Bilde 1 av 7
Reportasje

I et hus i skogen står et juletre og lyser. Men hun som bor der har lagt treet ut for salg

Dette er en julefortelling fra Forskjells-Norge.

SOLØR (Dagsavisen): – Jeg vet at det ikke er moro å være unge når foreldrene har dårlig råd. Det er ikke lett å være voksen heller. Jeg har selv bedt om å få en matkasse til jul.

Gry Monica Halebæk har fylt opp bilen med poteter, julemat og gaveposer. Vi har skrapt av et tjukt lag med stålis på rutene. Det er ti minus og regn. Nå skal vi kjøre til en kvinne som bor alene i et hus langt inne i skogen og som venter på hjelp.

Halebæk starter bilen foran rådhuset på Flisa.

– Det er rett og slett sørgelig og tragisk at det er så mange som trenger hjelp. Men sånn er det.

En åpenbaring

Inne i rådhuset på Flisa i Hedmark er det kaotiske tilstander. Hjelpeorganisasjonen Med hjerte for Solør har fått inn rundt 150 henvendelser fra folk i distriktet som trenger hjelp til gaver og mat for å komme seg gjennom jula. Arbeidet ledes av Linn Lie Bekken. Hun jobber egentlig som oversetter, men har tatt seg fri i hele desember. Den siste uka før jul har organisasjonen fått låne lokaler på rådhuset. I formannskapssalen sitter frivillige og pakker inn gaver, skriver julekort og legger mat i poser. Inn døra kommer det stadig folk som vil gi en gave og være med på dugnaden. Anita Kapstad har kjørt åtte mil.

– Jeg har sluttet å gi gaver til fjerne slektninger som jeg vet har nok fra før. Jeg gir heller til folk som trenger det, sier Kapstad.

Hun har fulgt med på Facebook-siden «Med hjerte for Solør» i lang tid og er imponert over hva den frivillige organisasjonen har fått til.

– De har gjort en kjempeinnsats. Behovet er der, dessverre.

For Bekken er det frivillige arbeidet nærmest blitt en heldagsjobb. Hun er sliten etter lange dager, lite søvn og mye stress. Det hele startet før jul i fjor etter at hun la ut en melding på Facebook.

– Jeg skrev at jeg hadde noen julegaver til overs og at folk som trengte en gave kunne kontakte meg.

Meldingene begynte raskt å tikke inn. Det kom også folk på døra som ba om hjelp. Noen fortalte at de verken hadde råd til julemat eller gaver. Bekken skjønte raskt at det var et mye større behov for hjelp der ute enn hun hadde trodd. Hun oppfordret venner og bekjente til å gi gaver og fikk med seg en liten gjeng som jobbet sammen med henne. Det endte med at 63 personer fikk gaver.

– I fjor var jeg ute på julaften med mat. Jeg håper jeg slipper det i år, sier Bekken og smiler.

Etter jul i fjor bestemte hun seg for å starte opp organisasjonen Med hjerte for Solør.

– Det var en lignende organisasjon i Hedmark før, men den er blitt borte. Vi er en formidlingssentral. Folk kan ta kontakt med oss, og så forsøker vi å hjelpe dem så godt vi kan.

I løpet av året har de satt i gang flere prosjekter for å hjelpe folk som sliter økonomisk. I dag har nesten alle matbutikkene i Solør, som består av kommunene Grue, Våler og Åsnes, egne handlekurver stående. I disse kan folk legge mat til folk som trenger det. Maten blir så kjørt ut til dem som har satt seg opp på liste hos organisasjonen.

– Mange venter for lenge før de ber om hjelp. Vi er blitt kontaktet av folk som ikke har spist på flere dager.

Bekken forteller at mange av dem som tar kontakt går på Nav, og at de fleste har barn.

Organisasjonen har fått mye oppmerksomhet lokalt. Handelsstanden i distriktet og en rekke private givere har stilt opp for å hjelpe. Nylig fikk de en større pengegave fra en raus giver. Pengene skal gå til et fond for familier som ikke har råd til å ha med barna på idrettsaktiviteter. I tida før jul har det rent inn med meldinger fra folk som har skrevet ønskelister til barna sine. Men det er ikke bare barnefamilier som har tatt kontakt.

– En del gamle mennesker har ønsket seg et julekort fra noen som kan fortelle litt om sine liv.

En eldre mann ba om gravlys og krans til konas grav.

– Han trengte følge, så da hjalp vi ham dit. Det er mange som er ensomme, men det er vanskelig å vite hvem de er, sier Bekken.

Moren til Bekken kommer bort. Hun er bekymret for helsa til datteren.

– Jeg er kjempestolt av det hun har fått til, men hun jobber seg snart i hjel, sier Mona Lie.

Lie er ikke overrasket over at hjelpebehovet er så stort.

– Jeg har jobbet på sosialkontoret og i Nav her i kommunen. Det har vært et behov for hjelp hele veien. Barnefattigdom i Norge er et kjempeproblem.

– Har vi ikke en velferdsstat?

Barnefattigdom er et økende problem i Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det i dag nesten 100.000 barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. Det er mest barnefattigdom i Oslo. Hedmark ligger på andreplass. Rundt bordet i formannskapssalen diskuterer de frivillige hva som kan være årsak til at så mange sliter. En dame som har kommet til, utbryter:

– Har vi ikke en velferdsstat?

De er alle enige om at forskjellene mellom folk er blitt større. Det viser også rapporten «Fattigdom og levekår i Norge» som Nav nylig publiserte. Flere av dem som sitter rundt bordet forteller om hvor vanskelig det er å få endene til å møtes når man har barn og dårlig råd. De synes barnas aktiviteter er blitt for dyre og at det materielle presset er blitt for stort. Turer, utstyr, årskontingent. I sum blir det mye penger. Og så er det alle bursdagene.

– En 50-lapp er ikke så mye, men av og til skulle man i stedet brukt den på brød, sier en dame som ønsker å være anonym.

Kvinnene rundt bordet forteller også hvor vanskelig det er å få seg fast jobb når man først har havnet i Nav-systemet.

Det viser seg at flere av dem som jobber som frivillige selv, har hatt eller har det trangt økonomisk. En dame forteller at hun sto på bar bakke før jul for noen år siden. Hun gikk på dagpenger og fikk det ikke til å gå rundt.

– Hadde jeg ikke hatt unger, skulle jeg klart å overleve på nudler og vann. Men du klarer deg ikke med ingenting når du har barn.

Det satt fryktelig langt inne, men til slutt sendte hun en melding til en hjelpesentral og fikk en pose med julemat og 1.000 kroner for å komme seg gjennom jula.

– Jeg prøvde å skjule det så godt som mulig. Når et samfunn er så rikt som vårt, blir det å være fattig et tabu.

Hun tror mange av dem som har søkt hjelp denne jula har kjent på den samme skammen.

– Da jeg var mindre ble det hvisket om folk som hadde psykisk sykdom. I dag er det mye mer åpenhet rundt det. Vi får håpe at det også blir mer åpenhet rundt fattigdom. Alle kan havne i en situasjon som gjør at de må søke hjelp en gang.

###

– Nesten ikke til å tro

Litt utpå dagen kommer ordfører Ørjan Bue (Sp) inn til organisasjonen for å hjelpe til. Han bretter opp skjorteermene og begynner å pakke inn gaver sammen med de andre. Varaordfører Kristian Botten Pedersen (V) er også med på dugnaden. Pedersen flyttet «hæmmat» for fem år siden. Det var en vekker å se at så mange hadde det vanskelig i distriktet der han vokste opp.

– Jeg blir glad av å se engasjementet til de frivillige og hva de får til. Vi skylder dem en kjempestor takk. Samtidig blir jeg skremt av å høre historiene de forteller. Jeg må nesten klype meg i armen. Det er jo nesten ikke til å tro at det finnes så mye fattigdom.

Gjennomsnittsinntekten i Åsnes i 2016 var på 246.382 kroner etter skatt. I nabokommunen Grue er den enda lavere. Til sammenligning er snittinntekten i Bærum, som topper lista over alle landets kommuner, på over 450.000 kroner

– Det er billigere å bo her enn mange andre steder og kanskje lettere å gjemme seg litt bort. Det er mange som flytter hit, som har utfordringer. Vi ønsker tilflytning, men vi har også behov for bistand, sier Pedersen.

Han forteller at de har satset mye på å gjøre skolene og barnehagene bedre, og at det har gitt resultater.

– Men det vil alltid være noen vi ikke greier å nå ut til, sier Pedersen.

Ordfører Bue ser på haugene med gaver til barna.

– Det er ungene som stort sett får lide, sier han og blir stille.

Han er imponert over arbeidet som ildsjelene har lagt ned og ser det som en selvfølge at også han skal bidra.

– Det er en glede å få være med på å pakke inn gaver, men det har en bismak. Mange spør seg nok om hvorfor vi trenger slike hjelpetiltak i et rikt land som Norge. Det vi ser, er at forskjellene bare blir større og større, uavhengig av kommune. Og selv om vi forsøker å stille opp for alle, vil det alltid være noen som trenger ekstra hjelp. Men det er helt sikkert ting vi som kommune kan gjøre bedre for å forebygge at folk faller utenfor.

Bue har tenkt mye på dem som har sendt inn ønskelister denne jula.

– Det er vondt å melde fra om slike behov, og mange strekker nok strikken langt før de ber om hjelp. Det er ikke vanskelig å forstå at mange får det tungt. Å bli eneforsørger med flere unger kan være nok til at man ikke greier å få det til å gå rundt. Vi må alle bli flinkere til å se dem som sliter mer enn andre.

Han mener at de som sitter godt i det, også har et ansvar.

– Vi som klarer oss godt, er med på å skape forskjellene gjennom vårt høye forbruk.

Ifølge ordføreren er fattigdommen lite synlig på bygda.

– Når jeg går på gata her klarer jeg ikke å peke på hvem som er fattig. Men jeg har hatt unger i barnehagen, og der er det noen familier som det er vanskelig å få kontakt med og som faller utenfor. Det er viktig at de som trenger hjelp får det tidlig. Derfor må vi ha fokus på barnehagene. Men dette er ingen quick fix.

Ordføreren blir stående og pakke julegaver i flere timer.

– Det er godt å tenke på at det vil være mange barn som nå kan gå tilbake til skolen eller barnehagen etter juleferien og fortelle om det de har fått.

Lyset i mørket

Gry Monica Halebæk styrer bilen på vinterglatte veier gjennom skogen. Vi nærmer oss huset der hun skal levere mat og gaver. På turen forteller hun om alle kampene hun selv har kjempet. For noen år siden måtte hun si nei til å sende et av barna på skoletur fordi det var for dyrt. Å ha med barna i idretten har også vært en økonomisk kamp. Med klump i magen har hun reist seg i foreldreforsamlingen og sagt rett ut at hun ikke har hatt råd til å være med på turer. Krevd at de må holde dugnad hvis hennes barn skal være med.

Å hjelpe andre som er i en vanskelig situasjon, gir henne mye.

– Det er godt å være til glede for noen når man selv ikke har en jobb.

Hun stopper bilen utenfor huset i skogen. Det er lys i vinduene. Vi går med posene mot trappa og banker på. Etter en stund åpnes døra. Halebæk gir kvinnen en god klem. I stua er det godt og varmt. Kvinnen forteller at hun har vært på sammenbruddets rand de siste dagene. Hun er trygdet og sliter både med den psykiske og fysiske helsen.

– Jeg hadde ikke klart meg uten hjelp.

Hun forteller at bilen har tatt kvelden, men at hun ikke har råd til å fikse den. Nå er hun redd for at hun ikke får besøkt barna i jula. Hun har lagt ut juletreet for salg i et desperat forsøk på å få inn noen ekstra kroner. Hun vurderer også å selge vinterjakka.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når Halebæk går gjennom alt som er i posene, blir hun rørt til tårer.

– Dette betyr alt for meg nå. Jeg er veldig takknemlig.

Hun forteller at det satt langt inne å be om hjelp.

– Det virker som om alle andre har det så bra. Da føler man seg så liten.

Før vi går slår Halebæk armene om henne. Sier at hun ikke er alene om å ha det tungt i jula og lover å komme tilbake.

Mer fra: Reportasje