Helg

Evita - helgen og moteikon

Eva Peróns metoder var suspekte og de som trosset henne fikk betale dyrt. Men for fattigfolk i Argentina ble hun sett på som en frelser. I veldig fine klær. Onsdag er hun tilbake på scenen i Oslo.

Da Juan Perón kom til makten i Argentina i 1946 hadde han bare noen dager tidligere blitt bedt om å trekke seg. Men takket være en gigantisk mobiliseringskampanje blant fagforeningsledere, fattige bønder og industriarbeidere ble han 4. juni i 1946 svoret inn som landets president. Og hvem sto bak kampanjen? Hans kone Eva Peron.

Det er ikke lett å bli klok på myten om Eva Perón, eller Evita - lille Eva - som hun insisterte på å bli kalt. Det brennende engasjementet, de tøffe politiske metodene, viljen til makt kombinert med det vakre utseende har gjort henne til en legende. Selv i dag, 60 år etter hennes død, blir hun hyllet som en helgen blant de fattige i hjemlandet.

- Man må se på Evita som et fenomen som er en forlengelse av argentinsk forhold til magisk realisme slik den manifesteres i litteraturen til for eksempel Gabriel García Márquez og Isabel Allende. For fattigfolk representerer hun, som selv var født lutfattig på landsbygda og ble landets førstedame, håpet om at det umulige er mulig, sier journalist og forfatter Erling Borgen som har tilbrakt mange år i Argentina, blant annet som korrespondent for NRK.

Han beskriver et land der militærkupp, korrupsjon og økonomisk berg-og-dal-bane preger historien og en inflasjon og endeløse streker gjorde det vanskelig for en europeer å finne seg til rette og arbeide. Og på dette bakteppet framstår Eva Peron mer virkelig fordi hun var en handlingens kvinne som ga folk mer enn håp - nemlig penger.

- Da hun var blitt førstedame hadde hun en endeløs kø av folk som oppsøkte henne for å forhandle høyere lønninger og bedre økonomiske vilkår, og hun svarte med å gi dem penger helt uten videre, sier Borgen.

Eva Perón ble i løpet av sin tid som førstedame så populær at folket ville ha henne som president, til tross for at hun levde i en tid og en kultur der kvinner - inkludert førstedamer - skulle stå pent og pyntelig ett skritt bak sin mann.

- Det er helt ufattelig hva hun fikk til i sitt korte liv, hun ble jo bare 33 år. Argentinere er kjent for sin ikondyrkelse og Evita som gjennomførte en helt eventyrlig klassereise representerte håpet og mulighetene. Du ser noe av det samme med Maradona som var fattig og slo igjennom som internasjonal fotballstjerne. På tross av sin sammensatte personlighet, er han ikonforklart og dyrkes som en nasjonal helt, sier Alexandra Archetti Stølen, halvt argentinsk og leder for Oslo World Music Festival. Hun har bodd flere år i Argentina, både som barn og ung voksen, og vet at likestillingen er kommet lenger enn på Peróns tid, men at rester av machokulturen fortsatt henger igjen.

- Eva Perón er et ikon og en rollemodell som har banet vei for andre kvinner. Selv dagens president Cristina Kirchner, som er den første folkevalgte kvinnelige president i landet, sier at om det ikke hadde vært for Eva Perón, hadde hun neppe vært der hun er i dag, sier Archetti Stølen.

Erling Borgen er enig.

- Evita har en helt spesiell plass blant vanlige folk i Argentina og du må ikke kødde med Evita om du vil komme noen vei politisk. Det har også president Kirchner skjønt.

Maria Eva Duarte Ibarguren var født fattig, utenfor ekteskap på det argentinske bondelandet - pampa. Moren hadde et mangeårig forhold til en velstående mann som var gift og hadde familie på annet hold, noe som ikke var helt uvanlig i Argentina på den tida, og hun levde på penger han ga henne. Men da familien hans slo hånden av henne måtte hun forlate landsbyen Los Toldos og forsørge familien som telte fem uekte barn - på egen hånd. Hun tok seg jobb som kokk og syerske i den lille landsbyen Junin. Yngstejenta Maria Eva lærte hun tidlig hva det vil si å leve fra hånd til munn. Men Maria Eva var ikke skoleflink som sine søsken, og moren hadde heller ikke andre planer enn å få henne så godt gift som mulig. Det var det beste man kunne håpe på for den lille, stillfarne Eva.

På skolen var hun mest aktiv i teatergruppa, og spilte i flere sterkt sentimentale og patriotiske stykker på skoleavslutninger. En del av myten sier at hun fikk en vekker den dagen en av datidas berømte tangosangere Augustín Magaldi besøkte landsbyen, og at hun snart forførte han og rømte med han til Buenos Aires for å få hjelp til å få et ben innenfor døra på en av byens mange teaterscener. Historien er aldri blitt bekreftet, og biografen Navarro Frazer hevder hardnakket at Magaldi slett ikke kom til Eva Duartes hjemby det året, og at den unge Eva ble ledsaget av sin mor og trygt innlosjert hos slektninger i hovedstaden der hun prøvde å få innpass i teaterverdenen. Det passer dårlig med myten, som helst vil ha det til at Magaldi var den første av en rekke mektige menn Eva Duarte benyttet seg av i sin vei til topps.

Som skuespiller oppnådde hun moderat suksess, hun manglet talent og kritikken var flengende. Likevel fikk hun modelloppdrag og roller i en rekke B-filmer, og fast ansettelse i radio der hun spilte i en rekke av datidas populære dagsåper. Sjefene hennes økte lønnen etter som Eva Duarte datet innflytelsesrike menn, og snart var hun den høyest lønnede såpeskuespilleren i Radio Belgrano. Som da hun spiste middag med president Pedro Ramirez, da gikk den opp fra 150 til 5000 pesos i måneden. Rivalene mente hun var en talentløs bimbo som hadde kommet lett til det ved å stille seg intimt til rådighet for mektige menn.

«Hun er kald som et isfjell uten evne til å berøre publikum, sa skuespillerkollega Pierina Dealessi.

«Gid hun kunne slenge noe ferskt kjøtt til meg» sa Malisa Zini, datidas store argentinske filmstjerne. Eva Duarte hadde opparbeidet seg et rykte, og det ble hvisket i krokene.

Da Eva ble kjent med Juan Domingo Perón var han ennå ikke blitt president, men han var en ivrig bakmann og trådtrekker i den sittende regjeringen. Han og Eva flyttet sammen i samme leilighet, noe som skapte en viss uro. Det var ikke uvanlig at menn hadde elskerinner i Argentina, den tidligere USA-ambassadøren James Bruce oppsummerte det slik:

«Utroskap kan ødelegge en amerikansk politikers karriere, mens fraværet av en elskerinne gjør enhver latinsk politiker suspekt».

Å flytte sammen med sin elskerinne var uvanlig, det falt ikke i god jord hos hans politiske medspillere. Men Eva bet seg fast, deltok på møter og reiser - til Rosario og Santa Fe og industriområdene i Cordoba, men holdt seg klokt i bakgrunnen og blandet seg sjelden inn i samtaler med mindre hun og Juan var alene. Da imponerte hun med sitt engasjement for de fattige, mante Juan om at han måtte bli de fattiges talsmann, en som de skjorteløse fattige kunne se på en alliert. Og trakk paralleller til landets sterke mann fra 1835 til 1852, føderalisten Juan Manuel de Rosas - Eva mente Juans image måtte være å framstå som førstearbeideren blant arbeiderne.

I Buenos Aires besøkte paret de såkalte barrios - arbeiderstrøkene i havneområdene La Boca og industriområdene der de grimmeste slumområdene - villas miserias lå. Sammen satt de på kneipene og drakk vino commún - billig vin - og diskuterte politikk med lokalbefolkningen til den lyse morgen. Slik pleide hun sin elskers ego, hjalp å strømlinjeforme hans politiske image og skaffet han støttespillere helt til han satt i presidentstolen.

De giftet seg hemmelig i oktober 1945 etter at Perón kom til makten.

Men om hun var pop blant fattigfolk og arbeidere, var hun dårlig likt blant overklassen som så på henne som en opportunistisk oppkomling. Og selv offiserene i Perons egen regjering så seg lei på at den nyvalgte presidenten brukte sin kone som sin mest fortrolige politiske rådgiver. Men Eva var ustoppelig. Hun skaffet seg etter hvert en nøkkelposisjon i mannens styre, ansatte familiemedlemmer i viktige jobber, kontrollerte både postgang og media, og de som våget å trosse henne fikk betale dyrt.

I 1947 reiste hun på tur til Europa og besøkte blant annet Italia, Spania og Frankrike - og blendet de krigsherjede landene med sin glamour og løfter om å sende argentinsk kjøtt og hvete som var mangelvare. Hun kastet pengesedler til folk på gaten og tedde seg som det nærmeste vi kan tenke oss en lottomillionær. En av dem som ble mest sjarmert, var Franco som dekorerte henne med en spesiell orden og solte seg i hennes nærvær.

Mot slutten av livet hadde hun etablert seg både som en viktig kvinnepolitiker og inntatt en slags helgenposisjon blant vanlige folk i Argentina. Frisyren - den stramme knuten i nakken - fikk håret til å ligne en glorie rundt hodet hennes, og når hun talte til folk fra balkongen på Casa Rosada holdt selv presidenten seg klokelig i bakgrunnen.

I 1951 sa Eva Perón nei til å bli visepresident, og året etter døde hun av kreft. Det siste året var hun så syk at hun nærmest ikke kunne stå oppreist, men hun fulgte sin mann og støttet han i hans arbeid selv da hun var så syk at hun ikke kunne stå uten hjelp. På dødsleiet ble landets flinkeste balsamerer tilkalt, slik at han kunne påbegynne arbeidet med å balsamere henne med en gang døden inntraff, og på den måte sørge for at hun også ble verdens vakreste lik.

- Han har skrevet en hel bok der han i detalj forklarer hvordan det arbeidet pågikk. Det viser noe av det bisarre i hele kultusen rundt ikoner av Evitas format, sier Erling Borgen.

- Med Evas bortgang mistet Juan Perón en viktig støttespiller. I håp om å holde populariteten gående giftet han seg senere med en nattklubbsangerinne - Isabel Martine, eller Isabelita som hun insisterte på å bli kalt. Men hun nådde aldri Evitas popularitet, til tross for at hun var president en periode etter at Juan Perón døde, sier Borgen.

Juan Perón måtte forlate landet etter et militærkupp. Han tok både gamlekona, dvs. liket av Evita, og den nye kona Isabel med til Italia og senere også Spania. Nå er Evita tilbake i Buenos Aires og begravet på den berømte Recoleta-kirkegården der graven voktes natt og dag med avanserte alarmsystemer. Frykten for plyndring er fortsatt til stede. Om ryktene er sanne er biter av liket forsvunnet underveis - noen skal ha kappet av hendene for å ha et personlig minne.

- Argentinerne dyrker sine helgener. Jeg bodde like ved Recoleta-kirkegåtrden i Buenos Aires en periode, og det var alltid en jevn strøm av mennesker som ville besøke graven, forteller Erling Borgen.

Også Alexandra Archetti Stølen har besøkt den legendariske gravplassen.

- Det er alltid friske blomster i alle farger ved graven. Latinerne har en dødskult som er tydelig, og man fortsetter å dyrke de døde lenge etter at de er borte. Du finner de flotteste gravplasser på de høyeste fjelltopper, forteller Archetti Stølen.

Det Norske Teatret setter nå opp musikalen «Evita», med Heidi Gjermundsen Broch i rollen som Eva Perón. Hun har gjort seg mange tanker rundt den store legenden.

- Hun hadde en vanvittig kraft. Jeg tenker at hun med sin fattige bakgrunn hadde en lav selvfølelse som hun maktet å snu til å bli en drivkraft for å oppnå de tingene hun ønsket. Og så må hun ha vært velsignet med en fantastisk raus ektemann som lot henne slippe til så mye hun gjorde. Det var nok ikke helt vanlig den gangen.

Hun får medhold av Alexandra Archetti Stølen:

- Det er også derfor man sammenligner dagens president Kirchner med Eva Perón - begge har hatt ekstremt rause latinske ektemenn.

Erling Borgen er mer skeptisk til en eventuell raushet fra Juan Peróns side.

- Hun var av natur utrustet med denne helt fabelaktige karismaen, og jeg tror nok Juan Perón tidlig skjønte at han gjorde klokt i å dytte henne foran seg og bruke henne rått av for å oppnå popularitet.

Tim Rices og Andrew Lloyd Webbers musikal vier spesiell stor oppmerksomhet til Evitas forhold til menn. Da Madonna ble hyret til å spille rollen i filmversjonen av musikalen i 1996, og begynte forberedelsene, ble hun rasende på manuskriptet. Popstjernen, som var blitt bedt om å skrive dagbok for magasinet Vanity Fair under innspillingene i Argentina, skrev opprørt:

«Å stemple en framgangsrik kvinne som hore, og påstå at all hennes suksess skyldes at hun har ligget seg til topps er mannssjåvinistisk, men hele manus indikerer dette. Det er så typisk at framgangsrike kvinner må fratas all troverdighet og kredibilitet ved å gi henne horestempelet, og på den måten si at hun mangler både moral, talent og integritet. Gudene vet at jeg kjenner meg igjen!»

Madonna var selv blitt møtt med aktiv motstand fra argentinerne da filmteamet ankom landet for å starte innspillingene. Argentinerne har lite til overs for framstillingen av sitt ikon som en som lå seg til toppen, og da Madonna ankom Buenos Aires ble hun møtt av digre bannere med påtrykte slagord:

«Evita lever. Reis hjem Madonna!»

Men, lå hun seg til toppen? Eller var hun bare en naturlig flørt som brukte sitt vakre utseende for å skape seg et nyttig nettverk?

- Det er selvsagt umulig for meg å si, men det er en altfor simpel anklage, med tanke på hva hun faktisk fikk til. Argentinsk kultur er en flørtekultur som kan være oss litt fremmed. Kvinner pynter seg mer og får tydelig respons på sin kvinnelighet, på godt og vondt. Og menn tør å være macho. Går du på gaten er det ikke uvanlig å få tilrop eller anerkjennende nikk fra fremmede menn, men det er ikke ment å være sleazy. Slik nordmenn verdsetter naturen og det naturlige, dyrker argentinerne snert og sexappeal. Det er lett for en person som er ukjent med det latinske folkelynnet å misforstå, sier Archetti Stølen.

Heidi Gjermundsen Broch har lest biografier og surfet på You Tube som del av sine forberedelser, og stiller også spørsmålstegn ved den delen av Rice og Webbers manus som vektlegger Eva Peróns forhold til mektige menn.

- Det er jo der. Sett med moderne, vestlig, feministisk blikk kan det se mindre ærbart ut. Men det finnes hundretusenvis av jenter i den fattige delen av verden som ikke har så mange andre kort å spille, og skal vi stille oss til doms over dem? Nå er det ikke slik at målet alltid helliger midlene, men Eva levde også på en tid da kvinner ikke hadde så mange muligheter som i dag, og jeg synes ikke måten hun kom seg fram på gjør hennes bragder noe mindre, sier Gjermundsen Broch.

- Selv etter at hun ble syk og hadde så sterke smerter at hun ikke kunne stå oppreist, fortsatte hun å backe sin mann. De spente henne opp på et stativ slik at hun kunne følge med han i bilen som kjørte rundt i Buenos Aires og vinke til folk. Det er mye som er kritikkverdig ved peronistenes politikk, men jeg er ikke i tvil om at hennes engasjement var ekte.

Mer fra Dagsavisen