Barnehagepedagog Eivor Evenrud begynte å engasjere seg i samfunnsdebatten da hun skjønte hvor lite foreldrene visste om barnehagehverdagen. FOTO: ARNE OVE BERGO

Hyyysssjjj!

Hvorfor vegrer ansatte i Oslo kommune seg for å snakke høyt om ytringsfrihet?

Reportasjen

«Jeg har kjempelyst til å si noe, men det går kaldt nedover ryggen på meg bare jeg tenker på det.»

For noen uker siden var sykepleier Marthe Kristin Nereng på et møte sammen med tillitsvalgte fra sykehjemmene i Oslo. Før møtet ba vi henne spørre de andre som var til stede om de kunne tenke seg å si noe om hvordan det står til med ytringsfriheten blant offentlig ansatte i Oslo kommune. Det var enighet om at dette var en viktig sak. Men ingen av dem Nereng spurte ville stille til intervju. En av de tillitsvalgte sa rett ut at hun fikk frysninger bare av å tenke på det. Dagsavisen har også kontaktet lederne ved de kommunale sykehjemmene i Oslo og spurt om de vil la seg intervjue om ytringsfrihet. Responsen var dårlig. Her er noen av svarene: «Har ikke mulighet.» «Jeg vil ikke uttale meg.» «Du må ringe kommunikasjonssjefen.»

 

Hvorfor vil de ikke snakke? Er de redde for at journalister skal skrive noe de ikke kjenner seg igjen i? Har de fått munnkurv fra arbeidsgiveren? Eller handler det om en selvpålagt munnkurv?

Utgangspunktet for denne saken var undersøkelsen om den reelle ytringsfriheten for offentlig ansatte mellomledere i Oslo og Akershus som Norsk Redaktørforening la fram for noen uker siden. Over 50 prosent av de spurte sa de vegret seg for å delta i den offentlige debatten. Bare 5,7 prosent opplevde at ytringsfriheten står sterkere enn arbeidsgiverens krav om lojalitet.

- Jeg ble ikke overrasket over resultatet. Det er min oppfatning av hvordan det er. Jeg skulle ønske det var flere som var villige til å sette seg selv i en ubehagelig situasjon.

For ett år siden fortalte Marthe Kristin Nereng om kritikkverdige forhold ved Lilleborg sykehjem i en reportasje på Dagsrevyen. I reportasjen, som tok utgangspunkt i samhandlingsreformen, gikk det fram at ansatte hadde besvimt på jobb som følge av høyt arbeidspress. Om nettene hadde én sykepleier ansvaret for 125 pasienter, hvorav 50 pasienter var korttidspasienter direkte utskrevet fra sykehus. Nereng opplevde situasjonen som prekær. Hun skrev avviksmelding på avviksmelding uten at noe skjedde. Til slutt orket hun ikke mer og tok kontakt med NRK.

- Rett etter innslaget var reaksjonene bare positive. Jeg fikk takk og blomster fra kolleger. Pårørende som hadde hatt foreldre på sykehjem i Oslo, sa de var glade for at noen endelig tok tak i problemene. Det var også flere politikere som tok kontakt. Erna Solberg sa det var et viktig innslag.

Men etter hvert kom også kritikken. I avisinnlegg tilbakeviste eldrebyråd Aud Kvalbein (KrF) mye av det som kom fram i reportasjen.

- Jeg opplevde henne som min største motstander. I stedet for å ta alvoret innover seg, ble hun veldig detaljorientert og opptatt av å peke ut hvem som hadde skylda. Det endte med at jeg ble framstilt som en person som bare hadde diktet opp noe. Det var ikke morsomt.

- Jeg begynte å lure på om det var så ille som jeg ville ha det til. Men kollegene mine støttet meg og sa: «Vi var der. Vi vet hva som skjedde. Vi vet hvor ille det har vært.»

Aud Kvalbein sier hun ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen Nereng gir.

- Men i vårt åpne demokrati kan folk mene det de ønsker. Det er leit at Marthe Kristin Nereng har opplevd det slik. Vi tok henvendelsen hennes og informasjonen på fullt alvor, og gikk grundig inn i problemstillingene. Jeg er svært opptatt av at kvaliteten ved våre sykehjem og i omsorgstjenestene skal være god. Dessuten er det mitt mål at kommunen har lav terskel for at folk skal kunne si ifra når de ikke er fornøyd med tjenestene, sier Kvalbein, som mener NRK-innslaget hadde feil og manglet nødvendig informasjon.

Sjefen til Nereng skrev til Sykehjemsetaten at hun ikke støttet framstillingen som ble gitt, og at det hadde vært ønskelig at Nereng tok kontakt med henne før hun gikk til NRK. Dagsavisen har kontaktet institusjonssjefen som ikke ønsker å kommentere denne saken i dag. Nereng understreker at hun ikke har hatt problemer med sin sjef i ettertid.

 

I Oslo kommune har de en Vær åpen-plakat. Der står det blant annet: «Medarbeidere som ikke blir hørt ved å ta opp saker internt kan gjøre sine synspunkter kjent for offentligheten.» Og: «Som alle andre borgere kan kommunenes medarbeidere delta i samfunnsdebatten og uttale seg på egne vegne.» Dette høres kanskje selvsagt ut. Men journalister opplever til stadighet at det nærmest er umulig å få snakke med en ansatt i kommunen uten at det må gå gjennom en kommunikasjonsmedarbeider eller en leder høyere opp i systemet. Som tillitsvalgt opplever ikke Marthe Kristin Nereng at hun står i noen skvis mellom det å ytre seg fritt, og det å være lojal mot arbeidsgiveren, men hun tror ledere som går ut med kritikkverdige forhold vil få problemer.

- Hvis det var min leder som hadde gått til NRK, tror jeg hun ville fått beskjed om å gå på dagen.

- Hvorfor tror du det?

- Jeg ser for meg at det er sånn det blir i Oslo kommune. Jeg vet jo at de må være forsiktige med det de skriver som skal ut. Lederne skal hele tida skape et positivt inntrykk av sykehjemmene. Det skal være så hysj-hysj rundt alt som ikke er bra. Jeg vet at ledere føler at de må være lojale. Som sykepleier synes jeg det er synd at det er mye grums. Men sånn er det. Vi må ikke dysse det ned, men snakke om det, sier Nereng og legger til:

- Jeg skjønner at lederne må samarbeide med Sykehjemsetaten. Samtidig skulle jeg ønske at det var flere tøffe ledere som sa ordentlig fra.

- Tror du det er alvorlige hendelser og forhold ved sykehjem som aldri kommer ut i media fordi ansatte er redde for å si fra?

- Saken jeg tok opp var spesiell siden det var et prøveprosjekt der vi måtte ta imot pasienter rett fra sykehuset uten at vi fikk mer ressurser. Men jeg vet at det er tøffe forhold andre steder også med forferdelig få sykepleiere. Sykepleiere godtar vanvittige ting.

- Hva tror du er årsaken til at ikke flere ytrer seg i mediene?

- Jeg tror det handler om at man er redd for reaksjonene fra arbeidsgiver, men også at mange synes det er skummelt å skulle få mye oppmerksomhet i media. Det var det jeg gruet meg mest til selv. Jeg var redd for å dumme meg ut.

Lilleborg sykehjem har ved flere anledninger blitt trukket fram som et eksempel til etterfølgelse. En høy andel av de ansatte er sykepleiere. Hjemmet kommer også godt ut i brukerundersøkelser.

- Jeg er stolt av å jobbe på Lilleborg. Vi gjør mye bra, og har mange interessante prosjekter gående. Samtidig mener jeg det er like viktig å få fram det som ikke er bra, sier Nereng.

For sykepleieren handler debatten om ytringsfrihet også om avmakt, og hvordan Sykehjemsetaten er organisert. Hun forteller at det er en utbredt holdning at det ikke nytter å skrive avviksmeldinger, og at mange derfor «lar det skure å gå».

- Det er fryktelig irriterende at det sitter noen der oppe som skal fortelle meg hvordan jeg skal gjøre ting. Jeg føler meg ofte som en sau - en sau som ikke skal si noen imot.

 

Bystyremedlem Ivar Johansen (SV) har i mange år kjempet for ansattes rett til å ytre seg i det offentlige rom. På egen blogg har han løftet fram saker der ytringsfriheten er blitt satt på prøve.

- Bystyret har gjort svært gode, enstemmige vedtak på ansattes ytringsfrihet. I den forstand er det blitt bedre. Samtidig opplever jeg at folk er blitt mer redde for å delta i samfunnsdebatten.

Johansen mener det har sneket seg inn en ullen følelse av at offentlige ytringer ikke er ønsket selv om regelverket er «krystallklart».

- Vi har sett at ledere hindrer ansatte i å snakke med journalister. Vi har også hatt altfor mange eksempler på at ansatte er blitt kalt inn til møte med en direktør høyere opp i systemet etter at de har ytret seg i mediene. Da er det ikke rart at mange får et inntrykk av at budskapet egentlig er: «Dere har nok en rett til å ytre dere, men aller helst ønsker vi at dere er tause.»

SV-politikeren tror lederne i etatene kanskje føler på at de undergraver sin egen posisjon hvis det kommer mye offentlig kritikk og debatt innenfor det fagområdet de leder.

- Jeg savner flere sterke ledere som sloss for faget sitt og deltar i samfunnsdebatten - ledere som er tydelige og profilerte. De må mene noe utover å administrere, mener Johansen.

Signe Helen Nyborg er tillitsvalgt ved Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter på Mortensrud. Hun skrev nylig et brev til Sykehjemsetaten fordi hun er sterkt uenig i at deler av demensavdelingen hun jobber ved skal omgjøres til somatiske plasser. I likhet med Johansen, etterlyser Nyborg at også direktørene blir mer synlige i samfunnsdebatten.

- Jeg har stusset over at de ikke oftere går ut og sier at det ikke er nok penger til å drifte sykehjemmene.

Nyborg sier hun bare har fått positive tilbakemeldinger etter at hun skrev bekymringsmeldingen til ledelsen.

- Ja, både av min sjef og helt til topps i etaten.

Hun tror hovedgrunnen til at ikke flere offentlig ansatte ytrer seg i mediene er at de er redde for at det de sier skal komme feil ut, og at det er ubehagelig i seg selv å få oppmerksomhet rundt egen person.

- Når jeg snakker med deg nå så er jeg jo redd for at du skal skrive noe annet enn det jeg mener, sier Nyborg og smiler.

Hun forteller at det er en kultur for at man skal være lojal mot etaten.

- Det blir jo sagt at hvis man ikke er fornøyd, så får man finne seg en annen jobb.

- Hva synes du om det?

- Det er ikke ok. Innenfor vårt felt må det være lov å være faglig uenig.

Bystyremedlem Ivar Johansen skrev nylig om Eivor Evenrud på sin blogg. Evenrud er leder for en barnehage i Oslo, og en kjent blogger.

- Hun har fått klar beskjed om at hennes ytringer på egen blogg og i media er uønsket og illojale. Begrepet lojalitet brukes ofte når man egentlig mener lydighet. Lydigheten er blind, mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet. Ansatte gjennomfører selvsagt lojalt vedtak som er fattet, selv om man er uenig. Men samfunnsdebatten på saksfeltet stopper jo ikke av den grunn.

 

Dagsavisen treffer Eivor Evenrud ute på lekeplassen sammen med barna «sine» i en av Oslo kommunes barnehager. Det er hverdagen i barnehagen som stort sett er hennes utgangspunkt for å uttale seg offentlig. Etter over 10 år som pedagogisk leder har hun i aviser, og på egen blogg, uttalt seg om kommuneøkonomi, politiske vedtak i barnehagesektoren, bemanningsnormer og bekymringsmeldinger. Hennes deltakelse i samfunnsdebatten begynte etter at hun la merke til at foreldrene i barnehagen ofte visste lite om hva som egentlig foregår i sektoren.

- Jeg opplevde at ansatte ble stående og pynte på sannheten og nesten juge litt til foreldre. Noen ganger ble vi til og med oppfordret til å gjøre det. Mange kolleger rundt meg var oppgitt over endringer de følte ikke var til det beste for barna. Jeg gikk ofte hjem med den følelsen selv, og erfarte at det ikke nyttet å sitte inne på møterommet med kritiske spørsmål. Der ble man i stedet bare bedt om å «være litt positiv» og «strekke seg litt lenger». Jeg valgte da å starte en blogg hvor jeg ønsket å vise fram min side av hverdagen i barnehager på vegne av barna, sier Evenrud, som mener at dersom Norge skal ha et levende demokrati, så må folk både ha vilje og mulighet til å delta.

- Til og med mine egne kolleger har sagt at de vegrer seg for å si høyt at de er enige med meg. Kommunen har helt klart skapt en frykt for å være kritisk, sier Evenrud. Hun kan bekrefte Ivar Johansens påstand om at hun har fått negative, uformelle beskjeder opp gjennom årene fra forskjellige lederskikkelser som sitter over henne i det kommunale systemet.

- Stort sett er det helt stille rundt meg etter at jeg har uttalt meg. Men det er helt tydelig at det samtidig foregår mye «over hodet på meg», at det sendes rundt mail, og at mine ytringer stort sett ikke blir godt mottatt. Mine overordnede er lite villige til å gå i dialog om sakene jeg har tatt opp, både offentlig og internt. Likevel blir deltakelsen min i debatten plutselig dratt opp, enten i små slengkommentarer eller beskjeder av typen «du jobber et sted hvor vi krever lojalitet, det er ønskelig at du tenker over det.» Jeg har fått høre at jeg er «vanskelig», «uprofesjonell» og «vrang», samt at jeg «svartmaler» barnehagen. Folk har skreket til meg at jeg ikke gir et riktig bilde av barnehagehverdagen, og at altfor mange blir bekymret av «denne bloggen». Det verste jeg har opplevd er nok å få beskjed fra overordnet hold om at vedkommende er glad for å ikke ha egne barn på min avdeling, og: «Hvis du er så misfornøyd, så kan du bare å slutte.» Å bli mottatt sånn, det er ... ja.

Evenrud blir stille et øyeblikk.

- Har noen sagt i klartekst at du bør slutte å si noe offentlig?

- Nei. Bare gjentatte beskjeder om at jeg «bør tenke godt over hva jeg holder på med». Den eneste gangen jeg har fått positive tilbakemeldinger «ovenfra» var da jeg var kritisk til egen profesjons manglende bekymringsmeldinger til barnevernet, sier Evenrud, som i den saken til gjengjeld ble hardt angrepet i sosiale medier. «Hold kjeft din satans kjerring - håper du får en fin tid i helvete!», var en av meldingene som kom.

- Det var ubehagelig, men «sånn går det når man blogger», fikk alle på jobben beskjed om. Ellers er jeg veldig påpasselig med å holde meg innenfor grenser og lovverk for hva jeg kan si og skrive. Jeg tar alltid opp ting internt først, jeg uttaler meg aldri på vegne av barnehagen eller bydelen. Jeg har en følelse av at min deltakelse i den offentlige samfunnsdebatten har ført til at mange internt sitter og venter på at jeg skal tråkke feil slik at de kan stoppe meg. Jeg kommer til å fortsette å blogge, men jeg har også fått beskjed om at jeg bør konsentrere meg mer om det som «egentlig» er jobben min. Nå kan tross alt ikke Oslo kommune bestemme hva jeg skal gjøre på fritiden, så om jeg blogger eller spiller tennis får bli mitt problem. Men for noen hadde det kanskje vært ønskelig at jeg spilte mer tennis, sier Evenrud, og må smile.

Når Dagsavisen ber barnehagebyråd Anniken Hauglie (H) kommentere Evenruds opplevelser på vegne av arbeidsgiveren, Oslo kommune, får vi etter gjentatte henvendelser og spørsmål til slutt dette, korte svaret på mail, formidlet via Hauglies byrådssekretær. I svaret sier Hauglie ingenting om hva hun mener om de negative meldingene Evenrud har fått fra sine overordnede, men presiserer generelt Evenruds rett til å ytre seg: «Ansatte har en selvsagt rett til å delta i samfunnsdebatten, både som privatpersoner og fagpersoner. I en egen sak vedtatt av bystyret står det følgende om åpenhet og uttalerett: «Fagrelaterte uttalelser kan gis av alle medarbeidere innenfor eget fagområde. Kommunens medarbeidere har anledning til å delta i samfunnsdebatten. Det må da framgå at man uttaler seg som privatperson.»

 

Fra barnehagen drar vi videre til skolen. Fylkesleder Terje Vilno i Utdanningsforbundet i Oslo mener Redaktørforeningens undersøkelse om ytringsfrihet i mellomledersjiktet viser at ytringsfrihetens kår i skolen fortsatt er trange.

- Det er hevet over enhver tvil at en del lærere i Oslo synes det er vanskelig å stå fram, sier Vilno.

Han tror svaret på det ligger i Oslo-skolens sterke vektlegging av resultater og konkurranse mellom skolene, etter at det nye finansieringssystemet kom for over ti år siden. Pengene følger eleven, det er fritt skolevalg, og det er offentliggjøring av faglige resultater. Skolens omdømme har derfor blitt ekstremt viktig i konkurransen om elever og klasser, både for rektorer og lærere. Rektorer vil ikke fronte en «problemskole», mens lærerne ikke vil miste lærerstillinger.

- Dette kan være med på å bremse en del fra å si ifra om ting som burde vært rettet på, av hensyn til skolens omdømme. Oslo kommune er jo også generelt opptatt av omdømmet sitt, sier Vilno, som mener kommunens ledelse burde vært flinkere til å ta en offentlig diskusjon om problemene i skolen.

Thomas Valas, Ingri Ulveseth Jensen og Eldar Hanson er alle tillitsvalgte i Oslo-skolen. Dagsavisen treffer dem på kurs i Lærernes Hus. De sier åpent til Dagsavisen at de vet at problemer som burde vært kommunisert ut til foreldre og samfunnet, skyves under teppet av skoleledelsen, i frykt for at elevene skal la være å søke seg til «problemskoler».

- Jeg vet om tilfeller ved noen skoler, der lærere har fått direkte beskjed fra skolens ledelse om at «dette skal vi ikke snakke om», dette skal vi dysse ned, sier Valas.

- Hvem taper på dette?

- Elevene. De ville tjent på at en skole med for eksempel sosiale problemer kunne gå bredere ut, til foreldrene, og etater man kunne samarbeide med. Man kunne sagt: «Dette er en utfordring vi har! Dette kan vi jobbe sammen om». Det gjør flere skoler ikke i dag, fordi man ikke vil skremme bort nye elever og foreldre, sier Valas.

I tillegg tyr mange lærere til selvsensur. De holder kjeft om problemer, for ikke å skade skolens omdømme slik at de selv eller kolleger kan miste jobben.

- Måten man organiserer skolen på, peker jo i retning av at man holder kjeft, mener Hanson.

- Hvis du selger støvsugere, går du jo ikke ut og sier: «Ikke kjøp våre støvsugere! De er noe dritt!» Vi lærere blir mer og mer funksjonærer, som skal selge ett eller annet. Hvis jeg går ut og kritiserer forhold ved skolen min, og sier at alt der er ræva, så lager jeg problemer for meg selv og kolleger også, sier Eldar Hanson.

- Du har jo ikke lyst til at en god kollega skal miste jobben, eller at elevene skal søke seg til en annen skole, sier Ingri Ulveseth Jensen. Hun er relativt nyutdannet, mens Hanson har vært i den norske skolen i over 30 år.

- Jeg føler at rommet for frie ytringer med tida har blitt strammere og strammere i skolen. Jeg har jobbet ved Hersleb skole, der det en gang skjedde et drap, og vi har hatt asbest i veggene. Når situasjonen blir tilspisset, får vi ofte høre av rektor: «All kommunikasjon skal gå gjennom meg». Det blir veldig klart uttalt. Jeg har kranglet med rektorer, jeg, og sagt at som tillitsvalgt kan jeg si hva jeg vil, når jeg vil, til hvem jeg vil. Men den vanlige lærer har lenge hatt en klar følelse av at de ikke kan uttale seg om sin egen arbeidsplass, mener Hanson.

Ingri Ulveseth Jensen gir klart uttrykk for at hun er kritisk til Oslo-skolens mange tester og vurderinger av de yngste elevene i barneskolen.

- Men jeg føler ikke at jeg har munnkurv. Du kan godt uttale deg. Men jeg har likevel sagt nei takk til å «stå fram» i andre aviser, sier Ingri Ulveseth Jensen.

Tidligere lærer, Ingebjørg Lundvall, som Dagsavisen også har snakket med, har derimot gått åpent ut i pressen og kritisert Oslo-skolens måle-, teste- og kartleggingsvirksomhet. Hun skrev debattinnlegg i avisene, og fikk i etterkant mange tilbakemeldinger. Rektor ga henne ikke åpen støtte, men kopierte opp debattinnlegget og delte det ut til Lundevalls kolleger. Hun ble også invitert til utdanningsdirektør Astrid Søgnens kontor for å si sin mening. «Er du kalt inn på teppet nå», spøkte folk. «Du er så modig», sa andre. Som om jeg hadde gjort noe skikkelig «farlig»!

- Men har noe endret seg etterpå?

- Nei. De fortsetter jo i samme sporet. Det blir jo bare flere tester. «Det er bestemt», heter det, sier Lundvall.

Sykepleier Marthe Kristin Nereng opplevde det som ubehagelig da det hun gikk ut med i media ble satt i tvil. Hun forteller at hun kjente seg utslitt i flere uker etterpå. Men hovedbudskapet hun vil ha fram, er dette:

- Jeg er kjempefornøyd med at jeg gjorde det. Ordene mine veier tyngre i dag. Før var jeg den blide jenta som sa ifra, men som kanskje ikke ble så godt hørt. I dag sier mine kolleger: «Bare snakk med Marthe så ordner hun opp.»

 

 

- Det handler om tillit

Sjefene mener det er helt greit at ansatte ytrer seg, bare de ikke snakker på vegne av institusjonene.

Rektor Anne-Karin Bjerkebro ved Brannfjell skole er også fylkesleder for Skolelederforbundet i Oslo. På vegne av forbundet sa hun nei takk til å være med på Redaktørforeningens undersøkelse om ytringsfrihet. Hun synes ikke rektorene «fikk uttrykt det vi syns er viktig i forhold til ytringsfrihet». Bjerkebro sier hun ville ha tillatt at en av hennes lærere gikk ut og talte Skole-Norge midt imot. Men hvis pressen vil ha skolens syn på saken, er det hun som skal uttale seg, mener Bjerkebro.

- Men sett at en av lærerne dine likevel gikk ut og sa: «Jeg synes det nye permisjonsreglementet i Oslo-skolen er helt tullete!»

- Nå skal det sies at lærere også gjerne er foreldre, og da kan det være vanskelig å skille mellom det og det å være fagperson, sier Bjerkebro, som ikke vil nekte en lærer å snakke med pressen. Men:

- Jeg ville jo synes det var synd dersom saken dreide seg om noe vi var blitt enige om på skolen og uttalelsen gikk på tvers av dette. Jeg ville ha snakket med denne personen etterpå og sagt at dette var litt dårlig gjort overfor kolleger, sier Bjerkebro.

 

Anne Moi Bø er leder for Sykepleierforbundets faggruppe for sykepleierledere. Hun mener det er viktig å ha en dialog med ansatte som vil ytre seg i mediene.

- Det kan være en utfordring at ansatte som skriver i avisen ikke ser det store bildet og at det som presenteres i mediene oppfattes av leserne som institusjonens offisielle mening. Jeg ønsker derfor å lese innlegget sammen med den ansatte på forhånd for å luke ut faktafeil og ha en diskusjon om det som tas opp, sier Bø, som selv er virksomhetsleder ved et sykehjem.

- Jeg vil aldri nekte en ansatt å uttale seg i media, men det er viktig at jeg som leder er informert om at innlegget kommer og at vi har hatt denne samtalen på forhånd. Det er viktig med balanse mellom den ansattes ytringsfrihet og lojalitet mot arbeidsgiver. Det handler om tillit.

- Hvorfor ser vi så sjelden at en institusjonssjef går ut i mediene?

- Det finnes mange tilnærmingsmåter for problemløsning internt i et kommunalt system, og min oppfatning er at dette utprøves først. Dersom man ikke når fram, er Fylkeslegen en aktuell meldingsinstans. Mediene har hatt en tendens til å fremme negative saker. Dette skaper ikke trygghet for våre pasienter og pårørende. Det er mulig at dette er noe av grunnen til at institusjonssjefer ikke benytter seg mer av mediene.

 

Beskyttet av loven

Grunnloven sikrer alle ansatte rett til å ytre seg.

- Vi lever tross alt ikke i Nord-Korea! sier Dag Østerdal, statsviter, tidligere lektor og offentlig ansatt.

Han engasjerte seg nylig i en debatt om en sykehjemslege i hjemfylket Nordland som fikk skriftlig refs av arbeidsgiveren sin fordi han som fagperson uttalte seg om konsekvenser av å kutte sykehjemsplasser. Østerdal slår fast overfor Dagsavisen at en ansatt fagpersons rett til å ytre seg er beskyttet av Grunnlovens paragraf 100 og at alle interne, kommunale «informasjonsregelverk» som sier det motsatte dermed er lovstridige.

- Du har rett til å uttale deg om det du jobber med. Så enkelt er det. Hensikten med ytringsfrihet er jo at allmennheten skal få innsikt i og kunnskap om viktige ting. Det blir meningsløst om de som jobber i offentlig sektor ikke skal kunne si noe om det de virkelig kan noe om. Hvem skal si noe om det da? De har en plikt til å si ifra til den befolkningen de er satt til å betjene, sier Østerdal.

- Når ledelsen i en kommune føler et press på seg og vet de ikke oppfyller forventningene, så blir de mer sårbare for kritikk. Da blir det kanskje spesielt vondt hvis man får kritikk fra dem som står på deres egen lønningsliste. Da skal det en voksen ledelse til for å takle at befolkningen og de ansatte i kommunen har all rett til å være misfornøyde, klage og syte og si ting som ledelsen ikke liker, hevder Østerdal.

 

Sissel Trygstad er forskningsleder i Fafo og medforfatter av boka «Åpenhet, ytring og varsling» (2012). Her går det fram at selv om ytringsfriheten både rettslig og moralsk står sterkt i norsk arbeidsliv, er det i praksis et kontroversielt felt. Mange norske kommuner har selv laget strenge informasjonsregelverk som legger kraftige føringer på hva ansatte har lov til å uttale seg om i det offentlige rom.

- Mange av avtalene ansatte skriver under på, er klart i strid med hva man har lov til å pålegge arbeidstakere, fordi det innebærer begrensninger i ytringsfriheten. Spesielt innen helse og undervisning sier mange til oss at det å uttale seg fritt er blitt vanskeligere i de senere år, sier Trygstad til Dagsavisen.

- Det er også forskjeller i organisasjonskultur og det vi kan kalle «ytringsklima». Det kan ligge både formelle og mer uformelle hindringer i veien for kommunalt ansattes ytringsfrihet, og det er store forskjeller fra kommune til kommune, sier hun.