Fargelegger flukten

I en gate i Damaskus står det et lite hus i oransje og hvitt. Det er vår i byen og inngangen er pyntet med tulipaner. Vinduet står på gløtt og lyden fra kjøkkenet varsler om lunsj. Veien utenfor er dekket av brustein som svinger seg ned til nabolagets handlegate. I gatebildet løper raske barneføtter over den støvete hovedveien, kvinner bærer poser under armene, sinte sjåfører skriker bak rattet og grønnsaksbodene bugner av grønt, rødt og gult.

Gatebildet av Damaskus er malt på en karavane – som de grå blikkonteinerne flyktningene bor i kalles – i denne jordanske flyktningleiren Zaatari.

I virkeligheten er det lenge siden gaten i Damaskus har sett sånn ut. Karavanen er en gjenskapning av gata og huset som familien innenfor veggene bodde i før krigen. Maleriet er signert kunstner og frisør Mohammad Khaer Al Jokhadar som selv bor i leiren. Han ville bringe fram fargene han husket fra Syria, og ga derfor hvert distrikt i Zaatari veggmalerier av nabolagene flyktningene en gang bodde i.

Saken fortsetter under bildene. 

En beduinsk gård, som den ville sett ut i Ghouta, møter oss med en gang vi kommer inn i flyktningleiren Zaatari. Foto: Vilde Alette Monrad-Krohn

Maleriet av Mohammad Jokhadar er inspirert av prosjektet «Keys of hope», der hver nøkkel skal symbolisere én skjebne i Syria. Foto: Mohammad Jokhadar

Prosjektet ble til som et samarbeid mellom Jokhadars kunstnergruppe og UNICEF. Over de tre siste årene har de fargesatt flyktningleiren med gamle minner; fra det beduinske gårdslivet i Ghouta, fra livet rundt elven i Damaskus gamleby og fra sitt eget nabolag i den en gang vibrerende byen Homs.

At livet i leiren skulle bli så fargerikt var ikke selvsagt. Ett år før prosjektet med UNICEF fant sted, trodde nemlig ikke Jokhadar at han skulle vende tilbake den til den ørkenlagte innhegningen. Zaatari var krigens bakgård, og ikke et sted å starte et liv.

– Da vi først kom til Zaatari var forholdene forferdelige. Vi bodde i telt og det var sand og skitt overalt. Så vi dro til Amman for å starte et ordentlig liv. Der var livet godt, en liten stund, forteller Jokhadar.

Jokhadar kommer fra byen Homs, ofte kalt revolusjonens vugge, vest i Syria. Kun uker etter at opprørene begynte i D'araa i 2010, tok opprørerne til gatene også i Jokhadars hjemby. Inntoget av Assads militser utslettet store deler av både Homs' sivile og opposisjonelle bestand, og Jokhadar og hans familie flyktet raskt fra det han kaller «døden og bombene».

Les også: Liten vilje til å hente hjem 2.000 barn av IS-krigere (+)

Skitten og støvete

Det skulle ta tid før familien innså at det landet de én gang kjente til, var som jevnet med jorden.

Først i 2013, etter et opphold i Damaskus, tok de seg over den jordanske, ulovlige grensen i nord. Trygt inne i Jordan ble de bosatt i flyktningleiren Zaatari.

I dag er Zaatari Jordans i praksis fjerde største «by» regnet i folketall, og blant de største flyktningleirene i verden. Leiren er spekket med klesbutikker, gatekjøkken, brudesalonger, skolebygninger og helsestasjoner. Den huser i overkant av 3.000 forretningsvirksomheter. Ifølge FN genererer flyktningleiren om lag 13 millioner amerikanske dollar, og jordanere drar hyppig inn til leiren for en billig handel.

For seks år siden så dette stedet ganske annerledes ut. Leiren var så skitten og støvete at det skapte pusteproblemer for flyktningene. Fasilitetene var minimale og pengestøtten likeså. Derfor pakket Jokhadar og familien sakene deres og reiste inn til hovedstaden Amman. Det var de ikke alene om å gjøre. I dag regnes situasjonen i Jordan som en urban flyktningkrise, der de aller fleste bor utenfor leirene, i byene.

I hovedstaden Amman åpnet Jokhadar raskt sin egen frisørsalong. Uten identifikasjonspapirer hadde han ingen arbeidstillatelse, og jobbet lenge ulovlig – slik de fleste papirløse syrere er nødt til å gjøre. Etter hvert så Jokhadar imidlertid at flere og flere syrere ble tatt for nettopp det. Uten papirer å vise til ble mange sendt tilbake til leirene, og i noen tilfeller tilbake til krigssonen selv, i Syria.

– Det var aldri lovlig for meg å åpne salongen i Amman. Jeg var redd for å bli tatt og sendt tilbake til Syria. Flere har blitt det. Syria er et helvete. Landet mitt finnes ikke, jeg kan ikke dra tilbake, sier Jokhadar.

Av Jordans antatte 1,4 millioner syriske flyktninger har 32.000 registrerte flyktninger fått arbeidstillatelse i landet, mens om lag 80 prosent av flyktningene bor utenfor leirene. Regnestykket tilsier at syrere i hopetall lever i frykt for å bli sendt tilbake til leirene, eller i verste fall til Syria. Men til tross for at 85-90 prosent av syrerne i landet lever under fattigdomsgrensen, velger de aller fleste trange kår og usikkerhet i byene fremfor det kontrollerte livet i leirene. Det livet ønsket ikke Jokhadar. Han måtte finne veien tilbake til Zaatari, som han med glede hadde forlatt to år tidligere.

Å vende tilbake til leiren skulle vise seg å være hell i uhell. Ved inngangspartiet til Zaatari var flagg i rødt, hvitt og blått å spore, og under norgesflagget, så vel som det amerikanske og britiske flagget, hadde det drysset mye penger. Leiren var nesten ikke til å kjenne igjen.

– Her var det plutselig mulig å skape et liv, forteller han.

Når vi møter Jokhadar har det gått tre år. Gatekunsten han og kunstnervennene har malt i samarbeid med UNICEF er å se overalt. Leiren er delt inn i soner ut ifra Syrias distrikter. Overalt er syrisk kultur synlig.

Det som møter oss er blant annet motiv av barn som holder hender, fisker som spretter opp av Middelhavet og beduinske landskap som bugner av syrisk gull og grønne enger.

Kunstneren er selv å finne i et butikklokale preget av hans to lidenskaper: hår og akvareller. Da han returnerte til Zaatari fant han raskt et lokale som kunne fungere som frisørsalong, og som kunstatelier.

– Da jeg begynte å male nabolagene til folk, kom mange innom salongen og spurte når vi skulle male deres distrikt. Folk vartet opp med det lille de hadde for at vi skulle komme til dem, de stilte med mat, juice, kaffe – de skjemte oss bort! Da vi for eksempel kom til distriktet hvor syrere fra D'araa bor, som ofte er gårdsfolk, malte vi grønne landskap og mye vann, men også kameler og svart kaffe, som er viktig for dem, sier Jokhadar og ler.

Smilet brer seg over ansiktet når han snakker om prosjektet, for det gjør nok godt å tenke på de fredelige dagene i Syria. Kunsten har blitt et sted å finne hjem.

I frisørsalongen snakker ikke Jokhadar i fagtermer, ordene han velger er eiendommelige, stolte og kommer fra hjertet. Det han skaper med malerpenselen er diasporakunst.

Les også: Hun sperret tre syriske flyktninger inne i en kjeller i Oslo så de skulle fortelle sine historier (+)

Vil spre håp og farger

– Jeg var ikke klar over at det fantes så mange kunstnere i Syria! sier den syriske kunstneren Diala Brisly over telefonen.

Hun har etablert seg som bildekunstner og illustratør i Paris, men var kunstnerisk aktivist i Syria før hun flyktet. Før krigen hadde ikke landet hennes et etablert kunstnermiljø å skilte med, forteller Brisly. I regimets vold var de som skjult for hverandre. Hun forteller at flere kunstnere ved et tilfelle gikk sammen for å publisere en grafisk roman, men at boka ble stoppet av regimets byråkrati.

Det var etter at syrerne begynte å flykte fra landet, og etablere syriske diasporasamfunn utenfor det krigsherjede landet, at kunstnerne dukket opp fra jorden.

Betegnelsen diaspora ble originalt brukt om jødenes spredning over hele verden, men blir i dag brukt mer generelt om folkegrupper som har bosatt seg i nye land. Et diasporasamfunn er derfor et tenkt fellesskap, som forvalter sin opprinnelige kulturarv på tvers av landegrenser.

For Brisly startet aktivismen og opprøret da noen barn skrev «Din tid er inne, doktor» på en vegg i D’araa. Utsagnet var skrevet i forbindelse med den arabiske våren, som ennå ikke hadde nådd Syria, og skriften på veggen henvendte seg til president Bashar al-Assad. Barna ble arrestert og torturert. Like etter brøt borgerkrigen ut i landet. Brisly begynte å publisere regimekritiske illustrasjoner, først på Facebook, så gjennom to barne- og ungdomsmagasiner hun sto bak, kalt gutte- og jentenavnet Zayton og Zaytonah. Den første tegningen hennes var av en gutt som hadde mistet venstre arm og bein i en eksplosjon. Bildet av gutten var fra D’aara. I hånden hans tegnet hun en rød ballong. Gutten hun hadde sett på nyhetene var dekket i støv og manglet farger. Ballongen hun tegnet i håndens hans begynte å miste fargene selv, rødfargen seg ut av den som blod mot bakken. Likevel var det akkurat nok helium i ballongen til å holde den oppe.

Saken fortsetter under bildet. 

Den første illustrasjonen Diala Brisly tegnet da opptøyene startet i Syria. Illustrasjon: Diala Brisly

Parallelt med tegningen jobbet hun med å gjøre i stand feltsykehus i krigssoner, men til slutt ble det for farlig. Hun flyktet til Istanbul, og bodde der lenge.

– Jeg ble helt besatt av nyhetene etter at jeg flyktet, jeg så på elendigheten i landet hver eneste dag. Jeg følte meg så hjelpeløs, og var utrolig deprimert. Da broren min ble kalt inn til militæret, og senere mistet livet, sluknet alt. Jeg måtte komme meg vekk fra denne elendigheten, så jeg sluttet å oppsøke de bildene, sluttet å tegne dem. Kunsten ble en måte å få det på avstand, tvinge meg til å se noe annet, forteller hun.

I dag reiser Brisly rundt i flyktningleirer i Libanon og oppfordrer barna der til å uttrykke seg i farger, på veggene rundt dem eller på papiret.

– Dette er ikke barnas krig, dette er ikke barnas feil. Med det lille jeg kan, prøver jeg å gi dem et form for håp. Når jeg besøker barn i flyktningleirer og tegner med dem, sier jeg ikke at dette kommer til å gå bra, for det gjør bare vondt verre når de vet at det ikke gjør det. Situasjonen i disse leirene er fryktelig dårlige, og i motsetning til Jordan og Zaatari-leiren, er disse de libanesiske flyktningleirene ikke skikkelig organisert. Det er ikke noe velfungerende by akkurat. Da hjelper det ikke å være urealistisk og tro at livet blir bedre med lovord og kunst alene. Jeg prøver å få dem til å finne en form for indre styrke, så de kan forstå at de kan selv kan være heltene i egne liv. Jeg sier ofte til barna jeg møter at jeg vet at livet er noe dritt, og at det er vanskelig finne farger i den verdenen vi lever i. Derfor burde vi i det minste bruke de få fargene vi har tilgang på, sier hun.

Saken fortsetter under bildet. 

Illustrasjon av Diala Brisly, av en syrisk familie. Illustrasjon: Diala Brisly

De siste årene har Brisly stilt ut illustrasjonene og bildekunsten sin over hele Europa, og hun var sist i Oslo i november for å delta på Oslo World. Hun synes i utgangspunktet det er positivt og givende å se at så mange syriske flyktninger tyr til kunsten for å uttrykke hva de har opplevd i alle de årene de var undertrykt i Syria. De møtes på kunstutstillinger, og på tvers av landegrensene blir de kjent med hverandre, via kunsten.

Les også: «Kapernaum»: Blytung sosialrealisme fra Beiruts gater (+)

Mer enn en flyktning 

Bølgen av syrisk kunst som har oppstått under flyktningkrisen er derimot ikke bare positiv, slik hun ser det. Hun opplever ofte at hun blir satt i bås som syrisk flyktning på utstillinger hvor kunsten varierer altfor mye i kvalitet. Som profesjonell kunstner opplever hun at hun ikke blir tatt seriøst når det først og fremst er statusen som «syrisk flyktning» som får henne opp på galleriveggen.

– Hvordan kan jeg vite at det jeg gjør faktisk er bra, når «syrisk kunstner», på grunn av flyktningkrisen, har blitt sexy for kuratorer? Hvis sex solgte før, er det i dag mange som skor seg godt på politikk og aktivisme. Alt skal politiseres. Hva om jeg egentlig er elendig, men ikke vet det, fordi min kunsts verdi står og faller på flyktningstatusen min, og ikke på kunstnerferdighetene mine? Det gjør meg helt fortvila at jeg faktisk er usikker på dette, sier Brisly.

Derfor har hun begynt å stille ut alene. Den siste utstillingen hennes, «Survival Mode», viste selvportrett som ikke hadde krigen som utgangspunkt. Hun anerkjenner at man kan se krigen i øynene, hvis man vet om den, men hun ønsker å favne bredere og mer allment enn som så. Soloutstillingen ble stilt ut i London, München og Paris.

Tilbake i frisørsalongen til Jokhadar i Zaatari er det folksomt. Kompiser, kunstnerkollegaer og frisører står rundt en liten gutt, som fra sin høye barstol ser skremt på forsamlingen. Mens den lille får frisert en skarp hockeysveis i nakken vokser øynene hans seg store mens underleppen begynner til å skjelve. Faren står tett ved den engstelige gutten, som nok ikke kjenner stort annet enn oppveksten i Zaatari. Frisørkappen tas av, og i en knallblå joggedress er gutten klar for dagen.

Saken fortsetter under bildet. 

I frisørsalongen til Mohammad sitter det en liten gutt med hockeysveis og elektrisk blå joggedress. Foto: Vilde Alette Konrad-Mohn 

Rundt gutten henger Jokhadars malerier, som han ivrig legger ut på sosiale medier for omverdenen å se. Men i motsetning til gatekunsten hans i leiren, er disse bildene om flukten selv. For selv om gatekunsten hans ikke bærer preg av det, preger naturligvis krigen og flukten kunstneren mye.

Maleriene på veggene her viser flyktninger med glassklare øyne og mørke blikk, ansikter med dype furer, som om den støvete veien fra Syria over til Jordan har lagt seg over munnen, under øynene og nedover kinnene. I frisørsalongen maler Jokhadar utelukket tragedien de alle har vært igjennom. Han trekker fram et av maleriene, kalt «Syria i mine øyne».

– Du kan se at han har vært tvunget til å forlate landet. Vi lever alle med den følelsen han viser, sier han.

Saken fortsetter under bildene. 

«Syria i mine øyne» henger i atelieret, og frisørsalongen, til Mohammad Jokhadar. Foto: Vilde Alette Monrad-Krohn

Bildene i studioet er ikke malt for flyktningene å se. De skal auksjoneres bort og sendes ut av leiren.

– Bildene er for alle som ikke vet hva vi har gått igjennom. Jeg auksjonerer dem bort og prøver å få dem ut av leiren. Vi som bor her trenger ikke oppleve dette igjen. Med gatekunsten ønsker jeg derimot å minne om den andre siden av Syria, og gi folk håp. – Hvis jeg eksponerer de som bor her for mer lidelse, vil vi dø her, legger han til med glimt av galgenhumor.

For Jokhadar og vennene hans har håp. Håp med kant, håp som varer en dag av gangen, men like fullt er det håp.

– Insha'Allah, om tjue år er vi tilbake i Syria. Men for nå aner vi ikke hva i morgen bringer. For tida drømmer jeg om å bli omplassert, å få reise utenlands.

– Men livet her er godt. Vi fryser oss halvt i hjel på vinteren og koker om sommeren, men det er likevel godt her i leiren, sier Jokhadar.