Selv om slumområdet i Makoko i Lagos er fattig, er husene på stylter motstandsdyktige overfor oversvømmelser. Innbyggerne i fiskeri­samfunnet Makoko har bodd på Lagos-lagunen i flere tiår, og livsstilen deres har inspirert arkitekter til å tegne bygninger hvor vannet er en intergrert del av designet, framfor å prøve å holde vannet ute. FOTO: Tom Saater

Her går frontlinjen i Afrikas klimakamp

Afrikas megabyer vokser eksplosivt og ukontrollert. Men klimaendringene setter slumområder under vann og skaper kaos og nød.

Av Sune Gudmundsson, Lasse Wamsler og Sven Johannesen

Verden blir varmere, regnet kraftigere og havene stiger. Det skjer mens verdens landsbyboere flytter til byene. Ikke noe kontinent er de neste årene mer sårbart overfor kombinasjonen av klimaendringer, befolkningsvekst og urbanisering enn Afrika sør for Sahara, hvor byer vokser til megabyer – eksplosivt og ukontrollert. Mange av innflytterne havner i megabyenes slumområder, hvor de lever utsatt når voldsomme bølger og kraftig regn angriper de uplanlagte byene.

Trusselen fra klimaendringene har fått iakttakere til å kalle denne høsten for menneskehetens viktigste. I slutten av september ble FNs nye bærekraftsmål vedtatt i New York, de skal i framtida utrydde fattigdom og gjøre storbyer klimasikre. I desember møtes verdens ledere i Paris for å bli enige om en avtale som skal rette opp klodens kurs mot klimakatastrofe. Men verdens framtid avgjøres ikke kun ved møtebordene i vestlige hovedsteder. Midt i Afrikas kaotiske megabyer myldrer det med svar på klimatrusselen. Fra Lagos i vest til Dar es Salaam i øst er afrikanske slumbeboere, middelklasseborgere og rikfolk gått til krig mot de angripende vannmassene. Megabyer under vann besøker frontlinjen i Afrikas klimakamp.

Katastrofe i sakte film

DAR ES SALAAM, Tanzania:

Karogoli Elias våknet opp til den samme lyd som han var falt i søvn til. Lyden av tunge regndråper som monotont trommet på blikktaket til hans lille hus i slumkvarteret Janqwani der han bodde med sin kone og barn. I tørkerammede områder er lyden av fallende regndråper en budbringer om overlevelse, men i Janqwani varslet den katastrofe.

Millioner av dråper gjorde først vannpytter og elver til sjøer. Få timer senere hadde sjøene vokst til et hav som fortærte områdets skrøpelige bygninger. Beboerne i Janqwani kjempet først for å holde vannet ute av boligene og butikkene, til sist måtte de kapitulere og flykte fra de stigende vannmassene.

– Hadde jeg visst at Janqwani ville bli oversvømt, ville jeg aldri flyttet hit, sier Karogoli Elias.

Janqwani ligger i bunnen av en av de utallige bakkedalene i Dar es Salaam og ble dermed ett av områdene som ble hardest rammet av de store og langvarige oversvømmelsene som i starten av 2012 drepte over 40 mennesker og gjorde 10.000 hjemløse. Myndighetene fant nye boliger til Karogoli Elias, hans kone og seks barn, i tillegg til 650 andre familier, på en bakketopp i storbyens utkant.

Etter tre år bor familien fortsatt i nødhjelpsteltet som egentlig skulle være en midlertidig bolig. Et blikk på området bekrefter at familiens skjebne ikke er unik. Bakketoppen er fullt av fillete, grå telt som engang var hvite.

Da det voldsomme regnet hamret Janqwani i stykker, ødela det ikke bare Karogoli Elias’ hus, men også hans levebrød. Den høye tanzanianeren flyttet fra Vest-Tanzanias provins til Dar es Salaam i 1998 for å finne jobb. Han ble sikkerhetsvakt i byens sentrum. Men etter flyttingen bor han 35 kilometer fra jobben, og hele lønna hans går med til transport. Han har derfor sagt opp jobben.

Karogoli Elias er kun en av de millioner afrikanere som hvert år reiser fra bygda til byen for å søke lykken. Som klodens minst urbaniserte kontinent opplever Afrika nå en ekstraordinær folkevandring. Kombinert med at Afrika opplever verdens største befolkningsvekst, forventes det at den afrikanske bybefolkningen vil tredobles fra omkring 400 millioner mennesker i dag til 1,2 milliarder i 2050. De neste 40 årene vil Dar es Salaams befolkning mer enn femdobles fra fire til 21 millioner innbyggere. På vestkysten ventes Afrikas største by, Lagos, å vokse fra 21 millioner til 39 millioner innbyggere i 2050. Til sammenligning er New York i løpet av de siste 100 årene kun vokst med fire millioner personer. Vandringen fra landets leirhytter til byens blikkskur skjer i et tempo som storbyene umulig kan håndtere. Derfor ender de fleste innflytterne i slumområder som Janqwani, hvor de er minimalt beskyttet mot klimaendringene.

Mange ender med å bo i lavtliggende områder uten avløp og kloakk som gjør områdene sårbare overfor for regnet som på grunn av klimaendringene faller oftere og i en lengre periode enn før. For Afrikas hurtig voksende kystbyer er det stigende havnivået allerede en utfordring, og havet spiser seg inn på mer og mer av kysten.

Byenes ukontrollerte vekst kombinert med effektene av klimaendringene kan framover utsette Afrikas kystbyer for en katastrofe i slow motion. Dens omfang avhenger av verdenssamfunnets evne til å bremse den globale oppvarmingen. Men også av hvordan byene evner å innrette seg til framtidas voldsomme klima.

Mens verdens statsledere i desember skal bli enige om veien til en mer klimavennlig framtid, eksperimenteres det allerede på livet løs i verdens utsatte kystbyer.

I megabyer som Lagos og Dar es Salaam har de for lengst gått til krig mot vannmassene som angriper fra himmel og hav. Krigen utkjempes på vidt forskjellige fronter, fra slumboere som i møte med frådende vannmasser heiser møblene sine opp under taket, til multimilliardærer som løfter en ny øy fra havet for å beskytte storbyen mot de angripende bølgene.

Atter andre har ikke noe annet valg enn å observere værets skiftende luner. Som for eksempel Karogoli Elias. Han pleide å ha en jobb, nå overlever familien på almisser, mens de går en uviss framtid i møte på en bakketopp i byens utkant:

– Det eneste bra å si om mitt nye hjem er at her slipper vi unna oversvømmelser, sier han.

LES OGSÅ: Republikanerne tror ikke på klimaendringene

Usynlig slum

TANDALE, Tanzania:

Salim Mtepetallah har sendt sin kone og sin nyfødte datter i sikkerhet utenfor byen, vekk fra deres hjem i slumområdet Tandale i Tanzanias største by Dar es Salaam. I regntida er bydelen ikke et sted for spedbarn.

– Etter regnet kommer sykdommene, og selv om vårt hus ikke blir oversvømt, så har det store konsekvenser for min familie og naboer, sier 30-årige Salim Mtepetallah.

Slumområdet er fortsatt oversvømt av regnet som kom for tre uker siden. Hundrevis av nyutklekkede mygg danner en levende hinne over det stillestående vannet i sølepyttene. Ofte er disse myggene ikke bare irriterende, men også bærere av malaria.

Men i møte med disse vannmassene som hvert år oversvømmer nabolaget og sprer ødeleggelse og død, har Salim Mtepetallah og andre lokale funnet et usedvanlig våpen: en enkel GPS.

Med dette verktøyet vil de kartlegge det viltvoksende slumområdet. For om det skal kunne lages en plan for å bekjempe oversvømmelsene, må bydelen først settes i koordinater.

Selv om området har om lag 55.000 innbyggere, hundrevis av butikker og et sindig sti- og veisystem, eksisterer det kun som kontur på de offisielle bykartene. Som størstedelen av Dar es Salaam er Tandale heller ikke bygget etter en plan, men oppstått gradvis. Slumkvarteret er bygget på begge sider av en elv i en lavtliggende del av byen. Fordi bydelen ikke er planlagt, finnes det ikke avløp under bakken, og fordi det ikke er en velfungerende renovasjon, blir elver raskt tilstoppet av avfall. Det betyr at Tandale hvert år blir oversvømt i regnsesongen. Hus og verdier ødelegges, og det lokale forretningslivet går i stå. Regnmassene blander seg med avføring og urin fra områdets latriner og bringer bakteriefylt vann inn i hjem og forretninger. Etter oversvømmelsene må beboerne kjempe med sykdommer og infeksjoner, hvis ikke de for lengst har flyttet.

Bevæpnet med GPS, kulepenn og clipboard går Salim Mtepetallah og andre lokale gjennom nabolaget og registrerer nøyaktig hvor slumbeboerne har anlagt butikker, hus, veier og skoler. De registrerer også hvor de årlige oversvømmelsene rammer hardest. Og ved å bruke droner til å måle områdets topografi, får de overblikk over hvor vannet først vil samle seg når regnet kommer. Prosjektet heter Ramani Huria og skal kartlegge bydelene som er mest utsatt for oversvømmelser i Dar es Salaam. Det er støttet av Verdensbanken og det konkrete arbeidet med å kartlegge områdene organiseres av Humanitarian OpenStreetMap Team som får hjelp av de lokale innbyggerne og universitetsstudenter.

En så grundig kartlegging har byen aldri hatt, og når de første kartene offentliggjøres i år vil de danne grunnlag for byens katastrofeplan til å håndtere framtidas oversvømmelser.

Planen skal kunne forutsi hvilke områder som rammes hardest av regn, og når man bør advare og evakuere beboerne. Håpet er å endre at de tilbakevendende oversvømmelsene hvert år koster menneskeliv.

Mens beboerne i Tandale venter på forbedringer, forbereder de seg hjemme på neste regnskyll. I fraværet av sentral planlegging er slumbeboerne overlatt til hjemmesnekrede løsninger når boligen skal vannsikres. Det har sendt dem ut i et slags våpenkappløp hvor beboere konkurrerer om å bygge husene sine på så høye fundamenter som mulig så vannet i stedet renner inn til naboen. Mohamed Yusuf Issa Mbwana har brukt alle pengene sine på å kunne sitte tørt i sitt eget hus når regnet faller.

En annen Tandale-borger, Ali Kijaji Ramadhani, har oppfunnet et gjørdetselv-system, hvor han med tau heiser møblene sine opp i sikkerhet under taket når regnvannet fosser inn i stuene.

Det er fortsatt uvisst om det kartet som Salim Mtepetallah i disse uker strever med å gjøre ferdig, vil vise vei til en trygg framtid. Det avhenger av om bystyret vil bruke de nye kartene til å bygge de nødvendige avløpsrørene og kloakker.

Kartleggingsprosjektet får Salim Mtepetallah til å se lyst på framtida. Han gleder seg til at regnsesongen snart er forbi, så hans kone og barn kan vende hjem.

– Om fem år vil Tandale ikke bli oversvømmet, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Klima-apartheid

LAGOS, Nigeria:

Få steder er så voldsomt presset av urbanisering og klimaendringer som Afrikas største by, Lagos. Megabyen står overfor et dilemma. Skal de kjempe for å holde vannmassene ute eller innrette byen på at det er kommet for at bli.

Størstedelen av den nigerianske megabyen er bygget på en rekke småøyer, sandbanker og mangrovesumper rundt en lagune ved Atlanterhavets kyst. Mens voldsomme regnskyll og et stigende hav spiser seg inn på kysten og oversvømmer gater, veier og hus, flytter 3.000 mennesker daglig til byen. Og mens Nigerias elite nå bygger en kunstig, klimasikret halvøy som en moderne Noahs Ark som skal beskytte dem mot vannmassene, lever de få kilometer derfra, i slumnabolaget Makoko, som de alltid har gjort. Med vannet.

Med sin beliggenhet i lagunen midt i Lagos by kalles Makoko ofte for «slummens Venezia». Størstedelen av bydelen består av hus bygget på påler i lagunens brune vann. Her har 23-årige Gabriel Ayorinde vokst opp. I stedet for å spille fotball lærte han tidlig å padle i kano, som er bydelens foretrukne transportform. Normalt studerer han på Nigerias Nasjonale Universitet, men nå sitter han i andre etasje i bydelens flytende skole, Makoko Floating School og gjør lekser.

– Jeg kommer hit for å få ro fra støyen og avbrytelsene hjemme, sier han.  

Når Gabriel Ayorinde løfter blikket fra bøkene kan han se ut over Lagos-lagunen, hvor en labyrintisk bydel av falleferdige treskur på påler utgjør et hjem for Makokos cirka 100.000 innbyggere. Et maritimt slumområde som det moderne Lagos er vokst utenom og over. Over lagunen langs bydelen går en kilometerlang motorveibro i 10 meters høyde. Lenger oppe henger høyspentledninger. De gjennomskjærer den tunge disen fra de mange bålene som bydelens fiskerkoner røyker fisk over. Men høyspentledningene fører ikke til Makoko. Akkurat som all annen infrastruktur, som rent vann og sanitet, er elektrisitet en sjeldenhet her. I stedet brukes lagunen til både toalett og søppelsjakt. Det stinkende brune vannet er mange steder en grøt av plastsøppel. Og det skitne vannet plager beboerne med malaria og andre sykdommer. På grunn av fattigdom og sentral plassering i det viltvoksende Lagos, har bystyret flere ganger forsøkt å rydde bydelen til fordel for en modernisering. For tre år siden angrep bevæpnet politi. De skjøt og drepte en av de lokale høvdingene, og rev 3.000 personers hjem. Men for tida blåser de lokalpolitiske vindene til Makokos fordel. Det skjer blant annet etter at et nigeriansk-nederlandsk arkitektfirma konstruerte Makoko Floating School. Skolen er et forsøk på et moderne bygg som er billig, klimatilpasningsdyktig og som respekterer Makokos århundre gamle levemåte på vannet.

Makoko Floating School har de siste årene høstet global oppmerksomhet på utstillinger fra Louisiana til MoMA i New York. Kanskje derfor snakker bystyret i Lagos for tida mer om bevaring enn rydding av den gamle bydelen. Skolen er ennå ikke tatt i bruk, så i dag har Gabriel Ayorinde hele etasjen for seg selv til å gjøre lekser. På tross av bydelens dårlige rykte er han tilfreds med livet i Makoko. Ikke minst fordi Makoko unngår de voldsomme oversvømmelsene og havstigningene som jevnlig rammer resten av Lagos. Og som nå forsterkes av klimaendringene.

– Det er kun folk i byen som blir oversvømt, sier Gabriel Ayorinde og peker inn mot det sentrale Lagos’ høyhus.

Selv om Makoko er fattig, kan bydelen være inspirasjon for verdens storbyers forsøk på å tilpasse seg klimaendringene. Det mener den sveitsiske arkitekten Fabienne Hoelzel. Hun samarbeider nå med lokale i Lagos om å konstruere et avfallsdrevet elverk som kan bringe ettertraktet strøm til bydelen.

– I mange år har de pratet om hvordan de skal holde vannet ute. Men nå har de begynt å arbeide med å stenge vannet inne. I Makoko har de levd med vannet i mange år, og jeg tror mange kan lære av Makoko når de skal tilpasse seg klimaendringene, sier hun.

Makoko utgjør kun en liten del av den enorme byen Lagos som ligger kloss inntil det stigende og stadig mer aggressive Atlanterhavet, som eroderer og oversvømmer byens kystnære bebyggelse. Trusselen fra havet har fått en rekke private investorer til å tenke ut en dristig plan: Konstruksjonen av en helt ny kunstig halvøy, kalt Eko Atlantic City som nå vokser opp av Atlanterhavets bølger som et omvendt Atlantis. Eko Atlantic City er Afrikas største byggeprosjekt og skal være en ny eksklusiv bydel og finanssenter for en internasjonal og lokal elite.

LES OGSÅ: Dette er Norges krav til ny klimaavtale

I 2008 gikk entreprenører i gang med å konstruere øya av millioner tonn sand fra Atlanterhavets bunn. Året etter begynte konstruksjonen av The Great Seawall of Lagos. Det åtte kilometer lange diket skal beskytte Eko Atlantic City og Lagos’ eksklusive sentrum, Victoria Island, mot de frådende atlanterhavsbølgene. I dag er arbeidere i full gang med å legge fundamentet til skyskraperen som i de neste årene vil fylle den nye halvøya.

Men konstruksjonen av den enes paradis kan få fatale konsekvenser for naboen. I Alpha Beach, få kilometer lenger ned på kystlinjen, har små kystsamfunn alltid levd med erosjon og årlige oversvømmelser. Men aldri i så voldsom grad som etter at Eko Atlantic City begynte konstruksjonen av The Great Wall of Lagos. Ifølge lokalbefolkning og miljøaktivister har konstruksjonen forsterket styrken fra bølgene som nå kaster samfunnet deres i havet bit for bit.

– Eko Atlantic City sikrer de som har penger, men de fjerner ikke problemet med erosjon. I stedet sender de problemet lenger nedover kysten til samfunn som Alpha Beach som mister bygninger og infrastruktur til havet. Det er en katastrofe, sier den internasjonalt anerkjente nigerianske miljøaktivisten og forfatteren Nnimmo Bassey, som leder tenketanken Health of Mother Earth Foundation.

Hos Eko Atlantic City avviser de anklagen om at det uvanlige entreprenørprosjektet skaper erosjon og oversvømmelser hos naboen. Byggegruppen viser til at prosjektet har gjennomgått de lovpålagte miljøundersøkelsene og er godkjent av Nigerias miljødepartement. På den 10 kvadratkilometer store kunstige halvøya er arbeidere i full gang med å reise de første bygningene. Foran bråkete kraner og entreprenørmaskiner står Ibiene Ogolo. Hun er utvikler og står for oppførelsen av en rekke bygninger ved den kommende havna. Hun forklarer at Eko Atlantic City er bygget etter internasjonale regler for god drift med eget kloakksystem og strømforsyning. Et viktig salgsargument er at man som innflytter til bydelen er sikret mot framtidas klimaendringer. Det lange diket kan angivelig beskytte mot selv de mest ekstreme bølger, og de enorme avløpsrørene leder regnvannet vekk. Målet er å skape «en by til det 21. århundre», hvor en kosmopolitisk jetsett-elite kan «arbeide, leke, leve og investere».

– Noen sammenligner Eko Atlantic City med Dubai på grunn av havna vår, andre sammenligner oss med Champs-Élysées i Paris på grunn av de brede bulevarderene. Andre igjen sammenligner oss med Manhattan eller downtown Los Angeles på grunn av deres finansområder, sier Ibiene Ogolo.

Tilhengere av den ny bydelen påpeker at den kan bli en vekstmotor som kan skape inntekter og arbeidsplasser som vil komme hele Lagos til gode. Men i en by hvor sju av ti lever i slum, er Eko Atlantic City kontroversiell. Fordi bydelen kun kan beskytte en liten elite mot de kommende års klimaendringer, har noen kritikere kalt prosjektet for klima-apartheid.

– Eko Atlantic City er ikke engang for alminnelig rike, men for de superrike. Det kommer til å være et lukket samfunn, hvor de fattige kun slipper inn som arbeidere og rengjøringsdamer, og etter stengetid skal de reise hjem igjen. Ut fra et sosialt perspektiv er det klima-apartheid, sier Nnimmo Bassey.

I en tid hvor ikke bare Afrika sør for Sahara, men også resten av verdens kystbyer opplever en massiv befolkningsvekst, kan Lagos stikke ut to retninger for verdens byer. Nnimmo Bassey håper at verdens ledere vil øyne framtidas svar på megabyenes klimatilpasning, ikke i det eksklusive Eko Atlantic City, men i Makokos svingete vassdrag:

– Makoko Floating School er et perfekt eksempel på hvordan kystbyer kan respondere på global oppvarming. Det viser at byer kan utvikle seg på mange måter. De behøver ikke å være i en tvangstrøye hvor den eneste løsning er betong, mer betong og mer sement.