Fem år og skolejente i 1997

Første gang publisert 23. august 1997: Mandag var skolestart og seksåringene gjorde sitt historiske inntog i den norske skolen. Arbeiderbladet har fulgt fem år gamle Malin Stangvik fra barnehagen gjennom sommerferien og frem til den store dagen.

 

Denne saken ble publisert første gang 23. august 1997.

I vår var femåringen (fyller seks i november) Malin Stangvik barnehage jente. 13. juni var hun på førskoledag og så var det sommerferie. Sist mandag var ferien ugjenkallelig slutt. Da begynte skolen.

Vi møtte Malin i barnehagen i mai. Spiste gryn sammen, klatret i trær og tok av oss på føttene fordi det var blitt varmt. Malm var midt i tannfellingen. Hun var sjefen på sklia, jenta som synes Barbie var kjedelig og heller ville lese XX. Hun var venninne med Elise og kunne skrive navnet sitt. Og hun lurte meg med på å skulke unna allsang i kosekroken. Sitte stille - ikke noe for tøffe jenter, det gitt! Jeg tror vi fant hverandre nettopp da.

Da jeg skulle gå hjem, rappet Malin jakka mi og gravde den ned bak noen busker. Jakka var opprinnelig ganske fin. Og dyr. Men, jeg hadde tross alt møtt en liten, historisk person og lovte høytidelig at vi skulle ses igjen 13. juni på førskoledagen. Jeg fikk igjen jakka, samt noen betroelser om at farmor hadde lovet å kjøpe skolesekk til henne og søsteren Ine som skulle begynne rett i 2. klasse fordi hun var syv år.

Les også: 21 år etter: Slik gikk det med Malin og Ine

Foto: Mimsy Møller
Foto: Mimsy Møller

Førskoledagen

På førskoledagen stod vi der, fulle av forventninger, i klasserommet på Voksen skole. Elise var ikke der. Alle Malins venner fra barnehagen var i A-klassen. Jeg var nervøs. Alle mammaene og pappaene virket også litt nervøse. Men ikke Malin. Malin syntes det var helt ok. Så ok at hun nesten ikke så meg, der jeg stod i mengden og forsøkte å sende oppmuntren de små nikk og smil – slik voksne gjør når vi tror vi er til nytte.

Det var bråkete i klasserommet, men læreren klarte å dra i gang en sang. Etterpå leste hun et eventyr som var ganske kort. På den måten slapp alle å være stille altfor lenge. Malins fadder het Iselin. Hun lånte Malin blyanter til å tegne og skrive navnet sitt med, og passet på i skole gården.

Foto: Mimsy Møller
Foto. Mimsy Møller
 

Sommerferien

Ikke før det ble sommerferie, møtte jeg Malin igjen. Vi hoppet i sjøen, fisket krabber og spiste is. Jeg spurte hva hun egentlig syntes om Reform97, hvis hun skulle være helt ærlig.

Malin lurte på om jeg mente skolen, for den mente hun nemlig ikke så mye om. I stedet fikk jeg se graven hun og Ine hadde laget til et dødt ekorn de hadde funnet bak hytta. Vi la nøtter på graven, og Malin sa at når det gjaldt den derre skolen så hadde hun bestemt seg for å velge rosa skolesekk. Eller lilla. Og sånn ble det.

Skolestart

Sist mandag var skolestart. Malins fortenner hadde vokst nesten helt ut, og i den rosa sekken med hestemotiv lå det nye penalet – det dyreste i VG-testen. Etter høytidelig hilsing i skolegården bar det inn i klasserommet, for å sitte litt stille, akkurat som på førskoledagen. Lærerne delte ut blyanter, matboks og grønne capser fra Trafikksjefens etat, som skolebarna kunne ha på seg på skoleveien slik at bilistene kunne se dem. I klasserommet stod et skap fullt av leker. Lærerne lovte at de skulle brukes flittig, men vi fikk ikke se. Litt skulle kanskje spares til neste dag, så ingen ville komme til å kjede seg.

Så var det friminutt. Ungene stormet ut, Malm dro med seg meg også. Og jeg kom til å tenke på historien om da Pippi Langstrømpe begynte på skolen: «– Velkommen til skolen, vesle

Pippi, sa frøken. – Håper du vil trives og lære riktig mye. - Jaha. Og jeg håper at jeg får ferie, sa Pippi Langstrømpe. - Det er derfor jeg er kommet!».

Lykke til, lille femåring – det aner meg at dette skal gå bra.