, du var også på den vaka?

– Jo, jeg var det.

– Og i arbeidslivspolitikken, hvordan synes du Ap var der?

– Altså, Aps program går hjem i fagbevegelsen, men det var mange som ble overraska da det frieriet til Venstre kom, ikke lenge før valget.

– Han sa det jo i talen på landsmøtet. Det som overraska meg var at det bare var vi i Dagsavisen som tok poenget, sier Strand.

– Hvorfor skulle det overraske deg? spør Ulstein til latter rundt bordet.

– Jeg hadde jo trodd det var et par andre skarpinger der også, svarer Strand til ny latter.

Staalesen peker også på en annen hendelse fra året som gikk, som han mener har gått litt under radaren.

– Jeg tror 2017 var det året da organisasjonsgraden i Norge falt under 50 prosent. Det skjer jo ikke noe over natta når det skjer, men det er veldig viktig. Hvis vi ikke får gjort noe med det må vi få andre måter å ivareta veldig viktige hensyn på, av type lønnsdannelse, ting som folk tar for gitt, ikke minst de uorganiserte. Folk tar det for gitt at når prisene stiger går lønna opp. Men vi skal ikke ta det for gitt, i store deler av verden er det ikke sånn. Det kan være sånn at det ble avtalt da du begynte et sted at du skulle ha femten hundre dollar i måneden, åtte år etterpå tjener du fortsatt det. De har ikke sett noen grunn til å sette deg opp i lønn. I Norge hadde jo lønna steget en prosent eller to i året, for det er noen som sørger for det. Og om det har vært noen år med prosenttillegg som favoriserer dem som tjener mange kroner, så tar vi et kronetillegg. Folk sitter og regner på dette og blir enige, det kan du gjøre bare hvis store grupper er organisert. Det er blitt veldig moderne å snakke pent om den norske modellen, alle er for den, så må man begynne å snakke om hva man putter i den. Civita mener jo den er smidd på Høyres hus. Det er ikke alle som er enig i det, sier LO-rådgiveren.

– Men hva er det som gjør at bare, hvor mye var det, to av fem LO-medlemmer, stemte Ap, spør Yusuf.

– Jeg tror det var 70 prosent som stemte på partier som ikke støttet sittende regjering. Det er vel sånn vi har valgt å si det, sier Staalesen.

– Sånn kan man også si det, avbryter Gravklev til latter.

– Det stemmer jo, fastholder Staalesen og legger til at man så kan velge formulering.

Strand påpeker at Aps problem var at prosentandelen falt så voldsomt og ikke har vært så lav blant LOs medlemmer siden 2001. Mange stemte SV, Sp eller Rødt, eller satt hjemme. Også LO førte en svak valgkamp mener Strand.

– Dette var jo et voldsomt fall også for Støre, i biografien som kom året før står det at om han ikke vinner valget i 2017 er det største fallet fra maktens tinder som man har sett.

– Det er jo det. Det er et av de styggeste nederlagene i politiske historie. At Ap ikke vinner et valg når de er i opposisjon til Frp … det er nesten så man skulle tro de har gått inn for det. I 2001 satt de i posisjon og tapte fra regjeringskontorene. Nå tapte de altså i opposisjon til Frp, fordi de var for utydelige. Når du er et sosialdemokratisk parti og taper et valg mot Frp fordi du er for utydelig, da er det rett og slett ett eller annet du ikke har skjønt.

– Erna Solberg har vært dyktig, spilt kortene riktig og drevet valgkamp fra posisjon, men hun også fått litt hjelp fra Støre?

– Hun har jo sittet ekstremt stille i båten, sier Gravklev.

– Det er jo sånn i politikken, og på mange andre felt i livet, at «nothing succeeds, like success» og «nothing fails like failure». Du kan fort se for deg en alternativ historie, hvis Høyre hadde kommet inn i det negative drevet, da hadde de blitt driti ut fordi de brukte 200.000 kroner til snapchatfilter, som er en helt tåpelig ting å gjøre. I stedet blir historien at det funker så bra, de er så flinke på snapchat og sånn. Jeg synes Høyre var dyktige til å komme gjennom med sin historie, så synes jeg Ap hadde veldig lite selvtillit og kjøpte veldig fort Høyres måte å snakke om Ap på, sier Ulstein.

– Nå får vi se hvor heldig Erna er da. Ja, Ap tapte valget, men regjeringen er svekket, og nå går Venstre etter alle solemerker inn i regjering, uten at regjeringen blir noe mer flertallsregjering av det. Det som åpenbart er nytt er at Venstre og KrF ikke kan skylde på hverandre lenger, sier Staalesen.

Erna Solberg var heldig, mener Strand.

– Om du ser på hva regjeringen og Høyre og Frp hadde i denne valgkampen, så var det veldig lite. Høyre hadde Erna Solberg, de sa «stem på en statsminister». Så viste hun til resultatene regjeringen hadde oppnådd i de fire årene. Det var det Høyre holdt på med. Frp hadde én sak, det var innvandring og Sylvi Listhaug. Det klarte de å vinne valg på, men de to partiene gikk altså tilbake fra forrige valg. Sånn sett burde de ha tapt valget. Men de vant fordi Ap gjorde det så dårlig.

Så hva skjer i 2018. Venstre er på vei inn i regjering. Ulstein spår at det kan skape et trykk også innad i enkelte miljøer i KrF for å følge samme vei. Samtalen om sannsynligheten for at det skjer fortsetter rundt bordet, uten at det ender med en konklusjon.

Det samme gjelder diskusjonen om hvorvidt Støre er statsministerkandidat for Ap også i 2021.

– Jeg tror ikke det, sier Ulstein. Det gjør derimot Strand. Vi skal la den diskusjon ligge her. For det er en annen diskusjon som presser seg fram, rundt en av de andre store hendelsene som har preget 2017: Oppgjøret med seksuell trakassering under emneknaggen metoo. Helt på tampen av året, og inn i det nye året, traff den også Arbeiderpartiet for full kraft, med anklager mot partiets nestleder Trond Giske, om seksuell trakassering. Vår samtale fant sted rett før jul, som en oppsummering av 2017. Giske-saken sto fortsatt ikke på dagsorden. Den får derfor ligge her, men det gjør ikke metoo.

– Hvem skulle tro at metoo skulle bli så stort? Og hva er betydningen av dette?

– Jeg tror det er en game changer, det har skjedd for mye med for stor kraft til at det går an å skru klokka tilbake. Det tror jeg skiller den kampanjen fra andre man har sett. Da har man opplevd tilbakeslag, men tror jeg dette gir en varig endring. De store seirene til kvinnebevegelsen har vært sånn at noen har sagt fra, så har det dratt på seg, så har det blitt erkjennelse blant mange mannfolk om at dette er ikke greit. Jeg tror mange har begynt å reflektere over hvordan man har tedd seg, og kanskje tenkt «å faen, dette er ikke greit». Men retrospektivt synes jeg det er interessant å se på avsløringene av Trump i valgkampen, med «Grab them», alle de utrolige holdningene han har hatt og at det ikke fikk de konsekvensene det burde fått. Men du fikk de voldsomme reaksjonene dagen etter med «Womens march» i Washington, med «pussy hats» og hele greia, sier Hege.

Her kan man ha noe å takke Trump for, tror hun, at han kunne få så mye makt på tross av avsløringene rundt ham skapte en voldsom motreaksjon hun tror ligger bak mye av kraften til metoo.

– Det er utrolig kult og frigjørende, sier Ulstein.

– Det er enkelte menn som drister seg, spesielt i kommentarfeltene, til å skrive ting som at «nei, nå er det gått for langt, man kan ikke si noe lenger».

– Jeg sa til en mann en gang veldig tydelig at «det der gjør du ikke med meg en gang til, om du gjør det skal jeg sørge for at du får så mye problemer at du ikke vil tenke på det en gang. Ikke bare det, om jeg hører at du har gjort det mot noen andre…». Noen dager etterpå kom han og takket meg, sa at «det der trengte jeg å høre», at han skulle slutte med det og at han var glad for at han slipper å være rasshøl mer, sier Ulstein.

– Det er veldig positivt, svarer Yusuf og fortsetter:

– Så lenge man fortsetter samtalen kan man også melde seg på i kommentarfeltet og svare, så at ja du kan gjerne invitere damer på date, men …

– Men om de sier nei må du faktisk diskutere det, fortsetter Ulstein.

– Ja, eller at du kan ikke bruke jobben din til å ta for deg, du kan ikke misbruke makten du har som sjef, sier Yusuf.

Arne Strand slår fast at han er overrasket over at det ikke har kommet før.

– Alle vi som har levd noen år vet jo at dette er noe som har pågått i årevis. Når det ikke har kommet før, tror jeg det handler om en maktforskyvning i samfunnet. Kvinner har tatt mange maktposisjoner, i politikken og på universitetene og i pressa. Dessuten gjør sosiale medier sånt mulig. Du kan organisere på en helt annet måte. Så er jeg enig med Hege, det er et tidsskille, det viktigste som har skjedd i likestillingen siden 70-tallet.

– Isolert sett burde det ha kommet før, så trenger vi ikke å se «Mad Men» eller snakke med noen som er 20–30 år eldre for å skjønne at det tross alt var verre før, men kom ikke da, sier Staalesen.

– Jeg tror vi skal være klar over en ting, sier Hege Ulstein og viser til at mange seire i kvinnekampen har kommet på formelle arenaer, med formelle virkemidler, som abortlov, mammapermisjon og tiltak for likelønn.

– Dette er en annen form for kamp, for den handler om uformelle maktstrukturer, som er vanskelig å endre. Du kan ikke bare fremme noe i Stortinget og si «jeg vil at det skal bli sånn». Du må endre uformelle strukturer, det klarer du ikke uten å få mannfolka med på laget, sier hun.

– Det er viktig å huske at vi har sett sånne kampanjer før, men det har ikke lyktes, det har ikke fått samme omfang, og vi har ikke hatt de berømte folkene til å fronte det fra starten. Men metoo ble jo dømt nord og ned i starten. Mange advarte mot at det var så bredt spekter. Det ville bidra til å utvaske begreper og gjøre det vanskelig. Men poenget er nettopp å vise hele spekteret, at ting henger sammen, sier Gravklev.

Det er volumet som gjør at det har holdt seg så lenge, mener hun, og viser til de mange oppropene, med flere hundre underskrifter fra forskjellige bransjer.

Det er viktig å få flere med, og ta seg til å svare, sier Yusuf.

– Vi må ikke minst involvere gutteforeldre, sier hun og viser til en scene fra et foreldremøte der en pappa sukker over at «samfunnet er så gjennomfeminisert». Det er viktig å ikke være veldig bombastisk, mener hun og får støtte fra Ulstein.

– Oppropene er viktig, men om det blir bare noe som handler om godt voksne yrkesaktive kvinner på formelle arenaer glemmer vi litt hvor viktig det er for unge i en sårbar situasjon. Jeg tror aldri vi vil se Aftenposten trykke oppslag med fire tusen ungdomsskoleelever sine metoo-opplevelser, men metoo-opplevelsene til fire tusen ungdomsskoleelever er egentlig det aller viktigste. Jeg hadde en forferdelig opplevelse for noen uker siden, jeg gikk gjennom Oslo sentrum sent en lørdag kveld. Da sitter det en veldig full jente der som er helt ute av stand til å gjøre rede for seg. Så kommer det en mye eldre fyr bort og begynner å kline med henne og rope «se her a, hashtag metoo».

– Vi har også hørt motstemmer si at Norge er jo så likestilt, kan det være så ille her da?

– Her må jeg få dra innvandrerkortet, sier Yusuf og fortsetter:

– Kampanjen er for hvit. Jeg håper på flere andre type yrker, flere andre type damer. Nå er det mye kulturliv, det er veldig viktig det også, jeg setter ikke ting opp mot hverandre, men tenker at det er mange flere historier der ute.

– Ja, det er viktig at det ikke stopper opp, sier Hege.

– Har ikke kampanjen nådd ut i minoritetsmiljøer?

– Jeg tror det handler litt om at det kanskje er lettere å signere offentlig hvis du er på Nationaltheatret enn hvis du jobber som hushjelp, selv om du er mer sårbar som hushjelp, sier Yusuf.

– Jeg tror det er veldig viktig det du sier der. Dette er også en kampanje som har gått i den vestlige verden, spesielt i USA og Vest-Europa. Det er der dette har slått an, ikke i Øst-Europa eller andre deler av verden. Det er veldig vår kulturs kampanje, og det ville jo vært veldig trist om det stanser der og ikke kom videre, sier Strand.

– Det er en praktisk årsak her også. Folk må knytte kontakter, komme sammen om opprop, da ligger det et stort ansvar i fagbevegelsen. Vi trenger det fra sykepleiere, hjelpepleiere, sier Gravklev.

– Au pair-er kunne jeg tenkt meg, sier Ulstein.

– Ja, det hadde vært bra, svarer Yusuf.

– Men de tør ikke det, sier Strand.

– Nei, ikke sant. Og det er nettopp fordi det handler om makt. Men det er dit vi må ha som ambisjon å komme, sier Ulstein.

Mer fra: Reportasje