Hun fikk flyktningkrisa tilbake i fokus

– Du er blitt en helt for mange på grunn av den betydelige risikoen du tok ved å redde folk i Middelhavet. Mange andre er derimot fiendtlig innstilt til deg. Hvordan ser du på din egen rolle?

– Det har overrasket meg er hvor personlig ting er blitt. Dette burde ha handlet om selve saken, om EUs manglende evne til å rettferdig fordele de som er blitt reddet og til å ta felles ansvar. Det burde ha handlet om det, ikke om enkeltpersoner som meg, som tilfeldigvis er blitt synlig. Dette er ikke en situasjon jeg ønsket. Jeg stilte bare opp for en kollega som egentlig skulle ha reist.

– Beskriv hva du har opplevd de siste ukene.

– Det har vært vanskelig. Vi var sammen med flyktningene om bord i nesten 17 dager. Etter at vi ankom italiensk farvann utenfor Lampedusa, og visste at vi ikke fikk lov til å legge til havn, ble ti spesielt presserende medisinske tilfeller tatt fra skipet. Kort tid etter fortsatte vi, selv om vi hadde medisinske bekymringer, fordi den medisinske stasjonen vår bare er utstyrt for nødssituasjoner.

– Deretter tilbrakte dere flere dager utenfor kysten av Lampedusa.

– Vi forsøkte å finne ut hva vi skulle gjøre. Først sendte vi ut en nødappell mot det italienske innreiseforbudet, som umiddelbart ble avvist. Så prøvde vi ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Klagen ble sendt inn av meg som kaptein og 34 av de om bord som var berget, men det tok mye tid.

Redningsbåten «Sea-Watch 3» ble liggende utenfor havna i Lampedusa til forholdene for flyktningene og mannskapet om bord ble uholdbare for alle involverte. FOTO: MATTEO GUIDELLI/ANSA/AP/ NTB SCANPIX

– Hvordan var forholdene om bord på «Sea Watch 3»?

– Den medisinske og hygieniske situasjonen forverret seg for hver dag som gikk. Så kom den negative dommen. Situasjonen vår syntes håpløs.

– Var det noen som tok direkte kontakt med den italienske kystvakta?

– På et tidspunkt ble det nødvendig med en medisinsk evakuering fordi en av passasjerene våre var syk og måtte tatt av skipet øyeblikkelig. Vi ringte sjøredningssenteret og italienerne kom med hjelp innen to timer, selv om vi var utenfor italiensk territorialfarvann. Det gikk raskt, men det var et unntak.

– Hvorfor?

– Vi sendte medisinske rapporter til redningssenteret i Roma, til flaggstaten Nederland og til havna i Lampedusa, hver dag. Men ingen lyttet, og vi fikk ikke noe svar. Alt de sa i Roma var at de hadde videresendt rapportene våre til det italienske innenriksdepartementet. Det var det. Legene våre følte det som om alt var snudd opp ned. Det skjedde ikke noe politisk heller. Sea-Watch henvendte seg til Malta, til Frankrike, det var en rekke henvendelser til både utenriksdepartementet og innenriksdepartementet i Tyskland.

Skipet Carola Rackete førte hadde 53 flyktninger om bord, som var plukket opp fra Middelhavet. FOTO: GUGLIELMO MANGIAPANE/REUTERS/NTB SCANPIX

– Og det var ikke noe svar?

– De sa alltid: Vi skal gjøre noe. Men det var bare ikke en løsning i syne, i alle fall ikke noe konkret.

– Overrasket det deg?

– Det var klart for meg at det ville bli vanskelig. Problemet med fordeling (av flyktninger, red.anm.) har vært uløst i årevis. Slik har det vært for alle redningsskip i omtrent et år nå Tenk bare på saken med Lifeline i Malta, eller Aquarius. Spørsmålet var alltid: Hvem skal ta disse folkene denne gangen? Hvert skip håndteres separat.

– Dette var med andre ord helt klart for deg da du startet oppdraget?

– Vi fortsetter fordi det er nødvendig. Men vi var selvsagt fullstendig klar over at ingen ville ta inn flyktningene da vi startet Sea-Watch. Ikke engang Tunisia, som europeiske regjeringer liker å se på som et trygt alternativ. Da vi var der ute, brukte «Mare Dive», et lasteskip med 75 bergede folk om bord, 15 dager på å vente utenfor kysten av Tunisia. Heller ikke tunisierne vil bli den neste mottakshavna. Ingen vil ha disse folkene.

– Hvordan er livet om bord på skipet?

– Det er grunnleggende sett begrenset med rom for flyktningene. Det er lite plass, ikke noe privatliv. De fleste sover på akterdekket i et telt på gulvet, alle har et teppe. Det er tre toaletter. Det er ikke nok vann til at folk kan dusje regelmessig – de kan bare ta en dusj med noen dagers mellomrom. Leger Uten Grenser hadde skipet tidligere, men på den tida hadde de folk om bord i maksimum tre dager. Det er ikke laget for mer.

Arrestasjonen av «Sea-Watch 3»- kapteinen i Lampedusa førte til store støtte­demonstrasjoner hjemme i Tyskland. FOTO: OMER MESSINGER/AFP/NTB SCANPIX

– Hva gjorde det med stemningen om bord?

– Vi kunne ikke love folk noe som ikke var der. Ingen ønsket å ta imot dem. Denne håpløsheten blander seg ofte med posttraumatiske stresslidelser. Mange har vært ofre for menneskerettighetsbrudd, blitt torturert, solgt, jobbet under slavelignende forhold eller opplevd seksuell vold. Vi ville utstråle selvtillit, men jo lengre tid ting tok, jo mer mistet vi folks tillit.

– Da du forklarte hvorfor du besluttet å seile inn til havna i Lampedusa, refererte du til at du hadde folk i risiko for selvmord om bord.

– Noen hadde fortalt det medisinske teamet om tidligere selvmordsforsøk og sagt til dem: Vær så snill å pass på meg, jeg har det ikke bra. Det var spesielt snakk om tre personer.

– Hva betød det for deg?

– På starten av turen definerte vi noen «røde linjer» i teamet og diskuterte når vi måtte gå inn til en sikker havn. Da vi hadde krysset dem dro vi til havna.

– Hva var disse røde linjene?

– Mange passasjerer hadde behov for behandling av spesialister. Vi mistenkte at det kunne være et tilfelle av tuberkulose. Det er ikke mulig å teste for noe slikt, eller å behandle det. Andre kunne vi bare behandle med smertestillende, uten diagnose. Nesten alle hadde behov for psykologisk omsorg, men vi hadde ikke med oss noen psykologer. Når vi holder folk under disse forholdene i to uker kan det bli eksplosivt.

– Hva sa italienske myndigheter om det?

– Guardia di Finanza (toll- og grensepolitiet, red.anm.) hadde vært om bord og sjekket dokumentene våre. De sa: Kaptein, vær så snill, ikke bli stresset. Det vil bli en løsning, bare vent. På det tidspunktet tenkte jeg, ok, vi venter. De italienske parlamentarikerne som besøkte oss om bord på Sea-Watch, ga oss også håp, de fortalte at det var samtaler mellom Frankrike, Tyskland og Portugal. Salvini sa at om et land var klar for å ta imot flyktningene, så kunne vi gå i land.

Flyktninger om bord på «Sea-Watch 3» bevoktet av italiensk politi etter at kaptein Rackete ble arrestert og skipet tatt i forvaring. FOTO: GUGLIELMO MANGIAPANE/REUTERS/NTB SCANPIX

– Hva skjedde i de siste timene før dere kom til Lampedusa?

– Vi hadde vår andre medisinske evakuering natta før. En passasjerer måtte raskt til sykehus, han hadde alvorlige smerter, tilsynelatende nyrestein. Fra det øyeblikket var ikke situasjonen holdbar lenger. Følelsen blant folk om bord var: Må alle sammen bli syke først, må vi kaste oss selv over bord for at det skal skje noe. Det kom også et øyeblikk da mannskapet ikke lenger taklet dette. Det ble mer utmattende for hver dag, og til slutt var alle i en tilstand av fortvilelse.

– Samtidig fortsatte europeiske regjeringer forhandlingene om hvem som skulle ta inn flyktningene, og når.

– Det var også det parlamentarikerne fortalte oss: Løsningen er nær, den vil komme i løpe av de neste timene. Jeg ville ikke gå inn i havna, jeg ville ikke bryte loven. Vi intensiverte vaktene om bord, så ingen skulle forsøke å skade seg selv. Det var torsdag kveld. På fredag våknet jeg klokka seks om morgenen og spurte parlamentarikerne: Hvor er løsningen? Det var selvsagt ingen. Da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Men jeg kunne ikke fortsette. Jeg kunne ikke lenger garantere for sikkerheten om bord.

– Hva skjedde da?

– Fredag kveld boardet Guardia di Finanza igjen og ga meg noen papirer som informerte meg om at jeg ble etterforsket for ulovlig innreise i territorialfarvann, og for å hjelpe og legge til rette for ulovlig innreise. De tok med seg skipsloggen og ville reise igjen. Jeg spurte dem: Hva med de 40 som er berget, vil dere ta med dere dem? Og de sa: Nei, vi vet ikke noe om det. Kort tid senere ble det sagt fra Berlin at Salvini igjen blokkerte for en løsning. Jeg ville ikke ta ansvar for en natt til med flyktningene, så jeg bestemte meg for å gå inn med skipet.

– Da de ankom havna …

– … forsøkte Guardia di Finanza å blokkere veien for oss. Vi kjørte inn ekstremt sakte, stoppet skipet og snudde det rundt for å legge til havn. Da så jeg at Guardia di Finanza hadde lagt seg til ved midten av brygga for å hindre oss fra å fortøye der. At vi kolliderte var ikke et angrep på et krigsskip, slik vi ble beskyldt for. Det var et uhell.

– Ventet du at du skulle bli arrestert?

– Jeg var redd for noe slikt.

– Hvordan ble du behandlet?

– Offiserene var hyggelige. Etter åtte timer hos Guardia di Finanza ble jeg tatt med til flyktningleiren på midten av øya. Det er der den eneste politistasjonen som behandler identifikasjon ligger. De menneskene vi hadde berget satt også på gulvet der, og de begynte å applaudere da de så meg. Det ble tatt fingeravtrykk av meg. Så ble jeg satt i husarrest. Mandagen ble jeg tatt med skip til Sicilia for en høring.

– Hva fortalte du dommeren?

– Jeg forklarte hvorfor jeg hadde handlet som jeg gjorde, og beskrev kollisjonen med båten fra mitt ståsted. Etter det ble jeg plassert i husarrest et annet sted.

– Var du klar over oppmerksomheten saken din fikk? At du var blitt en helt for noen og djevelen for andre?

– Ikke egentlig. Jeg var tross alt i husarrest. Men jeg var glad jeg ikke var nødt til å bry meg med hva andre sa. Under den andre husarresten skrudde vertinnen min på TV-en der saken var tema, men jeg ville ikke se på dem.

– Hvordan takler du helterollen? Som Greta Thunberg er blitt det for klimakampen, er du blitt forkjemperen for migranter.

– Det har egentlig ikke slått meg enda. Men jeg er en person foretrekker å handle framfor å snakke. Og jeg mener denne handlingen snakker helt fint for seg selv.

– Tirsdag kveld besluttet en dommer at du skulle slippe fri.

– Overraskende nok aksepterte hun vårt resonnement på nesten alle punkter. Hun skrev også at vi ikke entret territorialfarvann ulovlig. Og at vi ikke er migrantsmuglere. Innreiseforbudet gjelder bare for smuglere.

– Hva er neste steg?

– Det skal være en ny høring på tirsdag. Den handler om å bistå med og legge til rette for ulovlig innreise og innreise i territorialfarvann. Slik jeg forstår det er slike beskyldninger blitt droppet i andre saker. Men det kan ta måneder.

– Liker du det faktum at du portretteres som Salvinis motstander?

– Jeg bryr meg ikke om hva han sier. Jeg vet hvordan Italia stemte i EU-valget og at mange italienere støtter hans politikk. Men det er også mange solidaritetsbevegelser i Italia. Landet er delt.

Italias visestatsminister og innenriksminister Matteo Salvini (46) er også leder for det høyrenasjonalistiske partiet Lega Nord. Han har karakterisert «Sea-Watch 3» som menneskesmuglere, og har fått innført en politikk som gjør det ulovlig for private redningsfartøy å legge til kai i Italia. FOTO: ETTORE FERRARI/ANSA/AP/NTB SCANPIX

– Hva ville du ha sagt til ham dersom dere noen gang skulle møtes ansikt til ansikt?

– Salvini er ikke en person jeg har lyst til å møte. Hans politikk bryter med menneskerettighetene. Måten han uttrykker seg på er respektløs og upassende for en toppolitiker.

– Hvordan forklarer du at Salvini er så opptatt av deg?

– Enhver som er kaptein på et redningsskip i dag vet at de blir kriminalisert. Det merkelige er at hvor ekstremt det er blitt i dette tilfellet. Det var en underlig kjede av omstendigheter: Etter at vi allerede hadde tatt flyktningene om bord presset Salvini gjennom dette dekretet som forbyr hjelpeorganisasjoner fra å komme inn i italienske havner. Det ble hastebehandlet. Vi reddet flyktningene på onsdag, dekretet ble kjørt gjennom i parlamentet i Roma på fredag og publisert på nett kort tid etterpå. Det var mye politisk press for å få gjort det så raskt.

– Har du fått tilstrekkelig med støtte fra Tyskland?

– Jeg følte meg forlatt. Det var selvsagt enkeltpersoner som ville hjelpe, byer som ville ta imot flyktninger. Men alt dette mislyktes på grunn av den tyske innenriksministeren Horst Seehofer, som ikke hadde noe lyst til å akseptere tilbudet fra byene. Mitt inntrykk var at ingen egentlig ville hjelpe på et nasjonalt og internasjonalt nivå. De skjøv ansvaret videre, selv om vi fortsatt hadde 40 bergede passasjerer om bord.

– Hva må skje på politisk nivå for å bedre situasjonen?

– Vi trenger en løsning i Europa for å ta inn de folkene som flyktet til oss. Og for å fordele dem på rettferdig vis. Dublin-systemet, som legger ansvaret på skuldrene til de landene med eksterne grenser, er ikke rettferdig. (Under Dublin-reglene må en flyktning søke om asyl i det første EU-landet de kommer til, red.anm.)

– Hva burde skje inntil en slik løsning er på plass?

– Jeg er nysgjerrig på å se hva som vil skje med andre redningsskip som er på havet nå og som vil ta om bord flyktning, Open Arms, for eksempel, som opererer nær den nordafrikanske kysten.

– Hva kommer til å skje med «Sea-Watch 3» nå?

– Jeg antar at skipet snart vil bli frigitt. Det ble bare holdt for å sikre bevis. Så vil det bli noe teknisk arbeid, og etter det vil vi reise ut på sjøen igjen. Det er bare vanskelig å finne en kaptein som er villig til å ta risikoen.

– Ville du ha gjort det igjen?

– For øyeblikket advarer advokatene mine meg mot å gjøre det. Men om anklagene mot meg droppes, er jeg klar for å reise ut igjen.

© 2019 THE NEW YORK TIMES/ DER SPIEGEL