Selfie-er er en trendverden rundt, også i Vietnam. FOTO: Erik Sagflaat

Fra krigsruin til økonomisk under

Vietnam glitrer. 40 år etter krigens slutt har landet gjennomført et økonomisk mirakel og for alvor tatt skrittet inn blant de asiatiske tiger-økonomiene. Nesten utrolig for oss som opplevde et smadret og krigsherjet land preget av sult og nød på 1970-tallet.

Reportasjen

Se bildeserien fra Vietnam før og nå øverst i saken!

Utviklingen har vært enorm. På tidlig 1990-tall levde over 60 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. I 2004 var det 20 prosent. I dag mindre enn 10 prosent. Storparten av befolkningen har tatt skrittet opp til en inntekt de kan leve av, selv om det fortsatt er store forskjeller og store, uløste utfordringer.

Ho Chi Minh-byen, som Saigon fortsatt heter, er ikke til å kjenne igjen. Moderne skyskrapere og luksusbutikker har gjort sitt inntog i byens sentrum. Sist jeg var der, i 1979, var byen preget av forfall. Stalinismen som preget de første etterkrigsårene ville forby privat handel. Butikker var stengt, solide jerngitter trukket ned, søppel samlet seg foran. Bensinstasjoner var sperret med piggtråd. Reklameskilt som minnet om tidligere markedsøkonomi, var malt over.

Den tidligere hovedstaden i Sør-Vietnam hadde den gang fire millioner innbyggere. Men handelsbyen Saigon hadde ikke lenger noen å handle med. Myndighetene hadde besluttet at byens befolkning skulle halveres. Folk ble drevet ut til såkalt nye økonomiske soner med brutale midler og til et knallhardt liv i noe som mest av alt lignet brutale arbeidsleirer.

«Vi har ingen mulighet til å holde liv i en befolkning på fire millioner, det finnes ikke arbeid til dem», sa viseborgermester Le Qwang Chanh.

I dag bor det mer enn 10 millioner mennesker i Ho Chi Minh-byen. Og de aller fleste klarer seg bra.

Med et verst tenkelig utgangpunkt, gjorde de kommunistiske makthaverne situasjonen enda verre med sin katastrofale økonomiske politikk i de første årene etter krigen. Storparten av befolkningen var underernært, svært mange sultet.

LES OGSÅ: Lengselens Saigon

«Jeg kjenner ikke til at noen vietnamesere spiser lunsj», sa en bistandsarbeider som ledet et større byggeprosjekt. «De får ørlite grann ris om morgenen, og siden ingenting før de kommer hjem om kvelden. Rasjonene er strenge, og altfor små for det tungarbeidet de utfører. Det hender at folk besvimer av sult. Men det skjer ikke at de ber om mat. Til det er de for stolte».

På partikongressen i 1986 vedtok kommunistpartiet en overgang til såkalt «markedsøkonomi med sosialistisk orientering». Siden har alle økonomiske piler pekt oppover. En rekke store, internasjonale selskaper, som Samsung og Apple, har etablert seg i Vietnam. Høyteknologiske bedrifter etablerte seg raskt. Det gjorde også arbeidsintensive industrier innenfor tekstiler og sko. Avviklingen av den tvungne kollektivisering av jordbruket har gjort det tidligere sultende Vietnam til verdens nest største eksportør av ris etter Thailand.

Det er fortsatt påfallende forskjeller mellom nord og sør. Hanoi har bevart mye av sin gamle arkitektur fra kolonitiden under Frankrike. Bevart er også de mange trærne i gatene. Hanoi er fortsatt en grønn by. Men også her er gatene overfylt av biler og knatrende scootere. Forskjellen fra 1979 er enorm. Gatene var den gang stille, nesten utelukkende fylt av syklister og av kvinner med tunge bører, nærmest dansende fram med åk over skulderen. De finnes knapt lenger. Biler var den gang en sjeldenhet. Bare en og annen tutende, russiskbygd, grønn lastebil.

Også Hanoi har fått sine luksusforretninger og sine utallige små, private gatekafeer, restauranter og små butikker med livlig handel. Kapitalismen har i høy grad gjort sitt inntog i Vietnams hovedstad.

Men Hanois gater preges også av røde flagg og faner med reklame for neste års partikongress. Slikt var totalt fraværende i byene i Sør-Vietnam.

Miljøproblemene er påfallende i Ha Long Bay på kysten nord i landet. Dette er Vietnams fremste turistattraksjon med utallige klipper og fjell av sandstein som skyter som sopper opp av havet. I 1979 fantes det ikke turister. Det var ett eneste hotell, som på et vis hadde overlevd fra kolonitiden. Nå er strendene fullpakket av turisthoteller. Det bygges stadig nye. Ute på havet mellom øyene seilte den gang spektakulære kinesisk-pregede djunker i hundretall. De er nå helt borte. I stedet har mer enn et halvt tusen turistbåter overtatt.

Belastningen er akkurat så stor som den må bli når det nå kommer mer enn fem millioner turister til Ha Long Bay hvert år. Mye av utslippene går rett til havs. Havet utenfor er så godt som dødt. Korallene dør. Kullgruvene rett nord for Ha Long Bay har også bidratt til det. Havet er så forurenset at besøkende advares på det sterkeste mot å berøre det. Det en gang krystallblå, klare vannet er gulgrønt og med null sikt. Grumsete, som en grøt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vietnam er en ettpartistat der kommunistpartiet gjør krav på all makt. Noe totalitært diktatur er det likevel ikke. Innad i partiet er det et betydelig demokrati der det debatteres friskt, intrigeres og hestehandles. Landet er heller ikke så sentralstyrt som partiet nok kunne ønske. Til det har lokale og regionale makthavere og småkonger klart å rive til seg et for stort handlingsrom.

Det kommunistpartiet har klart, er å balansere mellom behovet for økonomisk vekst og behovet for stabilitet. Partiet har også hatt et hjerte for befolkningens grunnleggende behov. At så mange har fått det såpass mye bedre, har gjort at det er lite misnøye og bare beskjeden opposisjon.

Helt frie fagforeninger eller organisasjoner finnes ikke. Selv en sjakklubb må legges inn under den statlige paraplyorganisasjonen «Vietnams Fedrelandsfront», som kontrollerer all organisert virksomhet. Landet har også et enormt sikkerhetsapparat som overvåker befolkningen. Folk har en viss frihet, ofte mer enn det lover og regler tilsier, men inntil en viss grense. Overskrides denne, slår myndighetene til hardt og meget brutalt. I blant med lange fengselsstraffer.

Ved siden av miljøproblemene, er korrupsjonen Vietnams største problem og utfordring. Kanskje viser det at rett og slett mangel på sentral kontroll. Korrupsjonen er uhyre utbredt, til tross for en rekke kampanjer for å komme det til livs.

Så godt som alle offentlige tjenester krever at det blir gitt bestikkelser. Det gjelder også helsevesenet der leger og sykepleiere krever betaling. Det gjelder i skolen der lærere krever ekstra betalt. En kar vi snakket med, fortalte om en kamerat som ikke fikk sin eksamen fordi han ikke hadde penger til å betale sensor.

LES OGSÅ: Langs Vietnams lange kyst

På den annen side spekuleres det i at lønningene er så lave at betaling under bordet tvinger seg fram, og at dette er bevisst for å spare offentlige utgifter. Vår kilde mener at ledelsen aksepterer en viss korrupsjon fordi man ved å bestikke seg fram, unngår krav om større reformer. Lover og regler er så komplekse og rigide at om man ikke kan betale seg utenom, ville misnøyen kunne bli så stor at hele systemet bryter sammen. Også her er det snakk om å tolerere inntil en viss grense.

Gatene i Vietnams byer er allerede fullpakket av scootere og biler. Framfor alt gjelder det Hanoi og Ho Chi Minh-byen. Trafikken beskrives også av vietnameserne selv som «galskap». Det er mange ulykker. Men vi så ingen. Utrolig nok. For her brytes alle regler. For en fotgjenger å krysse gaten er risikosport, for ikke å si direkte livsfarlig. Ingen bryr seg om fotgjengerfelt, rødt lys er i beste fall å betrakte som rådgivende.

At det går så bra som det tross alt gjør, skyldes at vietnameserne er de reneste virtuoser på sine tohjulinger, der de tråkler seg fram og krysser i full fart innimellom hverandre. Det virkelige problemet oppstår når enda flere får råd til å skifte fra scooter til bil. Da kan det fort bli full stopp inne i byene. Utenfor investeres det stort i bruer og motorveier.

Vietnam har for alvor tatt skrittet fra u-land til etablert mellomnivå-land. Ambisjonen er at det ikke skal stoppe der.