Rosetoget: Nordmenns spontane reaksjon mot 22. juli-terroren var å fylle byen med kjærlighet og roser.

Hvor ble det av kjærligheten?

«Når en mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen», tvitret 18 år gamle Helle Gannestad natten etter 22. juli 2011. Fem år etter er det norske folks kjærlighet byttet ut med økt fremmedhat.

Når du vandrer inn i 22. juli-utstillingen i regjeringskvartalet, ser du at de fortsatt flimrer kontinuerlig forbi på en av skjermene, de uklare overvåkingsbildene fra regjeringskvartalet fra formiddagen den 22. juli 2011. I minuttene like før bomben gikk av, klokka 15.25, ser man at folk passerer rolig og hverdagslig forbi foran Høyblokka, helt uvitende om det grufulle som snart skulle skje. Rakk de å komme seg unna før det smalt? Så vandrer du videre, inn i rommet som viser ansiktene til de 77 menneskene som ble drept den dagen, til bildene av rosetogene og begravelsene, til videointervjuene av dem som opplevde massakrene på Utøya, eller var med på å redde ungdommene som svømte for livet. Til slutt står du foran monteren der deler av Anders Behring Breiviks utstyr ligger utstilt, som det falske politiskiltet hans. Dette siste vakte debatt før utstillingen åpnet i fjor. Den er bare ett eksempel på hvor sårt og vanskelig det har vært å føre en debatt om 22. juli i offentligheten de siste fem årene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var Helle Gannestad, et 18 år gammelt AUF-medlem, som var med på å slå an tonen for hvordan Norge taklet de første, tunge dagene etter de grusomme terrorangrepene 22. juli 2011. «Når en mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen», tvitret hun natt til 23. juli 2011. Hun satt alene hjemme i Sunndal i Møre og Romsdal og tenkte på AUF-vennene sine på Utøya. Hun visste ennå ikke hvem av dem som var i live, hvem av dem som var skadet, hvem som kanskje ikke hadde klart seg. Da hun et døgn etter at hun la ut meldingen sjekket Twitter, så hun at kjærlighetssitatet var i ferd med å ta Norge og verden med storm. Nå, fem år etter, føler hun at både sitatet og kjærlighetsbudskapet føles tomt og uten kraft i den offentlige debatten om 22. juli.

– Sorg etter en nasjonal tragedie har mange nyanser, og jeg har respekt for at folk har ulike måter å takle det på. Men jeg er redd «kjærlighetssitatet» blir en hvilepute, en unnskyldning for at man ikke trenger å kjempe mot det som 22. juli var et symptom på, sier Gannestad, som er lei av å være kjærlighetsjenta som mediene ringer til hvert år på denne tida og spør om budskapet holder.

– Jeg vil ikke bare være «kjærlighetsjenta», jeg vil heller være et talerør for menneskerettighetene, og mot rasismen jeg ser. For meg er det blitt vanskeligere å være samfunnsdebattant etter 22. juli, og en grunn er at det har foregått en utrensking av følelsesspråket i politikken. Mister man det, mister man også empatien, som gir oss muligheten til å forstå fattigdomsproblematikk, flyktningkrise og integrering. Alle aspekt av politikken handler dypest sett om mennesker, og det å forstå andre. Når jeg sa: «Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen», er det nettopp det jeg mener: At vi må greie å vise empati, ta oss av individet i et sterkt kollektiv.

Gannestad peker også på et annet trekk i debatten etter 22. juli hun mener er uheldig.

– Nå, fem år etter, syns jeg ikke det er riktig at pårørende i støttegruppa etter 22. juli skal få lov til å definere hvordan vi skal snakke og skrive om terrorangrepene og gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Selv om de var berørte av tragedien, kan de ikke få all definisjonsmakt. En gruppe kan ikke ta eierskap til denne debatten, og si hvordan vi som land skal kunne forebygge at dette ikke skjer igjen. Jeg forstår at det kan være en belastning å se Breivik i mediene, se at vi diskuterer hans soningsforhold, for eksempel. Men Breivik er ikke Voldemort, han er ikke «en mann hvis navn ikke skal nevnes». Vi er nødt til å forholde oss til ham, og mediene er nødt til å kunne skrive om det som skjer med ham, sier Gannestad, som mener Norges rettsoppgjør med Breivik er den viktigste og beste arven etter 22. juli.

Den første jula etter 22. juli 2011, dro Helle Gannestad hjem til Sunndal på juleferie. Hun gikk ut på byen og traff folk hun hadde gått på videregående med. Ei jevnaldrende jente kom bort til henne og sa: «Fy søren, for en høst du må ha hatt, jeg føler sånn med deg».

– Så la hun til: «Men jeg kan jo egentlig forstå hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. Det er jo sant, det han sier, om innvandrerne. Jeg er også redd for at det skal bli for mange av dem her». Jeg følte det som om himmelen datt ned i hodet på meg, forteller Gannestad.

– Jeg tenkte: Hvordan kan ei jente på min alder, oppvokst i akkurat samme kår, ha disse holdningene? At man kan forstå en mann som har begått massedrap?

– Hva sa du til henne, da?

– Jeg husker ikke helt. Jeg var i sjokk. Men jeg husket at jeg sletta henne som Facebook-venn etterpå!

Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, har fulgt debatten om 22. juli tett i de fem årene som har gått, flere av dem som debattredaktør i Aftenposten. Han har sine tvil om at det er mulig å ta det endelige, politiske oppgjøret om Anders Behring Breiviks høyreekstremistiske tankegods.

– Det er ikke mulig med et «oppgjør» i entallsform, derimot en kontinuerlig, kritisk diskusjon. Den har vi hatt i fem nå, og den har vi fortsatt, hele tida. Men Breiviks generelle tankegods er rett og slett for vanlig og utbredt blant nordmenn i dag. Det er bare veldig naivt å tro at det blir borte eller kan utryddes, sier Åmås til Dagsavisen.

– De aller mest urovekkende tendensene er at du ser folk på sosiale medier, også særlig på Facebook, ser folk som under fullt navn og med bilde, hver eneste dag, hevder at Ap og resten av den politiske eliten har rottet seg sammen om å legge Norge åpent for muslimsk masseinnvandring. Du ser bilder av helt vanlige, voksne, sikkert hyggelige norske menn på Facebook som i fullt alvor kaller Ap-leder Jonas Gahr Støre for «landssviker», og som åpent sier at den muslimske Ap-nestlederen Hadia Tajik må ryddes bort. Det er den kjente konspirasjonsteorien om «Eurabia», og jeg kan ikke si se at det er mulig å «stoppe» slike tanker, sier Åmås.

Han syns det er slående hvor sterkt og stabilt særlig hatet mot Ap og AUF har holdt seg de fem årene som har gått. Han syns også kritikken mot Fritt Ord, som i 2013 delte ut et lite skrivestipend til Breiviks viktige ideologiske inspirator, bloggeren «Fjordman», var påfallende.

– Fra Fritt Ords side var stipendet til Breivik nettopp et slikt forsøk på å få Breiviks tankegods systematisert i offentligheten for å bearbeide og reflektere klart kritisk over det – få en oversiktlig framstilling av noen få av de løst sammenhengende ideologiske hoveddimensjonene som inspirerte Breivik til å begå terrorhandlingene. Debatten var livlig på forhånd, og spaltekilometerne i norske aviser om dette var mange, men da boka kom ut, var det bare et par-tre aviser som tok seg bryet med å komme med anmeldelser og kommentarer. Det er særdeles underlig, sier Åmås.

– Fjordman ble nærmest sidestilt med terroristen, både umiddelbart etter 22. juli og helt fram til i dag, selv om han så vidt jeg vet aldri har oppfordret til kriminelle handlinger eller voldsbruk, sier Åmås, som mener nettopp dette er en av de viktige lærdommene vi bør ta av 22. juli: At det er forskjell på holdninger og handlinger.

– Sett fra et ytringsfrihetsperspektiv er jeg sterkt kritisk til å kriminalisere tanker og meninger. Vi kan ikke forby høyreekstreme meninger, og vi kan ikke bare anta at en holdning vil føre til en voldshandling. Det er titusenvis av mennesker i Norge som deler Breiviks verdensbilde, men det betyr ikke at de noensinne vil gripe til våpen, sier Åmås, som mener Norge fem år etter 22. juli er omtrent det samme landet – på godt og vondt.

En pågående undersøkelse Fritt Ord tok initiativ til, utført av FAFO, Universitetet i Oslo og Institutt for samfunnsforskning viser at nordmenn frykter islamistisk terror mye mer enn den høyreekstreme, som Breivik sto for.

– Det er tankevekkende, så få år etter 22. juli. Undersøkelsen viser også at den jevne borger er villig til å leve med mye mer overvåking enn vi har nå, for å stoppe terrorhandlinger, sier Åmås som generelt mener at det foregått en positiv utvikling i nordmenns holdninger til ytringsfrihet på grunn av karikaturstriden. Men at i vi i bunn og grunn er det samme landet – sterkt bygget på gjennomsiktighet og tillit – som før 22. juli 2011.

Stian Bromark, forfatter og ansvarlig redaktør for Agenda Magasin, mener Norge er blitt verre enn det var før terroren 22. juli.

– De siste to-tre årene har vi ikke bare kommet tilbake til det hatske debattklimaet før 22. juli, det har gått fra vondt til verre. Folk får seg til å si langt drøyere ting, under åpent navn på sosiale medier og i kommentarfelt, enn tidligere, og klimaet er langt mer polarisert. I tillegg har det blitt en større aksept for ideen om at muslimer er i ferd med å ta over Europa og at det er krig mellom islam og Vesten. Det er noe du i dag kan høre fra akademikere, politikere og journalister, altså eliten – ikke bare fra nettroll og såkalt «folk flest». Denne våren har vi i fullt alvor diskutert om det er rasisme eller antirasisme som er det største «problemet» i dag – det er en diskusjon jeg aldri trodde vi skulle få, sier Bromark.

Han mener rosetoget var et symbol på en unntakstilstand, mens vi i dag er tilbake til det normale.

– Det var strategisk klokt av Jens Stoltenberg i begynnelsen å snakke om 22. juli som et angrep på Norge og demokratiet generelt, og ikke på arbeiderbevegelsens verdier – som ikke alle deler. Det første samler, det andre splitter. Slik unngikk vi en farlig polarisering og eskalering i en kaotisk tid. Det tok tre år før partisekretær Raymond Johansen innrømmet at Arbeiderpartiet hadde underkommunisert at 22. juli var et angrep på arbeiderbevegelsen, av frykt for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på tragedien, og at vi dermed hadde snakket for lite om det hatet og den ideologien som lå bak. Sånn sett kan man si at rosetoget var et symbol på en unntakstilstand, mens vi i dag er tilbake til normalen, hvor frontene er harde og Arbeiderpartiet – til tross for at de ikke har sittet i regjering på tre år – får skylden for alt fra kvinneundertrykking i muslimske miljøer til den siste flyktningkrisa.

– Når vi ser tankegodset til Anders Behring Breivik florere i kommentarfeltene – har vi egentlig skjønt hvor alvorlig 22. juli var?

– Nei, mange har ikke skjønt noen ting, virker det som. Jeg ser stadig folk forsøker å gjøre ham til en mentalt forstyrret einstøing, slik at de kan fortsette å si det samme som ham, uten å bli assosiert med handlingene. Som om han kom og forsvant ut av intet, og ikke representerte et tankegods som er skremmende – og skremmende utbredt; vi er i krig med muslimer, Arbeiderpartiet har skylden for at vi har hatt innvandring til Norge, likestillingen har kommet for langt, menn er undertrykte og skolevesenet og mediene er gjennomsyret av politisk korrekt «kulturmarxisme». Breivik var klar over at han var del av et «miljø», forskjeller mellom ham og de andre er at han oppfattet seg som ridderlig tøff der andre er feige og bare prater. Jeg frykter at det er flere der ute som framover tenker at ord ikke er tilstrekkelig for å stanse det de oppfatter som «den vestlige kulturens nært forestående undergang».

Øyvind Strømmen, journalist, blogger og forfatter, har skrevet boka «Det mørke nettet» om handler om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Han synes ikke nordmenns angst for ekstrem islamisme er ubegrunnet.

– Det kan diskuteres hvorvidt vi har hatt islamistisk terror på norsk jord. Skuddene mot synagogen i Oslo i 2006 ble ikke domfelt som terrorisme, men kan omtales som det i henhold til en del definisjoner, og attentatforsøket mot William Nygaard er et annet eksempel som kan plasseres i samme kategori, selv om det ikke var den varianten av ekstrem, sunnimuslimsk fundert islamisme som man ser i dag. Når det er sagt: Vi ser selvsagt hva som skjer i verden rundt oss, og PST advarer også sterkest mot ekstreme islamister i sine trusselvurderinger, og det på solid grunnlag. At vi frykter ekstrem islamisme, er derfor ikke ubegrunnet, sier Strømmen. Han mener likevel at høyreekstremister lettere kan gå under radaren.

– En «indre» fiende kan være vanskeligere å kjenne igjen som en fare. Når det er sagt, er min oppfatning at 22. juli har medført at både politikere og opinionen ellers er mindre blinde på det høyre øye enn det man var før 22. juli, og at høyreekstremisme også er en fare PST tar på aller høyeste alvor.

– Hva tenker du om debattklimaet på nettsider og i avisenes kommentarfelt der omtrent alt vinkles inn på innvandring og islamister?

– Det gjør at mange kommentarfelt er svært lite interessant lesestoff. For det andre er det åpenbart at det er en del retorikk der ute som er potensielt farlig, for eksempel når det snakkes om landssvik, landsforrædere, invasjon, en kommende borgerkrig og så videre. De fleste som farer med slik retorikk, har det bare i kjeften, men denne typen retorikk er ikke kostnadsfri, og noen kan komme til å ta den på alvor. Jeg er derfor stadig urolig for høyreekstrem vold i Norge, både i mindre og i større skala, selv om 22. juli var eksepsjonelt grufull.

En undersøkelse nylig viste at mange norske skoleungdommer tror at det er krig mellom islam og Vesten. Øyvind Strømmen mener media har tolket tallene for lettvint.

– En nærmere kikk på undersøkelsen viser etter mitt syn at tallene er overfortolket. Det er for eksempel et langt lavere tall – ni prosent – som mener «islam generelt truer norsk kultur og verdier», mens langt flere – rimelig nok – mener at «ekstremistisk islam» gjør det. Undersøkelsen bekrefter med det at Oslo-ungdom flest, er utmerket i stand til å se forskjellen på ekstreme islamister og den vanlige muslimen i gata. Undersøkelsen viser også at ungdommene ser på høyreekstremisme som en trussel mot «muslimsk kultur og verdier». Jeg mener det kan stilles spørsmål ved både spørsmålsstillingene i undersøkelsen og ved medias fremstilling av resultatene.

– Om helt «vanlige» nordmenn bærer på samme tankegods som Anders Behring Breivik, har vi ikke skjønt alvoret i hva som skjedde 22. juli?

– Det finnes nok en god del nordmenn som deler en del av Breiviks ideer. Men hans høyreekstreme forestillingsunivers – som også har utviklet seg etter at han ble fengslet, har gått i en mer utpreget nasjonalsosialistisk retning og den er det få som vil slutte helhjertet opp om. Frykt for islam, fordommer og også ren skjær rasisme finnes det selvsagt en del av. Jeg mener nordmenn flest har skjønt alvoret i hva som skjedde 22. juli, og at norsk høyreekstremisme ikke har blitt noe mindre marginal siden den gang. Det er slik sett mer bekymringsfullt at folk lefler med langt mer moderate former for nasjonal sjåvinisme, ikke fordi det vil gi oss terrorangrep, men fordi det vil gi oss et kaldere og klammere samfunn.

– Er det riktig at vi i Skandinavia ikke tar høyreekstreme krefter på alvor?

– Jeg har arbeidet med høyreekstremisme i en årrekke, og har etter 22. juli opplevd at det er langt større interesse for temaet og at flere er bekymret over høyreekstremisme, og for den del over rasisme, rasistisk netthat og så videre, enn det som var tilfelle før. Det er også et tema som i større grad opptar både politifolk, forskere og politikere enn det som var tilfelle før 22. juli. 22. juli har endret norsk debatt, og påvirker til en viss grad også den svenske.

– Når det er sagt, er det klart at det høyreradikale – ikke høyreekstreme – partiet Sverigedemokraterna har vokst i Sverige. Det finnes det mange mulige forklaringer på, og det kan ikke løsrives fra svensk samfunnsdebatt og svensk samfunnsutvikling mer generelt, men det er ganske bekymringsfullt. I Norge har vi ikke hatt rom for et tilsvarende høyreradikalt parti, og foreløpig har det heller ikke kommet noen virkelig utfordrer til Fremskrittspartiet fra høyre.