Etterforskningsledelsen i «Granat-saken» samlet på Victoria terrasse. Til høyre: politiavdelingssjef Mjåland. FOTO: NTB SCANPIX

«Granatmannen kommer»

Påsken 1965 trengte ikke folk i Oslo å lese krim for å oppleve uhygge. Byen var lammet av en ekte og lammende frykt for Granatmannen, som la sine granatfeller rundt om i byen for å sprenge folk i lufta.

Reportasjen

- Se! ropte han, og pekte på fortauet.

Jeg stivna. Det lå en snor foran oss. En snor. En hvit snor på bakken rett foran oss.

- Granatmannen, hvisket John.

Jeg sa ingenting, bare stirra.

- Granatmannen, gjentok John og rygget et skritt bakover.

(Utdrag fra Lars Saabye Christensens roman «Beatles», 1984)

Nysnø. Det var nysnø i de stille gatene på Skøyen tidlig om morgenen den 4. februar 1965. 19-åringen Lasse Birkeland hadde stått opp som vanlig hjemme hos foreldrene sine i Gustav Vigelands vei og kom gående nedover Thunes vei like før klokken 07.30, kledd i en duffelcoat som vern mot vinterkulda. Hver eneste morgen gikk han akkurat her. Først ned Thunes vei, så via Drammensveien og ned Bygdøy allè, på vei til studentfags­undervisning på Oslo Handelsgym. I dag var det fredag, og skoleuka var snart slutt. Så mye nysnø hadde lagt seg i gatene i løpet av natten at Lasse Birkeland måtte finne seg et hjulspor å tråkke i. Alt var liksom så stille akkurat denne morgenen. Han støtte bare på to anleggsarbeidere som jobbet i gata og en mann som var på vei oppover Thunes vei. Høflig som den unge studenten var, lot han mannen få hjulsporet, mens han selv gikk helt ut i veikanten. Der «snek» han seg videre fram mellom de parkerte bilene og et nettinggjerde. Plutselig kjente han at den ene foten kom borti noe. En slags snor, som var festet til støtfangeren til en av de parkerte bilene og så strukket over til gjerdet. En tynn snor. Han gikk likevel videre. Bare noen sekunder etter kom smellet. Et smell fra en håndgranat, et vanvittig drønn i den stille gata på Skøyen. Lasse Birkeland ble Granatmannens aller første offer.

«Granatmannen koster politiet påskeferien», meldte VG en dag i april 1965. Oslos kriminalsjef, Lars L‘Abée-Lund, inndro alle påskepermisjoner og ga beskjed om at nå måtte alle politifolk regne med hardt arbeid i stedet for skiturer. Nå skulle politistyrkene ut i gatene for å fortsette sin frenetiske jakt på Granatmannen, som hadde satt byen i en tilstand av voldsom frykt helt siden den første granaten rammet Lasse Birkeland på Skøyen. Det hastet. Helst måtte mannen tas før flere mennesker ble angrepet og kanskje sprengt i lufta, og gjerne før 17. mai. For tenk om Granatmannen slo til mot barnetoget på Karl Johan?

Våren 1965 var Einar Gerhardsens aller siste som statsminister og den våren ungdommen i Oslo nynnet på låter som The Beatles‘ «Ticket to ride» og Rolling Stones‘ «The Last Time». Men det var også den våren den såkalte Granatmannen slo til i alt fem ganger. Først la han ut granatfellen på Skøyen, samme kveld i Iladalen, senere på Vinderen, i mars på Grefsen og til slutt, i april, utenfor Colosseum kino på Majorstua. Disse attentatene utløste det som ble omtalt som den største politietterforskningen i Norge etter 2. verdenskrig. Jakten på Granatmannen skremte livet av innbyggerne i Oslo denne våren 1965, og de som opplevde det, glemmer det aldri. Forfattere som Lars Saabye Christensen og Jan Kjærstad, som begge var i 12-årsalderen i 1965, har skrevet inn denne mystiske, skremmende gjerningsmannen i sine bøker. «Vi kan bli sprengt i filler!» roper Seb i Saabye Christensens «Beatles». «En hel befolkning gikk rundt og speidet fryktsomt etter snorer festet i porter, spent over gangstier eller mellom biler, og løftet bena godt i halvmørke smug», skriver Kjærstad i «Forføreren». Og han fortsetter: «Jeg tror dette er en milepæl i manges bevissthet, siden granatmannen, uten å vite det, fikk folk inn i en særegen eksistensiell tilstand, i og med at hvert steg så å si var et vågestykke, kunne føre til en berøring med hans drepende edderkoppnett. Det egentlig alle vet, ble brått konkret: Ett feil skritt og livet er forandret.»

- Det er denne terroren mot Oslo denne våren 1965 som vi vil skildre ordentlig, sier regissør Karianne Berge i Indie Film til Dagsavisen.

I to år har hun jobbet med en krimdokumentar med tittelen «Granatmannen». Etter planen skal den bli ferdig neste år, akkurat 50 år etter våren 1965.

- Eksplosjonene, som skjedde tilsynelatende planløst rundt i hele byen, satte jo en skikkelig støkk i folk denne våren, sier Berge.

- Granatfellene ble satt opp i boligfelt, i gangveier og i snarveier der barn løp. Han kom tett inn på hverdagslivet til folk i Oslo, helt fram til hageporten. Dette kan beskrives som Oslos første møte med en terrorist, sier Berge, som rakk å intervjue Reidar Bjørn-Larsen før han nylig døde, en av de siste, gjenlevende politietterforskerne fra granatsaken i 1965. Han jobbet døgnet rundt med denne saken og skal ha drømt om den om natten.

- Men den som kanskje var mest frustrert, var daværende kriminalsjef Lars L‘Abée-Lund. Han la nok mye stolthet i saken og opplevde et stort press for å løse den. «Vi må ut og ringe på alle dører, og spørre alle, fra babyer til pensjonister!», skal han sagt. De hadde jo ingen fingeravtrykk eller noe som helst, så de trengte desperat vitneobservasjoner, tror Berge, som med en «lekegranat» viser oss hvordan Granatmannen la ut fellene sine:

- Først tok han ut splinten. Så festet han en papirlapp som holdt fast en tynn aluminiumstråd med tape over og knøt en tråd til aluminiumstråden som han strakk fra utløsermekanismen og til et gjerde eller en bil. Om noen snublet i den tråden, reiv den opp papiret, og da tok det cirka fem sekunder før granaten eksploderte. Det var en farlig felle å legge, også for gjerningsmannen. Du skal ikke fomle for mye før en slik granat går av. Han må ha visst mye om hva han holdt på med, sier Berge.

Vi sitter i resepsjonen til revisorfirmaet BDO i Vika og ser Lasse Birkeland komme inn, en frisk og rask 68-åring med mange år som revisor og familiemann bak seg. For livet hans tok heldigvis ikke slutt den tidlige februarmorgenen i 1965, da han gikk i Granatmannens første felle på Skøyen. Men han husker ennå nysnøen, stillheten, det øredøvende smellet og en rar, hvislende lyd etterpå.

- Jeg hadde flaks. Jeg kunne blitt drept den dagen, sier Birkeland, som blir med i Dagsavisens bil for å dra tilbake til der alt skjedde, Thunes vei på Skøyen. I dag ligger gata der så vårlig, uten et teppe av nysnø. Borte er det gamle barnehjemmet som lå her, der barna lekte utenfor, like i nærheten av granatfellen. Var det barna Granatmannen ville ramme? Eller var det Lasse Birkeland selv som var målet?

- Jeg var jo det første offeret og visste ikke at det kom flere ofre etter meg. Jeg tenkte jo på om det var meg personlig han var ute etter? Men samtidig tenkte jeg at han kanskje hadde planlagt at granaten skulle utløses ved at noen satte seg inn i bilen og startet den og at den i stedet gikk av fordi jeg kom borti snubletråden. Jeg tror det som reddet meg, var at granaten lå halvveis gjemt under gjerdet, nedi en liten grop. Hadde granaten ligget på fortauet og hatt fritt rom rundt seg, ville jeg blitt drept. Jeg ser for meg sersjanten min i militæret senere, som holder opp en granat: «Denne her, gutter, den dreper alt innen ti meter!» Da lo de andre gutta litt og kikket bort på meg, forteller Birkeland.

For 19-åringen i Thunes vei rakk å gå akkurat langt nok til at han ikke ble rammet av granaten. Men han ble «blåst» framover av det øredøvende smellet, kjente et voldsomt lufttrykk og fikk et slag i ryggen. Hans første tanke var at det var de to anleggsarbeiderne som hadde fyrt av dynamitt. De kom løpende mot ham, lurte på om han var ok. Han ropte sint til dem at de burde være mer forsiktige. Så gikk han ganske enkelt videre, hele veien til Oslo Handelsgym. Straks han var fremme på skolen kom han til å kjenne med hånden bak på ryggen, inni bukselinningen. Da han så på hånden, var den rød av blod. Han fikk fri til å dra bort på Røde Kors-senteret, der han fortalte at han trodde han hadde blitt utsatt for en dynamitteksplosjon. Der ble han plastret sammen og sendt tilbake til skolen.

- Senere den dagen fikk jeg beskjed om å komme til rektors kontor, forteller Birkeland.

Der ble han møtt av to alvorlige herrer fra Kriminalpolitisentralen. Av spørsmålene de stilte, gikk det senere opp for 19-åringen at de trolig trodde det var han som var Granatmannen. Ved hjelp av litt detektivarbeid hadde de funnet fram til studenten på Oslo Handelsgym, og nå så de på ham med vaktsomhet i blikket.

«Du har ikke kastet noe, da?» spurte de. «Nei, hva skulle det være?» spurte jeg. «En granat», sa de, forteller Birkeland, som ikke kunne gjøre annet enn å redegjøre for hva som skjedde den samme morgenen. Da fikk han høre at mange av de parkerte bilene i Thunes vei var fulle av skader etter granateksplosjonen. Politifolkene kunne ikke forstå at 19-åringen hadde sluppet fra det med bare en liten skade i ryggen.

- Jeg har også alltid hatt forståelsen av at mannen som kom oppover gata, han som jeg flyttet meg for, ble sjekket ut av saken, sier Birkeland.

Da Lasse Birkeland kom hjem om ettermiddagen, ble det full oppstandelse. Da faren hørte om granaten, tok han sønnen med på legevakten for å sjekke om han kanskje hadde en granatsplint i ryggen. Legen kunne ikke finne en, og Birkeland tror selv at det kan ha vært noe grus som traff ham med en voldsom kraft. Han tror også at det var den ganske tjukke duffelcoaten som dempet slaget så mye at han ikke ble skadet mer alvorlig. Han har fortsatt et lite, rundt arr på ryggen.

- Etterpå har jeg alltid sagt at jeg ikke fikk noen varige, psykiske mén av denne opplevelsen. Men i dag morges kom jeg til å tenke på noe jeg nesten hadde glemt. En tid etter hendelsen hadde jeg et lite ritual. Når jeg skulle ut av døra mi hjemme, stoppet jeg alltid og telte til ti etter at jeg hadde trykket ned håndtaket. Ti sekunder, akkurat nok til å vite om det kom en eksplosjon. Jeg vet ikke om jeg for alvor trodde at Granatmannen var ute etter akkurat meg. Men hvorfor sto jeg da der og telte til ti?

Samme kveld, den 4. februar 1965, slo Granatmannen til igjen. En granat eksploderte på hjørnet av Colletts gate og Uelands gate i Iladalen, utløst av en 25 år gammel mann som hadde kommet borti en snubletråd. Han ble truffet i bakhodet av en splintrest, men overlevde. Først uka etter kom VG med et stort oppslag som satte disse to begivenhetene i sammenheng. Nå kom uttrykket «Granatmannen» i bruk, og politiet begynte å frykte at en seriemorder var løs i Oslo. 25. februar oppdaget en dame i Svalbardsvei på Vinderen en løs tråd rett utenfor hageporten sin, heldigvis før hun rakk å åpne den. Den var festet til en granat. Da mars måned kom, hadde hele byen hjertet i halsen. Granatmannen var tydelig ute etter å drepe uskyldige, forbipasserende mennesker. Hvor ville han slå til neste gang?

Om kvelden den 5. mars 1965, i 21.30-tida, løp to gutter i 15-16-årsalderen på Grefsen etter en hund. Samojeden med det indianske navnet Pekantue hadde løpetid, og guttene hadde fått i oppgave av eieren å hindre at den paret seg. Men de hadde ikke bånd på henne, og hunden løp bortover Glads vei like nedenfor Grefsen kirke, med guttene etter. Like ved krysset til en liten snarvei folk på Grefsen kalte «Kjerringstia», så de en mann med hatt og frakk komme gående opp den bratte stien. Guttene stoppet og spurte ham om hvor mye klokka var. Mannen svarte ikke, bare vendte hodet bort og gikk videre. Hunden Pekantue fikk fart på seg og løp ned Kjerringstia, med guttene etter. Plutselig kjente den ene gutten, Jan Ulvin, at han kom borti en snor. Instinktivt økte han farten idet han kjente tråden over kneet. Så kom smellet og trykkbølgen som delvis kastet guttene nedover Kjerringstia. Et enormt drønn, midt i den idylliske villabebyggelsen.

Vi sitter på en benk i vårsola utenfor Grefsen kirke. «De to kjekke guttene fra Grefsen», som de ble kalt i avisene, Jan Ulvin og Tore Kopseng, er i dag blitt 65 år gamle. De må smile litt når Dagsavisen viser dem en kopi av et av VGs oppslag fra mars 1965, bygd på deres egne vitneobservasjoner av mannen med hatt og frakk som kom gående opp Kjerringstia. «Endelig et spor!» jublet VG. For det måtte nesten ha vært Granatmannen de hadde sett. Han ville ikke ha kunnet passere snubletråden som var spent tvers over snarveien, uten å utløse granaten selv. Guttene ble sitert på at «Granatmannen er i 30-40-årsalderen, ca 180 cm høy - kledd i kappe og hatt».

- Som du ser, er «de kjekke guttene» blitt litt eldre nå! Og i dag er jeg vel ikke helt sikker på dette med «30-40 år gammel», sier Kopseng og må smile igjen.

- Han var nok kanskje enda eldre. På den tida syntes vi jo folk over 30 var utgamle! Men ja, jeg tror fortsatt det må ha vært Granatmannen vi så.

- Vi kunne jo ha blitt drept den kvelden, nikker Jan Ulvin.

- Men heldigvis var vi så raske til beins, vi gutta, at vi løp fra granat­eksplosjonen, sier Tore Kopseng.

- Jeg husket at jeg kjente den tråden og at jeg tenkte: «Nå er det bare å guffe på!» Granatsmellet var så kraftig at taklampa til naboen 150 meter unna datt ned, sier Ulvin.

- Det hadde jo vært mye oppmerksomhet rundt Granatmannen, så tanken lå nok i bakhodet. Men splintregnet gikk akkurat over hodene våre, og selv om hunden var stor, var den akkurat liten nok til at den passerte under snubletråden. Den kunne jo utløst granaten slik at den traff oss rett i fleisen. Det var mange små tilfeldigheter som gjorde at vi ikke ble sprengt i lufta den dagen, sier Ulvin og legger til:

- I dag ville vi sikkert ha fått en form for oppfølging. Vi ble jo utsatt for en dødsrisiko. Det er kanskje rart at vi ikke fikk noen reaksjoner etterpå, men det tror jeg skyldes at vi ble trukket så sterkt inn i etterforskningen, mener Ulvin, som forteller om noen uker der de to gutta fra Grefsen var politiets stjernevitner. De fikk fri fra skolen for å komme til politihuset for å studere «mugshots», de ble med på spaning i politibiler for å se etter Granatmannen og fikk spise lunsj med kriminalsjef Lars L‘Abée-Lund.

- Det var jo stas også, og vi følte oss litt som Hardy-guttene, sier Kopseng.

- Dagen etter smellet våknet jeg av at en journalist fra Aftenposten bokstavelig talt satt på sengekanten min og ville intervjue meg, forteller Ulvin.

- Vi var på Dagsrevyen også, og på førstesidene i avisene overskygget vi til og med selveste Fred Anton Maier, som hadde satt rekord på 5.000-meteren på Bislett! Men det var ikke bare moro heller. Jeg følte at vi ble utsatt for et slags vitnepress. Det maksimale hadde jo vært om vi kunne peke på et bilde og si: «Det er ham!» Men det kunne vi ikke, vi hadde ikke sett ansiktet hans tydelig nok, sier Ulvin.

Han og Tore Kopseng har vært gode kamerater siden. De har begge hatt lange yrkeskarrierer, er blitt fedre og bestefedre og er pensjonister nå.

- Men vi har jo et slags skjebnefellesskap, Tore og jeg. Vi kommer nok alltid til å være «granatgutta fra Grefsen». Det er det vi blir kalt på klassetreff og slikt, smiler Ulvin.

- Har dere tenkt på at da Granatmannen så dere løpe etter hunden, visste han antakelig med seg selv at dere var på vei rett i fella hans?

- Ja, det må han ha skjønt. Vi så ham gå oppover der, sier Ulvin og peker mot Glads vei, rett nedenfor Grefsen kirke.

- Kanskje han forsvant inn i skauen bak kirka og ventet på smellet. Det var jo bare skau der før.

Vi blir sittende en stund utenfor Grefsen kirke og betrakte veien der Granatmannen forsvant ut i det store intet.

Grefsen-guttas vitneobservasjoner i mars satte ny fart i etterforskningen en stund framover. Men politiet fant ham fortsatt ikke, på tross av mange tips og telefoner fra publikum, også fra lett forstyrrede folk som hevdet at de selv var Granatmannen. Folk gikk tydelig og skulte på hverandre denne våren 1965, særlig etter avisoppslag med titler som: «Det kan være din nabo». 1. april 1965 prøvde Granatmannen igjen å slå til. Noen gatefeiere oppdaget to håndgranater utenfor Colosseum kino på Majorstua, men noen felle var ikke satt opp. Kanskje Granatmannen var blitt forstyrret midt i sin ugjerning? Politiet regnet med at angrepet skulle rettes mot kinogjengere som kom ut fra siste forestilling. Granatene var pakket inn i avispapir. Dessverre, kan man kanskje si, var granatene pakket inn i en utgave av Arbeiderbladet. Dette ga opphav til VGs tittel dagen etterpå: «Ny teori: Granatmannen kan være Arbeiderblad-abonnent». Utgaven var fra 19. mars og var blitt distribuert i Ullensaker-distriktet, altså i nærheten av Trandum militærleir. Der var et stort parti granater blitt stjålet sommeren før, og politiet regnet med at Granatmannen sto bak.

Redselen vokste seg stor i Oslo like før 17. mai, for det mislykkede angrepet utenfor Colosseum viste at Granatmannen nå var ute etter å ramme større folkemengder. Kom Granatmannen til å slå til mot barnetoget? En mann som kalte seg Granatmannen hadde nemlig ringt inn en trussel til politiet om dette. På et tidspunkt vurderte politiet til og med å avlyse hele barnetoget, av hensyn til folks sikkerhet.

Nervene sto derfor på høykant om morgenen den 17. mai 1965. Men ingenting skjedde. Etter som ukene gikk fram mot sommeren, kom det ikke flere angrep fra Granatmannen. Høsten og vinteren kom og gikk, fortsatt var det like stille. Og etter ett års tid virket det som om politietterforskningen også stoppet helt opp.

- Det ble veldig stille, veldig fort. Det ble helt tyst, det var som om det ble lagt lokk på det, sier Jan Ulvin på Grefsen.

- I filmen vår stiller vi spørsmål ved dette, sier regissør Karianne Berge i Indie Film.

- En så stor etterforskning, der de skulle vende hver stein og brukte så store ressurser, og så var det nesten ikke snakk om saken bare ett år etterpå? Det var litt sånn: «Nei, vi fant ham ikke. Heldigvis er det stille nå. La oss ikke terge ham til å begynne igjen.»

Men selv om det ble stille i Oslo, eller kanskje nettopp derfor, florerte konspirasjonsteoriene i årene etterpå. Var Granatmannen en politimann som så hadde tatt sitt eget liv? Eller var det kanskje han litt kjente skuespilleren som hengte seg på loftet på Nationaltheatret? Var det en gammel, bitter soldat fra Forsvaret som næret et hat mot det norske etterkrigssamfunnet og som kanskje også abonnerte på Arbeiderbladet? Var det en kjent og beundret motstandsmann fra krigens dager som var herjet av traumer? De dristige granatfellene kunne minne om metoder brukt i geriljakrigføring.

- Vi var ikke i tvil om at Granatmannen var en mann som var vant til å håndtere sprenglegemer, med opplæring i Forsvaret. Jeg har hele tida vært overbevist om at Granatmannen var en militær som følte seg forbigått eller av andre grunner var bitter, uttalte den nå avdøde politietterforskeren Reidar Bjørn-Larsen til Vi Menn i 2008.

- Vi tenkte bare at han var en gærning, rett og slett. En syk mann som begikk blind vold, sier Jan Ulvin på Grefsen.

Karianne Berge i Indie Film har blant annet kontakt med en dame som mener hennes mann, en nå avdød lege, kan ha vært Granatmannen.

- Vi kommer med flere historier i filmen, som kanskje, eller kanskje ikke, har svaret. Men vi har foreløpig ingen tekniske bevis, sier Berge.

- Jeg tror ikke det var en sivil lege som gjorde dette. Måten fellene ble lagt ut på, vitner om litt mer militær kunnskap enn du lærer i vanlig verneplikt, sier Lasse Birkeland, Granatmannens aller første offer.

Vi sitter på en kafé på Skøyen, ikke langt fra der Birkeland gikk inn i snubletråden morgenen den 4. februar 1965.

- Jeg tror kanskje at han kom fra motstandsbevegelsen, og så tror jeg at han var et sykt menneske. Jeg vet ikke om jeg ville brukt ordet «terrorist» om ham. Er det «terror» i seg selv å prøve å ta livet av mennesker? De fant ham jo aldri, derfor er det vanskelig å si hva som var motivet hans, sier Birkeland tankefullt og forteller at han høsten 1965 dro i militæret. Han fortalte ingenting på sesjonen om at han var blitt utsatt for et granatangrep, da ville han nok ikke ha fått komme inn. Han ville ikke «ha noe» på rullebladet. Enda han godt visste at i Forsvaret ville han få nærkontakt med granater igjen.

- Det smellet satt jo veldig i meg fortsatt. Da vi skulle trene på å kaste håndgranater i det militære, var vi nok flere som fryktet det øyeblikket da vi skulle stå der alene med granaten. Gjorde du noe feil, kunne du bli sprengt i lufta selv. Da jeg kastet granaten min, hørte jeg igjen den rare, hvislende lyden. Det er en guffen lyd som antakelig skremte meg veldig den morgenen. Men da jeg hørte den lyden igjen, var det som om jeg ble «kurert». Jeg forsto hva den hvislende lyden var for noe, og nå var det jeg som hadde kontrollen over granaten.

Men våren 1965 satte dype spor hos alle dem som opplevde den, enten de var ofre, politietterforskere eller forfatterspirer. Og i mange år etterpå var det ingen unger på Grefsen som turte å gå ned Kjerringstia.

hanne.mauno@dagsavisen.no