Forhandlinger om et barns framtid

Det er fredsdagen 8. mai. Byen flagger når Line (40) går gjennom gatene på vei til fylkesnemnda. De to jentene hennes har bodd fra henne i snart tre måneder. Den yngste på seks år bor i beredskapshjem, den eldste på ni har flyttet til faren sin.

Det er Ida (6) saken skal dreie seg om. Barnevernet vil overta omsorgen. Gjennom to dager i nemnda skal det forhandles om jenta, om tvangsplassering i fosterhjem er nødvendig.

Line har ikke sovet hele natta. I to måneder har hun visst at det blir sak. Nå ser hun frem til å få det overstått, til å forklare seg. Hun har mye hun vil si til nemnda, men tør ikke ha forhåpninger. Hun har lest statistikken og vet at barnevernet får det som de vil i nesten 90 prosent av sakene.

Kvelden før har barnevernskonsulent Ingun (48) sittet oppe til halv ett med dokumentene. Permen rommer 900 sider. Hun har sovet dårlig. På bussen på vei til nemnda tikker det inn SMS fra kollegaer som ønsker henne lykke til.

Hun har jobbet i kommunalt barnevern i over 20 år og har vært i nemnda minst 30 ganger, men gruer seg likevel. Hun føler at hun mangler oversikt.

Mor i saken har vært kjent for barnevernet i fem år, men Ingun har vært saksbehandler bare det siste halvåret. Hun må forutsette at alle før henne har gjort sitt beste for familien. Selv har hun bare møtt Line to ganger før Ida ble flyttet i beredskapshjem.

Har barnevernet gjort nok for å hjelpe? Hun tenker på paragrafene i barnevernloven. Er det riktig å gå inn for tvangsplassering i stedet for frivillig plassering?

Hun kommer til nemnda en time før tiden og ser over notatene sine. Hun håper hun vil klare å gi en god framstilling uten å vakle.

Hun vet jo at man ikke går til fylkesnemnda uten å mene at det er til barnets beste. «Jeg må tåle å være den store, stygge ulven som vil ta barnet fra mor», tenker hun.

(Saken fortsetter under bildet)

Bladet Fontene har vært med på et forhandlingsmøte i en nemnd som behandler en barnevernssak på Østlandet. Alle navn i denne artikkelen er fiktive. ILLUSTRASJONSFOTO: ARNE OVE BERGO

Tre måneder tidligere drikker Line seg så full at hun havner på legevakta. Barna blir tatt hånd om av barnevernsvakta. Noen dager etter flyttes Ida i beredskapshjem. Nå er det nok, sier fagteamet i barnevernet. De er tydelige på at Ingun må skrive sak. Fristen er seks uker.

Ingun har jobbet i andre kommuner før. Der har det ikke vært saksbehandleren som skriver framlegget, men kommuneadvokaten. Hun vegrer seg. Hun printer ut alle dokumentene gjennom fem år og leser hele saken. Hun synes det er en tung jobb å plukke ut hvilke dokumenter og bevis som best belyser saken og som advokaten skal legge fram for nemnda. Samtidig må hun passe på at mor er kjent med alle opplysninger. «Jeg må holde hodet kaldt og hjertet varmt», tenker hun.

Mor har pyntet seg med leppestift og bluse. Hun kommer alene og tar plass ved advokaten, i den lille rettssalen. «Det er en kneik og så kommer vi i gang», sier advokaten. På motsatt side sitter barnevernskonsulenten og kommunens advokat. De snakker lavt og blar i papirer.

Line smiler tappert mens vi venter på de tre nemndsmedlemmene; en fagkyndig psykolog, et alminnelig medlem, og nemndsleder som er jurist/dommer. De har fått papirene i saken, men skal basere avgjørelsen på det som kommer fram i den muntlige forhandlingen, på forklaringene og vitnene. Nemndslederen synes det vanskeligste i saker som dette er å vurdere om man når opp til det loven krever, om det er «alvorlige mangler» i omsorgen.

Alle reiser seg når de kommer inn. «Ærede fylkesnemnd», sier barnevernets advokat. Han legger fram saken og viser til dokumenter som underbygger behovet for fosterhjem. Mor har foreldreansvar alene, far er ute av bildet. Det har vært 13 bekymringsmeldinger på mor gjennom fem år. Alle er blitt henlagt etter undersøkelse i hjemmet. Advokaten forteller at barnevernet synes det er utfordrende å finne ut hva som foregår i hjemmet. Samtidig legger han fram dokumentasjon på alvorlig alkoholforbruk gjennom flere år. På en måned har mor vært 13 ganger på vinmonopolet. Hun har solgt stuebordet for 200 kroner og brukt pengene på øl. Jentene har vært med på «øl-butikken», der de har sittet på en benk og ventet på mor. På skolen har den eldste jenta fortalt at mamma ofte er lei seg, gråter, er sint og kan slå. «Mamma kan være sint som en vulkan som spruter lava». Line skal ha slått jentene med flat hånd minst to ganger.

«Det høres ut som jeg er forferdelig». Line bryter sammen i første pause. «Hva med alle dagene som har vært fine?» Advokaten sier det er bedre at hun gråter nå enn når hun skal forklare seg.

Barnevernskonsulenten går bort til henne, gir henne en kort klem. Hun sier at alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet er midlertidige. «Husk at du er mamma uansett», sier hun.

Etter at jentene ble flyttet, har Ingun brukt 20 timer i uka på saken. Hun har vært med på samvær en dagsreise unna hver uke, i tillegg til at hun har jobbet med framlegget. Hun føler seg overarbeidet. Hun har 17 andre saker som ligger brakk. Hun tenker på alt hun ikke får gjort. Bufetat purrer på henne. De vil ha beskrivelser av jenta, så de kan lete etter aktuelt fosterhjem dersom det blir omsorgs-overtakelse. Ingun tenker også på hvordan hun skal fortelle jenta om dette som skjer i livet hennes. Jenta vil jo hjem. Seksåringen sier at «dommere er dumme», for de kan bestemme at hun ikke kan bo hos mamma. Samtidig bærer Ingun blikkene fra jenta med seg. Hun mener at hun og kollegaen ser de små signalene under samværene som andre ikke ser, fordi de kan barnevernsfaget.

Ingun er ikke stolt av arbeidet barnevernet har gjort. Men hun vil ikke kritisere kollegaer. Hun vet hvordan det er å holde i mange krevende saker. Hva om hun selv blir konfrontert om noen år? Om noen sier hvorfor gjorde du ikke mer for å hjelpe, for å unngå å havne i fylkesnemnda?

Ingun tar plass i vitneboksen. På notatene har hun skrevet hva som er jentas behov, hva som er mors omsorgskompetanse, og noen punkter om hvorfor hun mener jenta skal i fosterhjem.

Aldri før har hun blitt spurt ut i over to timer. Hun lurer på om det er fordi en journalist følger saken. Under utspørringen synes hun det er vanskelig å gi et bilde av jenta. Det blir mye om mors drikking og lite om hvordan det er å være barn i det. Hun synes hun får mange spørsmål om hvorfor barnevernet ikke har hatt mer hjelpetiltak og tilsyn i hjemmet.

– Det er ikke barnevernets ansvar å passe på at mor ikke drikker. Det hjelpetiltaket har ikke vi, sier hun.

Nemnda vil også vite om barnevernet har drøftet nøye hva som er mildeste inngreps prinsipp, og hva Ingun tenker om at jenta vil hjem til mamma. De viser til at hun har gitt uttalelse til talsperson.

– Det kan ikke vektlegges. Jenta vet ikke hva alternativet er, sier Ingun i vitneboksen.

Line blir lettet over at nemnda og advokatene stiller gode spørsmål til barnevernskonsulenten. Hun klarer å slappe av.

I vitneboksen sier hun at hun vil samarbeide og få til en løsning som ikke er omsorgs-overtakelse.

– Jeg er klar over at alkohol er negativt, men (datterens navn) og jeg har et tett bånd. Jeg bagatelliserer ikke, men jeg føler at det blir nådeløst med dere, sier hun og retter blikket på Ingun.

– Vi har hatt normale hverdager og rutiner selv om jeg har drukket på kvelden. Hvis jentene har kommet for sent til skolen, så er det fordi de har gått sakte, forklarer hun.

Hun ser på Ingun og sier at «barnevernskonsulenten gjetter seg til ting».

Ingun synes det er ubehagelig og er glad mors advokat minner Line om å snakke til nemnda. De spør Line hvordan hun synes samarbeidet har vært. Hun svarer at det er brutalt hvordan barnevernet er.

– Det hadde vært fint å vite hvor lenge de tenker at jenta mi skal bo borte. Da jobber jeg hardt!

Barnevernets advokat spør Line hvorfor hun mener alvor denne gangen.

– Jeg har sett litt lett på dette med drikking, men jeg har fått en vekker. Hvis jeg skal bevise noe, må jeg i alle fall få noen krav. Jeg har ikke følt at jeg har gjort noe galt, sier hun.

Overfor fylkesnemnda hevder mors advokat at Line er en empatisk omsorgsgiver når man tar bort alkoholen. Han kritiserer barnevernet for ikke å ha gjort nok for å hjelpe henne.

Ingun har mobilen på en stol ved siden av seg. Hun sender meldinger til fagleder og teamleder. Slik saken utvikler seg ønsker hun å drøfte om de skal gå inn for frivillig plassering. Hun får et svar hun blir usikker på, og først på kvelden får hun snakket med dem. De bestemmer seg for å kjøre saken som planlagt.

Nemndslederen snakker mildt og rolig. Han vet at mor gjennomlever noen av sine verste timer, der svært private forhold brettes ut. Psykologen som er fagkyndig, har lang fartstid i nemnder. Hun synes det er viktig å ha med seg at de fleste foreldre har gjort så godt de kan og fortjener medfølelse. Hun har ingen toleranse for manglende respekt fra barnevernets side, de er den profesjonelle parten. Men denne gangen synes hun det er en god tone.

Dag to kommer vitnene. Hver av partene fører fire vitner.

Barnets talsperson forsikrer på ære og samvittighet å fortelle den fulle sannhet, og forteller at jenta savner mamma og katten. «Hvis det ikke går å flytte hjem til mamma, vil hun at mamma skal bo i beredskapshjemmet med henne», sier talspersonen på telefon.

Helsesykepleier på skolen forteller at hun har hatt samtale med Ida. Jenta har sagt at hun har en sky i magen og av og til en sol. Når beredskapsfar og lærer på ny skole føres som vitner av barnevernet, smiler Line flere ganger. Hun blir stolt av å høre at datteren er en populær lekekamerat. Vitnene sier heller ikke noe «spekulativt» om henne eller datteren. Hun begynner å håpe at nemnda vil se at barnevernskonsulenten behandler henne urettferdig.

Et av mors vitner sier at Line har vist et sterkt ønske om å rette opp og at hun bør få støtteapparat og hjelpetiltak som kan hjelpe henne. Et annet av mors vitner, en psykolog fra Distriktspsykiatrisk senter sier at de ikke finner psykiatrisk lidelse hos mor. Egentlig har hun ikke rett til behandling. Men siden hun har barn får hun fem samtaler om alkohol. Deretter vil de henvise henne til ruskonsulent.

I sluttprosedyren sier barnevernets advokat at de ikke krever ideelle omsorgsbetingelser, men at det er alvorlige mangler ved omsorgen mor kan tilby. Jenta får ikke tryggheten hun trenger. Han sier at jenta er velfungerende, men at hun mangler adekvat utviklingsstøtte.

Mors advokat sier at det er nådeløst hvordan barnevernet går til verks. Han vil ha frivillig plassering i kombinasjon med rusbehandling. Han sier det er uforståelig at ikke barnevernstjenesten strekker ut en hånd. De går alt for sterkt til verks, mener han.

– Jeg skulle gjerne hørt samtalen barnevernet har på bakrommet. De har ikke gjort noe for å hjelpe mor!

Ingun reagerer på «tordentalen». Men så tenker hun at det tross alt er godt for mor. «Det gjør det lettere for henne å gå ut med hevet hode».

Personlig har det ikke noe å si for Ingun hva nemndas vedtak blir, men hun er spent på vurderingen.

To uker senere er Line på toget på vei til samvær med datteren, når advokaten ringer. Line blir så glad for meldingen at hun løper inn på toalettet. Kommunens forslag tas ikke til følge. Det blir ikke tvangsplassering. Men vedtaket har noen klare føringer, sier advokaten.

Ingun blir først overrasket når hun får vite vedtaket. Hun leser det flere ganger. Nemnda skriver at grunnvilkåret for omsorgsovertakelse er til stede, men at det kan løses med frivillig plassering fordi mor vil samarbeide. Partene må også bli enige om hjelpetiltak før jenta flytter hjem.

Barnevernet har en måned på seg til å bestemme om de vil ha saken overprøvd i tingretten, men Ingun mener de ikke skal ta saken videre. Vedtaket er grundig og har tydelige premisser.

Allerede dagen etter møtes partene til samarbeidsmøte. De skriver avtale. Line samtykker til frivillig plassering. Hun selv skal ta blodprøver, gå på Cos-kurs (Circle of security) og til ruskonsulent. Og de skal ha familieråd. Hun sier seg enig i alt barnevernet foreslår, og føler at hun blir hørt.

Selv om barnevernet ikke får myndighet over samvær, foreslår Line selv at hun skal se datteren annenhver uke så jenta får ro. Hun kjenner seg lettet og glad. Hun innser at det var helt nødvendig med en runde i fylkesnemnda, at det måtte en nøytral part til.

Line har spart penger og har kjøpt ny sykkel som hun gleder seg til å gi jenta neste gang de treffes.

– Jeg skal passe på jenta mi hundre prosent. Dette skal aldri få skje igjen.