Frigjøringen som lar vente på seg

Av Elisabeth Eide

MAZAR-E-SHARIF (Dagsavisen): Nå er kvinnene frie i Afghanistan, erklærte George W. Bush i januar 2002, etter Talibans fall.

– Dessverre er det mennene her som bestemmer om kvinner er frie, ikke presidenter i USA, repliserer kvinneaktivisten Jhezal Kiynosh tørt.

Hun representerer sammen med Anousha Qudraty organisasjonen Likhet, fred og demokrati. Shukria Mohmand, som har arbeidet tolv år i et utdanningssenter for afghanske kvinner, istemmer.

– Riktig nok har vi sett sivilsamfunnet vokse fram etter Talibans fall. Men kvinnefrihet definert etter internasjonale standarder, det har vi ikke, sier hun.

Anousha Qudraty føyer til at de afghanske lovene, basert på islamsk sharia, legger naturlige restriksjoner på kvinnene.

– Våre stemmer har alltid vært svake.

Mazar-i-Sharif er regnet som en av de tryggeste byene i Afghanistan. Men i basarene, i gatene og ved den vakre Hazrat-Ali-moskeen markerer burkaen seg som det vanligste kvinneplagget, mer enn i Kabul. Forskjellen er at her er en dypere blåfarge på moten, mer intens enn den lyseblå varianten som bæres av hundretusener av kvinner i hovedstaden. Kvinner har ulike beveggrunner for å iføre seg dette teltlignende plagget: innbitt tradisjon, sikkerhet, sosialt press. En optimistisk tolkning kunne være at det hyppige innslaget betyr at flere kvinner nå beveger seg utenfor hjemmets vegger, til basarene, universitetene eller til jobb.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingen av de fire som møter oss på et lite, overfylt kontor, kler seg i burka. I alle fall ikke inne i byen. Legen Larisa Wardak arbeider ved et sykehus i Mazar, men driver også feltarbeid på landsbygda, der de aller fleste voksne kvinnene er analfabeter.

– For fem år siden ville slike kvinner akseptert omtrent hva som helst hvis noen sa det var i tråd med islam. Mange kom seg ikke ut av hjemmene. Nå ser vi at på steder der sikkerheten er god, går jenter på skole, og mange mødre ønsker at de skal fortsette etter sjette klasse (grunnskole) helt til og med tolvte.

Larisa Wardak og Shukria Mohmand representerer sammen med sine yngre medsøstre eksempler på tålmodig bevisstgjøring i lokalmiljøer. Det finnes ingen snarveier. Utdanning hjelper. Men oftest er det mennene som bestemmer, sier de.

– Og når jenter har fullført tolvte klasse, øker giftepresset.

Ifølge afghansk lov er minstealderen for å gifte seg 16 år for jenter og 18 for gutter. De fire kvinnene rundt bordet er ikke enige seg imellom om denne forskjellsbehandlingen.

– Jenter modner jo fortere enn gutter, sier en.

– Alderen bør være lik for alle. Ideell giftealder er mellom 22 og 25, sier en annen.

– Da kan de lettere velge selv. Jenter under 18 blir fort offer for tvang. Hvis en jente er ferdigutdannet, har hun mer selvtillit. Hun kan kjempe for rettighetene sine og stå opp mot ektemannen.

Afghansk lov gir faren i familien rett til å gifte bort jenter mellom 15 og 16, men ekteskap for jenter under 15 er ikke tillatt under noen omstendighet. Denne loven blir daglig krenket. Mange blir giftet bort ved første tegn på pubertet, og sanksjoner fins knapt. Ifølge statistikk fra Helsedepartementet er 20 prosent av jentene gift når de er 15 år gamle. Kvinner mellom 15 og 19 dør dobbelt så ofte under barsel som eldre kvinner.

Hva med 30 år som giftealder, spør vi og viser til norske statistikker. Da er kvinnene gamle, ler de fire. Tolkens innvendinger om at hans kone er fire år eldre enn ham og var rundt 30 da de to giftet seg av kjærlighet, slår ikke helt an. Men idet latteren ebber ut, nevner Larisa en undersøkelse fra naboprovinsen Takhar. Den viste at par som hadde giftet seg som voksne, hadde et mye lykkeligere liv enn de som hadde giftet seg svært tidlig.

– Når også guttene er unge, er de som barn, og respekterer slett ikke sine unge hustruer, sier Larisa Wardak.

Men hvor mange kvinner får egentlig velge?

Livlig diskusjon.

– Før ble 90 prosent tvunget, nå er det kanskje 70 prosent, eller ned mot 50 prosent i de store byene, antyder de fire, med hver sine spørrende statistiske antakelser. På landsbygda blir vel 80 prosent tvangsgiftet eller giftet arrangert, tror de. Pålitelig statistikk i Afghanistan er sjelden vare.

Våren 2016 kom Human Rights Watch med en henstilling til president Ashraf Ghani om å få slutt på misforstått fengsling av afghanske kvinner og om å forby de kontroversielle «jomfrutestene». De aller fleste kvinnelige fangene i Afghanistan er anklaget eller dømt for «moralske forbrytelser». Det vil i svært mange tilfeller bety at de blir fengslet og straffet for å ha flyktet hjemmefra for å unngå tvangsekteskap eller vold i hjemmet.

[ Les flere av Dagsavisens helgereportasjer her! ]

Ugifte kvinner som blir mistenkt for slike «moralforbrytelser», får rutinemessig sjekket jomfruhinne og underliv. De risikerer strenge dommer, trass i at årsaken til manglende hinne kan være at de ble voldtatt, og trass i at disse undersøkelsene er medisinsk upålitelige. Zina – utenomekteskapelige forbindelser – straffes hardt i Afghanistan. I Taliban-dominerte områder risikerer kvinner og menn, men særlig kvinner, å bli steinet hvis de blir mistenkt for slike «forbrytelser». I november i fjor ble en 19-årig kvinne steinet til døde fordi hun hadde flyktet med en annen mann fra tvangsekteskap.

Doktor Larisa Wardak innrømmer at hun og kollegene hennes må gjennomføre flere jomfrutester i måneden. De får beskjed fra myndighetene: Sjekk denne personen og send oss rapport.

– I vår kultur er det veldig viktig for unge jenter å være jomfruer. Men dette er ikke et arbeid vi liker, det gjør oss deprimert, sier Wardak.

Den erfarne legen har vært vitne til mer enn hun liker å tenke på. I ett tilfelle dreide det seg om en far som hadde voldtatt sine egne to døtre i seks år. Begge var under 13 og hadde prøvd å si fra uten å bli trodd.

– Vi registrerte saken, og klaget over at ingenting ble gjort. Det samme gjorde moren, men ingen lyttet. Jentene ble til slutt drept. Mannen i familien hadde makt og penger til å betale for seg og unngå straff. Myndighetene anklaget moren for å være gal, og saken ble henlagt. Blir barn sett på som dyr, eller hva? spør Larisa Wardak.

– Vi får ukentlig inn kvinnelige pasienter som har blitt mishandlet, ofte til døde, av fedre eller brødre fordi de har forlatt hjemmet. De siste to månedene kjenner jeg til tre slike drap, og dessuten to voldtekter. Og det er bare på mine vakter, føyer hun til.

Hvor fins håpet i all denne elendigheten? Kvinner er organiserte i Afghanistan som aldri før. Men om NGO-ene bare var «kontor-organisasjoner», ville håpet like fullt vært spinkelt. Shukria Mohmand, den eldste av de fire, har bidratt til å løse en del tvistemål på landsbynivå.

– I ett tilfelle gjaldt det en mindreårig jente som skulle giftes bort. Hun var 14, han 45. Vi la saken fram for landsbyrådet og fikk stanset dette ekteskapet.

Landsbyrådene – shuraene – tar store og små avgjørelser i lokalsamfunnet og består tradisjonelt av eldre menn. Men organisasjonen til Mohmand arbeider for å få fram kvinneråd, og har lykkes i tjue landsbyer i distriktet sitt. Dette er helt sentralt for å få kvinnene ut av husene, ikke minst for at de skal kjenne sine rettigheter og få grunnleggende helseopplæring, sier hun. Et møysommelig arbeid.

– Mennene må først bli enige om at kvinneråd er positivt. Og selv om et kvinneråd i landsbyen er i gang, blir ikke kvinnene alltid informert om det som skjer. Ressurser som skulle gå til et slikt råd ble i ett tilfelle borte på veien ved at en mann forfalsket et brev til banken der det sto at den kvinnelige mottakeren hadde fratrådt sin posisjon. Men i banken visste de bedre og varslet. Det ser ut som kvinner forvalter pengene mer forsiktig og åpent enn menn, antyder hun.

Jeg skrev mine første artikler om afghanske kvinner i Peshawar for snart 30 år siden. I møter blant flyktninger som kom til Pakistan fra et Sovjet-besatt land oppfanget jeg utsagn fra menn om at det var mot islam å la jenter få utdanning. Kvinneaktivister utfordret disse før-talibanske strømningene, med fare for egne liv. I leirene oppdaget jeg kvinnefellesskapene mellom dem som kom fra samme landsby, men også barske restriksjoner: Kvinnene skulle helst ikke sees av ukjente menn. Jeg husker spesielt medisinstudenten Malika, som var blitt fengslet for sine kontakter med Mujahedin (motstandsbevegelsen mot sovjeterne), og som kom meg i møte med en person jeg trodde var faren, en gråskjegget mann som verken kunne lese eller skrive. Det viste seg å være ektemannen. Talløse tragedier, men også grupper av modige kvinner som trosset trusler og drev jenteskoler, noen også blandede skoler, blant flyktningene. Så forsvant sovjeterne, mange vendte tilbake til det som i 1992–1996 ble en borgerkrig, før Taliban «befridde» landet fra denne innbyrdeskonflikten, og stengte kvinnene inne. For de mest naive var det kanskje fristende å stole på USA-presidentens tale av 2002, selv om statistikkene viser et nokså annerledes bilde.

Men kan hende er det nå flere menn som støtter kvinneaktivistene et stykke på vei i de mange motbakkene? I afghanske stammeområder har baad, en tradisjon der unge døtre blir brukt som «betaling» hvis en familie har forbrutt seg mot en annen, overlevd. «Ordningen» betyr i praksis at jentene blir slaver hos denne andre familien. Videre foregår regulært salg av døtre, særlig i stammeområdene, i Nuristan-provinsen kan en kvinne bli kjøpt for kveg, fra 20 til 100 kyr. Når noen skriver om dette, møter de motstand fra stammeledere som spør: «Hvorfor fornærmer dere oss?» Dette forteller ytringsfrihetsaktivister i medieinstituttet NAI og Afghansk PEN.

En ung mannlig lærer fra Paktia-provinsen, Adil Khan Wali, som selv opplevde at to søstre ble gitt i baad til en annen familie, gikk til angrep på tradisjonen. Sterkt mot familiens vilje dro han til Kabul og slo opp et telt for å protestere mot den grusomme skikken. Han fikk etter hvert mange besøk. Før han dro hadde familien forsøkt å få ham erklært sinnssyk og henvist ham til et sykehus i byen Gardez. Skikken er utbredt i flere provinser. Khan Wali har fortsatt å protestere, også foran parlamentet i Kabul.

Les også: Fanget i Nord-Korea: – Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut

I motsetning til i India og delvis i Pakistan, der medgiftsystemet er utbredt (kvinnens familie betaler til mannens ved inngåelse av ekteskap), dominerer systemet med brudepris i Afghanistan. Shukria Mohmand sier brudeprisen kan være svært høy.

– I tillegg kommer store utgifter til bryllupet, flere hundre gjester er vanlig. Dermed må mennene ta opp lån og betale tilbake etter at de har giftet seg. Noen blir arbeidsmigranter i Golflandene for å betale gjelden. Andre menn blir gamle før de i det hele tatt kan tenke på å gifte seg, sier hun.

Ifølge muslimenes hellige bok har kvinner både rett til utdanning, til å velge ektefelle og til skilsmisse. Men i Afghanistan er det så som så med de rettighetene. Larisa forteller om en venninne som giftet seg for ti år siden. Ektemannen tilbrakte noen år utenlands, og da han kom tilbake, var han alkoholisert og gikk til andre kvinner. Paret levde ikke lenger sammen, men skilsmisse?

– Alle spør hvorfor hun ikke går rettens vei og får en ende på det slik at hun kan starte et nytt liv for seg og barna. «Nei, da vil folk snakke stygt om meg», sier hun, som har 21 års utdanning bak seg. Slik bekrefter hun hvor sterkt det sosiale presset kan være, sier Larisa Wardak.

Det ligger snublende nær å spørre de fire kvinneaktivistene om polygami. Ingen av dem kunne tenke seg å dele mannen sin med andre kvinner.

– Profeten hadde flere koner, men sa at han elsket Aisha mer enn de andre. Når han sa det, hvordan tror du da andre menn ...

Det motsatte, polyandri, som blant annet finnes i visse fjellsamfunn i India, ler de av: – Det er hardt nok å håndtere én mann!