Veronica Orderud brukte tiden bak murene til å studere teologi og skrive masteroppgave.

Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn

Daglig tafsing, sexpress og overgrep. – Jeg følte meg ikke trygg før jeg hørte dem låse celledøren bak meg. Les Veronica Orderud rystende fengselshistorie.

Reportasjen

Tafsing, vold, dop og håndarbeid – hvor rehabiliterende er det å sone en fengselsstraff i Norge? Vi har snakket med fem personer som har erfart fengselslivet på kroppen.

Dette er 1. del: Veronica Orderud (45)

Les også del 2: Trond Henriksen holdt på en grusom hemmelighet i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

I 1999 ble Veronica Orderud dømt til 21 års fengsel for medvirkning til drap i den omtalte Orderudsaken. Da dommen falt opplevde hun det som uvirkelig.

– Jeg klarte ikke forholde meg til det. Tok en dag av gangen, en uke av gangen, en måned av gangen. Kanskje var det bra. For når jeg hadde sittet en stund oppdaget jeg at de som høylytt gremmet seg over hvor lenge de skulle sitte, og begynte å telle ned og krysse av på kalenderen, var de som slet.

Straffen ble sonet i to forskjellige fengsler: Skien, som er et mannsfengsel og Bredtvedt kvinnefengsel. Som natt og dag, ifølge Orderud. I Skien ble hun plassert på en nyåpnet avdeling der det var plass til 30 menn og 10 kvinner. I begynnelsen var hun alene med 30 menn.

– Husker du første dagen?

– Ja. Jeg følte meg som en apekatt i bur. De fleste hadde fått med seg Orderud-saken, og alle syns det var spennende med en kvinne. Så da jeg kom sto de innsatte på rekke og rad innenfor glassdøra til avdelingen og bare stirret på meg. Heldigvis kom det flere kvinner til avdelingen etter hvert, men vi var aldri så mange som ti, det varierte fra tre til seks, og vi hadde et lite fellesskap. Men alle aktiviteter som skole og lufting var felles. Da ble den manglende kjønnsbalansen tydelig.

– Var det et hierarki blant de innsatte der du måtte du sette deg i respekt?

– Absolutt. Men i og med at jeg ikke hadde noen kriminell fortid kjente de meg ikke, og kanskje bidro det til at de ikke visste helt hvor de hadde meg. Flesteparten av jentene som kom dit var lokale rusmisbrukere som mange kjente. Det var ekstremt ødeleggende for disse kvinnene, for de fikk aldri muligheten til være noe annet enn det de var ute på gata.

– Hvordan da?

– Det var drittslenging hele tida. «Hva får jeg for en pakke tobakk a?». Sånne type kommentarer. Sexpress. Og overgrep. Jeg hadde ikke trodd at det var så ille som det faktisk var, sier Orderud.

– Klapsing på rumpa, klyping og tafsing på kroppen – det var dagligdags. Oppførsel som man aldri hadde funnet seg i utenfor. Men der inne ble grensene flyttet hele tida og til slutt reagerer du nesten ikke. Når noen kommer bort og tar på deg bare snur du deg bort.

Ordis
Her i Skien fengsel sonet Veronica Orderud første del av straffen. Foto: NTB scanpix

Avstumpet

Hun opplevde også at betjentene virket nervøse.

– Jeg synes flere av dem virket redde. De hadde heller ikke alltid mulighet til å gripe inn og ta kontroll på så mange menn.

Mens Veronica Orderud sonet i Skien ble en betjent anmeldt og senere dømt for å ha hatt seksuell omgang med en annen av kvinnene som sonet der. Orderud husker episoden godt, hun har fortsatt kontakt med kvinnen.

– Hun som til slutt anmeldte forholdet hadde en lang karriere med rus og prostitusjon bak seg, og ble ikke trodd, verken av innsatte eller ansatte i begynnelsen. Heller ikke jeg trodde på henne til å begynne med. Den eneste grunnen til at hun slutt ble trodd, var at hun hadde vært «smart» nok til å ta vare på en truse og et laken, og i tillegg ble gravid, sier Orderud og legger til at hun fortsatt har dårlig samvittighet for at hun ikke trodde på kvinnen.

Aldri sladre

Trusler var dagligdags i Skien. Å betro seg til en betjent eller be om hjelp ble sett ublidt på av medfangene.

– Det var straks mistenkelig, da ble du konfrontert med en gang: «Hvorfor gjorde du det?» liksom, sier Veronica Orderud.

– Hva gjorde det med deg?

– Man blir avstumpet. Du bare spiller en rolle for å overleve. Ler av det de ler av, tolererer med et skuldertrekk ting du hadde blitt lynforbannet for ute. Du må være tøff og kul og late som du er med på notene, sier Veronica Orderud og forteller at de eneste gangene hun klarte slappe av var når hun ble låst inn på cella om kvelden.

– Jeg følte meg ikke trygg ellers, og kunne ikke puste helt ut før jeg hørte dem låse døren bak meg. På cella kunne jeg lese og tenke. Det eneste som kunne skje da var visitasjon med full shakedown, og razzia av både deg og cella. Det kunne skje når som helst uten forvarsel.

Odis
Cella var det eneste stedet Veronica Orderud følte seg trygg da hun satt inne. Foto: Siri Øverland Eriksen

Ifølge forskerne på KRUS (Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter), er det soning i nærheten til hjemstedet som gjør at noen kvinner plasseres i mannsfengsler, i tillegg til at man ønsker å speile samfunnet utenfor der det er både kvinner og menn. Veronica Orderud synes det har lite for seg.

– Det kriminelle miljøet er på ingen måte noen avspeiling av samfunnet, det er ikke noe likestilling der. Det er ikke sånn at jentene i like stor grad som gutta sitter på posene med makt og penger i kriminelle miljøer, isteden er det et miljø som til de grader utnytter og bruker kvinner. Å plassere kvinnelige rusmisbrukere sammen med menn som soner lange dommer for grove forbrytelser, og som sitter høyt i det kriminelle hierarkiet er helt på trynet, sier Orderud og legger til at overgangen fra Skien til Bredtvedt kvinnefengsel som å komme til Kardemomme by.

– På Bredtvedt kunne betjentene slå seg ned i sofaen og mumse kaker og vafler med jentene. Hadde noen gitt en betjent en vaffel i Skien tror jeg ikke de hadde tort å spise den. De har instruks om at de aldri skal spise noe de får av fangene. Samtidig sonet det folk i Skien som hadde slått ned betjenter. Så jeg skjønner jo at det må være vanskelig for betjenter å gå på jobb.

Tradisjonelt

Utdanningsmulighetene i Skien var ifølge Orderud mer yrkesorienterte, mens man på Bredtvedt fokuserte på håndarbeid og husarbeid.

– Dessverre er det ikke så mange muligheter til å kjøpe lærebøker, men i Skien kunne folk ta fagbrev i forskjellige yrkesfag. På Bredtvedt heklet vi grytekluter. Jeg fikk mer skryt når jeg vasket trappen enn da jeg tok en eksamen. Håndarbeid er koselig og gir kanskje mestringsfølelse, men bare til man går ut porten. Det er ikke noe du kan bygge videre på når du slipper ut, sier Orderud. Hun synes kvinner på mange måter soner hardere enn menn.

– Jeg forstår godt at det trengs et visst sikkerhetssystem. Men det er ekstremt få åpne plasser for kvinner, så kvinner ender med å sitte mye lenger på lukkede plasser enn det menn gjør. Per, for eksempel, kom på åpen soning nesten tre år før meg. Det samme gjelder overgangsboliger, der er det også få kvinner som får plass. Så kvinner soner tyngre enn menn.

Veronica Orderud ble løslatt i februar 2015, etter å ha sonet 14 år i fengsel. I dag jobber hun, eksmannen Per Orderud og privatetterforsker Tore Sandberg med å få saken gjenopptatt. Hun hevder hun er uskyldig.


Kvinner i mannsfengsler


I 2006 skrev Marit Haugen en masteroppgave i kriminologi om kvinners soningsforhold i mannsfengsler.

«Et av de mest fremtredende funn i min masteravhandling er at kjønnsintegreringen fører til et seksualisert miljø. Dette var noe flertallet av informantene var enige om, enten de var positive eller negative til soningsformen som sådan. Noen av de kvinnelige fangene opplevde også kjønnsfokuseringen som seksuell trakassering. Stadige fysiske og verbale tilnærminger fra mannlige medfanger førte til at noen kvinner opplevde et sexpress og at de ble redusert til kjønn. Kjønnstrakasseringen kan ses på som et uttrykk for en tradisjonell mannskultur som muligens blir forsterket bak murene. Det kan også ses på som et forsøk fra mennene til å plassere kvinnene «der de hører hjemme», skriver Haugen i sin oppgave.

– En grunn til at vi har blandingsfengsler er nærhetsprinsippet som kriminalomsorgen er tuftet på, sier Berit Johnsen, forskningssjef på KRUS (Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter).

– Det handler om at straffedømte skal ha mulighet til å sone straffen så nært hjemmet som mulig, for å kunne opprettholde kontakten med familie, venner og sitt sosiale nettverk under soning. Og selv om vi har mange fengsler i Norge er det få rene kvinnefengsler, dermed blir kvinner i mange tilfeller plassert i fengsler sammen med menn, sier Berit Johnsen. Hun viser også til Danmark der man har forklart modellen med blandingsfengsler ut fra et normalitetsprinsipp: at livet bak murene skal speile samfunnet utenfor der det er både kvinner og menn.

– Men undersøkelser har vist at det heller ikke der fungerer like greit, for kvinnene som i rus- og prostitusjonsmiljøer ofte er menns eiendom. De opplever de samme holdningene fra mannlige fanger.

Bli Dagsavisen-abonnent og les de to neste artiklene i denne serien nå!

Les også del 2: Trond Henriksen holdt på en grusom hemmelighet i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 4:  Erling (59) – Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel. (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)